Publikum ikke eksklusivt nok?

Forrige uke var vi på en liten runde og besøkte ulike utstillinger for å se litt på hvordan de ulike presenteres og fremstilles. Et av galleriene vi besøkte heter «Galleri Haaken» på Tjuvholmen og har for øyeblikket en utstilling med samtidskunst av den norske kunstneren Henrik Placht.

Dette galleriet vil jeg påstå er en del av det eksklusive kretsløpet i og med at deres fokus kun er en kunstner av gangen. Gallerier som befinner seg under denne kategorien foretrekker å la veldig få kunstnere slippe igjennom, men gir til gjengjeld veldig høy kunstnerisk anerkjennelse («Det Norske Kunstfeltet»s.44 Sohjell, Øien).

Min erfaring etter et besøk hos dette galleriet er at de vil gi publikum en smak av dette også. Når vår lille gruppe på seks unge studenter kom inn, tittet de ansatte opp fra arbeidet sitt for så å senke blikket igjen, uten å gjengjelde smilene våres.

Hvorvidt dette var passende oppførsel er vel opp til den enkelte. Jeg personlig annså dette som rart da vi som publikum, og da spesielt et ungt kulturinteressert publikum, ikke ble tatt imot med mer «entusiasme» enn dette. Mange kulturinstutisjoner satser mer og mer på ungdomstilbud da unge mennesker klisjéfullt nok, er framtiden. Bruk av sosiale medier har aldri vært mer aktuelt og ideen om å nå et bredere publikum burde vel vært mer appellerende for «Galleri Haaken» enn som så.

På en annen side kan vel bevaringen av det som et eksklusivt galleri være deler av årsaken til reaksjonen. Beliggenheten på Tjuvholmen kan også ha noe med dette å gjøre.

Uannsett grunn og den ikke så strålende velkomsten vi fikk, så var det et flott og oversiktelig lite galleri, ment for å ikke ta inn for mange inntrykk på en gang men heller rette fokuset mot et og et kunstverk av gangen.

f.venstre: "Minner fra et gammelt hus", "Preludium" og "Skogsparti" av Henrik Placht. Bildet er fra www.gallerihaaken.com
f.venstre: «Minner fra et gammelt hus», «Preludium» og «Skogsparti» av Henrik Placht. Bildet er fra http://www.gallerihaaken.com
Reklamer

Gallerirunde i Oslo

I forrige galleri – og museumsforelesning var vi på ekskursjon i ulike gallerier i Oslo. Vi besøkte Nasjonalgalleriet, Haaken, FineArt og Kunstnerforbundet. Første post på gallerirunden var Nasjonalmuseet. Sikkerhetsvaktene i lokalet var hyggelige og fulgte nøye med på oss, med god grunn, med tanke på hvor mye alt her inne er verdt. Bortsett fra det så følte jeg meg ikke uønsket, det var en god atmosfære der og jeg følte meg velkommen. De satte tydelig pris på at vi var der. De to neste stedene vi besøkte var Galleri Haaken og Galleri FineArt. Atmosfæren, stemningen, lyset og alt var annerledes. Klientellet og de ansatte også. De som arbeider der fjerner ikke blikket fra dataskjermen mer enn et kort øyeblikk når vi kommer inn døren. Jeg følte meg uvelkommen nesten med en gang jeg gikk inn i begge lokalene. Ingen tar imot oss eller henvender seg til oss på noen måte.

Jeg har ikke vært på mange gallerier og kunstutstillinger i Norge som voksen, men i dette innlegget så tar jeg utgangspunkt i hvilke inntrykk jeg satt igjen med etter å ha vært på disse galleriene. Jeg ønsker ikke å sette noen i et dårlig lys, eller generalisere, men inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha vært på denne gallerirunden rundt i Oslo er ikke så veldig positiv, og jeg antar at det er flere enn meg som føler det på samme måte.

Galleriene og museene er selvfølgelig opptatt av å trekke folk – publikumsutvikling er viktig. Derfor syns jeg det er synd at de ikke ivaretar publikummet sitt som de burde se som potensielle kjøpere. Jeg sitter igjen med følelsen av at de med et kort blikk har plassert meg som uinteressant og at det å motta meg på et anstendig vis vil være bortkastet tid. Jeg tilhører ikke den kjøpesterke gruppen, enda. Jeg er bare student. Hvis jeg hadde viftet med kredittkortet hadde de da vært imøtekommende? For alt de vet så kan de ha mistet en kunde på lang sikt.

Galleri Fineart
Foto: Oda Linn Johannessen

Jeg føler ikke at kunstverdenen egentlig er det jeg fikk inntrykk av denne dagen, men det er de man møter på vei inn i den som representerer den. De kan kaste et negativt lys på hele feltet. Er det virkelig på denne arrogante måten de ønsker å representere sin virksomhet? Vi er studenter, men ikke på livstid. Solhjell og Øien illustrerer hvor de ulike publikummerne ligger, og nevner også studentene. Studentene ligger omtrent på samme sted som avantgarden gjør med tanke på kulturelt kapital. Studentene ligger langt nede på lite samlet – og økonomisk kapital, men scorer høyere på kulturelt kapital enn bedriftslederen, som igjen scorer bedre på økonomisk kapital og samlet kapital (Solhjell og Øien 2012).

Årsaken til at jeg ikke følte det på samme måte på Nasjonalgalleriet tror jeg kommer av at det er en samling og ikke tilhører en kommersiell bransje. Det sier seg selv at de andre galleriene er avhengig av folk som kjøper det de tilbyr av verker, men hvis disse ikke gir meg et godt inntrykk nå mens jeg bare observerer og utdanner meg innenfor kunstfeltet, så blir sjansen for at jeg kommer tilbake mindre. Jeg er interessert i kunst og kultur, men hvis jeg til stadighet ble møtt med slike holdninger ville jeg miste respekten for bransjen og helt sikkert noe av gleden ved å se kunst. Dette var mitt første ordentlige møte med denne verdenen og selv om jeg syns selve kunsten var fin, så ødela kuratorene opplevelse av den for meg.

Solhjell & Øien. 2012. Det Norske Kunstfeltet: En sosiologisk innføring. 113-115.

Vi må snakke om Kunstnernes Hus…

For det virker det er lenge siden noen har gjort. Kunstnernes hus, som lenge nøt høye besøkstall og en særegen posisjon i kunst-Oslo har det siste tiåret forsvunnet mer og mer i skyggen av Operabygg, Bjørvika og Munch. Men med ny administrasjon og en ny, levende visjon for huset som visningssted er Kunstnernes Hus virkelig verdt et besøk. Bygget i seg selv ligger jo som en arkitektonisk perle i den engang så travle Wergelands vei, med slottsparken som nærmeste nabo, og er i seg selv verdt en titt. Vel inne møtes du av en åpen, lys hall med koselig kafé og bokstavelig talt god takhøyde for mingling, prat og hygge.

Det er også sånn galleriet ønsker å møte publikum. Med god takhøyde og lav terskel for å oppleve utstillinger og andre tilbud som måtte være tilgjengelig. Inngangshallen, som fungerer som naturlig samlingspunkt både før og etter man har sett på alt huset har å tilby, er med på å gi publikum en lun, uformell velkomst. Herfra har man tilgang til alle husets rom, utstillinger og andre tilbud, som bokhandel og pop-up shops. Åpenheten her merkes så fort man kommer inn dørene, og gjør at utstillingene innover oppleves som tilgjengelige for publikum. Det er noe med atmosfæren i velkomsthallen som gjorde at til og med jeg som ikke har vært på verken et galleri eller museum siden skoletur til Teknisk Museum i 6. klasse, føler meg velkommen.

På den måten henvender seg til det nysgjerrige og sosiale publikumet. Som Jon Øien og Dag Solhjell skriver om i ”Det norske kunstfeltet” er det vanlig at dette kommer til uttrykk gjennom blant annet at inngangspartiet og resepsjon gjøres mer uformelle. Da også gjerne med en kafé og en bokhandel i direkte forbindelse med resepsjonen. I så måte er Kunstnernes Hus et skolebok-eksempel på et galleri som ser på og ønsker det nysgjerrige og sosiale publikum.

Dette er også en stor del av ”den nye” visjonen til Kunstnernes Hus. I følge administrasjonsleder Erling Bonnevie Hjort ønsker de å åpne huset for publikum, folk skal føle seg velkomne og terskelen for å bevege seg rundt i huset og oppleve de forskjellige tilbudene og utstillingene skal være lav. Det er en visjon som virker svært forenelig med bygget, og er en utrolig interessant vinkling på det å nå ut til publikum. Det er klart det også hjelper med eget bryggeri i kjelleren, hjemmebakte kaker i kafeen og en solrik, lun uteplass foran inngangen, men også utstillinger og andre tilbud virker forlokkende, selv på en galleri-rookie som meg. Som administrasjonsleder Hjort også påpeker, har de oppnådd noe unikt i det at huset nå samler tre generasjoner i sitt publikum. Ikke fordi besteforeldre tar med seg barnebarn, men fordi de kommer i hver sine grupper for å oppleve det galleriet har å tilby. Kunstnernes hus er definitivt på vei mot å nå målene sine og har en særlig fin måte å møte publikumet sitt på.

Kunstnernes hus har lang fartstid og tradisjoner (Foto: Mari Sjølyst)
Kunstnernes hus har lang fartstid og tradisjoner (Foto: Mari Sjølyst)

Nasjonalgalleriet

Illustrasjon: Monika Stageboe
Illustrasjon: Monika Stageboe

Onsdag 4. Mars var klassen på en ekskursjon i Oslo. Her var vi innom Nasjonalgalleriet, Galleri Haaken, FineArt, Kunstnerforbundet og Oslo Rådhus. Vi fikk i oppgave å beskrive hvordan et visningssted for kunst forholder seg til oss som publikum ved et fysisk besøk.

I pensumboken ’Det norske kunstfeltet’ finnes det et eget kapittel om ’Det estetiske blikk og publikum’ (Solhjell og Øien 2012). Kapittelet har et eget avsnitt som tar for seg publikums kompetanse og publikum som kodeknekkere. Her snakker Solhjell og Øien om ulike ideologier hvor blant annet teoretiserende formidlingsideologi dukker opp. Denne ideologien handler om at kunstutstillingen skal ledsages av tekster, særlig av kunstteoretisk karakter. ”Tekstenes funksjon er blant annet å forklare, begrunne og kontekstualisere overskridelsene, og gi publikum et ordforråd og begreper som gjør at de kan samtale om kunsten og den overskridelser. De bidrar også til å markere at kuratorene er teoretisk kyndige, og at utstillingsarrangørene er på høyde med samtidskunstens krav” (Solhjell og Øien, 101).

Jeg har valgt å ta for meg Nasjonalgalleriet som rommer den største offentlige samlingen av maleri, tegninger og skulpturer i Norge. Gjennom permanente og skiftende utstillinger presenterer galleriet eldre kunst med hovedvekt på det norske (Nasjonalgalleriet 2015). Nasjonalgalleriet er ikke et galleri med fokus på samtidskunst, men det fyller kravene til den teoretiserende formidlingsideologien. Galleriet er kuratert etter kunsthistoriens epoker. Når man er på Nasjonalgalleriet kan man velge å følge en rute som tar deg gjennom kunsthistorien. Galleriet har egne rom til de ulike epokene hvor det henger tekster som forklarer kort om de ulike stilartene. Personlig syns jeg dette var et lærerikt besøk hvor jeg fikk frisket opp kunsthistorien. Nasjonalgalleriet er et stort galleri som forholder seg lite til publikum ved et fysisk besøk. Hvis man ønsker en guidet tur er dette et alternativ man kan velge å melde seg på.

Nasjonalgalleriet er åpent fra tirsdag-søndag, hvor søndagene er gratis.

Kilder:

http://www.nasjonalmuseet.no/no/besok_oss/visningssteder/nasjonalgalleriet/ Hentet 9. Mars 2015.

Dag Solhjell, Jon Øien. 2012. Det Norske Kunstfeltet. Universitetsforlaget.

 

This is what I do to make money

Jeg var her om dagen innom flere gallerier i Oslo og ønsker med dette innlegget å trekke frem kurateringen ved det galleriet som kanskje «traff» meg best – galleriet FineArt.

Galleriet minnet meg litt om en butikk: Ulike hjørner viser forskjellige varer (forskjellige kunstneres verk), slik at du kan finne like varer i et og samme hjørne (kunst av Bjarne Melgaard for eksempel). Ellers var butikken en stor hvit kube – hvite vegger, lys belysning, hvite anonyme rammer og ellers «renset» for alt annet som kunne forstyrre for varene (Veitberg 2009). Varene var ikke bare billedkunst, men også t-skjorter, tepper og ikke minst magasinet «Kunst» med headlinen «This is what I do to make money» som det florererte av.

Slik jeg opplevde kurateringen var det ment å gjøre det enkelt for folk å navigere seg rundt for å finne sitt hjørne som dekker den enkeltes smak, med «varene» i fokus for å gjøre et«enkelt» kjøp. Det er lavterskel for å tre inn over dørstokken og prisene er heller ikke så stive, etter min betraktning ligger galleriet i lavprissegmentet. Hvis vi skal snakke teori vil jeg putte Fineart i det kommersielle kretsløpet, det kulturelle delfeltet hvor det ifølge Bourdieu satses på verk man tror vil selge, som vil si kjente og etablerte kunstnere med «navn» (Solhjell og Øien 2012).

Er det grensesprengende kunst som vil skape debatt som vi finner på Fineart? Kanskje ikke, men kunsten henger på veggen nede på Aker Brygge, tilrettelagt for et publikum og for potensielle kjøpere, så kurateringen er det ingenting å sette fingeren på.

IMG_3513
Foto: Nina Bløndal. Verk av Bjarne Melgaard @Fineart.

Mr. Grey vs Mr. Johnsen

20080417vige10
Skulptur – Gustav Vigeland, Foto – Lars Verket, Redigert av S.Voss

Den 13 februar satt spente «Fifty Shades of Grey» fans seg til rette kinosalene og nøt de filmatiserte 120 minuttene av den erotiske novellen skrevet av E L James (Erika Mitchell). Tallene rundt filmen er overveldende, og man må tilbake til «Mamma-Mia» feberen i 2008 for å finne noe sammenlignbart. I Norge alene ble filmtraileren blitt sett over 800.000 ganger – bare den første uken. Publikum sammenlignet med «Mamma-Mia» er noe helt annet, og appelerer heller til en «sex- og singelliv» publikumskrets hvis vi skal tro Bård Eion Flaen, presseansvarlig i filmselskapet UIP.

Av de 120 minuttene filmen varer er tyve av disse minuttene viet til sexscener, men dette er ikke det første som møter noe av publikum.
I samarbeid med filmselskapet bak «Fifty Shades of Grey» utstilte en fotokunstner sitt prosjektet i forkant av premierevisningen på Ringen kino i Oslo.
Øystein Johnsen, en fotokunstner fra Oslo har fått med seg modeller utkledd i BDSM-utstyr og posert dem på samme måte som flere av Gustav Vigelands mest kjente skulpturer som vi kan se utstilt i Vigelandsparken. Johnsen uttaler til dagbladet at ideen bak fotoserien var opprinnelig bare å gjenskape skulpturene med levende modeller, det var da han så Vigelands egne tegninger, med klare dominerende og underdanige undertoner, at det stod klart for han at dette måtte med i prosjektet. Fotokunstneren mener selv at tilfeldigheten rundt «Fifty Shades of Grey» og utstillingen hans er ren lykke i forhold til oppmerksomheten.

Bildene blir utstilt i et kompakt semiotisk rom, og under disse omstendighetene, gjør Johnsen filmens publikum til et ukyndig publikum – her har de selv ikke valgt å være publikum. Når et publikum ser på kunst, skal det som regel tolkes, kustneren kommer med et budskap gjennom kunsten – kunstformidling. Ser vi på betraktningen av kunst som avkoding, skiller vi som regel mellom verket og den sammenhengen verket står i. Det vil si, vi må se på noe som kunstverk før vi ser kunstverket. Klarer publikum dette i denne sammenhengen?

Inndelingen av markedssegmentene rundt kunstutstillinger i alderen 16-24 år ligger på 3.8, og 3.0 i alderen 25-44 år. Disse aldersgruppene er antakeligvis filmskapernes målgrupper.
Johnsen ville trolig aldri klart å trekke et så bredt publikum under «normale» omstendigheter, og er her en klar utnytter av filmens premiere. Er bunnivå nådd når man tyr til utnyttelsen av en film som i all hovedsak omhandler BDSM? Eller en film generelt?
Feminister trår til gatene – så mange som 40 stk møtte opp foran Coluseum i protest mot filmen, 55.000 har sett filmen så langt i Norge, og på verdensbasis er over 100 millioner bøker solgt.

Vil ikke fotokunstneren som har jobbet over 2 år på dette prosjektet at folk skal se, snakke og observere bildene hans fordi de har lyst? Ikke fordi en film omhandler noe av det samme han har tatt bilder av. Budskapet og verkene hans vil trolig drukne i filmen og dens omtale. Det ventende resultatet kunne kanskje vært annerledes om han hadde valgt en annen mediekanal for hans prosjekt.

Er dette en quick fix?
Kilder,
http://www.aftenposten.no/kultur/Nordmenn-strommer-til-Fifty-shades-of-Grey-7896465.html
http://www.dagbladet.no/2015/02/12/kultur/kunst/fotokunst/fotograf/fotografi/37624318/

Dag Solhjell, Jon Øien (2012). Det Norske Kunstfeltet, En sosiologisk innføring. Oslo: Universitetsforlaget

Melgaard + Munch?

Munchmuseet startet i år en utsillingsrekke hvor Munchs kunst settes i en sammenheng med andre kunstnere. Bjarne Melgaard er den første kunstneren som hadde åpning 31.Januar med utstillingen ”Melgaard+Munch: The end of it all has already happened” http://www.blikk.no/index.php?option=com_k2&view=item&id=12158:melgaard-m%C3%B8ter-munch&Itemid=164

20150206_150122
Foto: Meg, beskrivelse av prosjekt

 Jeg tok turen ned til Munchmuseet uten noen formening eller kunnskap om hva jeg skulle treffe på. Dette var den første utstillingen jeg skulle på i voksen alder. Jeg var generelt skeptisk til om dette var noe for meg, selvom Melgaard er  en av dagens kunstere jeg har klart å snappe opp navnet til, og jeg har fått med meg at han ofte produserer kunst som provoserer mange.

Billetten ble kjøpt, og jeg fikk beskjed om at sekken måtte jeg legge fra meg i kjelleren. Videre bar det igjennom en metalldetektor som gav en følelse av en lokal flyplass.

Vel igjennom sikkerheten som skulle forhindre det nye Munch-ranet var jeg klar for å se hva det hele dreide seg om. Først ble jeg møtt av en vegg med mye tekst jeg ikke fikk tid til å lese igjennom, men jeg fikk med meg at det beskrev prosjektet jeg var i ferd med å skulle se. I det første rommet ble jeg møtt av mye farger, det var bilder på veggen, og noen skulpturer som var plassert midt på gulvet. I en lett blanding av frykt og redsel holdt jeg meg til å se på bildene for å ikke avsløre min smale kunnskap ved å f.eks beskue deler av museets interiør og ikke selve utstillingen.

Ved siden av meg sto det 3 stykker. En mor, og 2 sønner. Den ene sønnen hadde peiling på hva han pratet om, og opplyste sin mor og yngre bror om dybde, virkelighet, estetikk og sentralperspektivet i kunsten. Her var det noen som virket mer dannet innafor kunstverden, og jeg fulgte dem med et par metersavstand for å kanskje kunne forstå mer.

Etter endt utstilling vet jeg ikke hva jeg sitter igjen med. Jeg forsto ikke helt hvor eller hvorfor Munch sin kunst kom inn i bildet selv om jeg hadde lest meg litt opp på forhånd av besøket. Jeg går garantert ikke under betegnelsen publikum, men heller den besøkende ”mannen i gata” som ikke har den riktige dannelsen, eller hyppigste besøksraten på museer og utstillinger. Selv om kafeen i museet var fylt til randen av publikum og besøkende med honør rabatt, vil jeg si utstillingen var rettet mot et eventorientert publikum (Solhjell, Øien. 2012: 111) ettersom at utstillingen kan være spennende selv for et publikum med mangel på tung kompetanse innenfor kunstfeltet. Jeg vil tørre å påstå at terskelen for ungdom er større for å besøke en utstilling som dette, fremfor å besøke den originale Munch utstillingen ettersom at utstillingen gir utrykk for noe spennende og kanskje litt ulovlig?

Fotokunst vs. billedkunst – en asymmetrisk relasjon?

For noen uker tilbake tok jeg turen innom åpningen av Fotogalleriets utstilling The House of Poets av den finske kunstneren Timo Kelaranta. Utstillingen, som er Kelarantas første i Norge, består av fotografier av materialer som stein, metal, plast og papir fremstilt som små grafiske/maleriske verk. Fotografiene var faktisk så grafiske/maleriske at en relativt fersk ”utstillingsgåer” som meg selv ble lurt til å tro at de nok måtte ha havnet på feil galleri.

I Solhjell og Øiens bok Det Norske Kunstfeltet (2012) hevdes det at forholdet mellom fotokunst og annen billedkunst ikke er gjensidig. De skriver at ”mens fotografiet blir tatt med som kunstnerisk uttrykk på linje med maleri, skulptur, video, performance, konseptkunst osv. i de fleste begivenheter i kunstfeltet, tas de på sin side ikke inn på de utstillinger, gallerier (Fotogalleriet i Oslo) og samlinger (Preus Museum i Horten) som styres av fotofeltets agenter. Relasjonen mellom fotografi og andre billedkunstformer er asymmetrisk.”

For meg kan det se ut som den asymmetriske relasjonen er ved å bli visket ut når man kan gå og se en utstilling på, nettopp, Fotogalleriet som er så grafisk og malerisk i uttrykket at den misforståes for å være nettopp det.

Uansett er dette en utstilling jeg så absolutt vil anbefale enhver fersk ”utstillingsgåer” som meg selv (og alle andre for den saks skyld) å gå på. Verkene oppleves nesten som hypnotiserende og gir, for undertegnede, inntrykk av å endre seg jo lenger du står og ser på dem. Som Tommy Olsson skrev i sin anmeldelse av utstillingen for Klassekampen: ”Timo Kelaranta presser et uendelig univers ut av et mikrokosmos. (…) Det er den type utstilling. Du blir aldri ferdig med det.”

 

Fra utstillingsåpningen, gjengitt med tillatelse. Foto: Fotogalleriet
Fra utstillingsåpningen, gjengitt med tillatelse.
Foto: Fotogalleriet

Utstillingen er åpen t.o.m. 8. mars.

Les mer om utstillingen og åpningstider her: http://www.fotogalleriet.no/index.php?lang=no

Vår gamle og vår nye Munch

I disse dager kan du ta turen opp til Tøyen og besøke Munchmuseet for å se noe litt utenom deres tradisjonelle utstilling. Det er faktisk utradisjonelt nok til at kunstanmeldere mener det burde vært aldersgrense på utstillingen.

Bjarne Melgaard er en av de mest suksessfulle norske kunstnerne for tiden. Han er kjent for sine kontroversielle og ekspressive malerier, tegninger, installasjoner, skulpturer, foto og videoverk som kan skremme enhver. Temaene han tar opp baseres på personlig mytologi og identitetssøking og omhandler ideologiske og samfunnskritiske problemstillinger som seksualitet, kropp, sykdom, lidelse og død. Nettopp dette er grunnen til at kuratorene har valgt å vise frem kunsten hans og sammenligne det med Munch’s verk.

20150220_100609

 

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

Tidligere overskrifter som «Forstår ikke hvordan kommunen kan si ja til Melgaard» og «Pervers utsmykking av kapital» forteller litt mer om de unike bildene til Bjarne Melgaard. Han retter oppmerksomhet mot samtaleemner som folk flest frykter å diskutere, som for eksempel HIV/aids, SM-miljøet, sex, vold, barnepornografi og pedofili. Kunsten hans har også tidligere blitt vandalisert, sensurert, anmeldt og fjernet. Måten Melgaard fremviser disse temaene på skiller seg ut fra ganske så mye annet, og etter å ha sett utstillingen selv, kan jeg forstå hvorfor kunstanmeldere rynker på nesa. For folk generelt kan dette virke provoserende, ubehagelig, ekstremt og utfordrende.

20150220_100055

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

Allikevel var Munch like provoserende i sin tid, og det ble vel ikke satt noen aldersgrense den gang? Det tradisjonsrike museet tar en risiko ved å åpne denne utstillingen, men poenget er å se likheten mellom historisk kunst og samtidskunst. Kanskje det er på tide at publikum også tar en risiko og betrakter kunst med et annet blikk? Sammenligningen mellom Melgaard og Munch gjør at de kan plasseres på to forskjellige steder i Solhjell og Øien’s kretsløpsmodell. Fordi maleriene til Munch ble vist sent på 1880-tallet, kan den ikke i dag sees på som (like) eksklusiv på samme måte som Melgaard. Munch har en kjent og kjær historie som gjør at kunsten hans i dag går mer under det inklusive kretsløpet. Alle har et forhold til Munch, og kunsten hans er mer synlig enn noen gang. Melgaard derimot, havner under det eksklusive kretsløpet hvor publikum ikke er i fokus og kunst lages for kunstens skyld.

20150220_100454

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

«Frykter barn kan drukne i Melgaard’s Snøhetta-kunst» er nok en overskrift som nylig ble publisert av Dagbladet.
Bjarne Melgaard og Snøhetta inngikk et samarbeid i 2011 om en ferdig innredet leilighet. Innredningen blir sikkert dristig nok, men skepsisen til folket faller på tomta’s beliggenhet. Planen er å bygge «A House to Die In» like ved kunstnerkolonien på Ekely, rett ved vinteratelieret til Edvard Munch. Munch-arvinger, bymiljøetaten og naboer raser over at det fredede området skal infiseres av «en svart bunkerslignende bygning uten vinduer», og barnehagen som holder plass like under tomta, frykter at barna kan drukne i det 20cm vannspeilet utenfor huset… Men den eksklusive kunstneren forvalter den eksklusive kunstneriske kapital, og kunst skal skapes for kunstens skyld – publikum er egentlig ikke viktig.