Tomba Emmanuelle – en godt bevart hemmelighet

Midt i et boligområde på Slemdal ligger en av Oslos (og kanskje norsk kunsts) best bevarte hemmeligheter. Maskert som en brun, kirkelignende mursteinsbygning strekker Emanuel Vigelands museum, Tomba Emmanuelle seg høyt opp mot himmelen blant gamle furutrær og små familiehager. Med sine gjenmurte vinduer er dette et bygg jeg mest sannsynligvis bare hadde gått forbi og tenkt ”det der så trist ut” hadde det ikke vært for at jeg for noen uker siden gikk opp Grimelundsveien nettopp for å avlegge dette ”triste” mausoleet et besøk. For det er det dette museet egentlig er: et gravkammer.

Idéen til mausoleet startet i 1926 da Gustav Vigelands noe mindre kjente bror Emanuel oppførte bygningen som et visningssted for sine skulpturer og malerier. Senere bestemte han seg for at museet også skulle fungere som hans eget gravkammer. Museet åpnet i 1959 etter Vigeland hadde arbeidet der inne i all hemmelighet i hele 20 år inntil sin død. Og mottakelsen var delt. Dagbladets utsendte mente at ”..noen egentlig idé med kapellet er vanskelig å oppdage” mens Morgenbladet beskrev det som ”et enestående nordisk verk”.

Jeg må si meg enig med Morgenbladet i denne sammenheng. Bare det å gå inn i dette museet er en opplevelse i seg selv. Dørene heller en anelse mot det lave, noe mine to museumskompanjonger viser eksemplarisk her de poserer i hovedinngangen:

Emanuel Vigeland Museum - hovedinngang
foto: undertegnede

Men opplevelsene stopper heldigvis ikke her. Idet vi dukket oss lavt og halvt krøp gjennom dør nummer to møttes vi at et komplett mørke. Det tar nemlig noen minutter før øynene vender seg til det dunkelt belyste rommet. Men for et syn som avdekkes! Vegger og tak er dekket av et 800 kvadratmeter stort maleri navngitt Vita. Et maleri som, passende nok, tar for seg menneskets liv – fra unnfangelse til død. Som en forsterkende effekt har rommet i tillegg en helt enestående akustikk (hele 20 sekunders etterklang) noe som har gjort at mausoleet også har blitt en populær arena å avholde konserter.

For meg ble Tomba Emanuelle en fantastisk kunstopplevelse. Ikke bare er maleriene flotte å betrakte i seg selv, men stemningen som blir skapt ved den dunkle belysningen og den høytidelige stillheten kun avbrutt av lavmålt hvisking mellom museumsgjengere som blir hengende i luften langt lenger enn avsender først hadde tenkt gir virkelig rom for egne tanker og observasjoner.

Alle disse tingene fikk meg til å tenke på ordet paraverk som Dag Solhjell introduserte oss for i sin gjesteforelesning i mars. Solhjell definerer paraverk som ”elementer som peker mot et kunstverk og forteller noe om det” i sin bok Det Norske Kunstfeltet, vanligvis i form av rammer, etiketter, spotlights, kataloger og omvisere.

Snakk om et sammensurium av paraverk! Her er jo et helt tempel bygget som et eneste stort paraverk, for ikke å snakke om de lave dørene som leder inn, lyset skrudd ned til et minimum som gjør at du virkelig anstrenger deg for å ta alt inn, stolene som står midt i rommet og inviterer til stille betraktning, urnen plassert over døren, samt den overveldende akustikken. I tillegg møter man en latinsk tekst over inngangsdøren der det står: Quicquid Deus creavit purum est (Alt hva Gud har skapt er rent). Musoleets nettside forklarer at denne teksten ble plassert der av Vigeland fordi han fryktet at publikum skulle ”misoppfatte bildenes religiøse budskap og ta moralsk anstøt av de erotiske scenene.” Alle disse paraverkene spiller sammen og gir en opplevelse av noe majestetisk og dystert på samme tid.

Jeg vil anbefale enhver å ta turen til Grimelundsveien 8 for å få en kunstopplevelse utenom det vanlige.

Sjekk også ut deres facebookside for oppdateringer på kommende konserter: https://www.facebook.com/emanuelvigeland?fref=ts

http://www.emanuelvigeland.museum.no/

Reklamer

«Hva er kunst?»

«Hva er kunst?» er et spørmål som stadig dukker opp igjen, og dessverre finnes det ikke noe klart eller enkelt svar. I dag når alt tilsynelatende kan være kunst, hvem har da egentlig retten til å bestemme hva som skal sees på som kunst og hva som ikke kan? I siste utgave av KUNST (2/2015) får tre kunstnere spørsmålet «Er det kunstneren, kritikerne eller publikum som best definerer hva som er kunst?»

Ettersom kunsten har utviklet sin autonomi, har kunstbegrepet blitt utvidet og flere og flere artifakter, teknikker og hendelser blir innlemmet i definisjonen «kunst». I begynnelsen var det klassisk maleri og skulpturer, siden ble tegning, grafikk, tekstil og fotografiet inkludert, samtidig har hva som er «lov» innenfor de ulike teknikkene blitt utvidet.

Selv om kunsten har forandret seg oppgjennom årene, har flere omliggende elementer i kunstfeltet i stor grad forblitt uendret. Kunstproduksjonen, publikummet, kuratoriatet, kritikerene, kunstmuseumene, kunsthistorien, kunstpolitikken og så videre, forholder seg noen lunde stabilt rundt kunstverkene. Det er kunstverkene som er kunstfeltet omdreiningspunkt. Alle disse elementene eller aktørene bedømmer ulikt hva som kan være kunst og hva som ikke kan være det. Hvem er det som best har evnen og kunnskapen som kreves for å kunne ta den avgjørelsen?

Jeg vil tro de fleste er enige om at det i stor grad er subjektivt hvorvidt en liker et «kunstverk» eller ikke, derfor vil også bedømmelsen av kunstens kvalitet være subjektivt. Vi vil da tillegge kunstens egenskaper ulik vekt og viktighet i vår kvalitetsbedømmelse. Noen vil hevde at kvaliteten ligger i kunstveket og dets utførelse, andre at den ligger på de følelser, opplevelser og refleksjoner betraktningen av verket gir opphav til hos den enkelte, mens andre igjen mener det er «navnet» kunstneren eller galleriet har som vi må bedømmer etter. Dette kaller Stephen Davis, (gjenfortalt av Solhjell og Øien 2012), henholdsvis prosedurale -, funksjonelle – og institusjonelle kunstdefinisjoner.

Kunstnerne tilstreber kvalitet i verkene de lager, publikum ser etter kvalitet i verkene de betrakter og kritikerne bedømmer kvalitet. Men hvem av dem, og de øvrige nevnte aktørene, har «mest» rett og er best egnet til å bedømme kunstens kvaliteter?

To av kunstnerne intervjuet i KUNST, Tanja Eli Sæter og Marius Martinussen, mener det er kunstneren som best avgjør hva som er kunst. mens den siste, Hildegunn Solbø, at kunstneren, kritikerne og publikum må alle være med å definere. Martinussen syns det er uinteressant hva publikum og kritiker mener er kunst, men at deres rolle er en bonus i hans kunstnerskap. Sæter mener i utgangspunktet at det er en treenighet, men vil legge til visningsstedene, stipendkomiteene og annenhåndssalgsstedene og kunstorganisasjonene, som også må være med i bedømmelsen av hva som er kunst. Et problemer som Solbø trekker frem er at publikum ofte ikke vet hva de skal mene om kunst, at kritikerne ofte blir interne og ekskluderer både publikum og kunstner.

Kunstneren er den som skaper verket og selv streber etter sin definisjon av kvalitet i kunsten, og vil ofte mene at det han/hun skaper er kunst. Mens det er de andre aktørene som sammen bedømmer og avgjør verket og kunstnerens suksess og muligheter. Hvilken aktører som blir tillagt mest troverdighet varierer, men alle trenger ikke å være enighet. Ofte kan kritikk og uenighet gi kunsten oppmerksomhet og føre til suksess. Så det finnes som nevnt ikke et klart svar på spørsmålet, men det er viktig at det diskuteres og rettes et lys mot problemstillingen. Kunst må diskuteres. Bare på den måten kan det skapes en bedre forståelse.

IMG_5294 IMG_5296

Bilde av forside og artikkelen i KUNST (2/2015)

Det hvite rommet

Jeg har lyst til å diskutere kort hvordan jeg opplever utstillinger hos gallerier og museer, blant annet for å åpne folks øyne om at kunst bør forstås og nytes av alle. Jeg har personlig ikke vært på veldig mange utstillinger, men nok til å danne meg en oppfatning av deres forhold til publikumet deres. Her er et typisk scenario:

Du åpner døren til galleriet og trer inn i et helt hvitt rom. I det hvite rommet henger det noen få bilder, som på avstand ser helt like ut. Folkene i lokalet svever rundt som spøkelser i lange pelskåper og nesa langt oppi kunstverkene. Du står i døra i converse og olajakke, og føler deg egentlig ganske utilpass. Hva nå? Finnes det en start og en slutt? Bør jeg prate med noen? Hva går egentlig denne utstillingen ut på?

Satt på spissen, så er dette en altfor kjent situasjon for meg og andre «kunstuvitende» unge. Moderne gallerier i dag velger ut kunstverkene på fritt grunnlag og ut ifra sine egne kriterier. Dette hever kvaliteten til galleriene og gir dem rollen som en slags redaksjon med en sterk relasjon til kunstbransjen. Men hva med relasjonen til publikum? Skal den kun eksistere om du allerede har studert de tidlige inspirasjonene til kunstneren eller lest deg opp på all historie om verkene? Kunsten blir i denne situasjonen avhengig av en kontekst, en historie og gode paraverk, som i dag er helt vanlig hos et hvert galleri. Jeg lurer da på hvor plassen for egen tolkning og forståelse ble av? Gi plass til egen tolkning og det blir kanskje legitimt å ha sterke meninger uten mengder med kunnskap. Kan jazzmusikk kun nytes av jazzmusikere og kjennere? Kan kunstfilmer kun nytes av fotografer og scenografer? Nei.

Solhjell og Øien nevner i boka «Det Norske Kunstfeltet» at å henvende seg til alle er et godt kunstpolitisk argument, men i praksis en illusjon. Jeg kan vanskelig si meg uenig i påstanden, men jeg kan ikke la være å kritisere at dette er en tankegang som eksisterer. Vi er da tilbake til ideen om at kunst er kun til for kunstkjennerne og at å prøve å huke tak i den generelle folkemengden ikke vil ha legitimitet i bransjen.

Kanskje det hvite rommet bør fylles med en større grad av åpenhet og eventuell opplysning for oss i olajakker!

Tegnet av meg
Tegnet av meg

Tøy strikken!

Balltongue
«Balltongue» – Erlend Bilsbak Foto: Erlend Bilsbak

Jeg skrev i forrige blogginnlegg om kunst og det ekstreme, og også denne vil handle om dette, dog med en litt annen vinkel.

I Dagbladet går en av Munchs arvinger hardt ut mot utstillingen Melgård+Munch – The End of it all Has Already Happened, for å nærmest sverte Munchs minne.

Da kan man etter mitt syn nesten spørre seg om én er interessert i at kunst skal oppleves av andre enn en indre ekslusiv kunstsirkel, eller om man ønsker å formidle kunst og kunstinteresse til det generelle publikum.

Det er to hovedaspekter ved dette, det ene er; ‘skal vi ha en utvikling og nyfortolkning av kunst?‘ og to; ‘ønsker vi å formidle kunst og en forståelse av kunstens verdi til nye publikum?

Hvis svaret er ja på dette, noe jeg mener det burde være, så er begge disse aspektene tjent med mer, ikke mindre- kontroverser som debatteres i det offentlige ordskiftet slik tilfellet har vært med Munch+Melgård.

For det første tjener slike debatter til å skape nye forståelsesrammer og fortolkninger av både ny og gammel kunst og fremme kunstfaglig tenkning, på den annen side skaper de rom for kunst i medie bildet, noe som man f.eks ser at denne utstillingen har tjent på gjennom høye besøkstall.

Et samfunn i stadig utvikling både teknologisk og samfunnsmessig, men også innen synet på moralske, etiske og religiøse grenser krever en kunst som reflekterer dette både gjennom utviklingen av ny kunst og vår forståelse av den eksisterende. Dette tror jeg ikke kun er viktig for kunsten i seg selv, men som en måte å aktulisere kunsten og kan slik fungere som en form for publikumsbygging uansett hvilke moralske og etiske syn man måtte ha på dét, eller de- spesifikke kunstverk, kunstnere eller utstillinger som diskuteres.

På denne måten kan man altså argumentere for at vi kanskje burde hatt enda drøyere kunstnere i Norge som er villige til å tøye strikken enda lenger når det gjelder kunstneriske fremstillinger av vår seksualitet, våre selvbilder og selvforståelse, våre holdninger til oss selv og hverandre og våre forhold til den politiske verden og samfunnet generelt.

Dette kan også underbygges gjennom å hevde at en forutsetning for kunstfaglige diskusjoner som føres i media er at de må være i et noenlunde allment forståelig språk, og at slike diskusjoner dermed kan bidra til å øke publikums estetiske kompetanse, jfr. Brockmans «arbeidende blikk»- og kan nesten hevdes å ha en ubevisst pedagogisk formidlingsideologi i bunn (Solhjell og Øien, s. 100-105).

Dette er ikke dermed en oppfordring til rasisme, facisme eller pedofili, men heller en oppfordring til å ikke være så redd for å bruke kontroversielle virkemidler i kunsten. Poenget er ikke full enighet om kunstens grenser, men en inklusiv debatt. Slik tror jeg man kan inkludere flere enn kun de med kunstfaglig bakgrunn til å skape og utfordre felles forståelser om vår egen identitet gjennom kunst som medium, og samtidig, gjennom debatt- påvirke både den samfunnsmessige og kunstneriske diskursen, det tror jeg kunsten ville nytt godt av.

Ulovlig visuell kunst

Et aktuelt tema i faget galleri og museum ved BI er publikumsutvikling – hvordan kan man øke kunstinteressen eller legge til rette for kunstinteresse? Et spørsmål som er interessant å se på i den sammenheng er den unge gruppen som er glad i kunst, men som ikke har lov til å utøve den.

Vi vet at kvinner jevnt over viser større kunstinteresse enn menn og at desto høyere utdanning, desto større andel går på kunstutstillinger (Solhjell og Øien, 2012, s. 285 og 97). Det er da av interesse å øke andelen av de som ikke går under denne beskrivelsen. Graffitimiljøet består svært sjeldent av eldre kvinner med høyere utdanning, og kan derfor være en god ressurs for et mer fargerikt og inkluderende kulturliv, og berike den visuelle kunsten med nye uttrykk.

Jeg vil vise hva vi fikk se da kultur og ledelse var på en guidet graffiti tour i Berlin. Alle bilder er tatt av meg, og hvis du ønsker å delta på en graffiti tour i Berlin bør du slutte å lese nå (spoiler alert).

11005913_10155265511010383_776639646_n

Kunstneren bak dette verket kaller seg C215, og maler ulovlig. Da han skapte      dette verket tok han på seg refleksvest og hansker og lagde et falsk dokument  som viste at han hadde tillatelse, før han begynte på verket sitt ved en  boligblokk midt på dagen. Etter en stund kom det to politimenn og lurte på hva  han drev med. Han viste dem «tillatelsen», politimennene ble begeistret for  kunsten hans, og det endte opp med at de tre tok et bilde sammen som C215 la  ut på sosiale medier.

  11022945_10155265510995383_1157790300_n

«Astronaut / Cosmonaut» av Ash. Dette ble lovlig skapt.
Når man skal leie inn en graffitikunstner til å male på en vegg er det viktig å velge en som blir respektert i miljøet – og på den måten unngå at andre maler over/ødelegger det opprinnelige verket (såkalt «toying»).

11004925_10155265510950383_2028890288_n

«No child is born a criminal». Den er lagd på ulovlig vis, med rullesett og forlengelsesskaft for maling. Arbeidet tok to timer og ble utført på natten.

”Her kan kunsten (i det offentlige rom) også få en politisk karakter, og tjene en rekke formål som står utenfor kunsten» (Solhjell og Øien 2012, s.145).

I dette sitatet ser man ikke på graffiti som kunst i det offentlige rom, til tross for at betydningen av ordene også har relevans for tagging og graffiti.

11006189_10155265906455383_1950950277_n

«Berlin Kidz» er en organisert gruppe med malere (crew). De har skapt en unik font som er plassert ulike steder i Berlin. Alt de gjør gjøres ulovlig, og de firer seg ned fra hustakene med tau for å male på denne måten.

På samme måte som med mye annen kunst, handler også graffiti mye om å kommunisere med en målgruppe. Når det blir lagd store, fargerike verk kan målgruppen være befolkningen i området, mens små tagger handler mest om å kommunisere med andre i taggermiljøene.

Min Løvegutt

Et kåseri om naken Aulie, døde Edvard og meg selv.

Galleri Fineart på Tjuvholmen selger kunst til høystbydende hver time. For øyeblikket er det 872 artikler på fineart.no som ligger i loopen i påvente av en ny eier. Eller blir de egentlig nye eiere disse auksjonsvinnerne?

Jeg klikket meg inn på dagens bud og oppdaget at Marianne Aulies verk Løvegutt lå inne til en startpris på 500 kroner. Budintervall på 150 kroner stod det, og jeg la inn et bud på 750. Vinner gjør jeg ikke uansett, tenkte jeg, ettersom denne klovnen som passer så fint til alles sofaer har en galleripris på 8400 kroner. Jeg følte meg litt som han fyren på den nye reklamen. Han som reiser seg i et auksjonshus og byr 800 for pikene på broen av Edvard Munch. ”800 hva? 800 000?” Sier auksjonslederen. ”Nei, 800 kroner” sier mannen. Alle i salen ser på han med sarkastiske blikk, før en kvinne byr 24 millioner.
Vel, denne gangen vant noen budrunden til spottpris, og ingen spurte hvor mange nuller jeg skulle ha bak 750. Heldigvis var det ingen som lo heller, denne gangen. Og heldigvis er det vanskelig å sammenligne Edvard Munch og Marianne Aulie utover det faktum at begge har malt bilder.

Løvegutt, 26×26 format, jetprint og signert av naken Aulie selv, var offisielt mitt i følge ”terms of agreement”. Seier! Eller er det egentlig mitt? Kanskje ikke helt. I lov om opphavsrett er den sentrale bestemmelsen at den som skaper et kunstverk har oppavsrett til det. Innenfor visse grenser som loven setter, gir opphavsretten kunstneren enerett til å råde over kunstverket (Solhjell og Øyen s. 257). Om du sjekker åndsverkloven forteller den deg at kunsten og kunstneren er knyttet i et uløselig bånd. Ikke bare i ånden, men også i eksempelvis vederlagspenger til kunstneren for bruk av bildet i offentlige sammenhenger. Og denne loven følger verket i 70 år etter kunstnerens død. Tolker jeg dette rett har jeg kun overtatt det fysiske objektet løvegutt. Det er skremmende at jeg kommer til å ha en del av Aulies ånd på stueveggen i minst 130 år, beroende på hvor lenge hun lever så klart. Hvis vi likevel skal sammenligne Munch og Aulie, og jeg hadde kjøpt pikene på broen til 24 millioner i stedet, ville i det minste åndsverksloven gått ut på dato, for Edvard har akkurat vært død så lenge. Og jeg som bare skulle kjøpe et bildet som passet til sofaen for 750 kroner!

Trodde jeg i alle fall. Før jeg trykket på ”handlekurv” og fant ut at jeg måtte betale 20% ekstra på tilslagsummen. Dessuten måtte jeg jo ha en ramme, for jetprint er visst akkurat det; print. Hadde jeg ikke betalt 8 hundrelapper ekstra, ville jeg mottatt et stykke blafrende papir på 26×26. Men bildet må jeg jo kjøpe, i følge ”terms of agreement”. Med en litt ”det ble visst litt dyrere enn jeg hadde trodd holdning” trykker jeg på betalingsfunksjonen. Og dere vil ikke tro det, men jeg måtte betale 79 kroner for det billigste alternativet som var å ”hente ditt eget bilde”, også er det ikke mitt en gang!

Opphavsrett: Guro Frey
«Min Løvegutt» Opphavsrett: Guro Frey

Vår gamle og vår nye Munch

I disse dager kan du ta turen opp til Tøyen og besøke Munchmuseet for å se noe litt utenom deres tradisjonelle utstilling. Det er faktisk utradisjonelt nok til at kunstanmeldere mener det burde vært aldersgrense på utstillingen.

Bjarne Melgaard er en av de mest suksessfulle norske kunstnerne for tiden. Han er kjent for sine kontroversielle og ekspressive malerier, tegninger, installasjoner, skulpturer, foto og videoverk som kan skremme enhver. Temaene han tar opp baseres på personlig mytologi og identitetssøking og omhandler ideologiske og samfunnskritiske problemstillinger som seksualitet, kropp, sykdom, lidelse og død. Nettopp dette er grunnen til at kuratorene har valgt å vise frem kunsten hans og sammenligne det med Munch’s verk.

20150220_100609

 

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

Tidligere overskrifter som «Forstår ikke hvordan kommunen kan si ja til Melgaard» og «Pervers utsmykking av kapital» forteller litt mer om de unike bildene til Bjarne Melgaard. Han retter oppmerksomhet mot samtaleemner som folk flest frykter å diskutere, som for eksempel HIV/aids, SM-miljøet, sex, vold, barnepornografi og pedofili. Kunsten hans har også tidligere blitt vandalisert, sensurert, anmeldt og fjernet. Måten Melgaard fremviser disse temaene på skiller seg ut fra ganske så mye annet, og etter å ha sett utstillingen selv, kan jeg forstå hvorfor kunstanmeldere rynker på nesa. For folk generelt kan dette virke provoserende, ubehagelig, ekstremt og utfordrende.

20150220_100055

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

Allikevel var Munch like provoserende i sin tid, og det ble vel ikke satt noen aldersgrense den gang? Det tradisjonsrike museet tar en risiko ved å åpne denne utstillingen, men poenget er å se likheten mellom historisk kunst og samtidskunst. Kanskje det er på tide at publikum også tar en risiko og betrakter kunst med et annet blikk? Sammenligningen mellom Melgaard og Munch gjør at de kan plasseres på to forskjellige steder i Solhjell og Øien’s kretsløpsmodell. Fordi maleriene til Munch ble vist sent på 1880-tallet, kan den ikke i dag sees på som (like) eksklusiv på samme måte som Melgaard. Munch har en kjent og kjær historie som gjør at kunsten hans i dag går mer under det inklusive kretsløpet. Alle har et forhold til Munch, og kunsten hans er mer synlig enn noen gang. Melgaard derimot, havner under det eksklusive kretsløpet hvor publikum ikke er i fokus og kunst lages for kunstens skyld.

20150220_100454

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

«Frykter barn kan drukne i Melgaard’s Snøhetta-kunst» er nok en overskrift som nylig ble publisert av Dagbladet.
Bjarne Melgaard og Snøhetta inngikk et samarbeid i 2011 om en ferdig innredet leilighet. Innredningen blir sikkert dristig nok, men skepsisen til folket faller på tomta’s beliggenhet. Planen er å bygge «A House to Die In» like ved kunstnerkolonien på Ekely, rett ved vinteratelieret til Edvard Munch. Munch-arvinger, bymiljøetaten og naboer raser over at det fredede området skal infiseres av «en svart bunkerslignende bygning uten vinduer», og barnehagen som holder plass like under tomta, frykter at barna kan drukne i det 20cm vannspeilet utenfor huset… Men den eksklusive kunstneren forvalter den eksklusive kunstneriske kapital, og kunst skal skapes for kunstens skyld – publikum er egentlig ikke viktig.

Melgaard + Munch

Melgaard+ Munch Foto: Munch Museet (pressebilde)
Melgaard+ Munch Foto: Munch Museet (pressebilde)

Den 31 januar åpnet det første i utstillingsserien +Munch på Munchmuseet i Oslo. Bjarne Melgaard er den første kunstneren som skal settes sammen med Munch. Melgaard + Munch er den første utstilling av seks som skal være i fra 2015 til 2016. I denne kunstutstillingen ønsker Munchmuseet å utforske svar på disse spørsmålene «Hvilken relevans har Edvard Munch i samtiden? Og hvordan kan Munchs kunst sees på nye måter gjennom en samtidskunstner som Bjarne Melgaard?» (Munchmuseet, 2015).
Bjarte Melgaard har blitt sammenlignet med Munch noe han selv ikke liker, og blir kalt den «den nye Munch». Melgaard sier «Jeg har liten sans for sammenligningen – fordi jeg ikke sammenligner meg selv, eller det jeg gjør, med andre kunstnere. Jeg er langt mer interessert i å skape et individuelt univers enn å plassere meg selv i historiske kontekster altfor tidlig. Jeg tror det er farlig å skrive sin egen historie mens man ennå lever». (http://munchmuseet.no/nyheter/sammenligner-seg-ikke-med-munch). Edvard Munch er hans favoritt og syns det er en ære å få vise sine egne arbeider sammen med Munch.

Munchs kunst var mer kontroversiell sin samtid enn de fleste er klar over i dag. Melgaard er meget kontroversiell i vår samtid både han og Munch er opptatt av mange av de samme temaene som «seksualitet, kjønn, død, ensomhet og fremmedgjøring» (pressemelding: Munchmuseet 2015). Utstillingen er delt opp i tematikker, hver kunster har hvert sitt utgangspunkt fra to forskjellige samtider da og nå. Man kan se de legger samfunnskritikk og ideologiske problemstillinger i kunsten.

Utstillingen
Veggene i utstillingen virker som den del av Melgaard + Munch utstillingen. Det er forskjellige farger og flere steder også tapet med bilder på veggen bare ikke på tomme vegger, men også under malerier. Det er mange sanseinntrykk og noen ganger følte jeg at man druknet enkelte steder. Melgaard har noen bilder som har motiviske referanser til noen av Munch sine bilder, som Døden og livet(1894), Kysset (1897) og Hendene (1893-1894). Man finner mange av Munch sine kjente verker i utstillingen, men det man kan si er det mest kjente internasjonalt «Skriket» er det ingen versjoner av på utstillingen. Det mest kontroversielle tingen til Melgaard var for meg to av videoene han på utstillingen. Det er litt mye peniser også og han kvinners underliv et glefsende monster. Melgaard sier selv han liker å provosere. Denne utstillingen er ikke for alle, men ønsker man å se noe nytt og kontroversielt er dette en utstilling for deg.

Det norske kunstfelt

I boken «Det norske kunstfeltet» av Dag Solhjell og Jon Øien er det et verktøy for å analysere kunstfeltet tre kretsløp «det eksklusive kretsløpet», «det inklusive kretsløpet» og «det kommersielle kretsløpet». Munch og Melgaard tilhører det eksklusive kretsløpet.  I figuren fra boken «posisjoner i det eksklusive kretsløpet» går fra lav til høy anerkjennelse. Begge kunstnerne høy anerkjennelse. Figuren går også fra samtids- til etablerte kunst og deles i 5 grupper. Melgaard er under samtidskunst kan under avantgarde, det nye, mens Munch er det etablerte, det gamle i det eksklusive kunstfeltet, men kanskje også legges under mainstream.

Torbjørn Rødland på Henie Onstad Kunstsenter

I disse dager kan du se fotografen Torbjørn Rødlands  retrospektiv Sasquatsh Century på Henie Onstad Kunstsenter. Dette er den største presentasjonen av Rødland i Norge på 12 år så  dette er en fin mulighet til å oppleve en våre mest spennende og feirede kunstfotografer.
Fotografiene og filmene hans har siden midten av nittitallet vært vist ved institusjoner som Veneziabiennalen, MoMA PS1, Centre Pompidou, og Stedelijk Museum. I følge kretsløpsteorien til Solhjell og Øien kan vi trygt si at han beveger seg i det internasjonale og ekslusive kunstkretsløpet.(Det norske kunstfeltet,2012 )Han er anerkjent av både norske og internasjonale kunstinstitusjoner, og han tilhører den norske samtidskunsteliten.
Utstillingen tar utgangspunkt i Rødlands tvetydige og nærmest trivielle billedspråk, men tar man en nærmere titt vil man bli grepet av fotografienes drømmeaktig kvalitet. Det er sammentillingen mellom det og hverdagslige og kjente mot det litt uhyggelige og surrealistiske som gjør kunsten hans så spennende. Utstillingen har fått sitt navn fra filmen Blues for Bigfoot som også vises. I et intervju i NattogDag oppgir Rødland at Sasquatchen eller Bigfooten er et slags symbol på forholdet mellom det virkelige og det mytologiske; et tema som gjenomsyrer hele utstillingen. Mitt personlige favorittfotografi er Trichotillomania,2010-11. Jeg synes dette er bilde på en fin måte oppsummerer Rødlands kunsterskap; banalt, vakkert og uhyggelig.

Bilde gjengitt fra Henie Onstads Instagram-konto
Fra utstillingsåpningen. Bilde gjengitt fra Henie Onstads Instagram-konto.

Sjekk ut intervjuet her http://www.nattogdag.no/2015/01/dum-dummere-dypere/ og ta turen til Henie Onstad.

Utstillingen kan sees frem til 26. April.