Nasjonalgalleriets tilretteleggelse for formidling av kunst

Solhjell påpeker i sin bok «Det norske kunstfeltet» noen interessante momenter i forhold til kunstutstillinger og deres publikum.

Museet er en formidlingsagent av kunst ut til kritikere og publikum. Videre definerer Solhjell en utstilling som «ett eller flere rom med kunstverk, innredet slik at alt i rommene peker mot kunstverkene, og som er tilrettelagt for at publikum kan bevege seg fra verk til verk for å betrakte dem». I følge Solhjell skal utstillinger bygge relasjoner mellom kunstverk og publikum. Likevel slo det meg etter et besøk på Nasjonalgalleriet denne uken at dette ikke var intrykket jeg satt igjen med.

Hvorfor? Det var flere ting. I tillegg til en relativ mørk og trang ankomsthall, var det første jeg møtte flere vakter ikledd grå Securitas skjorter som observerer deg fra topp til tå. Jeg har stor forståelse av hvor viktig sikkerhet er for et bygg som inneholder kunstverk av store verdier. Likevel stiller jeg meg spørsmålet hvorfor jeg fikk følelsen av å ikke være velkommen, følelsen av å bli sett på som en besøkende med et potensielt ønske om tyveri? Garderoben er trang, og de som har besøkt museet på en dag med mange besøkende tror jeg kan si seg enig i at det er relativt vanskelig å få hengt av seg jakka.

Nasjonalgalleriets utstilling er kuratorisk lagt opp som en kronologisk, historisk utstilling. Noen små bokstavskilt over hver dør skal indikere hvor du er. Det er ikke lett å orientere seg  dersom du ikke har et kart for hånden, for ikke å snakke om at skiltene er såpass små at det er vanskelig å få øye på dem. Det finnes kun ett kart på veggen som forteller deg hvor du er, og det er før du beveger deg inn i selve utstillingen. Hvorfor ikke et kart i hvert rom?

Informasjonen om kunstverkene på veggene var stilt inne i rommenes hjørne eller ved en inngang. Om et flertall av mennesker ønsker å lese denne informasjonen ser jeg for meg et folkelig kaos, da plakatene har liten skrift og det er lite plass rundt til å få lest dem. Dette er synd, da publikums forståelsesrammer rundt verkene kan være med på å maksimere opplevelsen når en betrakter kunsten.

I enkelte rom var det så mange kunstverk at det var vanskelig å betrakte hvert enkelt hver for seg. Kan det da defineres som en utstilling slik den er definert innledningsvis?

Museet  sier selv at lokalene i dag ikke er ideelt lagt opp for et stort publikum. Jeg er sikker på at det nye museet ved Vestbanen i 2018 er all planløsning nøye gjennomtenkt. Likevel er dette 5 år til. Kunne det vært en idé i mellomtiden å tenke på tiltak en kan gjøre ved det eksisterende museet for at publikum skal føle seg noe mer velkommen?

Informasjonstavle i et hjørne på Nasjonalgalleriet. En ideell plassering? Foto: Katrine Neerland
Reklamer

Det moderne øye

799px-MuncMuseet01
Wikipedia, Frode Inge Helland

Munchmuseet er et kunstnermuseum som forteller Munchs historie. Hvert utstilt verkeksemplar representerer det som var typisk for Munch. Museet hører hjemme under en blanding av Dag Solhjell’s eksklusive og inklusive kretsløp. Museet tiltrekker seg besøkende fra alle kanter, også i forbindelse med Den kulturelle skolesekken.

Utstillingen «det moderne øyet» hang på Munch-museet fra 31. Oktober 2012 – 17. februar 2013. Utstillingen har vært på reise rundt i Europa, og gjort det svært bra de fleste steder. Nå som utstillingen endelig kom til Norge, var det forventet at det skulle gå på samme måte her. Det gjorde det dessverre ikke, frem til den siste helgen. «En vanlig helgedag i vintersesongen er det mellom 500 og 600 gjester» sier museumsdirektør Stein Olav Henrichsen til Aftenposten. Lørdag 16. Februar var det 1400 besøkende, og søndag, utstillingens siste dag var det 2100.

http://www.dagbladet.no/2012/06/26/kultur/munch/dronning_sonja/kunst/22293226/

http://www.aftenposten.no/kultur/Laber-interesse-for-Munch-utstilling-7034776.html

En av grunnene til dette kan jo være at det nettopp var siste helgen og folk ville få det med seg. Men den største grunnen kan nok være oppslaget i Aftenposten samme lørdag om publikumssvikt og underskudd på museet og utstillingen. Dette resulterte altså i en eksplosjon i besøkende, som ble stående i kø i opp til halvannen time før de fikk komme inn for å se utstillingen.

http://www.osloby.no/oslopuls/kunst_og_scene/Folk-sto-halvannen-time-i-ko-for-a-se-Munch-7124143.html

Hva sier dette om markedsføringen av museet og utstillingen? Hvis en forside i Aftenposten er det som skal til for at utstillingen går så bra, er det ikke noe museet kunne gjort for å få til det samme? Diskusjonen rundt det nye Munch-museet står ikke stille, hver uke kommer det nye innlegg om hvor det skal være og hvordan det skal se ut. Midt i alle diskusjonene virker det som mange glemmer at vi allerede har et Munch-museum som står der tilgjengelig for oss hver eneste dag. Jeg tror museet kunne fått en stor vekst hvis de gjorde noe med markedsføringen sin. Det er visst fort gjort at det nåværende museet blir glemt bort i all diskusjonen.

Museet har allikevel hatt en vekst den siste tiden, og hadde rundt 130 000 besøkende i fjor. Mange har kanskje også fått øyene opp for museet nettopp på grunn av medieoppstyret rundt det nye museet. Men dette er kanskje ikke museet selv sin fortjeneste? Hadde de gjort litt ekstra for å vise frem museet i denne tiden hvor vi er så opptatt av Munch, hadde de kanskje nådd nærmere den maksimale kapasiteten deres på 500 000 besøkende. I dette jubileumsåret hadde de nok hatt god nytte av dette.

Rom for kunst

Hver gang jeg skal hjem til Fetsund, legger jeg merke til kunstverkene som blir stilt ut utenfor Oslo S. Men jeg har egentlig aldri tengt dypt over hva det er, hvem de skal nå fram til, og hvorfor det blir promotert akkurat her. Man kan vel si at hvis Norge hadde solgt en slik plakatplass, ville denne plassen vært en av de dyreste med tanke på havet av mennesker som strømmer inn og ut av Oslo S. Etter litt research, finner jeg ut at det er romforkunst som stiller ut forskjellige kunstverk, der hvert kunstverk har en viss mening og betydning for hvorfor den henger der. Hele konseptet er en satsning initiert av Rom Eiendom AS for å fremme produksjon og visning av temporær kunst på ulike arenaer. Hjemmesiden beskriver også at de bruker offentlige bygg som står sentralt i en by, og fungerer som et knutepunkt – kanskje for å skape en symbiotisk link, der vi skal relatere kunsten og utseende av Oslo S mot Rom eiendom AS?

Jeg har tenkt en del på det gjesteforeleseren Peter Booth sa, at hvis man går kommersiellt så kan man aldri komme tilbake. Og ønsker man å bli en anerkjent kunstner tar det flere år, før man engang kan tenke på å få sine kunstverk utstilt ved anerkjente kunstutstillinger. Men vil det å ha kunstverket utstilt ved Oslo S fungere som kommersiellt eller høyt kunstneriskt? Hvordan går man fram for å finne bilder til å henges opp der?  Det er mange spørsmål som jeg per nå ikke klarer å svare på for å være kunstkjenner er noen jeg tydeligvis ligger langt etter på å være.

Jeg liker å se for meg romforkunst som en typisk kuratoriat, ettersom de gjør spesefike kjennetegn som kunne bli kalt akkurat det. Disse kjennetegnene er at de selv står for utvelgelsen av kunstnere, de begrunner utstillingkonseptet sitt på deres hjemmesider, det er de som setter opp og trykker selve kunstverket ved Oslo S, og med tanke på deres visjon ville det for meg være logisk at de stiller med en god kunstutdannelse. Jeg vet ikke hva som er tilfellet nå, dessverre. Fram til 2011 brukte romforkunst Kulturbyrået Mesén som kurator, prosjektleder samt produsent, men i dag klarer jeg ikke å finne om statusen har forblitt det samme – men kunsten er fortsatt der.

Untitled-1

Foto: Anders Hval Olsen
Kunstverket som blir vist ved Oslo S, per idag.

Utstillingen nå, er noe i min mening et veldig bra bilde, som kan tolkes på flere måter. Jeg finner uansett ingen informasjon om bildet, hjemmesiden er ikke oppdatert, og fant lite tekst ved Oslo S. Så om man ikke er Pushwagner som har blitt vist tidligere, er det kanskje vanskelig å bli anerkjent med bildene sine om man ikke eksponer sitt navn – men kanskje de ikke engang ønsker det? Hvem vet, å skjønne seg på den kunstneriske verden var ikke så enkelt som jeg trodde, men spennende skal jeg ikke nekte for at det er.

Kommersialitet eller eksklusivitet? Galleri Riis, en ulv å fåreklær!

Eksklusivitet ser ut til å være noe av bærelementet bak Tjuvholmens Galleri Riis. Ta den særdeles anonyme, bilpark-lignende beliggenheten og de sparsommelige åpningstidene;  en generell «utilnærmelighet», kan man vel si. Videre er det også naturlig å tenke i de baner om man ser hvilket nivå av annerjennelse Galleri Riis opperer med.  En indre kjerne som nikker annerkjennende? En kunstelite som støtter oppom Galleriet? Jo, det er lett og tenke eksklusivitet om man tar Solhjells kretsløpsteorier til etteretning om man tar et kortere glimt på Galleri Riis. Men om man tar seg tid til å titte litt nærmere, er det ikke da en ulv i fåreklær man ser?

IMG_20130220_131745

(Bilde: Daniel Kvammen. KL-studenter grubler over eksistensielle spørsmål på Galleri Riis: Hvor er vi, hva er dette, hva skal vi her?)

For til tross for det store, hvite kubelandskapet, hvor meterene mellom hvert kunstverk er mangfoldige, og prisantydninger er fræværende, så kommer vi ikke bort i fra at de fargesprakende bildene av Olav Christopher Jenssen som pryder veggene på Galleri Riis er der av en enkel grunn: de skal selges. Ikke til meg, kanskje ikke til deg, men kanskje til et stort konsern, kanskje til et større museum (Astrup Fearnly Museet har blant annet tilegnet seg et av bildene som har vært stilt ut på Galleri Riis http://afmuseet.no/en/samlingen/kunstnere/j/olav-christopher-jenssen). Galleri Riis: eksklusivitet i det kommeriselle feltet, men på ingen måte utelukkende ekslusivt. Prislisten ligger i hjørnet av lokalet.

Analfabeter og dannelse

Jeg har alltid sett på meg selv som analfabet innenfor billedkunst. I min oppvekst har jeg aldri vært særlig aktiv på kulturbransjens gallerier og museer. På skolen ble vi dratt med på Sjøfartsmuseet i Larvik, på turer rundt i Tjølling og Kaupang for å se på vikingmonumenter og andre viktige historiske minner som skulle «danne» oss med kunnskap og kompetanse om nærmiljøet. Det var ikke før på videregående jeg ble introdusert for den «estetiske», autonome kunsten, hvor vi blant annet lærte ytterligere om de store malerne, de ulike epokene og uttrykkene i kunsthistorien (Vel… Jeg fikk en introduksjon til Van Gogh på barneskolen en gang, men dette med øret hans skremte meg mer enn jeg klarte å ta inn over meg de vakre maleriene hans).

Inspirasjon: Linn Augustoni og http://www.kulfoto.com/funny-pictures/22676/van-goghs-ear-you-didnt-have-to-cut-me-off
Maleri: undertegnede
Foto: undertegnede

En gang dro vi helt inn til hovedstaden for å se og oppleve kunsten selv for hånden, på selveste Munch Museet! Kanskje det var på grunn av min umodenhet at jeg ikke satte pris på de vakre, billedlige beskrivelsene av kunstneres tanker, omgivelser og erfaringer. Eller kanskje jeg ikke hadde (og som jeg forsåvidt fortsatt mangler) den rette kompetansen for å kunne knekke kodene.

Mitt første møte med samtidskunsten og dens provoserende evne, var i 1998 da Odd Nerdrum hadde malt seg selv naken i «Selvportrett med gylden kappe» og havnet på nyhetene. Vi snakket ikke om dette da, og heller ikke noe særlig på videregående da læreren mente det var viktigere å lære om de store fra historiebøkene. Jeg ble ikke akkurat en rev på kunst ved å dra på et galleri et par ganger i tenårene, for deretter å pugge til prøven i kunst- og kulturhistorie? Kanskje det er annerledes idag, men jeg lurer fortsatt på hvorfor skoleelever fortsatt skal opplæres og dannes for å få en estetisk kompetanse på denne måten? Er det egentlig hensiktsmessig? Er det ikke noen som kan forske litt på dette?

Så hvor i Solhjells kretsløp dukker dette publikummet, skoleklasser, opp? Det eksklusive publikummet er interessert i kunstens autonome verdi. Jeg kan ikke tenke meg at en skoleklasse fra Tjodalyng Ungdomsskole har mange elever som befinner seg i denne gruppen. Heller ikke i det kommersielle publikummet og deres økonomiske aspekt. Så hva med det inklusive publikummet, der aktualiteten i kunsten er under lupen? Det er forståelig og logisk at vi som skoleelever skal lære om estetikk, kunst og kultur. Mitt spørsmål er om det egentlig har noen innvirkning på vår interesse i dette senere i livet?

Astrup Fearnley, et museum for publikum

Åpningen av det privateide Astrup Fearnley-museet ble holdt i oktober 2012, og var forutsett å bli en av Norges store og monumentale kulturhendelser etter åpningen av Operaen i 2008. En mediesky, og styrtrik,  Hans Rasmus Astrup av har selv kjøpt inn kunstsamlingen som er til utstilling i det mye omtalte museet. Til tross for store summer brukt på prosjektet, samt et bygg designet av en stjerne-arkitekt, var kritikken nådeløs etter den store åpningsdagen. Kritikken fra den anerkjente britiske avisen The Guardian  slo sterkest til med kommentarer som tilsier lite kulturell kapital og lokaler seende ut som kontorbygg.

«Som et bankhovedkvarter, med lobby-kunst fra et reklamebyrå»

– The Guardian        (http://www.dagbladet.no/2012/10/14/kultur/kunst/astrup_fearnley_museet/debatt/23865677/

Våre egne norske kritikere fra Morgenbladet mener Astrup Fearnley-museet tilbyr datert postmodernisme, og kaller det et postmoderne krambu uten hedersbetraktning.

Flere slaktanmeldelser følger, og pryder norske medier i en lang periode. I følge teorier innenfor museumsfaget har kritikere undervurdert makt i kultur-Norge. Deres meninger og anmeldelser leses av så å si alle interesserte i bransjen, og påvirker suksessfaktoren i stor grad. Galleri- og museumspublikumet i Norge har stor respekt for de utnevnte ekspertene i mediene, og i mange tilfeller påvirker deres meninger hva folket ønsker og liker, og ikke minst hva de vil bruke pengene sine på. På grunnlag av dette var det forventningsfulle nye museet dømt til å bli en skuffelse for det norske publikum.

astrup feranley helle 2

Foto: Utenfor Astrup Fearnley-museet. Foto tatt av Helle Hobbelhagen, brukes med tillatelse

En kan på mange måter si at Astrup Fearnley-museet er et kommersielt museum, med det overordnede målet å tiltrekke og påvirke et stort publikum. Til tross for slakt av verdenskjente og innlands-kritikere, ble ikke Astrup Fearnley-museet en kulturell katastrofe. En artikkel på nettsiden Kulturkritikk.no forteller at nettopp dette museet er det mest likte blant det norske folk (http://www.kunstkritikk.no/nyheter/astrup-fearnley-museet-best-likt/?d=no). De henviser også til andre artikler som roser museet for deres samtidskunst og utrykk. I dette tilfellet ble dermed ikke utfallet slik kritikerne la grunnlag for, noe som er sjeldens innenfor høykulturen. Igjen kan man spørre seg om vurderingen om kulturell kapital kan besvares av et kommersielt publikum, eller om det fortsatt kun er ekspertene som tar den avgjørende dommen. I så fall, er det nødvendig med høy kulturell kapital for å nå et stort publikum slik teorien tilsier?

Teorien om kunstsosiologi er opptatt av enkeltindividets handlinger, enten det er kunstneren eller publikum, ikke skjer tilfeldig men utrykkes gjennom bestemte sosiale, økonomiske og kulturelle mønstre. Astrup Fearnley-museet spiller på alle disse atferdsmønstrene, men i større grad de sosiale mønstene som spiller en viktig rolle i vårt moderne samfunn. Uansett om dette gjør museet banebrytende eller kommersielt, det trekker publikum. Estetisme, idealisme og essensialisme er i dag realiteten for konstitueringen av kunst som et kulturelt fenomen i samfunnet, og blir derfor også av sosialistisk interesse. Sosialantropologen Arne Marit Klausen forklarer i sin bok Kunstsosiologi at publikum er et eget element i kunsten, hvor kommersialitet forbindes med amatører. Kanskje kan en nyere og mer moderne tid, blant annet utrykt av Astrup Fearnley-museet, endret denne tankegangen.

Det kommersielle kretsløpet kan omhandle både en høyprismarked med stor prestisje, samt et lavprismarked med liten prestisje. Markedsverdien bestemmes i stor grad av populariteten blant publikum, både når det gjelder hva som er ”trendy” og hva som er prestisje. Astrup Fearnley-museet er prestisjefylt og definitivt plassert på høyprismarkedet, men er samtidig kunst for den moderne og ”trendy” forbrukeren.

Jakten på det eksklusive galleriet

«Hvor i alle dager er Filipstadveien 5?» I føge GPS-appen på mobilen er det rett her. I en svært så anonym og avsidesliggende murbygning ligger Galleri Riis. Man må ringe på og annonsere sitt ærende før man slippes inn. Ingen skilt, man må gå på «gefuhlen». Og så med ett står du i den «hvite kuben».
Som student og kunstinteressert har jeg gjort hva som føles som et kvantesprang innen kunstverden. Fra å ha besøkt utallige museer og små-gallerier rundt om i verden har jeg nå endelig kommet inn i toppsjiktet. Her er ingen forklarende skilt, ingen navnemerker og i hvert fall ingen prislapper. Og hvis du skal følge store tenkere som Arthur Danto, skal kunsten betraktes med et kunstteoretisk tankesett: «noe utover det øyet kan skjelne». Etter at  de ulike verkene er fordøyd er det bare å be om prislisten og rekvirere et kunstverk til rundt en årslønn for mannen i gata.

Galleri Riis, midt i asfaltjungelen.Foto: fra Gulesider Kart
Galleri Riis, midt i asfaltjungelen.
Foto: fra Gulesider Kart

Dessverre stopper fantasien noe før det. Det er ganske tydelig hvorfor ikke jeg har besøkt et tilsvarende galleri tidligere. Jeg er slettes ikke kundegruppen deres. Men for å være del av det eksklusive kretsløpet må man godta at man ikke kan få anerkjennelse høyere enn det man selv kan gi. Og ved at jeg nå, i følge Arild Danielsen, kan utvikle mitt kunstneriske tankesett ved å snakke om og dele min kunstopplevelse, kan jeg da kanskje klare å hoppe ett hakk høyre opp på stigen? Kan jeg tillate meg å kikke litt svakt nedover nesen på de som sier «Har dere noe Pushwagner?!-Vi tar det!»

Munch mellom barken og veden

Foto med tillatelse: Helle Hobbelhagen

Eg trur ikkje diskusjonen kring det nye Munch-museet kan ha gått ein einaste nordmann hus forbi. Skal museet stå på Tøyen eller skal det flyttast meir sentralt?

Eit interessant aspekt kring Munch sin framtidige endestasjon kan mogleg vera dets plassering innad i kretsløpet i høve posisjonering. I boka «Det norske kunstfeltet», til Dag Solhjell og Jon Øien, beskriver de Pierre Bourdieus inndeling av høgkultur og lågkultur, det smale og det breie kulturbegrepet, finkultur og populærkultur, det elitære og det kommersielle. Ein beteiknar ofte den eine delen som katedral, den andre som børs. Ein tredje inndeling kallast rådhus der politiske og demokratiske motiv er i fokus. Desse tre fell innanfor begrepa det eksklusive (katedral), det inklusive (rådhus) og det kommersielle kretsløpet (børs).

Munch sin kunst er sett på som eineståande i verdssamanheng, og har nok ved salet av «Skrik» til fleirfaldige millionar kroner bekrefta sin plass i verdshistoria, sjølv om han opplagt frå før var ein høgt anerkjend kunstnar. Han gjekk fremst og bana vei for ekspresjonismen i Noreg samstundes som på verdsbasis. Hans mål var å beskrive forholda til «den moderne psyke», og meinte at menneska sto maktesløyse framfor dei store naturlege kreftene kring død og kjarleik samt kjenslene assosiert med dei –sjalusi, einsemd, frykt, lyst og fortvilelse (Kleiner, Mamiya 2005: 889). Desse kjem mogleg tydelig fram i kunstverka hans, og spelet på alle mennesker sine kjensler gjer at kvar og ein kan kjenne seg att og la seg gripe med av kunsten.

Såleis kan ein seie at hans posisjon, hans anerkjenning og plassering historisk både set han innanfor det eksklusive kretsløpet, samt det kommersielle. Han rekk vidt og treff mange med kunsten samstundes som at han innehar respekt og aktelse innad i det smale miljø. Hans velkjende malte andlet frå verket «Skrik» er kommersielt tatt i bruk i notidas skrekkfilm for ungdomar, og befestar verkemiddelet bunde til frykt og hans talent til å framvise dette via maleri, som treff både kjennera av kunsten samt den som ser på verket for fyrste gong eller via ein film satt utav dens originale kontekst.

Ein kan seie at Munch òg fell innanfor det inklusive kretsløpet då store delar av hans samling er gitt som gåve til Oslo Kommune. Ved det inngår kunsten hans i det politiske spel og der hans offentlege liv er avhengig av kommunens måte å handtere samlinga på. Han er eit av Noreg sine største historiske navn og arva etter han er interessant for mange andre enn kun nordmenn og spesielt interesserte, som mogleg andre norske turistattraksjonar som beror seg på kulturlivet er. Kunsten skal tjene andre formål enn seg sjølv. Kunsten har blitt eit spørsmål om byutvikling. Ville fleire kome og sett kunsten om den låg i Bjørvika føre Tøyen? Set ein kunsten der den fortjener å vera eller der ein trur den gjer seg best for ei gruppe i folket? Skal ein satse storslått på fantastiske omgjevnader og enkel tilkomstveg eller gjera det litt vanskeligare å kome til og mindre synligheit, men byen generelt får eit breiare spenn? Eg skulle gjerne hatt svaret og delt det i dette blogginnlegget, men eg er redd eg der kjem noko til kort. Enklast er det å skulde på begrensningane i høve ord. Eg har svaret, eg har berre ikkje plass nok.

Samfunnsansvar eller økonomisk agenda?

Siden 1970- tallet har den norske stat hatt den innarbeidede kulturpolitikken ” alle skal være med”. Et mangfoldig perspektiv, hvor alle skal behandles likt. Staten mener ”kunsten utfordrer og utvikler oss som enkeltmennesker og som samfunn”.

I år feirer Norge 150års jubileet til den anerkjente kunstmaleren Edvard Munch. Det vil i løpet av jubileumsåret bli arrangert en rekke ulike arrangementer. En av begivenhetene er at en av kunstnerens hovedverk, Selvportrett med sigarett, skal sendes rundt på norgesturne i en koffert.

Når jeg hører hvordan Norge skal feire en av våre høyst anerkjente kunstmaler, tenker jeg med en gang at det dette er kulturpolitisk tiltak, som staten støtter. Men det er det ikke. Bak denne koffert reisen er det Sparebankstiftelsen DNB NOR som står for støtten til å finansiere prosjektet. Er det slik at de som er markedsorientert og har en økonomisk agenda ønsker nå å ta et politisk samfunnsansvar? Eller ønsker de bare selv å oppnå en høyere grad av autonomi?

Kunstsosiologen Dag Solhjell har utviklet en tredelt modell,  kretsløp, som setter et klart skille mellom de som har økonomiske eller kommersielle mål, mellom de som har kulturpolitiske mål hvor ”kunsten er for alle”. Med denne modellen, hvor plaserer man så Sparebankstiftelsen DNB NOR?

Maleri: Selvportrett med Sigarett av Edvard Munch, 1895. Utsnitt. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Maleri: Selvportrett med Sigarett av Edvard Munch, 1895. Utsnitt. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

http://www.munch.museum.no/BlogPost/Munch-kunstverk-på-tur-Norge-rundt