Stakkars oss som bor i Oslo

For en stund siden kom jeg over et arrangement på Facebook. ”Stakkars oss som bor i Oslo” stod det. Jeg ble nysgjerrig, og fant ut at det er en fotoutsilling som stiller ut bilder tatt av beboere i Oslo som en kjærlighetsærklæring til byen. Som en som alltid har vært Oslo-jente og glad i byen min fikk det meg faktisk til å ville dra og se på utstillingen, og jeg begynte derfor å søke etter mer informasjon om utstillingen på nettet.

Jeg kom over en blogg startet av aktørene, http://www.stakkarsoss.no, hvor de skrev om det styggpene Oslo som lå deres hjerte nært, og inviterte leserne til å sende inn bilder av hvordan de oppfattet Oslo. Det var disse bidragene som etter hvert ga ideen om å stille ut bildene.
Dette fikk meg til å tenke på bruken av sosiale medier i bruk av markedsføring. Sosiale medier er en faktor som stadig blir fokusert på i media, og mobile plattformer vokser fortsatt som en del av vår hverdag. Det har blitt vanlig, og nesten en nødvendighet, å markedsføre seg på sosiale medier. Ved bruk av sosiale medier i markedsføring kan det være lurt å på forhånd reflektere over budskap, målgruppe, kommunikasjonsmål- og kanal, og utarbeide en kommunikasjonsplan for å oppnå kriteriene man setter seg.

”Stakkars oss som bor i Oslo” har gjort en svært god jobb i sin markedsføring og ved bruk av sosiale medier. Ikke bare har de opprettet en blogg i forkant av utstillingen, men de har også startet en hashtagg på Instagram med #stakkarsoss, slik at Instagram-brukere kan hashtagge sine Oslo-bilder og på den måten bidra tila et Instagram-arkiv. Det er i tillegg her mange av bildene stilt ut i galleriet er hentet fra.

I følge Dag Solhjells kretsløpsteori om kunst finnes det tre kategorier: det ekslusive, det inklusive og det kommersielle. Det ekslusive omhandler det klassisk med kunst for kunstens skyld, det inklusive knyttes til kulturpolitikk og fokuserer på at kunst er for alle, og det kommersielle er en markedsbasert form for kunst med fokus på økonomisk verdi.
Jeg vil si at utstillingen ”Stakkars oss som bor i Oslo” stemmer overens med flest trekk fra det inklusive kretsløpet, da de i høysete grad har bred oppslutning av publikum i alle former, og ikke en slags elite innen kunst. I tillegg stemmer det godt at publikum er viktigere enn kunsten, da det er Oslo-beboere sine egne bilder som stilles ut – folk uten hverken fotoutdannelse eller dyrt utstyr. Mange av bildene er tatt med mobilkamera.

Galleriet har vært svært vellyket hittil siden det åpnet i slutten av Januar, og jeg tror en årsak til dette er graden av inkludering for publilum. I skrivende stund finnes det 37 098 bildeinnlegg på Instargram hashtagget med #stakkars oss. Det er over 6000 som har trykket at de skal delta på arrangementet på Facebook. En årsak til dette kan være at målgruppen er så stor, og at det er enkelt og morsomt og bidra med bilder.

Reklame

This is what I do to make money

Jeg var her om dagen innom flere gallerier i Oslo og ønsker med dette innlegget å trekke frem kurateringen ved det galleriet som kanskje «traff» meg best – galleriet FineArt.

Galleriet minnet meg litt om en butikk: Ulike hjørner viser forskjellige varer (forskjellige kunstneres verk), slik at du kan finne like varer i et og samme hjørne (kunst av Bjarne Melgaard for eksempel). Ellers var butikken en stor hvit kube – hvite vegger, lys belysning, hvite anonyme rammer og ellers «renset» for alt annet som kunne forstyrre for varene (Veitberg 2009). Varene var ikke bare billedkunst, men også t-skjorter, tepper og ikke minst magasinet «Kunst» med headlinen «This is what I do to make money» som det florererte av.

Slik jeg opplevde kurateringen var det ment å gjøre det enkelt for folk å navigere seg rundt for å finne sitt hjørne som dekker den enkeltes smak, med «varene» i fokus for å gjøre et«enkelt» kjøp. Det er lavterskel for å tre inn over dørstokken og prisene er heller ikke så stive, etter min betraktning ligger galleriet i lavprissegmentet. Hvis vi skal snakke teori vil jeg putte Fineart i det kommersielle kretsløpet, det kulturelle delfeltet hvor det ifølge Bourdieu satses på verk man tror vil selge, som vil si kjente og etablerte kunstnere med «navn» (Solhjell og Øien 2012).

Er det grensesprengende kunst som vil skape debatt som vi finner på Fineart? Kanskje ikke, men kunsten henger på veggen nede på Aker Brygge, tilrettelagt for et publikum og for potensielle kjøpere, så kurateringen er det ingenting å sette fingeren på.

Foto: Nina Bløndal. Verk av Bjarne Melgaard @Fineart.

Fra synsmaskiner til Instagram

Preus Museum feirer 20 år som Norges nasjonale fotomuseum i år, og har i den anledning arrangert en helårs jubileumsutstilling ved navnet ‘Fra synsmaskiner til Instagram’. Utstillingen består av utdrag fra museets faste ustilling ‘En fotohistorie’ som  viser fotografiets utvikling fra de aller første synsmaskinene som ble brukt frem til nådagens proliferasjon av bilder på sosiale medier. Hver måned vies også museets ‘wall of fame’ til én individuell fotograf fra museets samling.

I tillegg til den fysiske utstillingen i museets lokaler  vil det også, passende nok, holdes en ‘virtuell utstilling’ på Instagram – 24 forskjellige gjesteutstillere vil i en uke hver få bruke @preusmuseum-kontoen som en plattform for refleksjon rundt fotografiet som et medium. I løpet av uken vil de legge ut bilder relevante til ett spesifikt tema, og kommentere deres tanker rundt temaet og bildene de velger å presentere.

 

Skjermdump: @preusmuseum på Instagram

 

På jubileumsutstillingens nettside, kan man lese følgende sitat:

“Nye digitale medier oversvømmer oss med en bildestrøm som truer med å viske ut alle forskjeller, også bevisstheten om hva et fotografi er og kan være. Nettopp da er historiene om fotografiets betydning innenfor de fleste felt viktig å vise.”

Hensikten bak utstillingens fokus er dermed gjort ganske tydelig. Som mange kunstinteressenter og -aktører, uttrykker Preus Museum en bekymring rundt hva digitale medier som Instagram kan gjøre for kunsten: når alle kan dele sine egne bilder i løpet av få sekunder, hva vil skje med den generelle kvaliteten på fotografiet som en kunstform? Trolig nok er det mange som er skeptiske til dette aspektet ved digitale medier, og som bærer på en frykt, ikke bare for at den kunstneriske kvaliteten vil bli utvannet, men for at en dypere forståelse og respekt for fotografiet og dets historie gradvis vil falle bort hos nyere generasjoner.

 

Kunstmuseer skal ifølge Solhjell og Øien ‘lære opp sine besøkende til å bli et publikum med et minimum av innsikt i kunsthistorie’, (s. 149, Det norske Kunstfeltet) noe som ikke kunne samsvart mer med det inntrykket Preus Museums gir av deres pågående utstilling. Kunstmuseer må også ta stilling til hvor i det eksklusive  kretsløpet det posisjonerer seg , og om de vil fokusere mest på eldre kunst eller på samtidskunst. Preus Museum ser dog ut til å klare å finne en god balanse mellom disse i utstillingen sin. Selv om målet er å skape forståelse for en kunsthistorisk utvikling som startet over 150 år siden, tyder deres bruk av Instagram på en aksept for at digitale medier faktisk er fremtiden. Dessuten er det muligens disse plattformene som egner seg best for å nå ut til yngre generasjoner – som er nettopp de som kunne trengt denne innsikten mest.

Kilder:

http://www.preusmuseum.no/Opplev-utstillingene/Aktuelle-utstillinger/Fra-synsmaskiner-til-Instagram

Hvor lang er egentlig en armlengdes avstand?

«Kunstpolitikk er beslutningsprosesser rundt offentlige tiltak som er ment å ha virkninger på billedkunstfeltet» (2012, 241). Slik definerer Solhjell og Øien kunstpolitikken. Men hvilken rolle bør egentlig kunstpolitikken spille innenfor bransjen galleri og museum?

Ved å se på den offentlige kunstpolitikken i dag påvirker den omtrent alle delene i kunstfeltet, alt fra selve kunstnerne, til kunstverkene deres, til galleriutstillingene. Ved å se nærmere på kunstpolitikken er feltet på den ene siden bestående av offentlige instanser, der staten har særlig stor makt. Feltet består på den andre siden av instanser innenfor kunstfeltet, altså av kunstnerne selv , da særlig de som representerer mange, slik som NBK. Disse ulike instansene representerer to veldig forskjellige verdisystemer. Mens kunstnerne skaper verdier gjennom regelbrudd, blir staten straffet for det. Staten legitimerer seg selv gjennom likebehandling og regler, og skal ikke bedømme kunsten (Solhjell og Øien). Det er her kunstpolitikken treffer et såkalt krysningspunkt. For hvordan skal staten gi økonomisk støtte uten å bedømme kunstnerisk kvalitet? Prinsippet om en armlengdes avstand har vel vært svaret på dette.

Hvor lang er en armlengde? (Av meg selv)

Tanken bak prinsippet om en armlengdes avstand er at offentlige myndigheter ikke direkte skal være i kontakt med kunstfeltets aktører, fordi staten ikke skal blande seg, eller bedømme kunsten. Kulturrådet spiller en mellomrolle her som en formidlende instans, som skal evaluere og fordele penger til kunstfeltet. Men hvor lang er egentlig en armlengdes avstand? Den tidligere rødgrønne regjeringen var vel mildt sagt mer opptatt av statens aktive rolle innenfor feltet enn den nåværende borgerlige regjering er. Mens de rødgrønne politikerne mener at en aktiv stat er viktig for kulturlivet, mener de borgerlige politikerne at ved å trekke seg tilbake skaper de økt mangfold.

Fordi rundt 70 prosent av det eksklusive kretsløpet består av offentlige midler er det her prinsippet om en armlengdes avstand har størst betydning (Solhjell og Øien 2012). I kontrast, som en del av frihetsreformen til den borgerlige regjering, står det kommersielle kretsløpet i fokus i dag. Her er prinsippet om en armlengdes avstand nærmest fraværende, fordi dette kretsløpet består av private penger uten offentlig støtte. Regjeringen i dag ønsker flere tiltak for å utvikle en kunstnerpolitikk med vekt på entreprenørskap og næringsutvikling. Hvilken rolle kunstpolitikken bør spille er derfor et mye omdiskutert tema. For hva er egentlig den optimale friheten for kunstnerne? Ligger den kunstneriske friheten i det å motta statlig støtte, med offentlig innblanding og de føringer som dette bringer med seg? Eller ligger kanskje friheten i å ikke motta støtte, uten innblanding fra det offentlige, men å måtte følge markedets krav og behov?

Lenke:
http://www.hoyre.no/Fremtidens+kunstpolitikk.d25-T3lfKXS.ips

 

Vår gamle og vår nye Munch

I disse dager kan du ta turen opp til Tøyen og besøke Munchmuseet for å se noe litt utenom deres tradisjonelle utstilling. Det er faktisk utradisjonelt nok til at kunstanmeldere mener det burde vært aldersgrense på utstillingen.

Bjarne Melgaard er en av de mest suksessfulle norske kunstnerne for tiden. Han er kjent for sine kontroversielle og ekspressive malerier, tegninger, installasjoner, skulpturer, foto og videoverk som kan skremme enhver. Temaene han tar opp baseres på personlig mytologi og identitetssøking og omhandler ideologiske og samfunnskritiske problemstillinger som seksualitet, kropp, sykdom, lidelse og død. Nettopp dette er grunnen til at kuratorene har valgt å vise frem kunsten hans og sammenligne det med Munch’s verk.

 

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

Tidligere overskrifter som «Forstår ikke hvordan kommunen kan si ja til Melgaard» og «Pervers utsmykking av kapital» forteller litt mer om de unike bildene til Bjarne Melgaard. Han retter oppmerksomhet mot samtaleemner som folk flest frykter å diskutere, som for eksempel HIV/aids, SM-miljøet, sex, vold, barnepornografi og pedofili. Kunsten hans har også tidligere blitt vandalisert, sensurert, anmeldt og fjernet. Måten Melgaard fremviser disse temaene på skiller seg ut fra ganske så mye annet, og etter å ha sett utstillingen selv, kan jeg forstå hvorfor kunstanmeldere rynker på nesa. For folk generelt kan dette virke provoserende, ubehagelig, ekstremt og utfordrende.

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

Allikevel var Munch like provoserende i sin tid, og det ble vel ikke satt noen aldersgrense den gang? Det tradisjonsrike museet tar en risiko ved å åpne denne utstillingen, men poenget er å se likheten mellom historisk kunst og samtidskunst. Kanskje det er på tide at publikum også tar en risiko og betrakter kunst med et annet blikk? Sammenligningen mellom Melgaard og Munch gjør at de kan plasseres på to forskjellige steder i Solhjell og Øien’s kretsløpsmodell. Fordi maleriene til Munch ble vist sent på 1880-tallet, kan den ikke i dag sees på som (like) eksklusiv på samme måte som Melgaard. Munch har en kjent og kjær historie som gjør at kunsten hans i dag går mer under det inklusive kretsløpet. Alle har et forhold til Munch, og kunsten hans er mer synlig enn noen gang. Melgaard derimot, havner under det eksklusive kretsløpet hvor publikum ikke er i fokus og kunst lages for kunstens skyld.

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

«Frykter barn kan drukne i Melgaard’s Snøhetta-kunst» er nok en overskrift som nylig ble publisert av Dagbladet.
Bjarne Melgaard og Snøhetta inngikk et samarbeid i 2011 om en ferdig innredet leilighet. Innredningen blir sikkert dristig nok, men skepsisen til folket faller på tomta’s beliggenhet. Planen er å bygge «A House to Die In» like ved kunstnerkolonien på Ekely, rett ved vinteratelieret til Edvard Munch. Munch-arvinger, bymiljøetaten og naboer raser over at det fredede området skal infiseres av «en svart bunkerslignende bygning uten vinduer», og barnehagen som holder plass like under tomta, frykter at barna kan drukne i det 20cm vannspeilet utenfor huset… Men den eksklusive kunstneren forvalter den eksklusive kunstneriske kapital, og kunst skal skapes for kunstens skyld – publikum er egentlig ikke så viktig.

Melgaard + Munch

Melgaard+ Munch Foto: Munch Museet (pressebilde)

Den 31 januar åpnet det første i utstillingsserien +Munch på Munchmuseet i Oslo. Bjarne Melgaard er den første kunstneren som skal settes sammen med Munch. Melgaard + Munch er den første utstilling av seks som skal være i fra 2015 til 2016. I denne kunstutstillingen ønsker Munchmuseet å utforske svar på disse spørsmålene «Hvilken relevans har Edvard Munch i samtiden? Og hvordan kan Munchs kunst sees på nye måter gjennom en samtidskunstner som Bjarne Melgaard?» (Munchmuseet, 2015).
Bjarte Melgaard har blitt sammenlignet med Munch noe han selv ikke liker, og blir kalt den «den nye Munch». Melgaard sier «Jeg har liten sans for sammenligningen – fordi jeg ikke sammenligner meg selv, eller det jeg gjør, med andre kunstnere. Jeg er langt mer interessert i å skape et individuelt univers enn å plassere meg selv i historiske kontekster altfor tidlig. Jeg tror det er farlig å skrive sin egen historie mens man ennå lever». (http://munchmuseet.no/nyheter/sammenligner-seg-ikke-med-munch). Edvard Munch er hans favoritt og syns det er en ære å få vise sine egne arbeider sammen med Munch.

Munchs kunst var mer kontroversiell sin samtid enn de fleste er klar over i dag. Melgaard er meget kontroversiell i vår samtid både han og Munch er opptatt av mange av de samme temaene som «seksualitet, kjønn, død, ensomhet og fremmedgjøring» (pressemelding: Munchmuseet 2015). Utstillingen er delt opp i tematikker, hver kunster har hvert sitt utgangspunkt fra to forskjellige samtider da og nå. Man kan se de legger samfunnskritikk og ideologiske problemstillinger i kunsten.

Utstillingen
Veggene i utstillingen virker som den del av Melgaard + Munch utstillingen. Det er forskjellige farger og flere steder også tapet med bilder på veggen bare ikke på tomme vegger, men også under malerier. Det er mange sanseinntrykk og noen ganger følte jeg at man druknet enkelte steder. Melgaard har noen bilder som har motiviske referanser til noen av Munch sine bilder, som Døden og livet(1894), Kysset (1897) og Hendene (1893-1894). Man finner mange av Munch sine kjente verker i utstillingen, men det man kan si er det mest kjente internasjonalt «Skriket» er det ingen versjoner av på utstillingen. Det mest kontroversielle tingen til Melgaard var for meg to av videoene han på utstillingen. Det er litt mye peniser også og han kvinners underliv et glefsende monster. Melgaard sier selv han liker å provosere. Denne utstillingen er ikke for alle, men ønsker man å se noe nytt og kontroversielt er dette en utstilling for deg.

Det norske kunstfelt

I boken «Det norske kunstfeltet» av Dag Solhjell og Jon Øien er det et verktøy for å analysere kunstfeltet tre kretsløp «det eksklusive kretsløpet», «det inklusive kretsløpet» og «det kommersielle kretsløpet». Munch og Melgaard tilhører det eksklusive kretsløpet.  I figuren fra boken «posisjoner i det eksklusive kretsløpet» går fra lav til høy anerkjennelse. Begge kunstnerne høy anerkjennelse. Figuren går også fra samtids- til etablerte kunst og deles i 5 grupper. Melgaard er under samtidskunst kan under avantgarde, det nye, mens Munch er det etablerte, det gamle i det eksklusive kunstfeltet, men kanskje også legges under mainstream.

Galleriet, museet og alle de andre.

I tråd med min egen interesse samt pålagt arbeidskrav med spørsmål om ”hvordan jeg mener man best kan utvikle publikumsgrunnlaget ved gallerier og museer”… tar jeg bloggerposisjonens hederlige lotusstilling og åpner tankevinduet mot verdensrommet. Da jeg er i det klassiske og ganske selvgode hjørnet, braser jeg ut med mine påstander, for å så se om dette har noen som helst verdi i fagbøkene etterpå.

Altså helt fra eget kjøkkenvindu; hva gjør at jeg selv legger turen ut på en utstilling? Først, et klassiske element er at kjennskap til arrangementet eller galleriet må være til stede. Deretter må innholdet være av interesse, så er det tid, sted og tilgang som også helt grunnleggende vil påvirke meg. Men den grunnleggende motivasjonsfaktoren min for å faktisk dra, vil være lysten på akkurat den opplevelsen. Jeg vil helst og aller helst få en god gammeldags AHA opplevelse. En annen motivasjon vil være at utstilleren er en nær bekjent, eller at dette er en sosial aktivitet jeg gjør med venner… bakfull-på-søndag. Men det sitter langt inne å gå ut av døra.

I boken til Dag Solhjell og Jon Øyen, finner jeg den amerikanske kunstkritikeren Danto som utrykker at det å betrakte noe som kunst er vanskelig, og at de fleste ikke har forutsetninger for det. Jeg føler meg litt truffet, litt uthengt faktisk… Det gjør det vanskelig for meg, ”mannen i gata”, å oppsøke kunst om jeg skulle bli møtt med denne nedlatende holdningen. Så jeg roter i forlesningsfoilene å finner frem konseptet med et inkluderende kretsløp. ”Alle skal med” uavhengig av bosted og sosial bakgrunn, – kulturpolitikken står på min side om ikke annet, å Dantos kan bare stå i det eksklusive kretsløpet å sutre om forståelse. Lykke til med det.

Bildet tegnet av Rudi S. Jensen : Og alle de andre da…

Hvem som helst skal få komme på kunstutstilling, dette er rimelig viktig for en økning i publikumsskaren til et museum. Er ikke det poenget, at vi skal syne verkene som reflekterer samtiden de ble produsert i? Et sosialt ritual siden vi syner verket med andre i samme rom, om det så er en museets vakt eller andre publikummer. Arild Danielsen kaller det ”et forestilt felleskap”, der felles interesse for kunst er fellesskapets grunnlag. Tilegnelse av kunst, foregår gjerne i sammenhenger der det er fysisk nærhet til mange personer, å det forventes en kunstopplevelse. I det hele tatt mener jeg det er spektakulært omfattende å si noe om publikums forbrukervaner av kunst, fordi forbruksplattformene er så ulike, selv bare sett mellom påstandene til Danielsen og Dantos. Men det er vel det som gjør kretsløpsteorien så aktuell. Ulike museer tilnærmer seg ulike publikum og høyst sannsynlig på ulike måter.

For å ta det hele litt ned til jordoverflaten igjen viser Danielsen til undersøkelser fra statistisk sentralbyrå; Norges befolknings kulturforbruk over flere år. Jeg tenker at dette er gode grunnlag for ethvert museum eller galleri til å forstå hvilke forbruker og markedssegment de faktisk har. På bakgrunn av dette, kan man benytte seg av Nobuko Kawashima sine fire typer publikumsutviklingstiltak, å lage en slagplan for etterlengtet publikums vekst.

‘Stakkars oss’: Hva representerer utstillingen for DogA?

‘Stakkars oss som bor i Oslo’ er en pågående utstilling på Design og Arkitektursenteret som vokste ut av en fotoblogg startet av frilansjournalistene Aina Kristiansen og Hanna Norberg. I deres frustrasjon over det generelt negative inntrykket de opplevde at mange hadde av Oslo, startet de i sommer 2012 et prosjekt for å motbevise dette inntrykket og lage en egen kjærlighetsdeklarasjon til byen sin. Bloggrunderne tok bilder som de mente reflekterte Oslobyens skjønnhet og sjarm og oppfordret andre til å gjøre det samme, samt å dele med dem på mail og gjennom hashtaggen #stakkarsoss på instagram. Den aktuelle utstillingen på DogA består av et utvalg av disse bildene, noen tatt av Kristiansen og Norberg, og noen tatt av andre Osloelskere.

Foto: http://stakkarsoss.no/

I ‘Det norske kunstfeltet’ forklarer Solhjell og Øien hvordan et galleri presenterer sin kretsløpstilhørighet gjennom sitt valg av utstillinger. Det er et tydelig at DogA er en fremtidsrettet institusjon med sterkt fokus på innovasjon og samfunnsutvikling, og som velger spesifikke utstillinger som samsvarer med dette. ‘Stakkars oss’ gjør definitivt dette, da det representerer ikke bare budskapet om Oslo som en vakker og sjarmerende by, men også en utvikling i hvordan kunst kan skapes i dag ved hjelp av sosiale medier.

Sosiale medier infiltrerer så og si alle bransjer i dag, og ‘Stakkars oss’ belyser noen sentrale virkninger som denne utviklingen har hatt på kunst- og kulturbransjen generelt. Bruken av sosiale medier åpner opp for kunstnerisk samarbeid mellom store mengder mennesker samtidig, som vist i de 36,000 innleggene som finnes under #stakkarsoss-hashtaggen på instagram. I tillegg gir det amatørkunstnere og ‘vanlige mennesker’ en plattform for kreativt uttrykk hvor deres verk kan bli sett og, som i dette tilfellet, brukt i større arenaer. Prosjektet har også hatt muligheten til å nå ut til mange mennesker, og bygget opp et stort publikum før selve utstillingen ble lansert. Facebooksiden har nå over 5000 likes, og gjennom den interaktive delen av prosjektet oppfordres særlig de som har tatt del i prosessen til dra på utstillingen; man vil dra for å se om bildet som man selv, eller noen man kjenner har tatt, er med. For DOGA gir dette særldeles gode muligheter til publikumsutvikling.

Valget av utstillingen tyder også på en inklusiv kulturpolitikk hos DogA, da dette er et eksperimentelt prosjekt hvor en stor andel av kunstnerne er amatører: status og finesse er ikke like viktig som konseptet og temaene som ligger bak verket. På denne måten bidrar utstillingen til å videre definere DogA som en innovativ og nytenktende institusjon.

Torbjørn Rødland på Henie Onstad Kunstsenter

I disse dager kan du se fotografen Torbjørn Rødlands  retrospektiv Sasquatsh Century på Henie Onstad Kunstsenter. Dette er den største presentasjonen av Rødland i Norge på 12 år så  dette er en fin mulighet til å oppleve en våre mest spennende og feirede kunstfotografer.
Fotografiene og filmene hans har siden midten av nittitallet vært vist ved institusjoner som Veneziabiennalen, MoMA PS1, Centre Pompidou, og Stedelijk Museum. I følge kretsløpsteorien til Solhjell og Øien kan vi trygt si at han beveger seg i det internasjonale og ekslusive kunstkretsløpet.(Det norske kunstfeltet,2012 )Han er anerkjent av både norske og internasjonale kunstinstitusjoner, og han tilhører den norske samtidskunsteliten.
Utstillingen tar utgangspunkt i Rødlands tvetydige og nærmest trivielle billedspråk, men tar man en nærmere titt vil man bli grepet av fotografienes drømmeaktig kvalitet. Det er sammentillingen mellom det og hverdagslige og kjente mot det litt uhyggelige og surrealistiske som gjør kunsten hans så spennende. Utstillingen har fått sitt navn fra filmen Blues for Bigfoot som også vises. I et intervju i NattogDag oppgir Rødland at Sasquatchen eller Bigfooten er et slags symbol på forholdet mellom det virkelige og det mytologiske; et tema som gjenomsyrer hele utstillingen. Mitt personlige favorittfotografi er Trichotillomania,2010-11. Jeg synes dette er bilde på en fin måte oppsummerer Rødlands kunsterskap; banalt, vakkert og uhyggelig.

Fra utstillingsåpningen. Bilde gjengitt fra Henie Onstads Instagram-konto.

Sjekk ut intervjuet her http://www.nattogdag.no/2015/01/dum-dummere-dypere/ og ta turen til Henie Onstad.

Utstillingen kan sees frem til 26. April.