Kun for galleriet?

 

I de siste uke har vi kunnet lese i samtlige norske riksaviser at kunstner Bjarne Melgaard møter stor motstand for sitt byggeprosjekt. Much- arvinger, barnehageansatte og kunstnernaboer er negative til dette prosjektet.

Hvor vil det norske kunstpublikummet vil ha kunstnere? Hvor går grensen for å være kunstnerisk? Melgaard har i den siste tiden fått mye oppmerksomhet for sin kunst, og mange går for å se den, men når det gjelder bolig passer det best at han bor i en 65 kvm OBOS- leilighet?

Samtidskunsten har alltid vært nytenkende, utviklende og grensesprengende og Melgaards hus er intet unntak fra dette. Det som er rart for meg i denne saken er at til og med kunstner-naboer og Munchs arvinger uttaler seg negativt om en ‘kollega’. Mens offentlige instanser og politikere er veldig positive til designet på boligen.

I det kunstneriske kretsløpet er det agenter i det eksklusive kretsløpet som bedømmer hvilke kunstnere som er samtidskunstnere. Det er gjerne andre kunstnere som er publikummet og tilhører til dette kretsløpet. Selv om Melgaard kanskje har større internasjonal anerkjennelse enn her hjemme, så er det det eksklusive kretsløpet som har vært med på å gi denne mannen så viktig posisjon i vår tid.

Det får meg til å lurer på om folk har glemt hva som skaper historie og kulturminner. Da kunstnerkollektivet ble bygget på Munchs tomt, ble hans hus revet uten stor motstand. I ettertid er det trist at de ikke ivaretok hans bolig slik at vi i dag har et sted hvor Munch faktisk bodde? Om hundre år kan ‘A House to Die In’ være et av Norges største kunstgallerier. Ser ikke det eksklusive kunstnermiljøet det?

Tåler vi ikke å bli provosert av et kunstverk av et bygg i nåtiden for skape historie for fremtiden?

http://www.dagbladet.no/2015/02/02/kultur/a_house_to_die_in/bjarne_melgaard/munch-etterkommere/kunst/37482364/

http://www.dagbladet.no/2015/01/30/kultur/kunst/bjarne_melgaard/snohetta/37411385/R.I.P

Reklamer

Melgaard + Munch = ny kunstglede?

Munchmuseet har i disse tider er ganske kontroversiell utstilling. De vil utforske hvordan Muchs kunstverk kan sees i i et nytt lys ved å stille ut Much sine kunstverker sammen med Melgaard sin kunst. Gjennom sin kunst har både Melgaard og Much tatt opp flere av de samme temaene slik som ensomhet, død og fremmedgjøring, og derfor blir disse to kunstnerne nå utstilt sammen på Munchmuseet. Flere kunstkritikere har vært kritiske til denne utstillingen, og mener denne utstillingen misbruker Munch. Allikevel tror jeg denne utstillingen kan hjelpe den yngre garde til å få øynene opp for Munch sin kunst.

http://www.nrk.no/kultur/melgaard_munch-trakker-over-grenser-1.12211242

http://munchmuseet.no/utstillinger/melgaard-munch

Melgaard + Munch. Tatt selv
http://munchmuseet.no/utstillinger/melgaard-munch. Melgaard + Munch fra nettsiden til Munchmuseet. Tatt selv

 

Jeg kan selv ikke påberope meg å være en som besøker Muchmuseet jevnlig, og vil vel sette meg selv i kategorien “besøkende”, og ikke “publikum” slik som de snakker om i “Det norske kunstfeltet, s.89.” For at jeg skal komme meg på en utstilling må det være noe ekstra spesielt som drar meg dit, og det å dra på utstillinger er ikke en stor del av min identitet, i motsetning til de som kan kategoriseres som “publikum.» For dem er det å dra på museum og gallerier en større del av livet enn det det er for oss andre. De går ofte på utstillinger og føler seg som en del av et fellesskap.   Den oppfatningen tror jeg det er få på min alder som har, og de fleste i 20-årene vil nok heller føle seg mer hjemme i kategorien «besøkende.» Derfor tror jeg det er et smart trekk av Munchmuseet å ha denne utstillingen. Mange unge tenker nok at Munch ikke er nyskapende nok for dem, eller at de har sett nok Munch etter alle turene dit med skolen. Jeg selv har vel blitt dratt med på Munchmuseet så mye som fem ganger i løpet av min skoletid. Nå får man derimot muligheten til å se Much i et nytt lys, og selv om utstillingen har provosert en del kunstkritikere tror jeg dette kan bidra til å dra oss “besøkende” til museet, og ikke bare det muesumsvante “publikummet”.

Kulturpolitikkens rolle

Det er viktig med gallerier og museum for å bevare kulturen i et samfunn, og for å bevare gallerier og museum har vi kulturpolitikken som bidrar med økonomisk støtte. Vi har ulike statlige instanser som fordeler midlene ved at de mottar søknader, men de skal ikke bedømme kunstnerisk kvalitet, og alle søknader skal behandles likt. Selv om vi har en kulturpolitikk med alle disse ulike støtteordningene som fungerer bra for de som mottar den, så er dessverre tendensen at antall besøkende ved kunstutstillinger synker, så et sted er det noe som går veldig feil. På grunn av dette burde kulturpolitikken blant annet fokusere enda mer på sin rolle i forhold til å få barn og unge interessert i kvalitetskunst. Dette burde starte tidlig og vedlikeholdes gjennom hele skolegangen, det er jo tross alt barn og unge som er det fremtidige publikummet! I Norge er det dessverre sånn at skoleelever i stor og økende grad møter ufaglærte lærere i kunst og håndverk, over 40% av lærerne har ikke formell kompetanse i faget.  Problemet er at da møter heller ikke de unge noen som klarer å få de til å forstå hvor viktig rolle kunsten har som ytring og etisk imperativ. Dette gir ikke akkurat gode prognoser for den framtidige publikumsutviklingen til blant annet galleri og museum.

Bildet er tatt fra Instagram, #formgivningsfag
Bildet er tatt fra Instagram, #formgivningsfag

Jeg mener dette går imot en av kulturpolitikkens roller hvor de jobber for å gjøre kunsten tilgjengelig for alle, som blir kalt det inklusive kretsløp av Solhjell og Øien.  Barn og unge er en gruppe det inklusive kretsløpet har ønsket å nå, dermed burde det være innlysende at det er viktig å ha kompetente lærere innen faget! Ved å lære om kunst i skolen skal kunstinteressen til barn og unge vekkes og da behøves det gode undervisere. Det er helt klart at noe må gjøres annerledes enn sånn det er nå. Det kan virke som det å klare å ha en fullt ut fungerende kulturpolitikk er en kunst i seg selv.

Lenke: http://www.hioa.no/Aktuelle-saker/Vil-loefte-kunst-og-haandverksfaget

Hvor lang er egentlig en armlengdes avstand?

«Kunstpolitikk er beslutningsprosesser rundt offentlige tiltak som er ment å ha virkninger på billedkunstfeltet» (2012, 241). Slik definerer Solhjell og Øien kunstpolitikken. Men hvilken rolle bør egentlig kunstpolitikken spille innenfor bransjen galleri og museum?

Ved å se på den offentlige kunstpolitikken i dag påvirker den omtrent alle delene i kunstfeltet, alt fra selve kunstnerne, til kunstverkene deres, til galleriutstillingene. Ved å se nærmere på kunstpolitikken er feltet på den ene siden bestående av offentlige instanser, der staten har særlig stor makt. Feltet består på den andre siden av instanser innenfor kunstfeltet, altså av kunstnerne selv , da særlig de som representerer mange, slik som NBK. Disse ulike instansene representerer to veldig forskjellige verdisystemer. Mens kunstnerne skaper verdier gjennom regelbrudd, blir staten straffet for det. Staten legitimerer seg selv gjennom likebehandling og regler, og skal ikke bedømme kunsten (Solhjell og Øien). Det er her kunstpolitikken treffer et såkalt krysningspunkt. For hvordan skal staten gi økonomisk støtte uten å bedømme kunstnerisk kvalitet? Prinsippet om en armlengdes avstand har vel vært svaret på dette.

Hvor lang er en armlengde? (Av meg selv)

Tanken bak prinsippet om en armlengdes avstand er at offentlige myndigheter ikke direkte skal være i kontakt med kunstfeltets aktører, fordi staten ikke skal blande seg, eller bedømme kunsten. Kulturrådet spiller en mellomrolle her som en formidlende instans, som skal evaluere og fordele penger til kunstfeltet. Men hvor lang er egentlig en armlengdes avstand? Den tidligere rødgrønne regjeringen var vel mildt sagt mer opptatt av statens aktive rolle innenfor feltet enn den nåværende borgerlige regjering er. Mens de rødgrønne politikerne mener at en aktiv stat er viktig for kulturlivet, mener de borgerlige politikerne at ved å trekke seg tilbake skaper de økt mangfold.

Fordi rundt 70 prosent av det eksklusive kretsløpet består av offentlige midler er det her prinsippet om en armlengdes avstand har størst betydning (Solhjell og Øien 2012). I kontrast, som en del av frihetsreformen til den borgerlige regjering, står det kommersielle kretsløpet i fokus i dag. Her er prinsippet om en armlengdes avstand nærmest fraværende, fordi dette kretsløpet består av private penger uten offentlig støtte. Regjeringen i dag ønsker flere tiltak for å utvikle en kunstnerpolitikk med vekt på entreprenørskap og næringsutvikling. Hvilken rolle kunstpolitikken bør spille er derfor et mye omdiskutert tema. For hva er egentlig den optimale friheten for kunstnerne? Ligger den kunstneriske friheten i det å motta statlig støtte, med offentlig innblanding og de føringer som dette bringer med seg? Eller ligger kanskje friheten i å ikke motta støtte, uten innblanding fra det offentlige, men å måtte følge markedets krav og behov?

Lenke:
http://www.hoyre.no/Fremtidens+kunstpolitikk.d25-T3lfKXS.ips

 

Melgaard + Munch?

Munchmuseet startet i år en utsillingsrekke hvor Munchs kunst settes i en sammenheng med andre kunstnere. Bjarne Melgaard er den første kunstneren som hadde åpning 31.Januar med utstillingen ”Melgaard+Munch: The end of it all has already happened” http://www.blikk.no/index.php?option=com_k2&view=item&id=12158:melgaard-m%C3%B8ter-munch&Itemid=164

20150206_150122
Foto: Meg, beskrivelse av prosjekt

 Jeg tok turen ned til Munchmuseet uten noen formening eller kunnskap om hva jeg skulle treffe på. Dette var den første utstillingen jeg skulle på i voksen alder. Jeg var generelt skeptisk til om dette var noe for meg, selvom Melgaard er  en av dagens kunstere jeg har klart å snappe opp navnet til, og jeg har fått med meg at han ofte produserer kunst som provoserer mange.

Billetten ble kjøpt, og jeg fikk beskjed om at sekken måtte jeg legge fra meg i kjelleren. Videre bar det igjennom en metalldetektor som gav en følelse av en lokal flyplass.

Vel igjennom sikkerheten som skulle forhindre det nye Munch-ranet var jeg klar for å se hva det hele dreide seg om. Først ble jeg møtt av en vegg med mye tekst jeg ikke fikk tid til å lese igjennom, men jeg fikk med meg at det beskrev prosjektet jeg var i ferd med å skulle se. I det første rommet ble jeg møtt av mye farger, det var bilder på veggen, og noen skulpturer som var plassert midt på gulvet. I en lett blanding av frykt og redsel holdt jeg meg til å se på bildene for å ikke avsløre min smale kunnskap ved å f.eks beskue deler av museets interiør og ikke selve utstillingen.

Ved siden av meg sto det 3 stykker. En mor, og 2 sønner. Den ene sønnen hadde peiling på hva han pratet om, og opplyste sin mor og yngre bror om dybde, virkelighet, estetikk og sentralperspektivet i kunsten. Her var det noen som virket mer dannet innafor kunstverden, og jeg fulgte dem med et par metersavstand for å kanskje kunne forstå mer.

Etter endt utstilling vet jeg ikke hva jeg sitter igjen med. Jeg forsto ikke helt hvor eller hvorfor Munch sin kunst kom inn i bildet selv om jeg hadde lest meg litt opp på forhånd av besøket. Jeg går garantert ikke under betegnelsen publikum, men heller den besøkende ”mannen i gata” som ikke har den riktige dannelsen, eller hyppigste besøksraten på museer og utstillinger. Selv om kafeen i museet var fylt til randen av publikum og besøkende med honør rabatt, vil jeg si utstillingen var rettet mot et eventorientert publikum (Solhjell, Øien. 2012: 111) ettersom at utstillingen kan være spennende selv for et publikum med mangel på tung kompetanse innenfor kunstfeltet. Jeg vil tørre å påstå at terskelen for ungdom er større for å besøke en utstilling som dette, fremfor å besøke den originale Munch utstillingen ettersom at utstillingen gir utrykk for noe spennende og kanskje litt ulovlig?

Fotokunst vs. billedkunst – en asymmetrisk relasjon?

For noen uker tilbake tok jeg turen innom åpningen av Fotogalleriets utstilling The House of Poets av den finske kunstneren Timo Kelaranta. Utstillingen, som er Kelarantas første i Norge, består av fotografier av materialer som stein, metal, plast og papir fremstilt som små grafiske/maleriske verk. Fotografiene var faktisk så grafiske/maleriske at en relativt fersk ”utstillingsgåer” som meg selv ble lurt til å tro at de nok måtte ha havnet på feil galleri.

I Solhjell og Øiens bok Det Norske Kunstfeltet (2012) hevdes det at forholdet mellom fotokunst og annen billedkunst ikke er gjensidig. De skriver at ”mens fotografiet blir tatt med som kunstnerisk uttrykk på linje med maleri, skulptur, video, performance, konseptkunst osv. i de fleste begivenheter i kunstfeltet, tas de på sin side ikke inn på de utstillinger, gallerier (Fotogalleriet i Oslo) og samlinger (Preus Museum i Horten) som styres av fotofeltets agenter. Relasjonen mellom fotografi og andre billedkunstformer er asymmetrisk.”

For meg kan det se ut som den asymmetriske relasjonen er ved å bli visket ut når man kan gå og se en utstilling på, nettopp, Fotogalleriet som er så grafisk og malerisk i uttrykket at den misforståes for å være nettopp det.

Uansett er dette en utstilling jeg så absolutt vil anbefale enhver fersk ”utstillingsgåer” som meg selv (og alle andre for den saks skyld) å gå på. Verkene oppleves nesten som hypnotiserende og gir, for undertegnede, inntrykk av å endre seg jo lenger du står og ser på dem. Som Tommy Olsson skrev i sin anmeldelse av utstillingen for Klassekampen: ”Timo Kelaranta presser et uendelig univers ut av et mikrokosmos. (…) Det er den type utstilling. Du blir aldri ferdig med det.”

 

Fra utstillingsåpningen, gjengitt med tillatelse. Foto: Fotogalleriet
Fra utstillingsåpningen, gjengitt med tillatelse.
Foto: Fotogalleriet

Utstillingen er åpen t.o.m. 8. mars.

Les mer om utstillingen og åpningstider her: http://www.fotogalleriet.no/index.php?lang=no

Kunst og Kuk

Det har den siste tiden stormet rundt Bjarne Melgaards utstilling på Munchmuseet. Melgaard er kjent som en provoserende, utradisjonell og pervers billedkunstner, som ofte spiller på homoerotikk  og nakenhet. Dette er en stil som har gjort Melgaard en verdenskjent og meget ettertraktet kunster, men nå ble det altså for mye for noen.

I sin utstilling på Munchmuseet sammenligner Melgaard flere av sine egne verker med Munchs kjente motiver. Det er noe av dette som skapte debatt, og responsen lot ikke vente på seg!
Flere gikk langt i å peke at dette var uverdig, at Melgaards seksualiserte verker på ingen måtte assosieres med Munch. Munch er nemlig en høyt aktet kunstner, en nasjonal stolthet som representerer noe høyverdig og verdifullt. I motsetning til Melgaard, der andre mener han er en støtende og provoserende kunstner med en forkjærlighet for erigerte peniser.

Etter min mening, og andres forøvrig (http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Kunst-som-slar-7909006.html), speiler både Munchs og Melgaards kunst sin samtid. Ved bruk av sterke virkemidler som seksualitet og vold går nok noen blinde for selve budskapet.

I boken Det Norske Kunstfeltet (Det Norske Kunstfeltet 2012, s. 106) nevnes teoriene om verdimangfold hus publikum, og det tror jeg gjør seg gjeldende her.
For mange blir koblingen mellom Melgaard og Munch for sterk kost fordi man er av forskjellige skoler og generasjoner. Man har kanskje ulike oppfatninger av hva kunst er, hva kunst skal gjøre og hvordan den skal oppleves. God kunst kan etter min mening både fryde øyet og provosere.

 

IMG_3670
American Apparels høstkolleksjon 2013. Foto: Kristoffer Blix

 

DISTRIKTSKULTURPOLITIKKENS URANSAKELIGE VEIER

Her til lands er kulturinstitusjoner og organisasjoner i en særegen posisjon globalt sett. Norge har (hatt) en mer eller mindre velfungerende, og stor statlig og regional støtteordning til kunst og kulturlivet.

Den rød-grønne regjeringens innføring av det berømte kulturløftet sørget for at det norske kulturlivet fikk en formidabel økning på opp mot 1% av statsbudsjettet. Takket være armlenges avstand-prinsippet, foregikk de fleste av støtteordningene uten statens kunstneriske påvirkning, og kunst og kulturlivets autonomi ble for det meste opprettholdt.

Med den blå-blå regjeringens inntog kom frihetsreformen, som tilsier at staten ønsker seg en markedstilnærming innen kulturlivet. Ord som desentralisering, maktspredning, bredere finansiering, og entrepenørskap ble moteord og gledelig overøst i alle former for media. En slik tilnærming tvinger i dette tilfellet gallerier og museer til å tenke nytt, og hente inn finansiering fra fylkeskommunalt, kommunalt og private aktører. Her ser det som om blåblå-regjeringen skyver fra seg finansieringsansvaret, og overlater det til de enkelte gallerier og museer. Dette kan sees i stor kontrast til den statlige kunstnerpolitikkens hovedmål, som bl.a skal styrke kunstnerisk produksjon og ikke minst formidling.         ( Solhjell, Øien 2012, s 256 )

Det store spørsmålet her er da, om en slik ordning vil føre til et mer føyelig kunst og kulturliv. Ved å hente inn private aktører, risikerer kunsten i større grad å miste sin autonomi. De private instanser som går inn i en slik finansiering, vil umiskjennelig legge føringer på innhold i gallerier og museer. Sett fra de private investorenes side, vil de velge plasseringen av finansieringen med omhu, og innholdet må ikke virke støtende på bedriftenes verdisyn og omdømme. Dette vil medføre at små “smale, samfunnskritiske” gallerier og museer som mister offentlig støtte, kan risikere å se seg nødt til å gjøre slutt på sitt virke. Dette virker mot den statlige kunstpolitikken om at «alle skal med».

I distriktene vil nok dette bli enda mer merkbart, her ligger det enda større utfordringer i å hente inn finansiering fra private aktører. Formidlingsanvsarlig Marius Baun ved Telemark Kunstsenter er enig i ovennevnte problemstilling og forteller i et telefonintervju; “at de i senere tid har et fokus mot finansiering fra det lokale næringslivet”, og sier videre at “dette ikke er lett, da de store private aktører i Telemark hovedsakelig har sine sponsoraktiviteter rettet mot idretten”.

Diskusjonen om den norske modellen med staten som det største mesen, og om dette fører til en sårbarhet for kunstnerene kan fortsette i det uendelige. Det viser seg også, at et privat og fondstøttet kulturliv fungerer godt i andre land, men at det er liten tradisjon for dette her til lands. Billedkunstmag.no 2012.

Med mer aktive insentiver, større skattelette, og andre ordninger rettet mot private aktører, kan staten gjøre det mer attraktivt å få næringslivet tettere på gallerier og museer i distriktene. Samtidig som dette må de nåværende økonomiske og politiske virkninger opprettholdes, og det viktigste; kunsten må få beholde sin frihet.

“Kunsten skal jo være fri”, ( Marius Baun )

Litt utfyllende lesestoff:

Telemark Kunstsenter, som forøvrig har en meget gunstig leieavtale i dette bygg med Skien kommune. Foto: Friesl
Telemark Kunstsenter, som forøvrig har en meget gunstig leieavtale i dette bygg med Skien kommune. Foto: Friesl

 

http://www.billedkunstmag.no/node/2536

http://www.telemarkkunstsenter.no

http://www.dagensperspektiv.no/europas-kultursjokk

( 1,5 år gammel, men meget relevant artikkel )

http://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2015/Dokumenter-NY/Fagdepartementenes-proposisjoner/Kulturdepartementet-KD/Prop-1-S/Del-1-Innledning/1-Regjeringens-kulturpolitikk/

Oslo som internasjonal kunstby – offentlig støttet eller privat finansiert?

Allerede i 2011 begynner kunstsosiolog Dag Solhjell sin artikkel i Aftenposten med setningen ”Oslo er landets ledende kunstby” . Videre skriver Henrik Plenge Jakobsen i artikkelen Tilfældet Oslo, i Kunstforum i 2013, at det ikke er noen tvil om at Oslo har vært den mest vitale og interessante kunstscenen i Skandinavia de siste 10 årene. Også internasjonalt vekker Oslo de kunstinteresserte, og i juni 2013 kunne man lese en artikkel i The Wall Street Journal med tittelen ”Is Oslo the Next Art Capital?”

De store kunstinstitusjonene som Nasjonalgalleriet, Kunstnerens Hus og Munch-museet er gamle travere, men for drøye ti år siden dukket det opp flere og flere kunstnerdrevne, og i stor grad privatfinansierte, visningssteder og gallerier i Oslo. Skyldes denne økningen og oppturen i Oslos visningssteder offentlige støtteordninger eller private midler?

Utsnitt av kart over Oslos visningssteder, gjengitt med tillatelse fra U.F.O. - Utstillingsguide for Oslo, http://ufoguide.no
Utsnitt av kart over Oslos visningssteder, gjengitt med tillatelse fra U.F.O. – Utstillingsguide for Oslo, http://ufoguide.no

I Jakobsens artikkel skriver han ”Man kunne tænke sig, at Oslo-scenens energi blot skyldes den priviligerede økonomiske situation, som Norge befinder sig i, men det er i mine øjne en meget lille del af forklaringen. Scenens vitalitet har ikke specielt meget med olie og kapital-forvaltning å gøre.” I artikkelen Oslo City Report mener Milena Høgsberg og Jason Farago at det er de offentlige institusjonene og uavhengige visningsstedene med offentlig støtte som løfter kunstbyen Oslo. Videre skriver Hans Thorsen i artikkelen Oslo – en kunstby uten kunstpolitikk følgende ”Det som har gjort Oslo til en levende og profilert kunstby, kan dessverre på ingen måte tilskrives Oslo kommunes kulturpolitikk”, i samme artikkelen sier han at den offentlige satsningen på kunst er et sentralt premiss for Oslo som vital kunstby. Meningene rundt dette er mange. Dag Solhjell og Jon Øien gjør det tydelig i sin bok Det Norske Kunstfeltet at den statlige kunstpolitikken griper inn i alle deler av kunstfeltet, både direkte og indirekte. Jeg tror det er viktig å ha dette i bakhodet om man skal kunne si noe om hvilke påvirkning politikken har på fremveksten av visningssteder.

Kunstpolitikkens direkte støtte til visningsstedene gjennom bevilgninger gjør at de store museene belager seg på dette for å gå rundt. Men om man ser på den indirekte støtten kan man trekke fram elementer som lovgivning og opphavsrett og dermed kunstavgifter til kunstnere, gratis utdanning og finansielle støtteordninger som stipender og garantiinntekter for enkeltkunstnere. Samtlige har en indirekte innvirkning på museene og galleriene i den forstand at kunstnerne utgjør grunnlaget i et hvert visningsrom.

Kunstbyen Oslo og dens ekspandering de siste årene kan absolutt sees på som et resultat av de nye, privatfinansierte visningsstedene. Det blir likevel feil å mene at de offentlige midlene, og dermed den norske kunstpolitikken ikke har være medvirkende.

 

Kilder til innlegget: