For det virker det er lenge siden noen har gjort. Kunstnernes hus, som lenge nøt høye besøkstall og en særegen posisjon i kunst-Oslo har det siste tiåret forsvunnet mer og mer i skyggen av Operabygg, Bjørvika og Munch. Men med ny administrasjon og en ny, levende visjon for huset som visningssted er Kunstnernes Hus virkelig verdt et besøk. Bygget i seg selv ligger jo som en arkitektonisk perle i den engang så travle Wergelands vei, med slottsparken som nærmeste nabo, og er i seg selv verdt en titt. Vel inne møtes du av en åpen, lys hall med koselig kafé og bokstavelig talt god takhøyde for mingling, prat og hygge.
Det er også sånn galleriet ønsker å møte publikum. Med god takhøyde og lav terskel for å oppleve utstillinger og andre tilbud som måtte være tilgjengelig. Inngangshallen, som fungerer som naturlig samlingspunkt både før og etter man har sett på alt huset har å tilby, er med på å gi publikum en lun, uformell velkomst. Herfra har man tilgang til alle husets rom, utstillinger og andre tilbud, som bokhandel og pop-up shops. Åpenheten her merkes så fort man kommer inn dørene, og gjør at utstillingene innover oppleves som tilgjengelige for publikum. Det er noe med atmosfæren i velkomsthallen som gjorde at til og med jeg som ikke har vært på verken et galleri eller museum siden skoletur til Teknisk Museum i 6. klasse, føler meg velkommen.
På den måten henvender seg til det nysgjerrige og sosiale publikumet. Som Jon Øien og Dag Solhjell skriver om i ”Det norske kunstfeltet” er det vanlig at dette kommer til uttrykk gjennom blant annet at inngangspartiet og resepsjon gjøres mer uformelle. Da også gjerne med en kafé og en bokhandel i direkte forbindelse med resepsjonen. I så måte er Kunstnernes Hus et skolebok-eksempel på et galleri som ser på og ønsker det nysgjerrige og sosiale publikum.
Dette er også en stor del av ”den nye” visjonen til Kunstnernes Hus. I følge administrasjonsleder Erling Bonnevie Hjort ønsker de å åpne huset for publikum, folk skal føle seg velkomne og terskelen for å bevege seg rundt i huset og oppleve de forskjellige tilbudene og utstillingene skal være lav. Det er en visjon som virker svært forenelig med bygget, og er en utrolig interessant vinkling på det å nå ut til publikum. Det er klart det også hjelper med eget bryggeri i kjelleren, hjemmebakte kaker i kafeen og en solrik, lun uteplass foran inngangen, men også utstillinger og andre tilbud virker forlokkende, selv på en galleri-rookie som meg. Som administrasjonsleder Hjort også påpeker, har de oppnådd noe unikt i det at huset nå samler tre generasjoner i sitt publikum. Ikke fordi besteforeldre tar med seg barnebarn, men fordi de kommer i hver sine grupper for å oppleve det galleriet har å tilby. Kunstnernes hus er definitivt på vei mot å nå målene sine og har en særlig fin måte å møte publikumet sitt på.
Kunstnernes hus har lang fartstid og tradisjoner (Foto: Mari Sjølyst)
Preus Museum feirer 20 år som Norges nasjonale fotomuseum i år, og har i den anledning arrangert en helårs jubileumsutstilling ved navnet ‘Fra synsmaskiner til Instagram’. Utstillingen består av utdrag fra museets faste ustilling ‘En fotohistorie’ som viser fotografiets utvikling fra de aller første synsmaskinene som ble brukt frem til nådagens proliferasjon av bilder på sosiale medier. Hver måned vies også museets ‘wall of fame’ til én individuell fotograf fra museets samling.
I tillegg til den fysiske utstillingen i museets lokaler vil det også, passende nok, holdes en ‘virtuell utstilling’ på Instagram – 24 forskjellige gjesteutstillere vil i en uke hver få bruke @preusmuseum-kontoen som en plattform for refleksjon rundt fotografiet som et medium. I løpet av uken vil de legge ut bilder relevante til ett spesifikt tema, og kommentere deres tanker rundt temaet og bildene de velger å presentere.
Skjermdump: @preusmuseum på Instagram
På jubileumsutstillingens nettside, kan man lese følgende sitat:
“Nye digitale medier oversvømmer oss med en bildestrøm som truer med å viske ut alle forskjeller, også bevisstheten om hva et fotografi er og kan være. Nettopp da er historiene om fotografiets betydning innenfor de fleste felt viktig å vise.”
Hensikten bak utstillingens fokus er dermed gjort ganske tydelig. Som mange kunstinteressenter og -aktører, uttrykker Preus Museum en bekymring rundt hva digitale medier som Instagram kan gjøre for kunsten: når alle kan dele sine egne bilder i løpet av få sekunder, hva vil skje med den generelle kvaliteten på fotografiet som en kunstform? Trolig nok er det mange som er skeptiske til dette aspektet ved digitale medier, og som bærer på en frykt, ikke bare for at den kunstneriske kvaliteten vil bli utvannet, men for at en dypere forståelse og respekt for fotografiet og dets historie gradvis vil falle bort hos nyere generasjoner.
Kunstmuseer skal ifølge Solhjell og Øien ‘lære opp sine besøkende til å bli et publikum med et minimum av innsikt i kunsthistorie’, (s. 149, Det norske Kunstfeltet) noe som ikke kunne samsvart mer med det inntrykket Preus Museums gir av deres pågående utstilling. Kunstmuseer må også ta stilling til hvor i det eksklusive kretsløpet det posisjonerer seg , og om de vil fokusere mest på eldre kunst eller på samtidskunst. Preus Museum ser dog ut til å klare å finne en god balanse mellom disse i utstillingen sin. Selv om målet er å skape forståelse for en kunsthistorisk utvikling som startet over 150 år siden, tyder deres bruk av Instagram på en aksept for at digitale medier faktisk er fremtiden. Dessuten er det muligens disse plattformene som egner seg best for å nå ut til yngre generasjoner – som er nettopp de som kunne trengt denne innsikten mest.
En av de aller viktigste utfordringene innenfor galleri- og museumsbransjen er publikumsutvikling. Allerede på 70-tallet så man at galleri og museumsbesøk i stor grad var elitorientert, og ikke noe for mannen (eller dama!) i gata. En ny kulturpolitikk oppstod, og det ble et politisk ansvar å bidra til at flest mulige fikk kulturtilbud og at også flest mulig benyttet seg av det! Til tross for at myndighetene i tyve år har ført en inkluderende kunstpolitikk har både antallet besøk og besøksfrekvensen sunket. For massene kan både galleri og museum virke kjedelig, lite innbydende, noe som bare er forbeholdt de som kan kunsthistorie. Hvordan får man mannen i gata til å interessere seg for samtidskunst? Jeg tror Pushwagner og arkitektfirmaet CODE ARKITEKTUR var inne på noe viktig da de i 2011 lanserte planene for et underjordisk Pushwagnermuseum.
Hvor kommer egentlig denne trangen til å lage alle samtidskunst-gallerier og -museer i samme stilrene, sort-hvitt-baserte, kjedelige disposisjon? Lets face it, for mange kan gallerier være kjedelige. Pust ut dere som allerede har reist dere i stolene, jeg forstår poenget. Gallerier skal være nøytrale og gi rom for at kunsten i seg selv skal stå i fokus. Det er greit nok. Vi har også eksempler på kreative måter å inkorporere selve lokalet i kunsten, men ærlig talt, har vi ikke sett nok av malestrøk som går ut av lerretet, over rammekanten og nedover veggen?
En av Norges mestselgende kunstnere hadde planer om et eget museum. Et museum hvor selve museet stod i fokus, hvor lokalet i seg selv var et verk. Pushwagner har selv vært med å tegne lokalet, og beskriver planene som «Å leve ut en drøm jeg har gått og båret på som ei verpesjuk høne!».
Blant de sprø planene til Pushwagner var selve inngangspartiet som skulle være formet som en gigantisk munn du skulle gå igjennom. Samtidig som man samler de 5000 gjenværende verkene til Pushwagner skulle museet ha en egen visningsarena for andre kunstnere. Dette er altså intet one man-show.
Noen er lei av å gå gjennom de samme tarvelige (men veldig stilrene) galleriene dag inn og dag ut. Pushwagner hadde lyst til å gi nettopp massene en ny type museumsopplevelse, heve besøket til en ny dimensjon og i beste fall (og sannsynligvis) ville et slikt museum rekruttere nye kunståndere.
Planene ble nedstemt hos Forsvarsbygg som valgte et nytt kinokompleks istedenfor i det gamle renseanlegget. To år senere har SF Kino trukket seg fra prosjektet, og Forsvarsbygg etterlyser andre som kan drifte kino. Kinomonopolet i Oslo ser dessverre ut som det har kommet for å bli. Det finnes ingen realistiske eller naturlige kandidater som kan drifte en kino i disse lokalene, så min klare tale til Forsvarsbygg blir noe sånn som: Få ut fingern, åpne kjeften og la Pushwagner komme inn hos dere.
Det pipler frem flere og flere kunstnerdrevne gallerier i Oslo, med i betraktning at de ofte har en levetid på under tre år. Mange av dem får offentlig støtte til driften, andre bruker lommepengene sine, eller de spleiser disse midlene. Galleriene er gjerne drevet av ildsjeler som ønsker å virke som motstykker til de etablerte institusjonene. Til tross for både ambisjoner, viljestyrke samt hardt arbeid, kan det virke som at de mislykkes i å nå ut til «mannen i gata», som Solhjell referer til i boka Det Norske Kunstfeltet. Vi som kulturstudenter har fått beskjed om at noen av våre viktige oppgaver, er å ha respekt for de utøvende, åndsverkene og å få formidle kulturen videre til folket. Men hvor slår det feil når ikke en gang vi har lyst til å anlegge kunsten en visitt?
Jeg selv har gått mye på vernissager og utstillinger på kunstnerdrevne gallerier i Oslo, og føler jeg kan se problemet fra en mellomposisjon. Både kommer jeg til utstillingen som en utenforstående, samtidig som det aldri er tilfeldig at jeg er der. Jeg har alltid blitt invitert av kunstneren som stiller ut, kunstneren som driver stedet, eller en venn. Og her ligger noe av sakens kjerne:
Det ikke-institusjonelle kunstmiljøet i Oslo er veldig utilgjengelig for folk flest. Galleriene er drevet av vennekollektiver og små klikker, og jungeltelegrafen om nye happenings og utstillinger når bare ut til det perifere kameraderiet. Markedsføringen skjer ved at man belager seg på at venner og bekjente sprer ordet, eller på facebook/mail der det også er venner og venners venner som blir invitert. Og som oftest er dette kunstmiljøet i seg selv. Dersom du er en utenforstående publikummer, som kanskje ikke selv vet om du liker samtidskunst, vil du, om ikke uvitenhenten om at galleriene eksisterer bli hindret, kanskje heller ikke tørre å besøke dem. Kuratorene og galleristene (i dette tilfelle kunstnerne selv) oppsøker ikke publikum i særlig grad. Publikum må oppsøke dem. For dem som ikke umiddelbart tilhører miljøet kan galleriene og menneskene du møter der oppfattes som arrogante og uvelkomment. Dersom et av målene deres er å nå ut til flere med undergrunnskunst, eller den viktige kunsten om du vil, kan man hevde at de langt på vei feiler.
Da vi så den youtube-videoen om tre kunstnerdrevne gallerier på forelesning, var det litt blandet inntrykk. Mest negativt egentlig? I klippet om NoPlace lurte jeg på om dette var en prank, siden Tor Jørgen van Eijk som har stilt ut der snakker «på vegne av» stedet, og ikke den faktiske stedsdriveren Kristian Skylstad (som var i utlandet under youtube-opptaket).
Jeg intervjuet derfor sistnevnte i to timer, hvorav samtalen dessverre ikke er plass til her. For Kristian har store visjoner og mye på hjertet, og det er først i samtalen det er lett å forstå at det ligger så mye mer bak enn den misoppfattede negative utstrålingen slike visningssteder synes å ha. Når jeg spurte hva han synes om at «oss andre» har et dårlig inntrykk av kunstnerdrevne gallerier var den umiddelbare responsen fra ham: «da har vi feilet». Det kan altså se ut som galleristene ikke er fullt klar over selv at de gir inntrykk av seg selv som utilgjengelige (link til videoen: https://www.youtube.com/watch?v=9ynMEtr0t4g).
Utdrag intervju:
Kunstner/gallerist: Kristian Skylstad
C: I boka Det Norske Kunstfeltet, står det at kunstnerdrevne gallerier før ble opprettet som en motstand til det institusjonelle. Det er kanskje ikke sånn nå lenger?
K: Det er for å sørge for at det er et miljø for kunst i Oslo, at man har et sted å gå. Jeg driver ikke et galleri, jeg driver et sted. Jeg er forsåvidt i mot det institusjonelle, jeg søker ikke det eller stiller ut på institusjoner. Jeg mener det er sløsing med ressurser og tid, fordi jeg syns at institusjonene er rigide liksom. De er pedagogiske, og jeg syns ikke det er derfor man driver med kunst. Kanskje på Akademiet så er man del av et pedagogisk opplegg, men jeg syns at det er veldig, veldig viktig med selvstendighet for kunstnere. Og om det er kommersielt, eller om det er idealistisk, det er ikke relevant, så lenge det er bra.
C: Hvem er det dere stiller ut for?
K: Ja det er det gode spørsmålet. For det er et spørsmål som gjør meg veldig desillusjonert. Jeg merker fremmedgjøringen som du nevnte tidligere, som steder som NoPlace skaper, men jeg håper det ikke er i så stor grad hvertfall. For min del er det «anyone who drops by». Det samme hadde skjedd hvis jeg hadde drevet en butikk som gikk i null, det er jo det NoPlace gjør, den går i minus og null og det gjør de fleste bedrifter i denne byen her, siden det er så dyrt å drive i Skandinavia. Sånn sett er det en idealistisk bedrift ved at du skjærer eller drar det helt ned til null, noe som gjør at det blir lettere å leve med deg selv.
C: Hvorfor er dere ikke mer entusiaske som det virker som de etablerte galleriene er, i form av å være opptatt av publikum?
K: Ja… Det er en coolness-faktor inni der. Det handler også om å beskytte seg selv. Det du må tenke på når du driver et sånt type sted, er at du vet ikke hvem som er vennene dine lengre. Fordi de som kommer kan i mange tilfeller være hyggelige mot deg… eller ta tak i deg fordi de er interesserte i å få en utstilling fordi de er desperate. Og etterhvert får man en guard opp for det, og det skaper veldig my unaturlig sosialitet og coolness som kan misoppfattes, men som egentlig bare er en beskyttelsesmekanisme. Dypest sett handler det om at man har brukt veldig mye energi uten å få noen midler tilbake for det når man setter opp en utstilling. Og i tillegg, dagen derpå er man bare fyllesjuk. Så kommer det noen innom og så orker man ikke å være guide eller snakke med en eller annen spirende kunstner som vil ha mailadressen din. Det er litt sånn. Og det virker kanskje litt arrogant eller lite velkomment, men det handler jo også litt om at når man ikke får betalt for det man gjør så merker man at det går utover kapasiteten.»
Driften
Et annet ankepunkt er den økonomiske og adminstrative driften av galleriene. Til tross for offentlig støtte og godvilje fra kulturrådet, overstyrer idealismen. Det viktigste er å utfordre det etablerte eller «forandre kunsten» som Skylstad sier, og det er mindre viktig at man får solgt kunsten. Miljøet rundt; nachspielene, samtalene og ryktene er i stor grad det som utgjør galleriet, ikke hard cash alene. At utstillingen er vellykket måles ikke i kroner og øre, men i ettermæle.
Samtidig kan det være et problem (selv om det absolutt ikke alltid trenger å være det) å blande roller. Tiden, og kanskje motivasjonen strekker ikke alltid til når du skal være både kurator, gallerist, kunstner, markedsfører og regnskapsfører. Dette fører ofte til døgnfluegallerier der nachspielminnene lever lenger enn galleriet selv.
Kanskje er disse faktorene en kulminasjon av en overordnet mentalitet blant uetablerte Oslo-kunstnere. Ambisjonene og visjonene om å være et alternativ; gjerne tankevekkende, provoserende, eller mer ekte og umiddelbar enn institusjonskunsten er i aller høyeste grad tilstede. Den er så tilstede at galleriene omtrent drives på luft og kjærlighet. Men; luft og kjærlighet er dårlige ingredienser i en god bedrift. Den praktiske og økonomiske organiseringen mangler.
Manglene til tross; det er jo likevel sånn at det er nettopp utilgjengeligheten og mystikken som følger med slike gallerier som gjør dem til noe annet enn institusjonene. Det er glassflaskene med Tuborg, røyking inne, kunsterne som selger bilder for gi-bort-pris og de episke nachspielene som skaper den ubetalelige atmosfæren som omgir nettopp deres samtidskunst.
Det er mulig tror jeg, å beholde ånden i galleriene, uten at de må ty til billige publikumsfrierier. På slike møteplasser har både galleristen og publikummeren et ansvar. Kunstnerdrevne gallerier kan i større grad gjøre det enklere for den utenforstående å trå over terskelen, ved å være mer bevisst, imøtekommende og aktive i å invitere andre enn gjengangerne. Mannen i gata kan og bør også være litt mer modig, og ta skrittet fra gata og inn i galleriet. Få med deg din egen samtid, eller i det minste noen av de tingene som gjør Oslo unikt, tenker jeg.
For å sitere en ukjent, kjent kunstner (husker hverken navnet på henne eller kilden): «Det er helt forståelig at folk vil gå på Astrup Fearnley-museet, men det er farlig når man tror at det er der man finner den viktige kunsten.»
NoPlace har ny utstillingsåpning fredag 21. mars kl. 20. http://noplace.no
Er kunsten noe man skal forvente og tilstrebe at alle skal tiltrekkes av og ha interesse for, eller er det slik som kunstkritikeren og filosofen Arthur Dante sier at alle ikke har en forståelse og forutsetning for kunst og at mange anser kunsten som vanskelig.
Dette er saken:
Aftenposten skriver i sin artikkel ” Et lavmælt og lite synlig Nasjonalmuseum” om resultatene fra undersøkelsen fra Perduco, som viser at nordmenn har lite interesse for Nasjonalmuseet. Det som kommer positivt ut er at ni av ti nordmenn ville anbefale museet videre. De faste publikummerne er fornøyde, men det kommer frem at museet har et omdømmeproblem. De profilerer seg dårlig i media og er ikke gode nok ifølge Perducos undersøkelse til å nå ut til større deler av befolkningen.
Kunsthistoriker Tommy Sørbøe kommenterer saken med å si at han tror den ”dårlige kjennskapen til museet kan tilskrives manglende interesse for billedkunst”, ikke bare i Norge men også i Europa. Danto legger vekt på at “mannen i gata” ikke har en forståelse og et kunstnerisk tankesett som gjør at han eller hun oppdager og kan se og tyde et kunstverks kunstneriske verdi. Spesielt når det gjelder kunst laget/inspirert av gjenstander man kan finne igjen i dagliglivet blir det enda vanskeligere.
Har det noe med tiden vi lever i å gjøre? Perducos undersøkelse som det refereres til i artikkelen kan vise ifølge Sørbøe at det tidligere har vært et nasjonalt og samlende preg over billedkunsten som det ikke er idag. Nå legges det mer vekt på teater, litteratur og den evig aktuelle Munch poengterer Sørbøe.
Skal kunst være for de eksklusivt interesserte eller skal “alle” være målsettingen i arbeidet med publikum? Er den allmenne kulturpolitiske rammebetingelsen for at kultur skal nå ut til så mange som mulig riktig og realistisk? Har Danto et poeng når han mener at ”kunst krever noe utover det øyet kan skjelne – et kunstteoretisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper; en kunstverden”?
Nasjonalmuseets rolle som kunstformidler
Anne Brit Gran kommenterer at Nasjonalmuseet må bli mere synlig blant resten av befolkningen. I boken Det norske kunstfeltet av Dag Solhjell og Jon Øien skrives det om den indre kunstverden og den ytre kunstverden. Her poengteres det at det er nettopp når man eksponeres for og oppsøker museer og utstillinger (ytre kunstverden) at man utvikler en indre kunstverden, ved å få kunnskaper og forståelse for billedkunsten. Dette aspektet kan være med på å belyse at denne undersøkelsen fra Perduco kanskje kan bidra til nettopp dette. Ved å ta til seg denne kunnskapen og starte med å bygge opp omdømmet og tiltrekke seg et større publikum til Nasjonalmuseet, kan man derved håpe på å øke den allmenne kunstforståelsen som starter med å være eksponert for kunsten.
Hva er kunst? Det er kanskje noe som er subjektivt og alle har en forskjellig formening om hva kunst egentlig er, men alle kan vel være enige om at det er en måte å utrykke seg på, og framstille et personlig utrykk. Men man kan kanskje være enige i at man hadde ikke tenkt på Pacman og The Sims som kunstverk før de ble plassert i et museum.
Jeg husker selv jeg spilte The Sims, ikke fordi jeg syntes det var spesielt morsomt, men fordi jeg hadde fått beskjed om «at alle de kule kidsa spilte dette». Og som 10 åring hadde jeg da ikke noe annet valg enn å knuse sparegrisen og investere i dette vidundret! Det jeg kan huske av det var at grafikken er ikke spesielt god, og omgivelsene stimulerer ikke noe spesielt i meg. Er det ikke DET kunst egentlig skal gjøre? Å få fram en reaksjon, følelse eller tanker? Etter min mening er dette heller egnet på teknisk museum. På den andre siden tok det veldig lang tid før fotografier ble ansett som kunst også.
I følge boken «Det Norske Kunstfeltet» av Dag Solhjell og Jon Øien har et galleri 2 forskjellige ansikter, det ene vender inn mot kunstneren og den fremstillende verden og det andre ansiktet vender mot publikum og den kunstbrukende verden. Denne kunstutstillingen retter seg kanskje mer mot publikum, enn de virkelig «kunstkjennerne». Dataspill er noe som de fleste har hatt et forhold til, og Astrup Fearnley Museet vil muligens få noen besøkende som aldri har vært der før og kanskje ikke har noe spesielt forhold til kunst. Dette kan føre til positive ringvirkninger hvor mer mannen i gata kanskje kommer over den dørstokken inn til galleriet.
Kravstor kunstner i en institusjon Foto: Oliver Reiersen
11. februar 2013 ble det publisert en artikkel i Aftenposten om to kunstnere som vurderer å trekke tilbake en kunstgave, verdt over tyve millioner kroner, som de donerte til Trondheim Kunstmuseum. Nå mener kunstnerne at kunstdonasjonene deres blir dårlig behandlet, ved at museet har korte åpningstider og at de ikke arbeider aktivt for å øke besøkstallet. Det blir presentert i artikkelen at enkelte dager er det ikke én eneste besøkende, men også at museet ser seg om etter muligheter for kafé- og restaurantvirksomhet i samme bygget, noe som muligens kan bidra til en synergieffekt sammen med kunsten. Den samlede kunstdonasjonene fra kunstnerne var på over trehundre verk, som var en av hovedårsakene til at museet ble bygget, og at avtalen kunstnere og museet i mellom var at museet skulle være viet deres kunst.
At kunstnerne føler seg dårlig behandlet av museet, er ergerlig, men om de burde trekke tilbake sine kunstdonasjoner, en frivillig gitt gave, på grunn av få besøkende, kan diskuteres. Jeg kan ikke uttale meg om kvaliteten på donasjonene, eller hvor anerkjente kunstnerne er, men kanskje det er både museet og de utstilte kunstverkene sin skyld at museet har få besøkende? Dersom kunsten donert til museet hadde falt mer i smak hos publikum, og muligens vært av en høyere kunstnerisk kvalitet, kunne vel dette bidratt til et høyere besøksantall? For å lettere ta stilling til dilemmaet om hvorvidt det er kvaliteten på kunsten eller kunstinstitusjonen som er grunnen til få besøkende, kan man ta tre ulike kunstdefinisjoner til hjelp: prosedural, funksjonell og institusjonell kunstdefinisjon.
Den prosedurale kunstdefinisjonen tilsier at kvaliteten først og fremst ligger i selve utførelsen av kunstverket, i motsetningen til den institusjonelle kunstdefinisjonen, som tilsier at det heller er omstendighetene rundt, i tilfelle kunstneren, galleriet eller museet, som gir kunstverket kvalitet. Den funksjonelle kunstdefinisjonen hevder at kvaliteten heller ligger hos de følelser, opplevelser og refleksjoner verket gir opphav til.
Jeg har aldri besøkt Trondheim Kunstmuseum, så jeg er ikke kjent med deres kunstutstillinger, men det fremkommer i artikkelen at selve museet er viet donasjonene fra kunstnerne, og kun ved spesielle anledninger skulle museet benyttes til andre formål. Om dette faktiske er tilfellet, kan man med bakgrunn i den prosedurale kunstdefinisjonen argumentere for at det lave besøksantallet skyldes kunsten i seg selv, og ikke omstendighetene rundt. Men hvis det er slik som kunstnere påstår, at Trondheim Kunstmuseum har behandlet kunsten deres dårlig, hatt andre utstillinger og arrangementer, og ikke bare konsentrert seg om donasjonsverkene, kan man med en institusjonell kunstdefinisjon muligens påstå at museet har en større del av skylden. Dersom museet ikke får nok besøkende fordi kunstverkene de utstiller ikke faller i smak, er kanskje kunstneres tilbaketrekning av donasjonene kritikkverdig, og en mildere, mer fornuftig løsning, som gagner både kunstnere og museet, burde vurderes – tatt i betraktning om kunstneres donasjoner utgjør en stor del av museet, eller ikke. Men om Trondheim Kunstmuseum faktisk har opptrådt dårlig med hensyn til kunstnerne, er det kanskje på sin plass at kunstnerne forsvarer kunsten og integriteten sin?
Galleri- og museumsbloggen 