Nasjonalgalleriet VS Galleri Riis og jeg som publikum

Vi på kultur og ledelse har vært på ekskursjon. I denne anledning så vil jeg ta opp temaet om hvordan jeg opplevde at de visningsstedene vi var på forholdt seg til publikum. Jeg vil ta utgangspunkt i Najonalgalleriet og Galleri Riis. Dette er bare fordi det var de to jeg likte best og de er så pass forskjellige at det er intressant å sammenligne dem.

I boken «Det Norske Kunstfeltet» står det om hvordan gallerier har to ansikter. Der det ene vender seg mot kunstneren og den kunstfremstillende verden og det andre ansiktet vender seg mot publikum og den kunstbrukende verden. Det er interessant fordi jeg fikk litt av den følelsen da jeg først hadde vært på nasjonalgalleriet og deretter på Galleri Riis.

Nasjonalgalleriet vender seg mot deg som publikum. Man får vite mye om hvert bilde. Det står hvem som er kunstneren, hva bildet heter, når det er malt, tidsepoke.. ja. Alt man måtte ville vite. I boken står det at gallerier tilpasser seg publikums forutsetninger gjennom valg av kunstverk og bruk av paraverk. Dette var Nasjonalgalleriet veldig gode på.

Fotograf: Martine Forbord. Fra: Nasjonalgalleriet.

Da jeg kom inn på Galleri Riis fikk jeg en helt annen følelse. Her fikk man ingen informasjon om kunsten eller hvem kunstneren var. Jeg forstår at det er to helt forskjellige visningssteder for kunst og at nasjonalgalleriet skal være for alle. Nordmenn som turister! Men jeg må si at jeg likte følelsen jeg fikk på Galleri Riis. Det var fint å ikke vite. Man kunne se og tenke litt selv. Det kan hende at jeg likte det fordi kunsten i seg selv var fin, men det er nok et visningssted der man kanskje må avtale tid med en kurator for å få vite litt og eventuelt kjøpe. Det var heller ikke lett å finne frem til galleriet, så jeg vil si at det er et galleri som ikke baserer seg så mye på publikum i seg selv, men dem som er interessert i å kjøpe kunst vet nok hvor det er. Det får meg til å lure litt på hvor mange slike gallerier som finnes i Oslo.. Jeg får lyst til å finne dem og gå å se hva som «skjuler» seg rundt om kring av kunst:)

Jeg fikk mye glede av å gå på begge galleriene, men jeg synes kanskje at det var mest spennende på Galleri Riis. Der følte jeg at jeg fikk være med på noe nytt og spennende. Der et ikke-kjøpende publikum ikke har noen interesse for de som jobber der.

Her er et bilde fra Galleri Riis. Jeg anbefaler alle å ta turen dit:)

Fotograf: Martine Forbord. Fra: Galleri Riis

Vil du vite mer om Galleri Riis? følg linken for å komme til nettsiden deres: http://tjuvholmen.no/?did=9097573

«Tinging»

At kunst til tider kan være vanskelig å forstå er en oppfatning de aller fleste har. Hva kunsten skal formidle, og hva kunstneren har tenkt er ikke noe vi får opplyst hver gang vi ser et stykke kunst foran oss. Publikum er kodeknekkere og hvert kunstverk har en kode som skal knekkes, slik at betrakteren kan sette kunsten inn i en kontekst. For hver gang en slik kode knekkes, økes den kunstneriske kompetansen hos betrakteren (Solhjell og Øien). Ofte kan det være vanskelig å forstå hva som formidles, og man velger å gå videre. Spesielt billedkunst kan være komplisert for en betrakter, da det som oftest fanger et øyeblikk og en prosess betrakteren ikke har vært en del av selv, enten det er et maleri, fotografi eller en skulptur. Hva kunstneren har tenkt og følt under prosessen som har ført til et ferdig resultat er det bare han eller hun som vet selv. Noen ganger ønsker de at det skal være lett å forstå, andre ganger skal det ikke forstås i det hele tatt. Ofte er kanskje betrakterens egen forståelse av kunsten den viktigste.

Kunstneren Lina Viste Grønli er aktuell med utstillingen Tinging på Kunstnerforbundet. Her stiller hun blant annet ut en skulptur som er dekket med klistremerker og magneter som er vanlige å finne på kjøleskap i mange hjem. Skulpturen i seg selv er et stykke upersonlig materiale som hun har valgt å dekorere med gjenstander som mennesker kan kjenne seg igjen i, og hun skaper en slags forbindelse mellom kunsten og betrakteren, hvor hun tillater betrakter å lage sine egne tanker rundt verket, og også tillegge det sine egne følelser. Et slikt type kunstverk kan man kanskje si at leker med både det eksklusive og det inklusive kretsløpet. Lina Viste Grønli skaper verker med motsetninger; det upersonlige og det personlige, det forståelige og uforståelige. Hun lar betrakteren selv gjøre seg opp videre tanker om hva det betyr, og hva slags sammenhenger som finnes i verkene. Dette er en åpen og fin holdning til egen kunst og den som skal betrakte kunsten, og det bidrar kanskje til at flere opplever kunst som en personlig opplevelse som frister til gjentakelse. Å være kunstpublikum skal være noe mer enn å bare være besøkende og kunde(Solhjell og Øien), det er viktig å engasjere seg i kunsten man betrakter og prøve å knekke kodene. Å betrakte kunst er læring, og øvelse vil kanskje gjøre mester.

 

Foto: Mathilde Andresen
Min egen kjøleskapskunst

Her kan du lese mer om utstillingen:

http://www.osloby.no/oslopuls/kunst_og_scene/Appellerende-appell-til-a-gjore-seg-bedre-kjent-med-kunsten-7505813.html#.Uycz_F5bthA

 

The «Monuments Men»

The «Monuments Men» var en gruppe menn og kvinner fra tretten nasjoner. De fleste som var med i denne gruppen var frivillige. De jobbet for «Monuments, Fine Arts and Archives section» (MFAA), som ble opprettet under Den andre verdenskrig. Mange av dem var museumsdirektører, kuratorer, kunsthistorikere, kunstnere, arkitekter og lærere. Vi kan lese mer om hvordan disse menneskene jobbet på 1800-og 1900-tallet i artikkelen av Fiona Candlin «Curators, connoisseurs and expert object-handling» fra Art, Museums and Touch. Gjennom det siste året av krigen sporet de opp, lokaliserte og returnerte mer enn fem millioner kunstneriske og kulturelle gjenstander, som hadde blitt stjålet av Hitler og nazistene. Etter krigen hjalp mange av de frivillige med å restaurere og gjenoppbygge landenes kulturelle historie.

I år kom filmen «The Monuments Men» ut. Filmen er basert på sakprosa-boken «The Monuments Men: Allied Heroes, Nazi Thieves and the Greatest Treasure Hunt in History» av Robert M. Edsel. Filmen er skrevet og regissert av George Clooney og Grant Heslov. Karakterene i filmen er spillt av Clooney selv, Matt Damon, Bill Murray, John Goodman, Jean Dujardin, Bob Balaban, Hugh Bonneville og Cate Blanchett. Filmens plot er «En spesialgruppe med kunsthistorikere og museumskuratorer får i oppdrag å ta tilbake verdifull kunst som nazistene har stjålet, før Hitler ødelegger alt sammen. Det blir en kamp mot klokken, og et oppdrag som virker helt umulig…»

The Monuments Men på kino i Norge NÅ! Eier: Mia Carita Vassdokken

Om man ikke kan noe om historien «The Monuments Men» fra før, så tror jeg at denne filmen vil gi folk et lite innblikk i hva som ble gjort for å bevare kulturen og kunsten gjennom Den andre verdenskrig. Kanskje også vekke en interesse for å lære mer om disse fantastiske menneskene og hva de gjorde. Jeg gleder meg veldig til å se denne filmen fordi jeg ikke hadde hørt så mye om The «Monuments Men» fra før. Etter å ha lest litt om deres historie og deres arbeid, så kjente jeg på en utrolig respekt og stolthetsfølelse for disse menneskene. Disse menneskene gikk inn i krigen, vel vitende om at de kunne bli drept underveis, for å redde det lille av landenes kunst og kulturarv som de kunne. Deres mot og handlinger sier noe om hvor viktig det er å bevare kunst og kulturell historie, og at det fortsatt er viktig.

«Hvis man ødelegger kulturen til en hel generasjon, er det som om denne generasjonen aldri har eksistert»

  

Smuglet kunst for publikummets fortjeneste

I april er NRK-programmet Walkabout tilbake. Innen den tid har forhåpentligvis også Nils og Ronny, programlederne av dette populære og alternative reiseprogrammet, funnet et galleri for å stille ut de 42 verkene de smuglet ut av Gaza under innspillingen.

Utgangspunktet til Nils og Ronny har alltid vært spontanitet. Dra til et sted, slå på kamera, se hva som skjer. I dette tilfellet fant våre kunsthelter seg i Palestina, nærmere bestemt Gaza, hvorpå Nils får den geniale idéen om uoffisielt å utnevne seg selv til internasjonal kunstkurator. Duoen setter seg fore å finne de beste kunstverkene Gaza har å by på. Hensikten var å vise kunstverk av palestinske kunstnere som av innlysende grunner aldri har fått muligheten til å vise kunsten sin utenfor Palestina, kanskje ikke engang utenfor Gaza.

Slik som jeg ser det har Nils og Ronny ikke bare smuglet kunstverk i deres gule Mercedes for å lage morsom og unik TV. De har forstått en vesentlig ting. Nemlig at gallerier er den viktigste møteplassen mellom kunsten og publikummet (Solhjell, Øien). Det er via gallerier vi møter kunsten og det er via gallerier vi som kunstutforskende kan bli satt i en setting hvor fokuset er opplevelsen og læringsprosessen. Med dette formålet gir de oss som publikummere muligheten til å lære om palestinsk kunst takket være en smuglerrute og en gul Mercedes.

Foto Jon Gudmund G. Gunnarsson

Så at Nils og Ronny smuglet kunstverk gjennom en underjordisk tunnel til Egypt, videre til Norge, og til sist inn i et galleri (forhåpentligvis lokalisert i Oslo) gjør at vi som konsumere får muligheten til å oppleve palestinsk kunst på en unik måte. Vi vet ingenting om disse kunstnerne. Er de anerkjente kunstnere i Palestina eller amatørkunstnere? Har det egentlig en betydning? Kanskje det er politisk og hardtslående ærlig undergrunnskunst? Eller vakker kunst skapt for nytelse i konfliktfylte områder? Eller kanskje vi kan få en dypere innsikt i konflikten som preger Gaza og det daglige livet til alle som holder til der. Vi får i alle fall muligheten til å oppleve verkene som unike objekter i en kunstutstilling. Her vil, som Solhjell og Øien presiserer, det estetiske blikket dominere kunstopplevelsen. Gjennom kunstutstillingen vil vi som betraktere knyttes til kunstneren gjennom en personliggjøring, muliggjort av kurator Nils selvfølgelig. Videre vil vi kritisere og kommentere, og er de palestinske kunstnerne heldige vil dette generere hype rundt kunsten deres utenfor sine egne landegrenser. Det viktige er at alle disse agentene vil fremheve verkene som noe unikt og egenartet, synlig for hele verden.

Uavhengig av kunstutstillingens utfall er en ting i alle fall sikkert, og det er at den nå internasjonale kunstkuratoren Nils med sin kumpan Ronny har gitt oss muligheten til å lære og oppleve noe helt genuint og spennende. Før oss fra uvitenheten og inn i galleriene. La oss oppleve og lære, nyte og sjokkeres.

Linker:

http://www.aftenposten.no/kultur/NRK-duo-smuglet-kunst-fra-Gaza-til-Egypt-7477706.html#.UwvmzPldWGX

Kunst uten kurator, takk!

Når det gjelder galleri- og museumsbransjen har jeg liten erfaring og kunnskap. Mine tanker rundt hele feltet er i stor grad basert på hva jeg som publikummer opplever. Nå leser jeg boken Det Norske Kunstfeltet av Dag Solhjell og Jon Øien, og stusser litt over hvor komplekst hele kunstfeltet er. Altså, er dette det mest selvopptatte feltet i Norge? Jeg får inntrykk av at kunsten setter seg selv så høyt at jeg som ”vanlig dødelig” ikke orker tanken på å begynne å klatre oppover mot større innsikt.

Nå er det ikke slik at jeg er fiendtlig innstilt mot hele kunstfeltet – tvert i mot! Jeg er veldig glad i kunst og jeg ønsker å dykke dypere inn i dette feltet. Som en liten begynnelse, oppsøkte jeg Galleri Ramfjord på St. Hanshaugen i Oslo. Dette er et privat galleri med vekslende utstillinger. Da jeg kom inn i galleriet ble jeg med én gang tatt godt i mot av en av galleriets medarbeidere som kort forklarte hvilke kunstnere de presenterte nå.

Utstillingen var enkel: kunstverkene hang på hvite vegger og det var ingen andre objekter i rommet som kunne forstyrre formidlingen av kunsten. Dette er åpenbart et bevisst valg fra kuratorens side. Kuratoren har stor makt i formidlingen av kunst til publikum. Hun skaper noe Meyer kaller for et synsregime, og har makt til å bestemme hvordan kunsten skal betraktes (Solhjell og Øien 2012). Publikum må se kunstverk og utstillingen i sammenheng; at de to påvirker hverandre. Betyr dette at et kunstverk som formidles til publikum aldri står alene? Kan man som publikum aldri oppleve ren kunst?

Jeg stusser litt over dette. Jeg forstår hva Meyer mener, men jeg har vansker for å tro at det faktisk stemmer. Ja, man blir presentert for kunstverk i en kontekst under en utstilling, men man klarer likevel å frigjøre seg fra det såkalte ”synsregimet”. At publikum skaper utstillingen i møte med den, kan jeg være enig i, men man skaper den mer basert på tidligere erfaringer med kunstfeltet, og ikke bare innenfor den enkelte utstilling.  Man kan derfor ikke påstå at kuratoren har så mye makt når det gjelder hvordan publikum skal betrakte kunsten. Selv om kuratoren setter opp en slags forståelsesramme rundt kunsten, som publikum i større eller mindre grad må forholde seg til, er kunsten likevel det som står  i sentrum. Hvis kuratoren hadde kunnet påvirke publikums oppfatning av kunsten i så stor grad som Meyer ser ut til å mene, ville jo kuratoren selv vært en kunstner.

Dette handler vel om at jeg personlig har problemer med å akseptere at det er noen andre enn kunstneren som kommuniserer med meg når jeg besøker en utstilling. Jeg vil ha det direkte fra kunstneren. Tanken om kuratorens ”synsregime” provoserer meg. Hvis den som har laget verkene vil stå alene om sin kunst, er jo kuratoren (satt litt på spissen) et forstyrrende element i seg selv.

Galleri Ramfjord har hele tiden spennende utstillinger. Du kan følge bloggen her: http://galleriramfjord.blogspot.no

Fra utstillingen med Luis Bivar på Galleri Ramfjord i Oslo. Foto: Victoria Julseth

Høykulturen og meg

Statistikker viser at det er godt voksne og godt utdannede representanter fra høykulturen som benytter seg mest av kunst og galleri tilbudene i Norge, dette til tross for at det for eksempel i Oslo, der jeg bor, kontinuerlig er spennende tilbud for de yngre generasjonene.  (For de spesielt interesserte kan man lese mer om statistikken her: http://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/kulturbar). Jeg kan ikke svare for alle på hvorfor det er slik, men jeg kan ta utgangspunkt i hva jeg selv tenker og følger om saken, og hvordan jeg selv blir påvirket til og oppsøke galleri og museum.

Foto: Jan Tore Eriksen
Bildet viser meg selv på galleri foam Amsterdam, som i utgangspunktet er et foto galleri. Bildet har jeg fått tilatelse til å bruke.

Hvorfor flyr jeg for eksempel ned museums dørene i utlandet, men ikke hjemme i Norge? Hver gang jeg skal til en ny destinasjon, søker jeg rundt etter spennende severdigheter i byen jeg skal reise til. Jeg legger en reiseplan med minst ett museum/galleri per dag. Når jeg kommer hjem, mange inntrykk rikere, går jeg tilbake til hverdagen. Oslo er en by med mange muligheter for å se kunst, men jeg sitter ikke på samme motivasjon til å oppsøke. Hvorfor er det slik?

For det første synes jeg ikke utstillingene er så synlige hvis du ikke er i ett kunst interessert miljø, eller selv er bevisst søkende. For det andre føler jeg personlig at terskelen for å oppsøke er høyere her hjemme hvor man ikke kan skjule seg bak turist forkledningen. Jeg har nok forhåndsdømt med mine tanker, men jeg føler jeg trer inn i ett miljø jeg ikke hører hjemme. I den forstand at jeg forventer at alle gallerier og museer er fylt med deltakere av det eksklusive kretsløpet som jeg ikke kan svare til. Det eksklusive kretsløp betegner en gruppe som er ekskluderende og innrettet mot å utpeke en elite av kunstnere. Jeg blir redd for å sette meg i en situasjon der jeg kan misstolke verk eller si noe feil, noe som strider mot at kunst har mange lag, og det skal være opp til fri tolkning.

De fleste gallerier og museer ønsker og trekke ett bredere publikum, og appellere også til den yngre aldersgruppen. Så med statistikkene i bakhodet jobber de nå aktivt med å få med seg oss yngre, ved å ”ufarliggjøre” utstillingene gjennom sosiale medier. Dette er en stort steg i riktig retning for inkludere meg selv og jevnaldrene. Det er mye lettere og følge med og bli engasjert ved ett enkelt ”like” på Facebook, Instagram og Twitter. Galleriene og museene kan poste bilder fra før og under utstillinger, og gi oss mulighet til å følge med og skape interesse. Ved og se at andre også engasjeres på lik linje som meg selv, blir terskelen for å dra på utstillinger langt lavere enn beskrevet over.

NORGE 1814 – KULTURPOLITIKK PÅ SITT BESTE?

Nasjonalmuseet kommer i løpet av 2014 til å vise fem utstillinger i forbindelse med Grunnlovsjubileet. Med den første utstillingen, «Tidsbilder. Norge 1814.» som åpnet 17. januar på Nasjonalgalleriet, ble markeringen på huset satt i gang.

«En god start», Aftenposten K.
Foto: Wendi Pendeza

I februarutgaven av Aftenposten K kan man lese en interessant anmeldelse om nevnt utstilling. Anmelderen viser til utstillingens hensikt i å belyse samfunnets kulturelle og politiske situasjon i tiden rundt 1814. Med et bevisst kunstutvalg får musseet skryt for dette, og ved og blant annet trekke frem utstillingens fokus på datidens klare klasseskiller. Etter å ha lest teksten satt jeg grublende over skribentens innledende spørsmål: «Hva definerte den politiske og kulturelle situasjonen i 1814?» Med det tok jeg meg friheten i å stille spørsmålet: «Hva definerer den kulturpolitiske situasjonen i 2014?»

ARMLENGDEPRINSIPPET
På 1700- og 1800-tallet ble kunsten mer og mer selvstendig. Mesenene fikk mindre makt over kunsten og den startet med dette, sakte men sikkert, å stå på egne bein. Armlengdeprinsippet var noe som etter hvert vokste frem av denne utviklingen. Å holde «en armlengdes avstand mellom politikk og kunst» er derfor en viktig og sentral del av regjeringens utøvende makt. Hvilket betyr at regjeringens makt er å IKKE utøve makt i kunstneriske beslutninger. Dette for å bevare kunstens autonomi, og å være uavhengig av påvirkning utenifra.

Ved å trekke frem armlengdeprinsippet kan jeg svare på det overnevnte spørsmålet «Hva definerer den kulturpolitiske situasjonen i 2014?». Dette ved å sette et spørsmålstegn over hvorvidt prinsippet har vært praktisert i avgjørelsen av Nasjonalmuseet sitt (og andre offentlig støttede kunstinstitusjoners) utvalg av utstillinger for 2014. Ved å gjøre det kommer jeg frem til svaret: ingen armlengdes avstand har vært tilfelle. Hvilket kommer frem ved det offentlige organets beskrivelse av hvordan de bevilgede midlene i 2014 skal benyttes. Nemlig, å markere Norges 200-årige grunnlov.

Selv opplever jeg ikke noe ekstremt galt ved å vie en stor del av Nasjonalmuseets år til markeringen, så fremt den ikke skygger for annen «viktig» kunst. At 1814-kunsten (ved å sette det litt på spissen) ikke glemmes bort i etterkant for å støve ned i hundre år til, for så å ta det frem igjen, er også viktig for meg å påpeke. Ved begge tilfeller tror jeg kunstens autonomi kan komme til skade. Det trenger vel ikke å være slik at utvalgte portretter og malerier kun må vises frem når noe skal feires? Og det fordi den utøvende makten har «fått for seg» at alle må gjøre det? Hvor blir det av «kunsten for kunstens skyld», og makten om å ikke utøve makt i kunstfeltet? Nasjonalmuseet med utstillingen «Tidsalder. Norge 1814.» i bresjen, viser til ringevirkningen av armlengdesprinsippets sviktende fullmakt.

For å hylle offentlighetens involvering i det kunstneriske feltet, la meg i så tilfelle stille et nytt og litt snillere spørsmål: Det er jo tross alt Norges nasjonale museum som trekkes frem, det må vel derfor være greit å «highlighte» den historiske begivenheten på en slik måte som blir gjort?

Vel, da finnes det ikke noe «kunst for kunstens skyld», men i større grad kunst for årets skyld.

Hvem skal definere kunst?

Bilde til meg, tegnet av Aurora 9 år

Denne tegningen er tegnet av min 9 år gamle kusine, defineres dette som kunst? De aller fleste er nok enig i at dette ikke er et ”ekte kunstverk”, men hvem er det egentlig som definerer kunst?

Definisjonen av kunst har forandret seg gjennom tidene. Fra middelalderen hvor alle kvalifiserte håndverk var kunstverk, til nyere tid, hvor kunst var noe skapt av et opphøyd geni. I dag er det en pågående debatt over hva som kan defineres som samtidskunst, og hva som ikke er det – hvor kvalitet, annerkjennelse og nyskapning er noen av argumentene for hva som er kunst.

Aftenposten skriver i desember en artikkel om det norske tollvesenets presisering av hva de definerer som kunst, og hva som ikke er det. Om noe faller utenfor definisjonen vil dermed bli belastet med full moms når det fraktes inn i Norge.

I regelverket står det blant annet at ”malerier som er malt med et foto eller silketrykk som bunn ikke defineres som kunst”. Flere kunstforhandlere og gallerier reagerer på dette, og i følge daglig leder ved Galleri Riis, Espen Ryvarden, ekskluderer dette store deler av kunst produsert etter 1960-tallet.

Dette medfører at gallerier som vil innføre verker av kunstnere som faller utenfor tollvesenets definisjon må betale full moms for dette, uten at de får dette tilbake. Det er en ren utgift for galleriene, og Ryvarden mener dette vil medføre at mye samtidskunst vil forsvinne fra galleriene.

Det er publikum og det norske kunstmiljøet som vil lide under dette. Som poengtert i ”Det norske kunstfeltet”: Kunstverket er kunstfeltets omdreiningspunkt. Det er det som blir skapt, som blir stilt ut, som vi som publikummer betrakter, det som kjøpes og selges. Om kunstverket uteblir, mister man resten også. For den norske kunstens skyld er det ikke ønskelig å redusere tilgangen til samtidskunst fra resten av verden.

Gjennom dette regelverket har tollvesenet fått en definisjonsmakt som ikke er bygget opp gjennom erfaring, annerkjennelse eller tillit. Men heller gjennom et sett av byråkratiske regler, som ikke er overførbar til kunstverden.

For hvem er det egentlig som definerer hva som er kunst, og skal vi sitte på sidelinjen å la momsregler redusere vårt kunstmiljø?

Når det kommer til kunst og kunstutrykk må kanskje reglene vike, og definisjonsmakten få ligge hos de som har fortjent den!

Artikkelen som sto i aftenposten kan i sin helhet leses her: http://www.aftenposten.no/kultur/Tollvesenet-Dette-er-ikke-kunst-7407746.html#.UwEIFUJ5NOx

Kunstens oppdagelse gjennom interessens dannelse

Hvordan endte jeg opp som en kunstinteressert person?
Mye av min interesse for kunst og kultur kommer fra skolesammenheng og min kjære bestemor. Opp igjennom årene (jeg begynner jo å dra på åra) på skolen har de dratt oss med på diverse kunst- og kulturinstitusjoner. Jeg gledet meg like mye til hver gang. I starten var det mest det at vi fikk fri fra de vanlige kjedelige skoletimene, men etterhvert ble jeg en av de som sto fremst på omvisningene, og  “hysjet” på de andre elevene, som drev ugagn. Hvordan får galleriene og museer oppmerksomheten til de elevene som driver med ugagn?

De små og få utfluktene med skolen gjorde at jeg fikk interesse for kunst, og jeg tror det er veldig viktig at kunst blir vist og er tilgjengelig for alle mennesker uansett aldere. Jo yngre vi er når vi får øye på kunsten, jo større (tror jeg) er sannsynligheten for at flere får interesse for den når de blir eldre. Derfor tror jeg at det er svært viktig at staten og skolene tar på seg mer ansvar for å presentere elever for kunst. Dette ansvaret kan de ta ved å  gi kunsten en større rolle innenfor hovedfagene  og pensum i skolen. For eksempel innenfor norskfaget kunne det inngå i pensum å tolke billedkunst. Eller at kunst og håndverk hadde blitt et mer omfattende fag ved å ha mer kunsthistorie. Da hadde elevene hadde fått mer tid til å forstå og uttrykke seg. De hadde fått sett kunst fra flere forskjellige ståsteder. På denne måten hadde kanskje kunsten og interessen for kunst festet seg mer i elevene. Dette ser vi at Chong har nevnt kapittelet «Arts marketing and audience development» (s 95). Chong skriver «If a proactive education policy makes the arts more accessible, the continuing inroads of mass high education particularly in the USA, Canada and the UK, should assist».

Tillatelse for bruk av bildet, er gitt av fotograf Ragnhild Midtskog.

Kunst, utdanning og kunnskap går ofte hånd i hånd, men i skolesystemet har selve kunsten blitt noe tilsidesatt.

Kjernepublikummet til gallerier og museer er bevist; eldre med høyere utdanning. For å utvide sitt publikum, så må disse institusjonene følge med på hva som skjer i verden og hva som er “inn”. Flere og flere har kommet med nettsider og blogger, og er på andre sosiale medier som facebook og instagram. Dette er et sterkt middel for å få ut nyheter til den yngre garde, men blir et svakt hjelpemiddel når selve interessen ikke er der. Ofte blir også disse kanalene kun brukt til å få ut nyheter. Noe som er synd, ettersom det kan brukes som et effektivt og sterkt verktøy for publikumutvikling.

For å utvikle publikumet tror jeg at galleriene og museene må være med på å skape en større interesse rundt dem selv. Det er vanskelig å få en interesse for noe som er ukjent, når grunnlaget for ulike interesser ofte kommer av positive opplevelser.