Nasjonalgalleriet VS Galleri Riis og jeg som publikum

Vi på kultur og ledelse har vært på ekskursjon. I denne anledning så vil jeg ta opp temaet om hvordan jeg opplevde at de visningsstedene vi var på forholdt seg til publikum. Jeg vil ta utgangspunkt i Najonalgalleriet og Galleri Riis. Dette er bare fordi det var de to jeg likte best og de er så pass forskjellige at det er intressant å sammenligne dem.

I boken «Det Norske Kunstfeltet» står det om hvordan gallerier har to ansikter. Der det ene vender seg mot kunstneren og den kunstfremstillende verden og det andre ansiktet vender seg mot publikum og den kunstbrukende verden. Det er interessant fordi jeg fikk litt av den følelsen da jeg først hadde vært på nasjonalgalleriet og deretter på Galleri Riis.

Nasjonalgalleriet vender seg mot deg som publikum. Man får vite mye om hvert bilde. Det står hvem som er kunstneren, hva bildet heter, når det er malt, tidsepoke.. ja. Alt man måtte ville vite. I boken står det at gallerier tilpasser seg publikums forutsetninger gjennom valg av kunstverk og bruk av paraverk. Dette var Nasjonalgalleriet veldig gode på.

2014-03-05 11.28.15

Fotograf: Martine Forbord. Fra: Nasjonalgalleriet.

Da jeg kom inn på Galleri Riis fikk jeg en helt annen følelse. Her fikk man ingen informasjon om kunsten eller hvem kunstneren var. Jeg forstår at det er to helt forskjellige visningssteder for kunst og at nasjonalgalleriet skal være for alle. Nordmenn som turister! Men jeg må si at jeg likte følelsen jeg fikk på Galleri Riis. Det var fint å ikke vite. Man kunne se og tenke litt selv. Det kan hende at jeg likte det fordi kunsten i seg selv var fin, men det er nok et visningssted der man kanskje må avtale tid med en kurator for å få vite litt og eventuelt kjøpe. Det var heller ikke lett å finne frem til galleriet, så jeg vil si at det er et galleri som ikke baserer seg så mye på publikum i seg selv, men dem som er interessert i å kjøpe kunst vet nok hvor det er. Det får meg til å lure litt på hvor mange slike gallerier som finnes i Oslo.. Jeg får lyst til å finne dem og gå å se hva som «skjuler» seg rundt om kring av kunst:)

Jeg fikk mye glede av å gå på begge galleriene, men jeg synes kanskje at det var mest spennende på Galleri Riis. Der følte jeg at jeg fikk være med på noe nytt og spennende. Der et ikke-kjøpende publikum ikke har noen interesse for de som jobber der.

Her er et bilde fra Galleri Riis. Jeg anbefaler alle å ta turen dit:)

2014-03-05 12.27.01

Fotograf: Martine Forbord. Fra: Galleri Riis

Vil du vite mer om Galleri Riis? følg linken for å komme til nettsiden deres: http://tjuvholmen.no/?did=9097573

Reklamer

«Tinging»

At kunst til tider kan være vanskelig å forstå er en oppfatning de aller fleste har. Hva kunsten skal formidle, og hva kunstneren har tenkt er ikke noe vi får opplyst hver gang vi ser et stykke kunst foran oss. Publikum er kodeknekkere og hvert kunstverk har en kode som skal knekkes, slik at betrakteren kan sette kunsten inn i en kontekst. For hver gang en slik kode knekkes, økes den kunstneriske kompetansen hos betrakteren (Solhjell og Øien). Ofte kan det være vanskelig å forstå hva som formidles, og man velger å gå videre. Spesielt billedkunst kan være komplisert for en betrakter, da det som oftest fanger et øyeblikk og en prosess betrakteren ikke har vært en del av selv, enten det er et maleri, fotografi eller en skulptur. Hva kunstneren har tenkt og følt under prosessen som har ført til et ferdig resultat er det bare han eller hun som vet selv. Noen ganger ønsker de at det skal være lett å forstå, andre ganger skal det ikke forstås i det hele tatt. Ofte er kanskje betrakterens egen forståelse av kunsten den viktigste.

Kunstneren Lina Viste Grønli er aktuell med utstillingen Tinging på Kunstnerforbundet. Her stiller hun blant annet ut en skulptur som er dekket med klistremerker og magneter som er vanlige å finne på kjøleskap i mange hjem. Skulpturen i seg selv er et stykke upersonlig materiale som hun har valgt å dekorere med gjenstander som mennesker kan kjenne seg igjen i, og hun skaper en slags forbindelse mellom kunsten og betrakteren, hvor hun tillater betrakter å lage sine egne tanker rundt verket, og også tillegge det sine egne følelser. Et slikt type kunstverk kan man kanskje si at leker med både det eksklusive og det inklusive kretsløpet. Lina Viste Grønli skaper verker med motsetninger; det upersonlige og det personlige, det forståelige og uforståelige. Hun lar betrakteren selv gjøre seg opp videre tanker om hva det betyr, og hva slags sammenhenger som finnes i verkene. Dette er en åpen og fin holdning til egen kunst og den som skal betrakte kunsten, og det bidrar kanskje til at flere opplever kunst som en personlig opplevelse som frister til gjentakelse. Å være kunstpublikum skal være noe mer enn å bare være besøkende og kunde(Solhjell og Øien), det er viktig å engasjere seg i kunsten man betrakter og prøve å knekke kodene. Å betrakte kunst er læring, og øvelse vil kanskje gjøre mester.

 

Foto: Mathilde Andresen Min egen kjøleskapskunst
Foto: Mathilde Andresen
Min egen kjøleskapskunst

Her kan du lese mer om utstillingen:

http://www.osloby.no/oslopuls/kunst_og_scene/Appellerende-appell-til-a-gjore-seg-bedre-kjent-med-kunsten-7505813.html#.Uycz_F5bthA

 

Teknisk Museum 100 år!

WP_20140306_024

Teknisk museum, fasade. Foto: Løwø.

I forbindelse med galleri og museumsbloggen tok jeg for noen uker siden turen til teknisk museum, som i år har 100-årsjubileum. Teknisk museum holder til på Kjelsås i Oslo, og er nasjonalmuseum for teknologi, industri, vitenskap og medisin. Jeg møtte min venn og bandkollega, Petter, som til tross for sin jobb med å digitalisere museets bildearkiv, hadde tid til å ta meg med på en liten omvisning. Det er veldig mange år siden jeg besøkte museet sist, men jeg husker en del av tingene (bl.a det store vannhjulet, bilene og flyene). Sammen med de faste utstillingene er det også midlertidige utstillinger å se. ”Livet med Døden” er en ny utstilling av fotograf Walter Schels og journalist Beate Lakotta, som består av fotografier der dødssyke mennesker er blitt tatt bilde av kort tid før og umiddelbart etter døden. Det var et veldig spesielt rom å gå inn i, og gjorde sterkt inntrykk. Som en kontrast til de noe dystre bildene, vil jeg si at teknisk museum er et morsomt opplevelsessenter med alle de knappene man kan trykke på og forsøk man kan utføre – det er et sted man kan leke å lære! Dette er nok noe av grunnen til at museet i 2011 satt ny publikumsrekord med 260 119 besøkende. Av disse var rundt 1/3 skoleklasser. Museet tilbyr nemlig et undervisningsprogram for skolene, tilpasset ulike klassetrinn, noe som setter museet i en særklasse når det kommer til skolebesøk.

I tillegg  til inntekter fra billettsalg og diverse sponsorbidrag, er rundt halvparten av driftsbudsjettet grunnbevilgning fra kulturdepartementet. Andre offentlige midler gis gjennom prosjektstøtte, for eksempel digitalisering av bildearkiv, som er støtte fra kulturrådet. Så, etter rundturen på museet, ble jeg med Petter for å få et innblikk i hans arbeid med digitaliseringen. Det er typisk for ansatte ved norske museer at menn dominerer de tekniske stillingene, de er sendt «downstairs», mens flest kvinner har ansvar når det kommer til å møte publikum.

arkiv

Fra museets arkiv. Foto: Løwø.

Bildene på museet er donert, og ikke utstilt, men kan knyttes til forskjellige utstillinger.

skanner

Skanner. Foto: Løwø.

Utvalgte bilder blir skannet, for så å bli lagt ut på digitaltmuseum.no.

petter

Petter registrerer og legger ut bildet. Foto: Løwø.

Prosjektstøtte ble innført som et kulturpolitisk virkemiddel da Norsk kulturråd ble opprettet i 1965. Prosjektstøtte-konseptet er blitt rendyrket siden, og nå fordeles alle midler etter prosjektsøknad.

Avslutningsvis vil jeg anbefale alle å ta en tur til teknisk museum!

http://www.tekniskmuseum.no/

http://www.tekniskmuseum.no/utstillingene/aktuelle-utstillinger/36-utstillinger/aktuelle-utstillinger/817-livet-med-d%C3%B8den-ny-utstilling-p%C3%A5-teknisk-museum

Moderne kunst – ikke for alle!

De tre galleriene Nasjonalgalleriet, Galleri Riis og RAM galleri er vidt forskjellige gallerier for kunst. I dette innlegget vil jeg først fortelle historien om hvordan jeg opplevde å besøke disse galleriene, før jeg til slutt vil fortelle deg hvilket galleri som er min favoritt! For det er til syvende og sist min posisjon som betrakter som teller i mitt møte med kunstens verden.

Nasjonalgalleriet er for meg en institusjon med tung og viktig kunsthistorie for Norge som en nasjon. Den store tunge døren symboliserer for meg en følelse av at her kan du se de store viktige verkene. Denne døren gir meg stolthet og en følelse av patriotisme rundt de verkene som Nordmenn selv har skapt. Med betalende inngang for publikum, gir det en følelse av et museumsbesøk. Rundt om i bygget går det vakter og passer på at alt går rolig for seg, og at verkene kun blir sett på og ikke rørt på. Utstillingsprofilen er eksklusiv, med massive rammer og utelukket kun kunstverk som når opp til kvalitetskravet.

To klassevenninner betrakter kjent kunst.
To klassevenninner betrakter kjent kunst.

Galleri Riis, et eksklusivt og moderne galleri. Verker som krever kunstnerisk intelligens for å forstå, og god økonomi for å kjøpe. Galleri Riis er ikke et frirom for ettertanke for meg, jeg forlater ikke dette galleriet med en god følelse av en kunstopplevelse, snarere tvert imot. Jeg blir med en gang forundret over kunstens verden, javisst er det topp moderne kvalitetskunst vurdert av eksperter, men det ikke noe for meg. Galleriet ligger i et forretningsbygg, det er vanskelig å finne frem – ikke et galleri for turister, men kun spesielt interesserte. Vi må lete oss frem til galleriet, damen som åpner for oss, sier velkommen og forsvinner straks inn på kontoret. Jeg vandrer litt rundt, blir litt rastløs av det hvite store rommet med kunst som ikke taler til meg. Når jeg har sett noen sekunder på hvert verk, ønsker jeg å forlate lokalet. Dette var ikke noe for meg.

Utenfor Riis galleri
Utenfor Galleri Riis

RAM galleri, jeg går opp en smal trapp og tenker med en gang at dette virker litt tilfeldig. Men inne i lokalet, like hvitt og traust som Galleri Riis, er rommet fylt med utstillingen «Alt kunne vært litt annerledes» av Hans Thorsen, for en selvutlevering! Damene som jobber her holder seg inne på kontoret, men virker mer imøtekommende og interessert i oss. Utstillingen er veldig publikumsvennlig, du kan sitte ned i utstilte sofaen og bla i fotoalbum.  Jeg opplever dette galleriet, eller nærmere bestemt utstillingen som åpen for vurdering og ettertanke. Eksklusivt, men samtidig inklusivt i utstillingsformen.

RAM Galleri
RAM Galleri

Kjedelige meg – selvfølgelig likte jeg nasjonalgalleriet best av disse tre. Det er flere grunner til det, 1. jeg er ikke ute etter å kjøpe kunst, 2.jeg elsker konkret og tydelig kunst, 3. det ga meg den beste kunstopplevelsen. Kanskje det er greit at den eksklusive kunsten kun er for noen, og at den kjente og kjære nasjonalkunsten er tilgjengelig for alle.

Galleriet

Galleriene formidler seg på ulike måter utifra hva de ønsker å formidle. Hvem de søker som kunder. Dette kan vi relatere til de hvilket kretsløp galleriet er og på hvordan galleriet er organisert. I boken «det norske kunstfeltet» skrevet av Øien og Solhjell beskriver hvordan de tre kretsløpene fungerer for å analysere kunstfeltet.  Det er var lettere å skjønne hvordan kretsløps teorien fungerte når vi var å besøkte ulike gallerier i Oslo. Allikevel er det vanskelig for noen gallerier og museumer kan skli over i flere av kretsløpene.

Eksempelvis om det er kunstnerstyrt slik som Galleri RAM, som er i det eksklusive kretsløpet.  Når du går inn på RAM galleriet så er det på en måte litt bortgjemt. Allikevel så er det synlig, men du må kanskje være på jakt etter det. Når du kommer inn følte jeg meg litt utilpass, det kan ha med at jeg ikke er vant til å gå på gallerier eller museum. Du føler deg som en gjest i et ukjent hjem. Hvor det å gjøre en feil er lett. Det er på en måte som en annen kultur. Når du er gjest for første gang, tenker du kanskje på om du skal ta av deg skoene eller ikke, skal du spør før du setter deg ned. Det er den samme følelsen inne på galleriet hvordan skal jeg opptre, hva kan jeg på en måte gjøre uten å spørre om tillatelse.

IMG_6004
Bildet er privat og legges ut med samtykke fra den avbildede

Selv bare rett over gaten er LNM galleriet lettere å få øye på. Det er også på en måte mer innbydene. Her var det vanskeligere å se hvor i kretsløpet den hørte til. Det virket eksklusivt men hadde elementær fra de andre kretsløpene. Ga en følelse at det også var inkluderende.
Det første som skjedde når vi kom inn var at de sa at du skal si ifra om du har spørsmål. Du føler med engang at det er vanskligere å gjøre massive feil. Det er nesten som om noen sier at du bare skal føle deg som hjemme når du er på besøk. Du på en måte senker skuldrene litt, og det gjør at du lettere slapper av og klarer å nytte kunsten på en annen måte.

«VELKOMMEN»

I dette blogginnlegget har jeg valgt å skrive om mine opplevelser av besøk på galleri og museum. Jeg vil her legge vekt på hvordan jeg ble tatt imot. Dette med tanke på hvordan de kan skaffe seg flest publikummere.

Gjengitt med tillatelse. Foto: Jorun Eikill Veflen
Gjengitt med tillatelse. Foto: Jorun Eikill Veflen

Dette med spesielt gallerier har vært ganske så nytt for meg. Jeg har vært på de som er mest kjente rundt omkring, men det er det. Så det å besøke et galleri er for meg noe ukjent, og det tørr jeg påstå også gjelder en god del andre. «Velkomsten» på disse besøkene har vært varierende. Noen steder blir vi tatt imot i døra, mens andre steder sitter de ansatte bak skranken. Noen har sagt hei og velkommen, andre ikke. Med tanke på at dette er noe jeg ikke er vant til så synes jeg personlig det er hyggelig å få et «hei», eller «velkommen». Dette tror jeg vil gjøre at jeg kan senke skuldrene og føle meg velkommen. Også med tanke på å få flere publikummere blant dem som ikke vanligvis bruker å dra på galleri og museum, er det viktig å vise at de som kommer er velkomne. Det sier seg selv, er man hyggelig er det også større sjans for at man kommer tilbake, og da også få flere publikummere. Det er viktig at spesielt det første besøket blir en positiv opplevelse.

Gjengitt med tillatelse. Foto: Jorun Eikill Veflen
Gjengitt med tillatelse. Foto: Jorun Eikill Veflen

De visningsstedene jeg har vært på har forholdt seg til publikum på ulike måter. Et sted jeg var på måtte man ringe på døren, for så å kunne komme inn. Andre steder gikk jeg rett inn, og det tok tid før det kom noen i det hele tatt, men på andre steder igjen satt det en eller to bak en skranke, igjen, noen sa hei, andre ikke. Igjen så viser dette at det er stor variasjon. Når det gjelder museer vet vi at de er mer besøkte av Norges befolkning enn gallerier. Jeg har selv vært på noen flere museer enn gallerier. Dette er noe skoleklasser besøker i løpet av skoletiden i motsetning til gallerier. Dette kan være med på å øke publikummere. I motsetning til gallerier har velkomsten på museene vært mer lik og jeg har alltid blitt tatt imot av engasjerte ansatte og følt meg velkommen. Det er riktig nok to ulike typer virksomheter som driver ulik business, men både gallerier og museer er avhengige av publikum, og må derfor gjøre sitt beste for å få dem.

Her kan vi trekke inn en av de tre kretsløpene i forhold til publikum og kunstutstilling. Jeg vil her nevne det inkluderende kretsløpet. «Alle skal med» uavhengig av bosted og sosial bakgrunn. Det foreligger her en sosial rettighet. Hvem som helst skal få komme på kunstutstilling og føle seg velkommen, noe som er vesentlig for en økning i publikum. Igjen ser vi hvor viktig det er med en god velkomst. Jeg nevner også her det eksklusive og det kommersielle kretsløp. Her er det et «utvalgt» publikum, noe som kan føre til at «mannen i gata» kanskje ikke føler seg velkommen.

Jeg har i dette blogginnlegget tatt med to bilder fra galleri.

Interessert i foto:

http://jorunveflen.tumblr.com/

www.flickr.com/-jorun-

Utdannes det for mange kunstnere?

Norge har fire kunstakademier, Kunsthøgskolen i Oslo, Kunsthøgskolen i Bergen, Kunstakademiet i Trondheim og Kunstakademiet i Tromsø, fra 2007. Ved forberedende kunstskoler er antallet studenter 800 og antall studenter som ta opp på norske akademier antatt å være 55. (Dag Solhjell, John Øyen) Årlig går ca 120 studenter ut fra disse kunsthøgskolene.  Et spørsmål som stilles er om det utdannes for mange kunstnere i forhold til antall gallerier og museer, og de ferreste kan leve av kunsten sin i ettertid.

I en artikkel «Kunsten å leve av kunst» skriver Nicolai Strøm-Olsen at i 2006 var gjennomsnittsinntekten til kunstnere 32 prosent av en vanlig gjennomsnittslønn i Norge. Og en stor del av lønningene kom fra deltidsarbeid. (http://www.kultmag.no/2014/kunsten-a-leve-av-kunst) Flere private kunstskoler får høyskolestatus, for eksempel studiet Visuell kunst på NISS, NITH og Westerdals som fra sommeren 2014 får høyskolestatus. (http://www.aftenposten.no/kultur/Westerdals_-NISS-og-NITH-blir-superhoyskole-7432289.html#.UydeR172JD1)

Foto: Pia Dahle Kulturstudent leser om kunst
Foto: Pia Dahle
Kulturstudent leser om kunst

I en artikkel fra Kunstkritikk, stiller Erlend Hammer spørsmål ved denne veksten i antall utdannede kunstnere, og veksten i kunstner drevne gallerier, og om denne veksten er positiv i forhold til markedet for kunst, da de fleste som besøker disse galleriene er interne kjernepublikumere som ikke kjøper mye kunst. Dette fører til at tilbudet er mye større enn etterspørselen. (http://www.kunstkritikk.no/artikler/hvis-velferd-er-viktigst/) Denne veksten i antall utdannede kunstnere, kan også føre til at det blir mindre stipender til hver enkelt kunstner som går ut med kunstutdannelse. Istedenfor å gi mer til noen, vil dette fordeles på flere.

Jeg tror det vil lønne seg for de som utdanner seg til å bli kunstnere, å ikke ha for mange skoler og utdannelser innenfor kunst, men heller satse på få skoler der nivået er høyt. Jeg tror det også vil gjøre mange en bjørnetjeneste med for mange skoler og alternativer til å få en grad innenfor kunst, da det allerede er vanskelig nok å klare å leve av kunsten og markedet ikke er stort nok for alle som utdanner seg til å bli kunstnere.

Gallerier i forskjellige former

Jeg skal innrømme at jeg ikke er blant de mest bevandrede i Oslos galleriverden. Det er hovedsakelig to hovedårsaker til at jeg ikke har beveget meg inn på gallerier tidligere. Den første årsaken er mangel på kompetanse, altså hvor godt man kan fortolke et kunstverk. Den andre årsaken ligger i noe så enkelt som den sosiale situasjonen. Disse to årsakene ser jeg ligger nærmere hverandre enn jeg tidligere hadde trodd. I boka ”det norske kunstfeltet”  forteller Jan Brockmann om ”det arbeidende blikk,” altså evnen til å forstå kunsten, det blir også påpekt at dette blikket også ofte er et ”samarbeidende blikk”. Muligheten til å delta på ekskursjon i noen utvalgte gallerier ga meg også mulighet til å motarbeide de to nevnte årsakene.

Første stopp på ekskursjonen var Nasjonalgalleriet. De tunge dørene på Nasjonalgalleriet har dukket opp ved flere anledninger i forelesning, da man tar i døren kjente jeg hvorfor den ofte blir nevnt, man føler seg med et en smule ydmyk, noe som igjen forsterker deres posisjon som ”katedral”. Det er noe spesielt med å gå blant kjente malerier som man tidligere har sett i bøker, blader og på TV. Nasjonalgalleriet er helt klart en del av det inklusive kretsløpet, hvor hensikten som nevnt i boka Det norske kunstfeltet, er ”å tjene som læreanstalt for estetisk oppdragelse”. Det at det henger små skilt ved siden av maleriene som forteller tittel på maleriet og hvem som har laget det, dette hjelper hvert fall meg  å inkluderes.

Neste stopp var Galleri Riis. Det var ikke bare jeg som begynte å lure på om vi hadde rotet oss bort da vi nærmet oss galleriet. Det er nevnt i pensum at de fremste galleriene har en lite påfallende fasade utad, og kan være vanskelig å finne frem til, noe som tyder på at Galleri Riis ligger godt oppe i sjiktet av gallerier. Vell inne på Galleri Riis er det første som slår meg ”den hvite kube” som Dag Solhjell snakket om i hans gjesteforelesning. Alle vegger og tak er malt kritthvitt og det henger lysstoffrør med hvit skarpt lys fra taket, skulle ønske jeg hadde med meg solbriller. Den eneste informasjon du kan få er noe som minner mest om en prisliste.  Dette er et galleri som ligger i det kommersielle kretsløpet, men absolutt i høyprismarkedet. http://www.galleririis.com/exhibitions/#current

Inngange til Galleri Riis
Inngange til Galleri Riis Foto: Ole A. Hanssen

Galleriet FineArt oppdaget vi raskt at solgte kunst i det lavere prissjiktet, noe salgsplakaten utenfor galleriet kunne vise. Dette galleriet hadde også en hel vegg satt av for visning av hvilke rammer de kunne tilby. Det var liten tvil om at dette var et galleri som kunne tilby såkalt ”rammeforretningskunst”. Det ble enda klarere da de kunne tilby Marianne Auli malerier. http://www.fineart.no/

FineArt
Salgsskilt hos Fineart Foto: Ole A. Hanssen

RAM Galleri hadde en utstilling som var svært selvforklarende, selvom jeg hadde noen problemer med å se kunsten i utstillingen. Denne ekskursjonen har virkelig hjulpet meg som publikumer med en bredere forståelse som kunstpublikumer.

Abramovic til Norge

I dagens utgave av Aftenposten på nett kunne man lese at den verdenskjente performancekunstneren Marina Abramovic blir mulig å oppleve på Kistefos-museet utenfor Hønefoss. Utstillingen blir kunstnerens første museumsutstilling i Skandinavia.

Abramovic har siden 70-tallet vært en stemme å regne med. I Store Norske leksikon kjennetegnes hennes arbeider av «en vilje til å utsette egen kropp for ekstreme fysiske kraftanstrengelser for å frembringe bestemte mentale tilstander». Navnet hennes ble for mange kjent under hennes performance «The Artist is Present» på MoMa i New York i 2010. I over to måneder (vel og merke i museets åpningstid) satt hun lydløst foran et bord og lot publikum stirre henne inn i øynene, så lenge de selv følte det var nødvendig. Flere av «møtene» kunne ta flere timer, og køene var lange. (Se video fra performancen her: http://www.youtube.com/watch?v=ASS7xMOM1EE)

Sist Abramovic besøkte Norge, i august 2013, var det også i forbindelse med en performance hvor publikummet, betrakteren, fikk ta del i verket. Kunstneren filmet da 300 mennesker, inklusive seg selv, skrike det de var gode for ut av en ramme på Ekebergåsen. Dette fant sted på plassen hvor Edvard Munch skal ha fått ideen til netopp verket «Skrik». Når Abramovic nå kommer til Norge er det blant annet for at den 80 minutter lange videoen, resultatet av skrikene på Ekebergåsen, for første gang skal vises – på Kistefoss-museet.Museeumsdirektør Egil Eide kaller Abramovic verdens kanskje mest anerkjente kvinnelige kunstner.

Hva menes isåfall med anerkjennelse? Er hun den kunstneren i verden med høyest anerkjennende makt? Dersom dette er tilfellet bør man kunne anse Abramovic for å være del av Solhjell og Øiens eksklusive kretsløp. Kunstneren er vist av de museene, galleriene og venuene som har høyest anerkjennende makt og definisjonsmakt, både i Norge og på verdensbasis. På samme tid er det mye ved hennes verk som kan sies å være for mengdene og mannen i gata. Dette ved at både performance-bidraget på Ekebergtoppen så vel som The Artist is Present fikk omfattende medieomtale, og tiltrakk seg alt fra barn på 10 år til kunstkritikere med mange års kunstviten bak seg. Kan man derved også anta at hun er en del av det inklusive kretsløp? Til sist kan man også argumentere for at etter mange års suksess med sine verk er Abramovic også er en del av det kommersielle kretsløpet. Dette kan sies å befestes ved at gallerier som FineArt distribuerer billetter til forestilling av kunstneren (Ref: The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art på Folketeateret).

Foto: L. K. F , gjengitt med tillatelse.  Kretsløpsteorien kan forvirre mange. Her fra GalleriRiis, en demonstrasjon av det eksklusive kretsløp?
Foto: L. K. F , gjengitt med tillatelse.
Kretsløpsteorien kan forvirre mange. Her fra GalleriRiis, en demonstrasjon av det eksklusive kretsløp?

Om disse observasjonene er riktige, vil et besøk ved Kistefos-museet i mai 2014 sannsynligvis ha en oppklarende (eller kanskje forvirrende?) effekt på enhver kultur og ledelsesstudent som fremdeles synes det er vanskelig å å skille mellom, plassere og forstå de ulike kretsløpene og betydningen av dem.

Info:
Allis Helleland skal kuratere utstillingen, og kunstneren kommer til å bidra med performance under utstillingsperioden. Utstillingen åpner 25.mai. For billetter: http://www.kistefos.museum.no