Jeg har lyst til å diskutere kort hvordan jeg opplever utstillinger hos gallerier og museer, blant annet for å åpne folks øyne om at kunst bør forstås og nytes av alle. Jeg har personlig ikke vært på veldig mange utstillinger, men nok til å danne meg en oppfatning av deres forhold til publikumet deres. Her er et typisk scenario:
Du åpner døren til galleriet og trer inn i et helt hvitt rom. I det hvite rommet henger det noen få bilder, som på avstand ser helt like ut. Folkene i lokalet svever rundt som spøkelser i lange pelskåper og nesa langt oppi kunstverkene. Du står i døra i converse og olajakke, og føler deg egentlig ganske utilpass. Hva nå? Finnes det en start og en slutt? Bør jeg prate med noen? Hva går egentlig denne utstillingen ut på?
Satt på spissen, så er dette en altfor kjent situasjon for meg og andre «kunstuvitende» unge. Moderne gallerier i dag velger ut kunstverkene på fritt grunnlag og ut ifra sine egne kriterier. Dette hever kvaliteten til galleriene og gir dem rollen som en slags redaksjon med en sterk relasjon til kunstbransjen. Men hva med relasjonen til publikum? Skal den kun eksistere om du allerede har studert de tidlige inspirasjonene til kunstneren eller lest deg opp på all historie om verkene? Kunsten blir i denne situasjonen avhengig av en kontekst, en historie og gode paraverk, som i dag er helt vanlig hos et hvert galleri. Jeg lurer da på hvor plassen for egen tolkning og forståelse ble av? Gi plass til egen tolkning og det blir kanskje legitimt å ha sterke meninger uten mengder med kunnskap. Kan jazzmusikk kun nytes av jazzmusikere og kjennere? Kan kunstfilmer kun nytes av fotografer og scenografer? Nei.
Solhjell og Øien nevner i boka «Det Norske Kunstfeltet» at å henvende seg til alle er et godt kunstpolitisk argument, men i praksis en illusjon. Jeg kan vanskelig si meg uenig i påstanden, men jeg kan ikke la være å kritisere at dette er en tankegang som eksisterer. Vi er da tilbake til ideen om at kunst er kun til for kunstkjennerne og at å prøve å huke tak i den generelle folkemengden ikke vil ha legitimitet i bransjen.
Kanskje det hvite rommet bør fylles med en større grad av åpenhet og eventuell opplysning for oss i olajakker!
Med blå-blå regjering hører vi stadig oftere om at kunst- og kulturorganisasjoner skal være økonomisk bærekraftige. Det vil si at kunstnerne skal kunne leve av kunsten sin og ikke være avhengige av offentlige midler. I dag er det slik at det offentlige står for i underkant av 60 prosent av kunstfeltets totale økonomi, hvorav staten alene står for 43 prosent. Markedet, publikum og diverse andre (stort sett private brukere) står for 40 prosent (Solhjell og Øien, 2012: 241). Hvordan skal kunstnerne gå fra å være nærmest totalavhengige av offentlig støtte til å fungere selvstendig økonomisk?
I kulturbudsjettet for 2015 (side 11) skriver den nye regjeringen følgende om egen kulturpolitikk rundt kunstneres økonomi og levekår:
”Løsningen på utfordringene for kunstnernes levekår kan med andre ord ikke ligge i at staten skal lønne alle som ønsker å leve av kunsten, men at flere kunstnere må kunne fungere kommersielt. Dette vil gi kunstnere og kulturutøvere bedre levekår og møte økt etterspørsel etter kunst- og kulturprodukter.”
Dette indikerer en forventning om at kunstnere skal løsrive seg fra offentligheten når det kommer til økonomisk støtte, noe som fører til en kommersialisering av kunsten. I en bransje hvor det eksklusive kretsløpet, som er ekskluderende og utpeker en elite av kunstnere (Solhjell og Øien, 2012: 43), ofte er den mest ettertraktede sfæren for kunstnere å befinne seg, kan dette bli problematisk. I denne sfæren handler det ikke om å tjene penger på kunsten, men om kunst for kunstens skyld, symbolsk kapital og kunstnerisk anerkjennelse.
Den nylige utredningen av kunstneres økonomi viser at norske kunstnere tjener mindre på kunsten sin, faller i lønnsutviklingen og må kombinere kunstnervirksomheten med andre jobber (Regjeringen, 2012: kunstens autonomi og kunstens økonomi). Noen mener at den offentlige støtten har bidratt til den negative utviklingen, da den har medført en større økning i antall kunstnere enn etterspørselen tillater.
Kulturpolitikkens prinsipp om en armlengdes avstand sier at politikerne ikke skal bedømme kunstnerisk kvalitet eller frata kunstnerne deres faglige frihet. Men, når de etterspør (og begynner å kreve) økonomisk bærekraftighet, hva betyr dette for kunstnere innen galleri og museumsbransjen? Uten offentlig støtte må en da søke seg til det kommersielle kretsløpet og forholde seg til marked og etterspørsel. Det blir mindre rom for kunst for kunstens skyld. Hva vil skje med norsk kunst hvis den økonomiske støtten og tryggheten som kunstnere (spesielt i startfasen) er avhengige av, forsvinner sammen med armlengdeavstanden? Det håper jeg kulturpolitikerne har tenkt på.
En stortingsmelding er meldt til påske, og i den vil regjeringen komme med forslag om hvordan de vil at universitets- og høyskolesektoren skal se ut i tiden fremover. Et av forslagene er å fusjonere alle de estetiske skolene i Oslo, det vil si AHO, Khio og NMH.
Det er tydeligvis veldig i vinden å slå sammen ting. Konsolidering av museer, sammenslåing av kommuner, lensmannskontorer og så videre. En rød tråd med sammenslåinger er at de involverte, som oftest, ikke vil bli slått sammen med noen. Det blir alltid dårlig stemning.
Dette er også tilfelle når det gjelder fusjonen mellom de estetiske skolene i Oslo. Rektorene ved de respektive skolene stiller seg relativt uforstående til hele forslaget. Strukturreformen vektlegger kvalitet og det er generelt vanskelig å se hvordan kvaliteten på skolene skal bli noe bedre ved en sammenslåing. Eneste løsning, med et glimt av lys i tunnelen, er hvis skolene blir slått sammen under samme tak, og det kommer ikke til å skje.
Er det sånn at prinsippet om en armlengdes avstand har blitt kortet inn for å gi politikerne mer kontroll på kunsten og kunstens autonomi (Solhjell & Øien, 2012)? Når en politiker, særlig i den blå/blå regjeringen, mener at kunst er best når man samler alle som utdanner seg innen feltet under en fane, så bør det blinke en varsellampe. Bjørn Haugstad (H), statssekretær i Kunnskapsdepartementet, sitt tyngste argument for fusjon er at skolene har mye å tilby hverandre, og ved å samle alle under ett budsjett så blir kvaliteten på skolene bedre. Ja vel.
Hvis politikerne skal gjøre alt så det blir enkelt for dem å ha kontroll, vil armlengdes avstand prinsippet falle mer og mer bort. Frihetsreformen, som ble lansert av den nye regjeringen, legger føringer for at kunsten skal bli mer markedsstyrt. Disse nye grepene kan ødelegge for kunstens egenart og autonomi, ved å få alt til å handle om penger. Og vi vil plutselig få politikere og private sponsorer som bestemmer hva som er bra og dårlig kunst.
La de estetiske fagene dreie seg om kunst, ikke kontroll og penger.
Kommentar til Hilde Rogneruds kronikk i Aftenposten 14.02.15
I et innlegg i Aftenposten 20. februar forsvarer Stein Olav Henrichsen og Lars Toft-Eriksen, henholdsvis direktør og kurator ved Munchmuseet, utstillingen “Melgaard+Munch–The End of It All Has Already Happened” mot de de betegner som et «oppsiktsvekkende krav om sensur». Bakgrunnen for dette er en kronikk i samme avis av kunsthistoriker Hilde Rognerud, som, etter eget utsagn, «anser sammenstillingen mellom Melgaard og Munch som mildt sagt oppkonstruert.»
Henrichsen og Eriksen argumenterer med at «ethvert stort kunstnerskap fortjener at man stadig tolker det på nytt». Samtidig stiller de spørsmålet om Munchs kunst er blitt for alminneliggjort, og ytrer bekymring om at Munch står i fare for å bli redusert til hygge og underholdning. “Melgaard+Munch” er et verktøy for å vise Munchs kunstnerskap i et nytt lys, i dette tilfellet gjennom provokasjon á la Melgaard, og gir ifølge dem Munch en samfunnsaktuell ramme ved å utfordre etablerte sannheter om kunstneren og å ha en kritisk distanse til hans kunstnerskap.
Rognerud, på sin side, viser avsky mot Bjarne Melgaards «vilje til å redusere barn og purunge mennesker til instrumentelle objekter for seksualiserte blikk og særinteresser knyttet til seksuelle aktiviteter», og oppfordrer Oslo Kommune Kulturetaten til å gjøre kort prosess og stenge utstillingen. Hun betegner videre utstillingens innhold som “spekulativt”, og lar seg særlig provosere av Melgaards bruk av fotografier fra det mye omtalte tidsskriftet NAMBLA, satt i kontekst med Munchs “Pubertet”.
Edvard Munch og hans fremstillinger av angst og smerte ble i sin samtid ansett som kontroversielt. Hans utstilling i Berlin i 1892, som Rognerud også nevner, vakte stor oppstandelse og ble stengt en uke etter åpning; “Det syke barn” skapte furore.
Han provoserte i sin samtid, som Melgaard gjør i sin – skjønt tematikken er endret .
Det folk lot seg provosere av den gang da er ikke det samme som provoserer nå.
Punkbandet Kjøtts “Nei, Nei, Nei” ble i sin tid sensurert og bannlyst fra norsk radio, angivelig grunnet uheldig omtale av kongebarna. Omslaget til Patti Smiths “Easter” skapte etter sigende oppstandelse, grunnet et fotografi hvor hun viser frem en ubarbert armhule.
Tidene forandrer seg, tross alt – og Munch har, grunnet tidens tann, kanskje mistet (eller midlertidig forlagt) evnen til å provosere. Kanskje det er sannhet i Henrichsen og Eriksens frykt for at hans verk vil bli redusert til “hygge og underholdning” – at vi er for opptatte av å behandle Munch som vår egen opphøyde, kanoniserte nasjonalskatt til å se hans betydning?
Rognerud avslutter sin kronikk med at «Melgaard tar ikke stilling til hva han vil oppnå med sine provokasjoner i utstillingen; vekke avsky for, eller normalisere seksuell omgang med barn, unge og dyr?» Tatt i betraktning hennes reaksjon på utstillingen, som hun mest sannsynlig ikke er alene om (for ikke å nevne at kuratoren ved Munchmuseet nok ikke ville valgt å vise kunst som har som formål å normalisere seksuell omgang med barn) er det nærliggende å tro at det Melgaard oppnår, nettopp er det – å vekke avsky.
Det kan oppfattes som om Rognerud motsetter seg å forstå utstillingens innhold, og likeledes ønsker den stengt ikke bare fordi den er provokativ, men simpelthen fordi hun ikke liker den. «En smaksdom må være interesseløs», hevdet Immanuel Kant, og utdypet at bedømmelsen ikke må være knyttet til følelser som begjær eller fascinasjon. (Solhjell og Øien, side 113) Rogneruds dom later ikke til å være interesseløs. Hun har tilsynelatende et svært personlig forhold til Edvard Munch; hun er med andre ord svært subjektiv og partisk i sin dom over utstillingen.
Hun legger vekt på konteksten rundt Munchs “Pubertet”, «som i kontrast er et bilde av en purung, sky jente, som dekker seg til. Mens Munchs blikk på Pubertet er sympatiserende, gir Melgaards «blikk» inntrykk av å ville rive den unge jentas armer vekk og eksponere kjønnet.» Er ikke dette et speilbilde av samtiden vi lever i, hvor utstrakt seksualisering av barn og unge mennesker forekommer både i medier og gjennom moteindustrien, og hvor objektivisering av både menn og kvinner nærmest er hverdagskost?
En samtid hvor mange, på tross av at vi lever i det enogtyvende århundre og er så fordømt frigjorte, er fullstendig fremmedgjort sin egen seksualitet?
Det er ikke dermed sagt at absolutt kunstnerisk ytringsfrihet er et mål å strebe etter, og naturligvis, kunst som forherliger grov seksualisert vold og overgrep bør ikke være – av mangel på et bedre ord – greit. Her bør det ikke finnes unntak, selv for kunsten. Men når samtiden gjør seksualisert vold til populærkultur (som den mye omdiskuterte kinofilmen “Fifty Shades of Grey” angivelig gjør, eksempelvis) burde man kanskje først stille spørsmålstegnet ved hva som feiler samtiden?
Etter mitt skjønn setter Melgaard pekefingeren på noe viktig. Som Munch gjorde.
Fra Bjarne Melgaards kleskolleksjon, utstilt på Munchmuseet i forbindelse med Melgaard+Munch, 2015. Foto: Sarah Holbrook
Jakten på publikum har alltid vært ansett som en utfordring og da spesielt her i Norge, hvor tilbudet ikke alltid har vært så stort og bredt som mange andre steder rundt om på kloden. Men her i Oslo har kulturtilbudet ekspandert gradvis de siste årene og flere og flere får øynene opp for byens ”skjulte” skatter. Visste dere at Oslo er den byen i VERDEN som har flest kulturarrangementer i løpet av en kveld i forhold til befolkning? Det har jeg fått opplyst av en sjef blant et av Oslos største teateret. Uansett om det stemmer 100% eller ikke, så sier det litt om hvor mye som skjer her. Men allikevel så begrenses publikum ofte til de samme trofaste gjengangerne. De av oss som går på grunn av en lidenskap for et eller flere av kunstens felt. De som føler at å oppleve kunst jevnlig gir en dypere mening til livet rett og slett. Jeg personlig tilhører denne gruppen. Men hvordan kan man også få med seg de som ikke regner såkalt høykultur som en del av sin hverdag? Mange føler en slags plikt ovenfor sin egen samvittighet til å i hvert fall i ny og ne få med seg et teaterstykke eller en utstilling.
For øyeblikket er det en utstilling på Munchmuseet som går under navnet ”Melgaard + Munch – The End Of it All Has Already Happened”( http://munchmuseet.no/utstillinger/melgaard-munch), som er en sammenslåing av kunsten til Munch og den moderne sjokkunstneren Bjarne Melgaard. Dette er et interessant tiltak som kan lokke et nytt publikum over til å tenke mer over kunst de vanligvis ikke ville stoppet opp for. Munch sin kunst er noe de fleste har et forhold til og samtlige av verdens og i hvert fall Norges befolkning kan komme på minst tre malerier av han når spurt om det. Så dette er et naturlig valg for mange når de føler seg i det kulturelle hjørnet og igjen, litt pliktfølelse siden han er Norgeshistoriens største kunstner. Når de blir møtt av Melgaard som aldri legger noen hindringer på kunsten sin, kan det være at dette kan vekke en interesse i dem som gjør at de vil oppsøke mer kunst som dette. Dette kalles såkalt utvidet markedsføring (som er en av Kawashimas former for publikumsutvikling) for å nå et potensielt publikum, som allerede ligger ganske nært det eksisterende publikummet. De bedriver også publikumsopplysning for det eksisterende publikummet ved for eksempel å ha artist talk, så de får høre kunstnerens egne tanker muntlig. På denne måten ivaretar denne utstillingen både nye og gamle besøkende!
Design og innhold: Erlend Bilsbak Foto: Erlend Bilsbak
For en stund tilbake var den svenske kunstneren Dan Park i søkelyset da Deichmandske Bibliotek tillot en seanse hvor en rekke av arbeidene hans ble presentert, bl.a av landsmannen Lars Wilks. Dette utløste heftig debatt i mediene om det i det hele tatt burde tillates, og resulterte i flere demonstrasjoner. Årsaken til dette var Parks bilders høyst kontroversielle meningsinnhold. Park er imidlertid ikke den første til å bruke ekstreme virkemidler. Kunstneren Andres Serrano produserte i 1987 bildet Immersion (Piss Christ), et fotografi av en jesusstatue nedsenket i et glass med kunstnerens egen urin. Engelskmannen Trevor Brown har gjennom store deler av sin karriere utforsket temaer som uskyld, vold, fetisher og japansk popkultur som alt kolliderer i hans ofte sjokkerende og voldlige bilder. De hører begge til en tradisjon som omtales som transgression art som også omfatter film, litteratur og musikk. Felles er imidlertid bruken av ekstreme virkemidler. Av eksempler her hjemme har vi f.eks enkelte av Bjarne Melgårds verk, men mest allment kjent er muligens kunststudenten Alexander Selvik Wengshoel som etter en hofteoperasjon spiste deler av sin egen hofte.
Hvilken anerkjennelse disse verkene får har imidlertid å gjøre med hvilken plass den enkelte kunstner har i kunsthierarkiene og hvordan den enkelte kunstner rettferdiggjør sin bruk av virkemidlene. Her er det f.eks et markant skille mellom en 25 år gammel kunststudent og en mangeårig profesjonell kunstner som Bjarne Melgård. Dette bringer oss til kjernen av saken, altså spørsmålet om hva som skiller Dan Parks ekstreme uttrykk fra et annet. Svaret er budskapet. Hvis man legger kretsløpsteoriene presentert i Solhjell og Øiens Det norske kunstfeltet til grunn er det vanskelig å se at noen av disse vil ofre Park noen allmenn anerkjennelse nettopp pga av Parks budskap. Park som har blitt dømt for hets mot folkegruppe i Sverige, vil ha vanskelig for å tilegne seg symbolsk kapital i annet enn ekstreme høyreorienterte miljøer, men i liten grad i kunstsirkler. I det ekslusive kretsløpet hvor eliten av både etablert og avant-garde kunst regjerer er veien inn voktet av portvokterne, altså de som har den kulturelle kapital til å gi kulturell kapital. Man kan vanskelig tenke seg at noen av disse ønsker å sverte sitt eget navn ved å åpent støtte en kunstner dømt for hets mot folkegrupper. Heller ikke det inklusive kretsløpet vil gi innpass til en kunstner som er såpass ekstrem, fordi hets mot folkegrupper er omtrent så langt man kan komme fra inkludering og masseaksept som mulig. Det siste kretsløpet det kommersielle kretsløpet, gir seg på mange måter også selv, de aller færreste vil ønske å ha tegninger på veggene som går til frontalangrep på svake grupper i samfunnet.
Disse teoriene forklarer på mange måter hvorfor Park neppe vil få nevneverdig innpass inn i kunstverden, men de gir ikke noen plassering av Park i kunsten selv. Mitt syn på dette er at Park ikke er noen kunstner men en rasistisk agitator som bruker bilder som våpen. Å kalle Parks bilder kunst blir derfor likestilt med å kalle nazistisk propaganda kunst.
Paul Gauguins maleri «Nafea Faa Ipoipo?» ble nylig solgt for den nette sum av 2.9 milliarder kroner på auksjon. Salgssummen er ny rekord, det er den høyeste summen som er gitt for et kunstmaleri. Maleriet er fra 1892, og stilen blir kalt primitivisme, enkelt motiv og enkle farger. 2.9 milliarder kroner er for øvrig samme sum som ble betalt ut i uførepensjon i Norge i fjor.
Man kan vel trygt plassere dette maleriet under det eksklusive kretsløpet (Dag Solhjell & Jon Øien. 2012, Det norske kunstfeltet), det er slettes ikke alle som har 2,9 milliarder kroner å slenge i bordet for et maleri man henger over tv`n. Det går jo an å kalle det en kommersiell salgsvare, men nei. Bildet er kjøpt av kongefamilien i Qatar, og bildet skal forhåpentligvis henge i The Qatar Museums Authority og ikke over tv`n i stua deres.
Men hvordan kan noen betale en sum, som er utenfor all forstand, for et bilde som blir betegnet som primitivt og enkelt? Er det så eksklusivt at det er verdt det? Og hvordan klarer noen å finne ut en pris på noe som tydeligvis nærmer seg uvurderlig? Da Gauguin presenterte bildet i sin tid ble han møtt av likegyldighet. Hva som har skjedd i mellomtiden? Er det kunsteliten som har bestemt at dette bildet skal være verdt så mye? Har noen målt den symbolske verdien og kommet fram til at summen er helt grei?
Hvordan dette bildet, eller andre bilder for den saks skyld, kan generere slike summer er for meg et stort mysterium. Men en ting er sikkert, det er bare å begynne å male, tegne eller fotografere for harde livet. Etterkommerne våre kan plutselig sitte på en gullgruve!
Den amerikanske kunstkritikeren og filosofen Arthur Danto er sitert mye i teoretisk kunstlitteratur. Kritikeren sa blant annet: ”Å se noe som kunst krever noe utover det øyet kan skjelne – et kunstteoretisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper; en kunstverden.” Han mente at ”mannen i gata” ikke er på dette nivået (Solhjell: 87). Hva sier dette om muligheten for publikumsutvikling ved gallerier og museer? Er folk flest ignoranter når det kommer til kunst, og betyr det at de ikke kan eller bør oppleve kunst i gallerier og museer? Hvis en tar utgangspunkt i dette sitatet, blir publikumsutvikling et ikke-eksisterende fenomen. Det er lite nytteverdi i å forsøke å få inn publikum som ikke har forutsetninger for å forstå det de opplever.
Kulturpolitikerne er opptatte av at kunsten skal være tilgjengelig for alle. Men, holder det at kunsten er fysisk tilgjengelig, eller er det også et krav at den skal være intellektuelt tilgjengelig? Ved å basere seg på Dantos sitat, begrenser en seg til et publikum som allerede innehar kulturell kapital; et publikum som allerede er der. Kulturell kapital er ikke noe en blir født med, det er noe en tilegner seg med erfaring og kulturelle opplevelser. Gallerier og museer bør derfor gjøre besøket til en opplevelse, uavhengig av omfanget av publikummerens kulturelle kapital. Hva om en som er helt uerfaren på feltet kunne besøkt et galleri eller kunstmuseum uten å føle seg dum? Kunst er ikke vanskelig, en kjenner kanskje ikke bare til måten den har blitt til på. En må derfor tilrettelegge for publikum ved å sørge for trygghet og åpenhet, og ved å være tydelige på at det er ulike utstillinger med ulike grep, fordi det ikke finnes én måte å lage kunst på eller én smak innen kunst.
Kunstmuseet ARoS i Århus, Danmark har et mentalt fitness-senter i museet sitt. Dette er til for at de besøkende kan trene tanken, perspektiver og kreativitet, og er ment som en slags dannelses-/ opplysningsreise for de uerfarne besøkende. Erlend Høyersten, direktør for museet, beskriver det å forholde seg til kunst som å stå på en trampoline. Det skjer ingenting med mindre en overfører energi, som tankevirksomhet eller vilje. Det er vanskelig i begynnelsen, men blir lettere etter hvert. Energien som kommer tilbake gjør at en kan hoppe høyere og høyere slik at en hele tiden ser litt mer av verden og oppdager den på en litt annerledes måte. Landskapet endrer seg og en utvikler nye perspektiver.
Kunst kan defineres som et estetisk uttrykk for indre eller ytre opplevelser. Jeg tror derfor en best kan utvikle publikumsgrunnlaget ved gallerier og museer ved å forsterke opplevelsen gjennom publikumsaktivitet. Oppfordre publikum til å forholde seg til kunst aktivt i stedet for passivt. Oppmuntre dem til å ta bilder av opplevelsen i stedet for å nekte det, legg til rette for å utforske egen smak i stedet for å bestemme den. Og kanskje viktigst av alt: lytt til publikum, ikke steng dem ute.
Her om dagen leste jeg om et prosjekt,en mann med navn Tom Wike prøver å få til. Ideen er er relativt enkel, den går ut på å presentere kunsten
til en av våre mest kjente kulturpersonligheter, Edvard Munch utendørs. Altså at maleriene hans blir trykket opp på store glassplater, og plassert
i posisjonen der Edvard selv stod å malte motivet.Dette er en veldig bra måte å få fler til å oppleve kunst, da alle ikke har mulighet til kunne dra
til et museum. Sivilarkitekten har fått gode tilbakemeldinger på dette, og håper på å starte utpå vårparten. Etter min mening er dette en veldig kul måte å få
opplevd kunst på, du kan ta en joggetur, ta med barna på en tur, dra med bekjente for å se på kunst hvor den ble laget og dette er også i tillegg helt gratis.
Tommel opp for ideen som jeg mener vil bidra til økt interesse for kunst og kultur.
Galleri- og museumsbloggen 