Blake Little lanserte nylig serien «Preservation», som har vekket internasjonal oppmerksomhet de siste dagene. Blant annet Dagbladet hadde en artikkel om dette for et par dager siden, som gjorde meg oppmerksom på utstillingen ved Kopeikin Gallery i L.A. Dette er en utstilling som består av nakne mennesker, kun iført bøttevis av honning. I over to år har han tatt 68 bilder av 80 modeller.
Ville denne utstillingen fått like stor internasjonal oppmerksomhet hvis bildene hadde vært malerier istedenfor fotografier? Jeg mener at dette slettes ikke er sikkert. Ifølge Solhjell og Øien (2012) gjør det kommersielle fotofeltet og dets høye profesjonelle standard (med egne profesjoner og gjeve priser) det mye enklere for kunstfotografer å krysse grensene til det kommersielle feltet enn for malere. Man kan kanskje derfor hevde at den høye kommersielle verdien kunstfotografien har, plasserer den i det eksklusive kretsløpet, der det i første rekke kjempes om kunstnerisk anerkjennelse. Siden det er så mange områder av fotofeltet som er profesjoner godt plantet innenfor medier, vil det muligens være lettere å skape blest (og oppnå anerkjennelse) rundt en kunstfotografisk utstilling hvis kunstfotografen har bånd til mediene fra før av?
Little er en allsidig, prisbelønt fotograf som i hovedsak har gjort karriere i å ta portrettbilder av amerikanske kjendiser. Dette er med andre ord en mann som garantert har et bredt nettverk med viktige folk rundt seg. En kan jo driste seg til å mistenke at viktigheten av å ha en fot innenfor er viktigere for suksess enn kunsten i seg selv.
Hva tenker dere? Er det lettere for kunstfotografer enn for malere i dag å oppnå internasjonal anerkjennelse?
Nå som sosiale medier har holdt på en stund, er det viktig at man finner ut hvordan man vil fremstå på sosiale medier. Og ut ifra det hvilke sosiale medier som skal brukes og hva det skal brukes til. For det meste brukes sosiale medier i galleri – og museumsbransjen til å markedsføre utstillinger og til å synligjøre galleriet/museet. Men det finnes mange andre muligheter som sosiale medier har å tilby som kan både fremme og styrke galleriets omdømme. Det kan brukes for å synliggjøre galleriene sine kunstnere og kunstverk, som et middel for å kommunisere med kundene og som en salgskanal.
Her ser vi store muligheter for gallerier og museer der ute til å fremme seg og sine kunstnere både nasjonalt og internasjonalt. For kommersielle gallerier er sosiale medier spesielt viktig da dette kan brukes som en salgskanal. Dette både via nettauksjon, promotering av utstillinger, og vi har til og med eksempler på flere gallerier som har solgt bilder direkte via Instagram. Et eksempel på et slikt visningssted er Galleri Ramfjord. Som et privat galleri, har man som gallerist et mer eierskaplig tilknytning til galleriet. Her føler man et ønske om å fremme visningsstedet og kunstene sine, da dette vil ha en direkte påvirkning på deg som gallerist. Galleristen på galleri Ramfjord er utrolig aktiv på sosiale medier og har også sett gode resultater med dette.
Hentet fra Instagram-kontoen til Galleri Ramfjord (@galleriramfjord)
Man finner også de museene og institusjonene, som ikke har som kilde å selge kunst, som er dårligere på sosiale medier. Dette kan både skyldes at de har faste utstillinger som folk kommer for å se, eller fordi de personlig som fast ansatte ikke har den sammen tilknytningen til visningsstedet som det en gallerist har til sitt galleri. Det virker som at disse museene og institusjonene bare har opprettet en facebook-side fordi alle andre gjør det, med lite baktankte og strategi. Fra artikkelsamlingen nevnes det under Marketing art museums at sosiale medier er en god mulighet som både er innovativ og gratis, men så ser man tilfeller der slike museer ikke tenker så mye over strategisk planlegging, og som kun har en hjemmeside som ikke har stor innflytelse på forholdet mellom visningsstedet og publikum. (Chung, Wilkening, and Johnstone 2009; Lin and Casidy 2008) Altså det er viktig å tenkte over hvordan man fremstår i sosiale medier, da dette kna ha konsekvenser for forholdet til publikum og inntrykket deres av museet.
Det har nå blitt veldig viktig å være en del av sosiale medier, både for sin egen markedsføring, men også for at interessen fra publikum holdes oppe og at forholdet mellom visningstedet og publikum opprettholdes. Mange visningssteder har blitt flinkere på bruke og å være en del av sosiale medeier, men vi har fortsatt en langt vei å gå for å nå publikum
Blake Little lanserte nylig serien «Preservation», som har vekket internasjonal oppmerksomhet de siste dagene. Blant annet Dagbladet hadde en artikkel om dette for et par dager siden, som gjorde meg oppmerksom på utstillingen ved Kopeikin Gallery i L.A. Dette er en utstilling som består av nakne mennesker, kun iført bøttevis av honning. I over to år har han tatt 68 bilder av 80 modeller.
Ville denne utstillingen fått like stor internasjonal oppmerksomhet hvis bildene hadde vært malerier istedenfor fotografier? Jeg mener at dette slettes ikke er sikkert. Ifølge Solhjell og Øien (2012) gjør det kommersielle fotofeltet og dets høye profesjonelle standard (med egne profesjoner og gjeve priser) det mye enklere for kunstfotografer å krysse grensene til det kommersielle feltet enn for malere. Man kan kanskje derfor hevde at den høye kommersielle verdien kunstfotografien har, plasserer den i det eksklusive kretsløpet, der det i første rekke kjempes om kunstnerisk anerkjennelse. Siden det er så mange områder av fotofeltet som er profesjoner godt plantet innenfor medier, vil det muliges være lettere å skape blest (og oppnå anerkjennelse) rundt en kunstfotografisk utstilling hvis kunstfotografen har bånd til mediene fra før av?
Little er en allsidig, prisbelønt fotograf som i hovedsak har gjort karriere i å ta portrettbilder av amerikanske kjendiser. Dette er med andre ord en mann som garantert har et bredt nettverk med viktige folk rundt seg. En kan jo driste seg til å mistenke at viktigheten av å ha en fot innenfor er viktigere for suksess enn kunsten i seg selv.
Hva tenker dere? Er det lettere for kunstfotografer enn for malere i dag å oppnå internasjonal anerkjennelse?
Når det gjelder forholdet mellom offentlig og privat støtte innenfor galleri-og museumsbransjen kan det virke som kulturpolitikken de siste år er i ferd med å endres en del fra tidligere. Men selv om politikken har tatt en mer kompleks form enn før; kan vi likevel se antydninger til for stor forskjellsbehandling når det kommer til hvem som mottar offentlig støtte?
Grunnen til at jeg tar opp dette er en sak jeg leste i Dagsavisen nylig. Den handlet om om Kistefos-museet, som sa seg enormt skuffet med tildelingen for 2015. Kistefos-museet ble etablert i 1996 ved hjelp av investoren Christen Sveeas og Jevnaker kommune. Sveeas og det private holdingselskapet Kistefos har åpnet lommeboka og spyttet inn over 100 millioner kr siden 1999. Resultatet er et nasjonalt og internasjonalt museum med skulpturpark og kunstutstillinger. Men det er ikke mye her som er hjulpet frem av offentlig støtte. 2014 var faktisk første året Kistefos-museet mottok statsstøtte noensinne. Da mottok de 500.000 kr. Da statsbudsjettet ble lagt frem i år, hadde støtten økt med stusselige 17.000 kr til 517 000 kr. Når det da finnes liknende anstalter som mottar mellom 4-9 millioner kr, vil det da være helt på viddene å hevde at det eksisterer forskjellsbehandling i museumssektoren?
At staten har nedprioritert de private kunstmuseene kan man se hvis en studerer kunstpolitikkens histore. Ifølge boken «Det Norske Kunstfeltet» (Solhjell og Øien 2012) ble ikke museumspolitikken for alvor endret før St. Meld. nr. 61 (1991-92) Kultur i tiden, der betegnelsen «knutepunktmuseer» var sentral. Videre forteller Solhjell og Øien at kunstmuseum og stat hører sammen, og at kunstmuseer er et av de første kulturinstitusjoner en stat vil støtte opprettelsen og driften av. Kunstmuseene er den delen av kunstsystemet som koster mest, både i drift og investeringer. Derfor kan det virke merkelig at det har tatt så mange år før Kistefos-museet ble tildelt støtte. Samme gjelder forsåvidt Astrup-Fearnley museet, som mottok støtte for første gang i 2015.
Men som oftest må de private museene inngå et samarbeid med et annet privat museum før de kan søke om støtte, siden et konsolidert kunstmuseum i større grad blir en del av museumspolitikken. Hvis man ser tildelingen fra dette perspektivet, er ikke da Kistefos-museet i en heldig, særskilt stilling som mottar støtte i det hele tatt?
kilder:
Det Norske Kunstfeltet. Solhjell og Øien. 2012. s 152, 155, 162
Avstanden mellom Stortinget og Nasjonalmuseet ved google maps. Hvor lang er den politiske avstanden?
Kunstpolitikken har i alltid vært et området hvor ’vanlige’ politikere ikke har stor påvirkningskraft. Staten skal ikke blande seg inn i kunstens utvikling (armlengdes avstand prinsippet), men den setter klare mål og retningslinjer for hva som skal oppnås for at støtten skal vedvare. Dermed er de som sitter med bevilgningsmakt bygd opp av personer med kunstfaglig bakgrunn og kjennere. Organiseringen av Kulturrådet er også slik, ved at kunstfaglig utdannede personer uttaler seg om hvem som bør få støtte innenfor sitt felt. (forelesning Sigrid Røyseng, BI Oslo 2015)
Enkelte store grep som har hatt stor påvirkning på kunstfeltet. Ett av disse er tidligere kulturminister Trond Giskes sammenslåing av museer. Giske ønsket sammenslåing av museer rundt om i Norge, det ble lovet ’premie’ til de som føyde seg og ’straff’ til de som ville stå utenfor. Pengestøtte til nybygg var premieringen for å være med på denne ordningen og kutt i støtten til de som ikke ville være med. For mange museer som var avhengig av støtten for å drive var dette en frivillig tvang.
Lotte Sandberg skriver i boken ‘Alle snakker om Museet’ (artikkelsamling, Galleri og Museum) om hvordan politikere har holdt en armlengdes avstand ikke bare til kunsten, men også til problemene museene har hatt med sammenslåinger og kravene som er satt for å få den offentlige støtten. Ett av de største problemene til museene er at den kunstfaglige arbeidsstaben blir nedprioritert og det kuttes i årsverk, mens administrasjonsavdelingene vokser.
Med støtte fra Staten følger det tildelingsbrev som klart forklarer hvilke mål som skal prioriteres. Blant dette er krav til økning av publikumstall og større egeninntjening. ‘Beslutningsmakten er overført fra det faglige til det administrative ‘fellesnivået».(Sandvoll 2008, artikkelsamling Galleri og museum)
Den nåværende regjeringen har innført en prøveordning for å øke initiativet for å skaffe private sponsorer (artikkel av Jonas Brække, Klassekampen.no). Virkemidlet er at når for eksempel et museum får en privat sponsor, så får det 25% i bonusstøtte fra det offentlige.
Ragnhild Freng Dale påpeker i sin artikkel i Røyst (09/2014) siterer museumsdirektører som mener at denne ordningen blir for liten og snever.
Ved første øyeblikk kan denne ordningen sees på som positiv. Siden det fortsatt ikke innføres kutt i den offentlige støtten som allerede mottas.
Men Freng Dales er skeptisk til ordningen som er for innkjøp av kunst og rehabilitering av bygg, fordi den kan føre til at private sponsorer kan påvirke i stor grad hvor offentlige midler blir tilført.
I tillegg vil det også påvirke museum og galleriers fokus. Hva er det viktigst å jobbe for? Pengene eller kunsten? Produseres det kunst for å skaffe penger, eller skaffes penger for å produsere kunst?
Mål og retningslinjer satt fra regjeringen i tildelingsbrev har gitt institusjoner større utgifter på den administrative driften av institusjonen. Vil et initiativ som dette føre til at enda mer av ressursene må settes av til en aktiv markedsavdeling som stadig er på søken etter midler?
Kulturpolitikken bør fungere slik at armlengdes avstand prinsippet er konstant i alle ledd av prosessen. Jeg mener at i et rikt land som Norge bør det være total frihet for utfoldelse selv med offentlig tilskuddsordninger.
Så kan Kulturdepartementet heller arbeide for å skape en filantropisk kultur blant landets rikeste og landets store firmaer. Ved å øke bevisstheten på deres samfunnsbevissthet og deres legitimitet i samfunnet, vil kunne være med å skape en filantropisk kultur. Hvis kulturdepartementet setter fokus på dette mot næringslivet og landets elite, vil kunsten kunne fortsette å fokusere på det det som er dets poeng: Kunsten.
I disse dager har sosiale medier blitt en stor markedsføringsmulighet, og bedrifter, arrangementer og enkeltpersoner har større mulighet til å nå ut til et større og bredere publikum enn tidligere. Ved å nå ut til sitt eget publikum på sosiale medier, har de også større sjanse for å nå ut til et nytt publikum i tillegg pga. Word of Mouth.
Jeg ser at noen av de største museene og utstillingsstedene har tatt i bruk både Facebook, Instagram og Twitter (f.eks Astrup Fearnley), mens andre kun har tatt i bruk enten/eller (f.eks Munchmuseet) og noen få baserer seg fortsatt bare på en hjemmeside eller fysisk besøk (f.eks FineArt). Noen av de nevnte stedene er flinkere til å holde følgerne sine stadig oppdatert enn andre, noe som garantert har med større ressurser å gjøre. Dette gjør at museene kan etablere en dialog med og mellom følgerne, bygge et forhold med og mellom publikum, samle et publikum med felles interesser og forbedre ekstern og intern kompetanseutveksling (Russo 2007).
Foto: Stine Haugen
Allikevel ser det ut til at private utstillingssteder og enkeltpersoner har større sjanse for å nå bredere ut til et nytt publikum, enn de som allerede har et dannet og indreorientert publikum. Et eksempel på dette er ByOne – en pop-up utstilling med Peter-John de Villiers på ByHands for et par uker siden. Lokalet var stappfullt av venner, kjente og venners venner, pluss et par tilfeldig forbipasserende. De besøkende så ut til å være storfornøyd med utstillingen, noe som fører til at det lett kan bli en snakkis i fremtiden. Det samme kan man se om all gatekunsten rundt omkring. Forbipasserende har lett for å ta bilder av gatekunst som plutselig har dukket opp over natten, og dele det i sosiale medier – som igjen gjør det synlig for andre og flere.
Foto: Stine Haugen
Sosiale medier kan også brukes til annet enn en informasjonskanal (Russo 2007). Det kan også brukes som en plattform til å svare på spørsmål og problemer som besøkende og følgerne måtte ha, med både praktisk og informativt innhold. I tillegg kan de skape ny kunnskap og kulturelt innhold i form av besøkendes opplevelser og tolkninger.
For meg som ung besøkende syntes jeg det er viktig med sosiale medier, både for å informere om nyte utstillinger og for å lese om andres opplevelser. I tillegg ser det jo bedre ut for utstillingsstedet selv, om de klarer å synliggjøre seg ved å være der folket er, i stedet for å alltid måtte få folket til å komme til dem.
Torsdag 19.mars var det klart for avdukingen av utstillingen Limbo – Identities in Transition. Utstillingen var i regi av avgangselevene ved Bilder Nordic Oslo, og skulle fremstille hvordan Norge har gjennomgått enorme endringer de siste tiårene, både sosialt, økonomisk og politisk. Samt hvordan disse endringene har hatt en påvirkning på menneskene i det Norske samfunnet. Prosjektet har vært fullt ut studentdrevet, og elevene har stått for alt fra prosjekt ideen, kunsten og markedsføringen av utstillingen. Kunstformen var rettet mot foto.
Skjermdump @Limbo_project på Instagram
Utstillingen var utrolig godt markedsført på forhånd, både via sosiale medier og på gaten. I Oslo sine gater støtte man på plakater mange steder, og Facebook eventet for utstillingen hadde en drøye 700stk attending. Det endelige tallet på besøkende under åpningskvelden er ikke å finne, men det var både trangt og varmt i det store lokalet på Lille Grensen 7. Når det kommer til de besøkende på utstillingen vil jeg si det hovedsakelig var besøkende som går under kategorien ”mannen i gata” i følge Solhjell & Øien(2012). Dette er folk som hovedsakelig ikke vet hvordan de skal forholde seg til kunsten som vises. Ettersom at dette var en utstilling av elever ved Bilder Nordic var nok de besøkende på åpningskvelden i stor grad enten familie eller bekjente av kunstnerne. Utstillingen er nå avsluttet, og jeg tror avgangselevene ved Bilder Nordic kan følge seg godt fornøyde med resultatet av utstillingen. Mange møtte opp for å se et godt produkt levert av elever fra en av Skandinavias ledende skoler innenfor foto.
Kilde brukt: Solhjell, Dag. Øien, Jon. Det Norske Kunstfeltet. Universitetsforlaget 2012.
Det er ikke ofte jeg finner meg selv i et galleri eller på et museum, og jeg vet helt ærlig ikke grunnen til det. Men i år syntes jeg at jeg har blitt hakket flinkere til å besøke disse «fremmede» museene og de spennende galleriene. I løpet av det siste året har jeg blitt oppmerksom på et par kunstnere som med sine kunstverk trår litt over den folkelige grensen, og det gjør meg mer nysgjerrig på resten av innholdet i utstillingene. Derfor har jeg nylig vært innom et par ulike utstillinger av Bjarne Melgaard, og når det kommer til hvordan visningsstedet forholder seg til meg som besøkende, sitter jeg igjen med en ganske kjedelig opplevelse.
På Munchmuseet’s «Melgaard + Munch» gikk jeg rett bort i skranken, ba om en studentbillett og ble sendt ned i kjelleren fordi jeg hadde «for stor veske». I garderoben låste jeg inn både jakke og veske, og vandret rundt på museet for å se en utstilling jeg var fryktelig spent på. Det eneste jeg merket til av de ansatte her, var at de stod plassert rundt for å overvåke de besøkende. Kjip jobb, tenkte jeg. Når det senere ikke gikk an å låse opp igjen skapet, måtte jeg tilkalle betjeningen for hjelp. Og det fikk jeg jo, av to menn med klippetang – som gledet seg til Munchmuseet flytter til Bjørvika.
Foto: Haakon Sølland Tveter
Fineart har også en utstilling av Melgaard, som er en av de mildeste utstillingene jeg noen gang har sett av han. Her var det nesten ingen på jobb når jeg kom inn døra. Ikke før jeg kom innerst i lokalet, møtte jeg på en dame som hadde vært på lageret og hentet noen brosjyrer. I underetasjen var det også en dame på jobb, som løp rett opp i første etasje da jeg kom ned. Ved tanke på at Fineart også er et utsalgssted, så tipper jeg nesten de ansatte ikke så på meg som en potensiell kjøper og derfor valgte å bruke tiden sin på noe mer givende enn meg, enda jeg var den eneste besøkende i hele lokalet…
Selv om mitt forhold til de ansatte på disse tre visningsstedene var greit passivt, så ser jeg ikke på det som direkte negativt. Det er mange ledd som kommer før publikum i prosessmodellen, og jeg anser meg selv som en del av det vanlige publikummet da jeg er avhengig av å bli invitert av en av mine venner for å bli med på en kunstutstilling. Og når jeg først blir med, så tenker jeg ikke på meg selv som publikum, men kun besøkende. Jeg er ikke den typiske kodeknekkeren, som Solhjell og Øien nevner i boka «Det Norske Kunstfeltet», og jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har høy nok utdanning eller fordi jeg har lav kompetanse innen feltet. Jeg er jo tross alt interessert og nysgjerrig på spesielt Bjarne Melgaard sine kunstverk, og selv om hans kunstverk også har en karismatisk formidlingsideologi (som betyr at kunstverket skal tale for seg til publikum), så føler jeg ikke behovet for avkoding er så sterkt tilstede. Men det gjør kanskje ingenting at jeg har historisk eller estetisk kompetanse, da jeg er både nysgjerrig, åpen og spørrende – akkurat som det nysgjerrige og sosiale publikummet skal være.
Sosiale medier er noe som i økende grad blir anvendt i bedrifter og organisasjoner. I en hverdag som fokuserer mye på teknologi og web-baserte løsninger kan man fort falle av lasset om man ikke oppdaterer seg på nye trender innen sosiale medier og utnytter disse. Mange tenker kanskje på sosiale medier som noe morsomt og sosialt man bruker som privatperson for å holde kontakt med venner og familie, og for å holde seg oppdatert på diverse områder av samfunnet, men for bedrifter som bruker sosiale medier ligger det ofte til grunn en strategisk interesse for bruk av sosiale medier. Det kan for eksempel være for å skaffe seg markedsinnsikt, å kommunisere eksternt og internt, rekruttering, markedsføring og CRM.
Det er for mange kanskje ingen naturlig kobling mellom galleri- og museumsbransjen og typiske markedsføringsmessige tiltak, men bransjen har i stor grad har nytte av å bruke sosiale medier i sin markedsføring og merkevarebygging. Blant annet kan det brukes til publikumsutvikling, og Egil Bjørnsen i sin beskriver det slik: ”Mens markedsføringen er basert på å begynne med de som er ”lettest” å overbevise, dreier sosial integrering seg om å nå ut til de gruppene som er vanskelige å opprette kontakt med, og som er helt utenfor kulturorganisasjonens felt.”
Basert på Kawashima´s fire typer publikumsutviklig, har jeg utformet et skjema som viser eksempler på hvordan sosiale medier kan brukes i arbeidet med dette.
Et aktuelt eksempel på bruk av flere punkter i skjemaet er Bjørn Opsahl sin utstilling ”Seigmenn” på Popsenteret i Oslo. Her har de brukt Popsenteret sin Facebook-side til å opprette arrangement for utstillingen, slik at de har mulighet til å invitere alle som har liket Popsenteret, altså treffer de publikum som allerede er interessert i kultur, men arrangementet er åpent slik at det sprer seg til potensielt nytt. Jeg mener dette er en moderne og god bruk av strategisk markedsføring på sosiale medier, og at det i stor grad er en god måte å jobbe med publikumsutvikling på.
Galleri- og museumsbloggen 