Vi må snakke om Kunstnernes Hus…

For det virker det er lenge siden noen har gjort. Kunstnernes hus, som lenge nøt høye besøkstall og en særegen posisjon i kunst-Oslo har det siste tiåret forsvunnet mer og mer i skyggen av Operabygg, Bjørvika og Munch. Men med ny administrasjon og en ny, levende visjon for huset som visningssted er Kunstnernes Hus virkelig verdt et besøk. Bygget i seg selv ligger jo som en arkitektonisk perle i den engang så travle Wergelands vei, med slottsparken som nærmeste nabo, og er i seg selv verdt en titt. Vel inne møtes du av en åpen, lys hall med koselig kafé og bokstavelig talt god takhøyde for mingling, prat og hygge.

Det er også sånn galleriet ønsker å møte publikum. Med god takhøyde og lav terskel for å oppleve utstillinger og andre tilbud som måtte være tilgjengelig. Inngangshallen, som fungerer som naturlig samlingspunkt både før og etter man har sett på alt huset har å tilby, er med på å gi publikum en lun, uformell velkomst. Herfra har man tilgang til alle husets rom, utstillinger og andre tilbud, som bokhandel og pop-up shops. Åpenheten her merkes så fort man kommer inn dørene, og gjør at utstillingene innover oppleves som tilgjengelige for publikum. Det er noe med atmosfæren i velkomsthallen som gjorde at til og med jeg som ikke har vært på verken et galleri eller museum siden skoletur til Teknisk Museum i 6. klasse, føler meg velkommen.

På den måten henvender seg til det nysgjerrige og sosiale publikumet. Som Jon Øien og Dag Solhjell skriver om i ”Det norske kunstfeltet” er det vanlig at dette kommer til uttrykk gjennom blant annet at inngangspartiet og resepsjon gjøres mer uformelle. Da også gjerne med en kafé og en bokhandel i direkte forbindelse med resepsjonen. I så måte er Kunstnernes Hus et skolebok-eksempel på et galleri som ser på og ønsker det nysgjerrige og sosiale publikum.

Dette er også en stor del av ”den nye” visjonen til Kunstnernes Hus. I følge administrasjonsleder Erling Bonnevie Hjort ønsker de å åpne huset for publikum, folk skal føle seg velkomne og terskelen for å bevege seg rundt i huset og oppleve de forskjellige tilbudene og utstillingene skal være lav. Det er en visjon som virker svært forenelig med bygget, og er en utrolig interessant vinkling på det å nå ut til publikum. Det er klart det også hjelper med eget bryggeri i kjelleren, hjemmebakte kaker i kafeen og en solrik, lun uteplass foran inngangen, men også utstillinger og andre tilbud virker forlokkende, selv på en galleri-rookie som meg. Som administrasjonsleder Hjort også påpeker, har de oppnådd noe unikt i det at huset nå samler tre generasjoner i sitt publikum. Ikke fordi besteforeldre tar med seg barnebarn, men fordi de kommer i hver sine grupper for å oppleve det galleriet har å tilby. Kunstnernes hus er definitivt på vei mot å nå målene sine og har en særlig fin måte å møte publikumet sitt på.

Kunstnernes hus har lang fartstid og tradisjoner (Foto: Mari Sjølyst)
Kunstnernes hus har lang fartstid og tradisjoner (Foto: Mari Sjølyst)
Reklamer

Mr. Grey vs Mr. Johnsen

20080417vige10
Skulptur – Gustav Vigeland, Foto – Lars Verket, Redigert av S.Voss

Den 13 februar satt spente «Fifty Shades of Grey» fans seg til rette kinosalene og nøt de filmatiserte 120 minuttene av den erotiske novellen skrevet av E L James (Erika Mitchell). Tallene rundt filmen er overveldende, og man må tilbake til «Mamma-Mia» feberen i 2008 for å finne noe sammenlignbart. I Norge alene ble filmtraileren blitt sett over 800.000 ganger – bare den første uken. Publikum sammenlignet med «Mamma-Mia» er noe helt annet, og appelerer heller til en «sex- og singelliv» publikumskrets hvis vi skal tro Bård Eion Flaen, presseansvarlig i filmselskapet UIP.

Av de 120 minuttene filmen varer er tyve av disse minuttene viet til sexscener, men dette er ikke det første som møter noe av publikum.
I samarbeid med filmselskapet bak «Fifty Shades of Grey» utstilte en fotokunstner sitt prosjektet i forkant av premierevisningen på Ringen kino i Oslo.
Øystein Johnsen, en fotokunstner fra Oslo har fått med seg modeller utkledd i BDSM-utstyr og posert dem på samme måte som flere av Gustav Vigelands mest kjente skulpturer som vi kan se utstilt i Vigelandsparken. Johnsen uttaler til dagbladet at ideen bak fotoserien var opprinnelig bare å gjenskape skulpturene med levende modeller, det var da han så Vigelands egne tegninger, med klare dominerende og underdanige undertoner, at det stod klart for han at dette måtte med i prosjektet. Fotokunstneren mener selv at tilfeldigheten rundt «Fifty Shades of Grey» og utstillingen hans er ren lykke i forhold til oppmerksomheten.

Bildene blir utstilt i et kompakt semiotisk rom, og under disse omstendighetene, gjør Johnsen filmens publikum til et ukyndig publikum – her har de selv ikke valgt å være publikum. Når et publikum ser på kunst, skal det som regel tolkes, kustneren kommer med et budskap gjennom kunsten – kunstformidling. Ser vi på betraktningen av kunst som avkoding, skiller vi som regel mellom verket og den sammenhengen verket står i. Det vil si, vi må se på noe som kunstverk før vi ser kunstverket. Klarer publikum dette i denne sammenhengen?

Inndelingen av markedssegmentene rundt kunstutstillinger i alderen 16-24 år ligger på 3.8, og 3.0 i alderen 25-44 år. Disse aldersgruppene er antakeligvis filmskapernes målgrupper.
Johnsen ville trolig aldri klart å trekke et så bredt publikum under «normale» omstendigheter, og er her en klar utnytter av filmens premiere. Er bunnivå nådd når man tyr til utnyttelsen av en film som i all hovedsak omhandler BDSM? Eller en film generelt?
Feminister trår til gatene – så mange som 40 stk møtte opp foran Coluseum i protest mot filmen, 55.000 har sett filmen så langt i Norge, og på verdensbasis er over 100 millioner bøker solgt.

Vil ikke fotokunstneren som har jobbet over 2 år på dette prosjektet at folk skal se, snakke og observere bildene hans fordi de har lyst? Ikke fordi en film omhandler noe av det samme han har tatt bilder av. Budskapet og verkene hans vil trolig drukne i filmen og dens omtale. Det ventende resultatet kunne kanskje vært annerledes om han hadde valgt en annen mediekanal for hans prosjekt.

Er dette en quick fix?
Kilder,
http://www.aftenposten.no/kultur/Nordmenn-strommer-til-Fifty-shades-of-Grey-7896465.html
http://www.dagbladet.no/2015/02/12/kultur/kunst/fotokunst/fotograf/fotografi/37624318/

Dag Solhjell, Jon Øien (2012). Det Norske Kunstfeltet, En sosiologisk innføring. Oslo: Universitetsforlaget

Fra synsmaskiner til Instagram

Preus Museum feirer 20 år som Norges nasjonale fotomuseum i år, og har i den anledning arrangert en helårs jubileumsutstilling ved navnet ‘Fra synsmaskiner til Instagram’. Utstillingen består av utdrag fra museets faste ustilling ‘En fotohistorie’ som  viser fotografiets utvikling fra de aller første synsmaskinene som ble brukt frem til nådagens proliferasjon av bilder på sosiale medier. Hver måned vies også museets ‘wall of fame’ til én individuell fotograf fra museets samling.

I tillegg til den fysiske utstillingen i museets lokaler  vil det også, passende nok, holdes en ‘virtuell utstilling’ på Instagram – 24 forskjellige gjesteutstillere vil i en uke hver få bruke @preusmuseum-kontoen som en plattform for refleksjon rundt fotografiet som et medium. I løpet av uken vil de legge ut bilder relevante til ett spesifikt tema, og kommentere deres tanker rundt temaet og bildene de velger å presentere.

 

bilde
Skjermdump: @preusmuseum på Instagram

 

På jubileumsutstillingens nettside, kan man lese følgende sitat:

Nye digitale medier oversvømmer oss med en bildestrøm som truer med å viske ut alle forskjeller, også bevisstheten om hva et fotografi er og kan være. Nettopp da er historiene om fotografiets betydning innenfor de fleste felt viktig å vise.”

Hensikten bak utstillingens fokus er dermed gjort ganske tydelig. Som mange kunstinteressenter og -aktører, uttrykker Preus Museum en bekymring rundt hva digitale medier som Instagram kan gjøre for kunsten: når alle kan dele sine egne bilder i løpet av få sekunder, hva vil skje med den generelle kvaliteten på fotografiet som en kunstform? Trolig nok er det mange som er skeptiske til dette aspektet ved digitale medier, og som bærer på en frykt, ikke bare for at den kunstneriske kvaliteten vil bli utvannet, men for at en dypere forståelse og respekt for fotografiet og dets historie gradvis vil falle bort hos nyere generasjoner.

 

Kunstmuseer skal ifølge Solhjell og Øien ‘lære opp sine besøkende til å bli et publikum med et minimum av innsikt i kunsthistorie’, (s. 149, Det norske Kunstfeltet) noe som ikke kunne samsvart mer med det inntrykket Preus Museums gir av deres pågående utstilling. Kunstmuseer må også ta stilling til hvor i det eksklusive  kretsløpet det posisjonerer seg , og om de vil fokusere mest på eldre kunst eller på samtidskunst. Preus Museum ser dog ut til å klare å finne en god balanse mellom disse i utstillingen sin. Selv om målet er å skape forståelse for en kunsthistorisk utvikling som startet over 150 år siden, tyder deres bruk av Instagram på en aksept for at digitale medier faktisk er fremtiden. Dessuten er det muligens disse plattformene som egner seg best for å nå ut til yngre generasjoner – som er nettopp de som kunne trengt denne innsikten mest.

Kilder:

http://www.preusmuseum.no/Opplev-utstillingene/Aktuelle-utstillinger/Fra-synsmaskiner-til-Instagram

Publikumsutvikling via sosiale medier

Det er vel neppe noen hemmelighet at dagens ungdom går lite på besøk i galleri og museum.  Selv har jeg gått på en og annen galleriutstilling, men kan ikke skryte av stort mer. Dagens ungdom, og etter hvert eldre, benytter seg mer og mer av sosiale medier. For å kunne lokke til seg flere besøkende vil det derfor være logisk å bruke sosiale medier mer aktivt med tanke på markedskommunikasjon.

Jeg fikk for en stund siden en invitasjon til en utstilling som heter «Stakkars oss som bor i Oslo». Dette prosjektet ble startet av Hanna Norberg og Aina Kristiansen som var lei av at folk klaget så mye på Oslo, og bestemte seg derfor for vise at Oslo faktisk er en fin by. Folk i Oslo har siden 2012 tatt bilder med #Stakkarsoss, og det har nå blitt til en utstilling. Dette er et eksempel på et prosjekt og en utstilling som har hatt veldig vellykket markedskommunikasjon. De har et veldig tydelig budskap, og også en klar målgruppe. I tillegg har de klart å nå ut til en veldig stor del av målgruppen sin, nemlig Osloborgerne. Derfor kan vi si at dette prosjektet faller inn under «det inklusive kretsløpet» (Det Norske Kunstfeltet 2012, s. 50). Noen beskrivelser for dette kretsløpet er «kunsten er for alle» og «alle skal med».  Akkurat slik har dette prosjektet vært. Alle har fått lov til å bidra med bilder, og særlig mye mer inkluderende enn det går det ikke an å bli. Dette tror jeg er noe av grunnen til at akkurat dette prosjektet har blitt så vellykket som det er. Her er det ikke den kunstneriske kvaliteten som regjerer, men en felles lidenskap for Oslo.

http://stakkarsoss.no/

 

Bilde av nettsiden til "stakkars oss".
Bilde av nettsiden til «stakkars oss», tatt selv.

Nå for tiden får man mange impulser hjemmefra, og man føler kanskje ikke alltid at man trenger å dra på galleri eller museum for å se kunst, man kan jo bare se på det på nettet eller lignende. Derfor tror jeg det er viktig å inkludere publikum i større grad, slik som «Stakkars oss som bor i Oslo» har gjort. Man må gi folk noe mer enn før for å dra dem ut av hjemmet.

Galleriet, museet og alle de andre.

I tråd med min egen interesse samt pålagt arbeidskrav med spørsmål om ”hvordan jeg mener man best kan utvikle publikumsgrunnlaget ved gallerier og museer”… tar jeg bloggerposisjonens hederlige lotusstilling og åpner tankevinduet mot verdensrommet. Da jeg er i det klassiske og ganske selvgode hjørnet, braser jeg ut med mine påstander, for å så se om dette har noen som helst verdi i fagbøkene etterpå.

Altså helt fra eget kjøkkenvindu; hva gjør at jeg selv legger turen ut på en utstilling? Først, et klassiske element er at kjennskap til arrangementet eller galleriet må være til stede. Deretter må innholdet være av interesse, så er det tid, sted og tilgang som også helt grunnleggende vil påvirke meg. Men den grunnleggende motivasjonsfaktoren min for å faktisk dra, vil være lysten på akkurat den opplevelsen. Jeg vil helst og aller helst få en god gammeldags AHA opplevelse. En annen motivasjon vil være at utstilleren er en nær bekjent, eller at dette er en sosial aktivitet jeg gjør med venner… bakfull-på-søndag. Men det sitter langt inne å gå ut av døra.

I boken til Dag Solhjell og Jon Øyen, finner jeg den amerikanske kunstkritikeren Danto som utrykker at det å betrakte noe som kunst er vanskelig, og at de fleste ikke har forutsetninger for det. Jeg føler meg litt truffet, litt uthengt faktisk… Det gjør det vanskelig for meg, ”mannen i gata”, å oppsøke kunst om jeg skulle bli møtt med denne nedlatende holdningen. Så jeg roter i forlesningsfoilene å finner frem konseptet med et inkluderende kretsløp. ”Alle skal med” uavhengig av bosted og sosial bakgrunn, – kulturpolitikken står på min side om ikke annet, å Dantos kan bare stå i det eksklusive kretsløpet å sutre om forståelse. Lykke til med det.

Photo on 2-4-15 at 12.35 PM

Bildet tegnet av Rudi S. Jensen : Og alle de andre da…

Hvem som helst skal få komme på kunstutstilling, dette er rimelig viktig for en økning i publikumsskaren til et museum. Er ikke det poenget, at vi skal syne verkene som reflekterer samtiden de ble produsert i? Et sosialt ritual siden vi syner verket med andre i samme rom, om det så er en museets vakt eller andre publikummer. Arild Danielsen kaller det ”et forestilt felleskap”, der felles interesse for kunst er fellesskapets grunnlag. Tilegnelse av kunst, foregår gjerne i sammenhenger der det er fysisk nærhet til mange personer, å det forventes en kunstopplevelse. I det hele tatt mener jeg det er spektakulært omfattende å si noe om publikums forbrukervaner av kunst, fordi forbruksplattformene er så ulike, selv bare sett mellom påstandene til Danielsen og Dantos. Men det er vel det som gjør kretsløpsteorien så aktuell. Ulike museer tilnærmer seg ulike publikum og høyst sannsynlig på ulike måter.

For å ta det hele litt ned til jordoverflaten igjen viser Danielsen til undersøkelser fra statistisk sentralbyrå; Norges befolknings kulturforbruk over flere år. Jeg tenker at dette er gode grunnlag for ethvert museum eller galleri til å forstå hvilke forbruker og markedssegment de faktisk har. På bakgrunn av dette, kan man benytte seg av Nobuko Kawashima sine fire typer publikumsutviklingstiltak, å lage en slagplan for etterlengtet publikums vekst.

Worlds “happily” collide.

Kunst i det offentlige rom, er et kjært og velbrukt uttrykk. De fleste forbinder dette med graffiti, utendørs «åpne for alle» utstillinger, kunstinstallasjoner satt opp for «mannen i gata», kunstsamlinger i offentlige bygg, og lignende former for kunst der folk ferdes.

En form for kunst, som for mange er uoppdaget, er grafikken under ethvert rullebrett som ferdes rundt på asfalten i bybildet.

Skateboarding har[i] som subkultur sine uttrykk gjennom; språk, klesstil, «stilen» man har når man utfører selve skatingen, og andre generelle subkulturelle kjennetegn. En annen vesentlig del av skateboardkulturens uttrykksform er trykket, grafikken, kunsten som befinner seg under disse syv lagene med lønnetre.

Det norske rullebrett-merket Classic skateboards hadde i høst en utstilling på Cyan Studios, hvor de stilte ut alle sine brett-modeller fra starten i 2009 frem til nå. Utstilt var omtrent 35 forskjellige minimalistiske retro-illustrasjoner. Disse henspiller på personene bak Classic sine interesser, og er utformet av den brasilianske skateren og designeren Mark Santos.

Det særegne ved slik brukskunst, er at det er hovedsakelig temporært, brettene brukes og grafikken slites betraktelig ved bruk, som regel til det ugjennkjennelige. Derfor var det her en god mulighet til å se alle modellene i sin opprinnelige form.

Formidlingen av kunsten her er ikke satt inn i en økonomisk, kommersiell, formidlende eller pedagogisk kontekst.  Med få unntak, som forøvrig kan tolkes individuelt, og med små subtile politiske undertoner, ved f.eks. trykk av rullepapirgrafikk. Det er også et historisk blikk på utviklingen av illustrasjonene, og brettmerket fra starten til nå.

Slike visninger er for de spesielt interesserte, og består veldig ofte av et kunnskapsrikt og kritisk publikum, som føler en sterk tilhørlighet til kulturen. Men, det er en økende trend at publikum også tiltrekkes utenfor miljøet, da gjerne med tilhørlighet i andre subkulturer, som musikk, film og visuell kunst.

Ser man ut i fra Kawashima teorier, foretok Cyan Studios en kulturell inkludering i dette tilfellet i form av en heavy metall konsert på denne ene dagen utstillingen varte. I tillegg til både publikumsopplysning, og smakskultivering for det eksisterende rullebrett-publikum som kom for å se brettene, fikk også utstillingen besøk av et publikum som ellers aldri ville fått muligheten til å ta iaktta brettene og grafikken. Dette er også en gruppe med innsikt i det estetiske ved slike trykk, da denne subkulturen også har en stor andel av grafisk innhold i uttrykket som definerer kulturen. På denne måten fikk Cyan Studios forent to publikumsgrupper, og introdusert begge disse for nye territorier de ellers aldri ville ha funnet frem til, selv om det er en viss overlapping og forening mellom de to kulturene. Denne form for publikumsutvikling er noe som observeres oftere ved slike eventer, og Cyan Studios har her ikke funnet opp kruttet på nytt, men fått bekreftet at en slik form for inkludering er en velfungerende måte å introdusere kunst utenfor gitte segmenter.

http://classicskateboards.tumblr.com

http://www.cyanstudio.no

Classics Didrik Kristiansen. Foto: E. Friesl
Classics Didrik Kristiansen. Foto: E. Friesl

[i] Her kan det diskuteres om hvorvidt skateboarding har hatt et større skifte i kulturen de siste årene, mot et mer mainstream og kommersielt marked.

Hvordan kan man utvikle publikumsgrunnlaget ved gallerier og museer?

Hvem drar på gallerier og museer? Er det som oftest de som har et kunstteoretisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper?

Om man vil utvikle publikumsgrunnlaget så bør man først spørre seg hva slags publikum man ønsker. Er hovedfokuset flest mulig besøkende? Ønsker man å selge flest mulig verker? Eller ønsker man å tiltrekke seg elite-publikum med kunstnere og andre ansatte i kunstfeltet som kan gi symbolsk kapital?

Den japanske forfatteren Nobuko Kawashima har skrevet i artikkelen «Audience development and sosial inclusion in Britain» at man tiltrekker seg potensielt publikum ved å markedsføre mer ovenfor det publikum som likner det eksisterende. For å beholde det eksisterende publikummet må man introdusere de for andre kunstformer og sjangere. Man må altså velge målgruppen man vil tiltrekke seg før man velger markedsføringsmetode.

I boken «Det norske kunstfeltet» av Dag Solhjell og Jon Øien, kan man lese at det norske kunstfeltet kan deles inn i tre kretsløp som representerer ulike tankemåter, ulike måter å anerkjenne kunst på. Det eksklusive kretsløpet er kunstfeltet hvor kunsten er i sentrum. Man lager da kunst for kunsten sin del, ikke for å tjene penger.  Her under kan man si at det er avantgarde/samtidskunst som gjelder. Innenfor dette kretsløpet kan publikum eliten av de som kan gi symbolsk kapital, men også mannen i gata. Om man ønsker å tiltrekke seg elite-publikum kan man tilby tilleggstjenester som for eksempel å få snakke med kunstneren som stiller ut.

Bildet under er fra Christopher Nilsen sin utstilling, «Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud», på Henie Onstad kunstsenter. Han er en anerkjent kunstner som tilhører det eksklusive kretsløp, dermed er hans navn et trekkplaster i seg selv.

Bildet er tatt av meg
Foto: Therese Johnsen

Det inklusive kretsløp knyttes opp mot kulturpolitikken. Kunsten skal være tilgjengelig for alle og alle skal få stille ut. Her ønsker man flest mulig publikummere og da kan det være lurt å flytte kunsten dit folket er. Det kommersielle kretsløp innebærer at kunsten også er en salgsvare. Det blir lagt vekt på kjøp og salg, ikke kunst for kunsten sin del. Her blir publikum ansett som kunder. Man kan så klart stå med ett ben i flere av kretsløpene og kretsløpene gjelder for alle i kunstfeltet.

For å tiltrekke seg ønsket publikum har formidlingen av utstillingen alt å si. Sosiale medier er det rimeligste formidlingsmedium som når ut til flest samtidig, herunder Facebook. Der vises arrangementet på nyhetsoppdateringen om noen du er venn med skal dra på utstillingen og dermed legger du også merke til arrangementet. Om andre man kjenner skal på en utstilling så blir det hele automatisk mer interessant da mennesker er sånn at anbefalinger fra venner er den kilden man tar mest seriøst. For å tiltrekke seg publikum via Facebook så er bakgrunnsbildet og teksten du skriver på arrangementet noe av det viktigste, du må velge ut noe som treffer målgruppen du vil tiltrekke. En annen metode å tiltrekke seg publikum på er å følge med på hva som er aktuelt i samfunnet på daværende tidspunkt for så å gjenta noe av samme tema i utstillingen. Man kan også utføre live-preformance ute blant befolkningen for å skape en «snakkis» før utstillingen, eller få et oppslag i lokalavisen. Publikumsutvilkling handler om å vekke interesse angående utstillingen hos flest mulig i ønsket målgruppe så i bunn og grunn så er det kun fantasien som setter grenser.

Utvikle publikumsengasjement hos «digitalt innfødte»

Nina Bløndal
Foto: Nina Bløndal

Nå er «alle» på Facebook, noen også på Snapchat, Instagram og Twitter. Flere bedrifter har skjønt at de også da bør være tilgjengelig på disse kanalene, men kanskje uten å stille seg spørsmålet hvorfor? Fokuset ligger på teknologien, ikke menneskene som skal nås, dermed blir bedriftenes deling av innhold nokså tilfeldig i disse mediene (Li og Bernoff 2011).

Gjennom kulturpolitikken er det lagt press på offentlig finansierte kulturinstitusjoner om å utvikle publikumsgrunnlaget for å oppnå større egeninntekter (Elstad og Paoli  2014). For at gallerier og museer skal kunne nå ut til min generasjon av digitale innfødte, er det strategisk å være tilgjengelige i de kanalene vi bruker, men er derimot hensiktsløst uten å ha et mål og forankring i bånn.

Det må settes opp en kommunikasjonsplan (forelesning om sosiale medier, Mona Solvoll 28.01.15). Her er det først og fremst viktig å ha bedriftens kjerneverdier i bånd (Sørdal 2010), enten det er læring, lokal forankring, samfunnskritikk eller å fremme ny kunst. Deretter må man bestemme hvilken målgruppe som skal nås, som også henger i tråd med hvilken kanal man benytter seg av. Man vil kanskje tenke at det er enklest å poste det samme innholdet i alle kanalene, men her er det lurt å heller skreddersy innholdet etter hvilken kanal som brukes (Chung, Marcketti og Fiore 2014). Jeg vil si at Twitter kan fungere som en tradisjonell tabloid-overskrift som sier mye gjennom få ord, mens Facebook legger til rette for større innholdsdeling, med muligheter for flere tegn, bildeopplastninger og lokaliseringsfunksjon. Til slutt kommer det ned til hva man skal melde. Når «alle» er på sosiale medier er det vanskelig å nå ut gjennom massen av informasjon. Et galleri eller et museum kan typisk poste nyhetsoppdateringer, men her tror jeg det også er viktig å tenke over hva som kan engasjere folk. Still spørsmål og involver de du ønsker å nå. De fleste av oss er passive i sosiale medier og «titter» mer enn vi deler og kommenterer (Solvoll 28.01.15). For å oppnå engasjement tror jeg det delte innholdet i større grad må knyttes opp mot målgruppens interesser eller å samfunnsrelatere innholdet, noe Rentschler tar for seg kalt «Cause Related Marketing» (2004). Eksempelvis vil jeg som student ha en større interesse for en utstilling dersom den er relevant for studiet mitt. Dette tar oss tilbake til kjerneverdiene igjen, læring. Jo mer spesifikk galleriet eller museumet er på hva de står for, hva de ønsker å oppnå og hvem de ønsker å nå, desto lettere vil det være for mottakerne å erkjenne en interesse, større sannsynlighet for å oppnå et engasjement og dermed utvikle publikumsoppslutningen.

Vil du lese mer om det jeg har snakket om vil jeg tipse om denne nettsiden:
«Discovering Social Media – an Exploratory Study» (Sørdal 2010)

Kunst i en trekant

Et kulturhus beskrives slik av den norske ordboka «et hus for kulturelle aktiviteter» og «stort forsamlingshus». Det er vel også slik de fleste vil beskrive et kulturhus også, et lokale i bygda eller nærområdet der det settes opp forestillinger, revyer, fester og/eller utstillinger av forskjellig grad. På Skarnes, ei lita bygd i Sør-Odal, Hedmark, har de et kulturhus, dette sies å skal være verdens minste. Med sine ti kvadratmeter skiller det seg ut fra andre kulturhus rundt om i landet. Trekanten Kulturhus drives av Anita Ihler og Nils Oscar Ottesen – to lokalkjente revyartister fra Skarnes. Det ble åpnet i september 2012, og har blitt brukt som et vanlig kulturhus – artistopptredner, kunstutstillinger, litteraturopplesninger etc. Kulturhuset ble tidligere brukt som parafinlager i 1919, kjøttutslag, urmaker, husflidslag og nå kulturhus. Vinteren 2012 ble det lille røde huset renovert, og i september 2012 åpnet de dørene. Interessen for det lille kulturhuset har vært stor, og i oktober 2012 var NRK på besøk for å gjøre en Norge Rundt-reportasje. Den kan du se her. Et sted for å se kunst, det kan være bilder, tegninger, fotografier. Det bevises her at et sånt lokale ikke trenger å være stort og voldsomt. Ti kvadratmeter holder lenge! Anita sier at der det er hjerterom er det husrom. Flere hundre dukket opp på åpningen i september 2012.

306689_229294897204957_1444028576_n
Verdens minste kulturhus. Bilde lånt av: Anita Ihler

Anita sier grunnen til oppstarten av Trekanten er fordi det ikke finnes noe kulturhus i Odalen, og at det er et lite stikk til politikerne, og det å se det humoristisk oppi det hele. De to lokale kulturentusiastene så at det trengtes et samlingssted til kultur, så de valgte å skape et,- om det kun er 9 kvm. Der det er hjerterom er det husrom-prinsippet. Og det holder i massevis!! Åpningstidene er «rett som det er», sier Anita. Det henger en utstilling om «Gamle Skarnes» permanent, ellers så skiftes det ut jevnlig. Det er alt fra lokale fotografer, kunstnere til «Joker» som er landskjent med sine tegninger. De har hatt musikere som Amund Maarud der, cd-slipp, skravlehjørne, møteplass, kaffeslaberas, kunsthåndverkere, trekkspillere. Anita sier det sånn: «Meningen er ikke å tjene penger, men å vise mangfoldet av kultur i bygda vår.»

Plasserer man Trekanten Kulturhus i kretsløpsteorien, vil det gå under «det inklusive» kretsløpet, der «alle skal med» – kunstopplevelsen som en sosial rettighet. Det er tydelig at dette er et samlingssted for alle i bygda, og med så mye forskjellig underholdning blir det åpent for de fleste som har en viss interesse for kultur. Det er i stor grad amatører som stiller ut kunsten sin inne i Trekanten. Med tanke på at det ikke finnes noe kulturhus i Sør-Odal fra før blir dette alternativet et samlingssted for folk med felles interesser. Som Anita sier er ikke meningen å tjene penger, men å vise mangfoldet av kultur i bygda. Dette gir en lavere terskel for folk å besøke stedet. Det har blitt godt mottatt av befolkningen, og oppmøtet på de forskjellige eventsene de har hatt har vært stort, det har vært flere hundre publikummere.

Åpning av Joker-utstillingen september 2012.  Bilde lånt av : Anita Ihler
Åpning av Joker-utstillingen september 2012.
Bilde lånt av : Anita Ihler

Dersom dette høres ut som noe du vil ta en nærmere titt på er det en egen Facebookside for Trekanten, her kan du finne events og happenings som skjer i tiden fremover.