Har hus, mangler innhold

”Den rødgrønne regjeringen har gitt oss en perlerad av påkostede kulturbygg, men har ikke lykkes med å fylle dem med innhold”.

I Dagens næringsliv tirsdag 5 mars 2013 kommenterer Sarah Sørheim, redaksjonssjef for Etter børs i Dagens Næringsliv, hvordan kulturløftet har sviktet.

Regjeringen satte i 2005 kulturløftet ut i livet, med utgangspunktet i at kulturlivet var underfinansiert, og at en kraftig økning var på tide. Det norske kunstfeltet skiller seg ut i forhold til de fleste andre land når det gjelder offentlig finansiering. Beregninger viser at omsetningen i billedkunstfeltet i Norge i 2010 var på ca. 2 mrd. Av dette kommer mer en to tredjedeler fra staten. Siden 2005 har pengestrømmen til kulturlivet nådd et nivå Norge og verden aldri har sett tidligere. Kulturbudsjettet utgjør nesten 1% det totale statsbudsjettet.

Det viser seg nå, 8 år etter kulturløftet ble satt i virke, at den økte ressursinnsatsen på flere felt ikke har ført til en tilsvarende økning i kulturproduksjon og publikumsbesøk som man hadde forventet. Mesteparten av pengene har gått til lønn, pensjon og drift, og ikke til å bygge opp samlingene.Et eksempel er det kommende nasjonalmuseet. Museet vil bli imponerende med en flott beliggenhet og et fint arkitektonisk uttrykk, men nasjonalmuseet har fortsatt relativt få ressurser til innkjøp av kunst.

I ”Det norske kunstfelt” , står det;” kunstmuseene er den del av kunstsystemet der de private bidragene er størst. De offentlige museenes samlinger er i stor grad blitt til gjennom private donasjoner.”

Selv om dette er tilfellet, kan man ikke bare sitte å vente på at en ny rik onkel donerer samlingen sin. Det kan ta lang tid mellom hver gang, og det er ikke noe man kan belage seg på. Med et oljefond som har mulighet til å investere milliarder på eiendom i  London, Hvorfor kan ikke oljefondet heller investere i kvalitetskunst og som vil berike Norge.

Ser vi til Astrup Fearnley museet som er privateid og som ikke er mottaker av noe som helst offentlig støtte,  kan en på mange måter si at Astrup Fearnley-museet er et kommersielt museum, med det overordnede målet å tiltrekke og påvirke et stort publikum.  Det er kanskje måten vi bør tenke mer fremover. Prøve å treffe de store massene. En artikkel på nettsiden (http://www.kunstkritikk.no/nyheter/astrup-fearnley-museet-best-likt/?d=no). Forteller at nettopp Astrup fearnley-museet er det mest likte blant det norske folk.

Noe er feil når de fleste som drar å besøker nasjonalmuseet er skoleklasser som MÅ,  og ikke velger det. Når barn og ungdommers første møte med billedkunsten er halvveis, kan vi ikke forvente at kulturforståelsen og engasjementet blir noe mer enn nettopp det. Halvveis. Hvis kulturfeltet skal kunne fortsette å vokse , er det avhengig av flere finansieringskilder en statsbudsjettet. Museene må fylles med innhold som publikum gjerne betaler for å se.

Foto: Mari Løvstad

En litt annerledes kunstutstilling

Er kunsten kun forbeholdt noen få, eller er kunst også for mannen i gata? Hvis kunsten er for alle, hvordan skal man klare å få kunsten ut i de tusen hjem?

Denne problemstilling gjør kurator og billedkunstner Tito Frey noe med. Han er mannen som står bak kunstprosjektet der 12 unge kunstnere gjennom hele 2013 skal ”stille ut” sine kunsttrykk på midtsidene  i lokalavisen Akers Avis Groruddalen. Han gir oss ”kunst på avispapir.”

”Noen vil nok tenke hva i all verden dette er for noe. Men det er fint, for da har kunstverket utløst noe. Det har ført til at en leser har begynt å tenke.” – Tito Frey

Når vi skal sette inn denne type kunst i et system tar vi utgangspunktet  i Dag Solhjells kretsløpsteori, der han kategoriserer det norske kunstfeltet som bestående av 3 kretsløp.

Vanligvis er det den intellektuelle eliten som er mottakere for kunsten på kunstgalleriene. Disse galleriene og denne kunsten er en del av det eksklusive kretsløpet. Kunsten og opplevelsen er kun  forbeholdt de ”innvidde”, der de er de eneste som har kunnskap til å forstå og bli engasjert av kunsten. Den vanlige person vil være utenfor det gode selskap. Derimot er tanken med å få flere interessert i kunst fra det inklusive kretsløpet, og det er det inklusive kretsløpet eller ”rådhuset” som her vil være beskrivende for kunstprosjektet. De kulturpolitiske verdiene er i sentrum og her forvalter kretsløpet politisk kapital. Publikum blir satt foran kunsten og man vil ha bredde framfor elite. Kunsten er for alle og man vil at flest mulig skal delta i den.

Kurator Frey sier ” jeg er opptatt av at kunst skal gå direkte til folket”.

Et annet kjennetegn på den inklusive delen av kunstfeltet er at kunstnerne ofte må jobbe under visse forutsetninger. I dette tilfellet må de tolke Veitvet (tettstedet avisen blir gitt ut i.) Restriksjoner gjør at kunstneren ikke har den samme friheten som kunstnerne i det eksklusive kretsløpet har.

Jeg synes det er et flott tiltak de har satt i gang ved å bruke aviser som en markedsføringskanal for kunsten. Vi får bare håpe at dette blir en suksess som fører til mer bevissthet rundt kunst.

href=»https://galleriogmuseumsbloggen.files.wordpress.com/2013/04/img_1852.jpg»> Foto: Mari Løvstad
Link:

http://www.groruddalen.no/kunst-paa-avispapir.5162316-77747.html

Lenge lide kulturpolitikken

Talent, ressurser, synlighet og kompetanse. Jonas Webner fra Music Norway sitt Berlin-kontor forklarte det enkelt da han holdt foredrag om hva som trengs for en vellykket kultureksport. Jeg vil tro det gjelder innenfor landets grenser også. For øyebikket, så skammer meg nemlig litt over å være norsk, og det er Popsenteret sin skyld. Med fare for å virke så bortskjemt som jeg faktisk er, så synes jeg ikke det holder å bare ha penger. Vi oppfører oss som late arvinger. (Litt som Paris Hilton.) Dessuten virker det til at ryggraden svikter. Det at vi har masse økonomisk kapital, gjør ikke at vi automatisk høster kulturell kredibilitet, hverken her eller i utlandet. Vi bor i et land med masse økonomiske ressurser, men i forhold til land vi liker å sammenligne oss med, så kommer vi tilkort når det gjelder både kunnskap og dyrking av talent, innen kunst og kultur. Er velferdssamfunnets inkludering og beskyttende formynderi overfor kulturlivet, egentlig bare en klam hånd som avler middelmådighet?

I det ideelle sosialdemokratiske samfunnet klinger det godt med likhet for alle, ingen skal ha for mye, ingen skal ha for lite. Når det kommer til kulturpolitikken, så blir dette heller baksiden av velferdsmedaljen. Alt er «godt nok», «alle skal med». Den som stikker seg frem, står laglig til for hogg. Ingen vinnere, ingen tapere. I kulturfeltet er det slik at alle som er så «heldige» å falle inn under en tilskuddsordning også lett ender med et glasstak bygget opp av middelmådighet.

Jeg har desverre fått meg en utilsiktet nemisis; Popsenteret. Det er ikke lenge siden jeg var der på en utstilling om norsk punk fra 1980-82. Hadde jeg visst at det var i det huset, så tror jeg nok at jeg hadde stått over. Jeg har vært der én gang før. Det var mer enn nok. Popsenteret er i mine øyne det beste eksempelet på middelmådighet innen norsk kulturpolitikk. Du skal bare være passe god, så får du leve lenge i landet.

Webner sine fire premissgivere; talent, resursser, synlighet og kompetanse. Ved å gå ut fra at det er like mye talentpotensiale i Norge som i andre land, så kan vi krysse av for at det i teorien kan dyrkes frem. Ressurser vasser vi i, dersom det er snakk om økonomiske. Jeg mener at mangel på kompetanse og kanskje også kunnskap om synlighet, er der skoen trykker. Vi mangler kvalifikasjoner. Og jeg lurer litt på om vi mangler ambisjoner i tillegg. Popsenteret gjør at jeg er overbevist om at jeg må til utlandet for å lære å bli ordentlig god.

Foto: Charlotte Beck Solvær

Kultur-Norge er ikke bedre enn det svakeste leddet. Det er mange symptomer ved Popsenteret som gjør meg bekymret. Senterets lange, tomme ganger, den dårlig utnyttede plassen med kosekrok i hvert hjørne, og en hel etasje på flere hundre kvadratmeter som brukes til ansiktsmaling. Hele ideen virker som en trassig og lite gjennomtenkt plan om å konkurrere med Rockheim. Det virker ikke som om de har stilt seg spørsmål om norsk pophistorie alene er så spennende, at det ikke trengs referanser til hvordan de samme trendene har sett ut i resten av verden. De interaktive aktivitetene de byr på, er kun ment for barn fra 3-10. Har noen i det hele tatt husket å stikke en finger i været? Jeg er overbevist om at den eneste grunnen til at de har hatt en økning i besøkstall er på grunn av barnefamilier på Oslo-tur uten noe annet krav, enn å krysse av “noe for unga”. Det blir for billig når de kun veier suksess utfra et lunkent publikumstall. Det gjør meg så innmari frustrert å tenke på alle de statlige pengene som er brukt for å bygge dette, og ikke minst for å holde liv i det. Er det dette det inklusive kretsløpet skal stå for? Middelmådighet over en lav sko? Er “greit nok” og “noe for unga” det som skal definere kulturpolitikkens mål om “bredde og inkludering”, og er det dette vi ønsker å være kjent for; med mye penger, men lite kompetanse. Sue me for smoking, jeg elsker Kulturløftet, men jeg tror ikke nødvendigvis at den gjør så mye godt for kunsten og kulturen. Den kulturelle kapitalen kan ikke kjøpes for penger. Vi trenger kompetanse og ambisjoner. (Paris Hilton er i det minste god på synlighet.)

#astrupfearnley

Sosiale medier har blitt en stor del av hverdagen til de fleste. Bruken av sosiale medier i galleri- og museumsbransjen er viktig for å kommunisere og skape kontakt med publikum. Det er en kanal for å utveksle erfaring og kunnskap.   Også et fint verktøy å bruke for å skape engasjement blant publikum, og oppmerksomhet rundt organisasjonen. Bruken av sosiale medier i denne bransjen virker for meg litt variert.  Aktører som er plassert i det eksklusive kretsløpet har en tendens til å være mindre opptatt av interaktivitet enn det kommersielle kretsløpet. De kommersielle aktørene har mye større behov for å være synlig og godt markedsført, ettersom de er helt avhengig av salg for å overleve.

En stor organisasjon som Astrup Fearnley Museet har i stor grad benyttet seg av sosiale medier. De er aktive på plattformer som Facebook, Twitter og Instagram. For meg oppleves denne kommunikasjonen som uformell, og det er enkelt å forholde seg til den. I tillegg til sin egen konto på Instagram, følger de også med på hvilke bilder som blir lagt ut av museet. Hvis man legger ut et bilde på Instagram og ”tagger” eller bruker ”hashtag” #astrupfearnley, liker de bildet ditt. Dette tror jeg er en smart tilnærmingsmåte til publikum. Mange vil synes at dette er morsomt, og mest sannsynlig vil de dele flere bilder i ettertid. De har også sin egen hjemmeside og blogg som de oppdaterer jevnlig. Her en det enkelt å finne informasjon og nyheter om museet. Vi lever i en tid der alt skal være lettvint og mest mulig tilgjengelig, så sosiale medier er og blir viktig. Jeg tror det er bra å kommunisere på en avslappet måte, og være personlig i den grad det lar seg gjøre. Se og bli sett – bruk sosiale medier!

Bilde er privat.

Facebook:http://www.facebook.com/astrupfearnley

Twitter: https://twitter.com/astrupfearnley

Instagram: http://statigr.am/astrupfearnley

Hjemmeside: http://afmuseet.no/blogg/2012/august/new-homepage

Blogg: http://afmuseet.no/en/blogg

Astrup Fearnley for folk flest

Påstand: folk flest vet ingenting om kunst. Påstand 2: folk flest vet ikke hva som skjer på kunst-fronten nå. Påstand 3: folk flest vet ikke hvilke tilbud det finnes for å se og oppleve kunst.

Disse påstandene er kanskje ikke rette. Jeg har ingen grunnlag bortsett fra det jeg erfart selv, men velger å fremstille det som svart på hvitt. Og jeg tror jeg ikke er den eneste som har kommet med disse påstandene her. Med veksten av sosiale medier og faktumet at folk flest har internett-tilgang, er det nå enklere for de interesserte å komme i kontakt med kunstverden. De fleste gallerier har sin egen nettside, Facebook-page, Twitter-konto og kanskje til og med en bruker på Instagram. Dette med sosiale medier passer godt inn i Prosessmodellen vi har lært om i forelesningene.

Et eksempel på noen som har alt er Astrup Fearnley. Det privateide kunstmuseet i Oslo har en dynamisk hjemmeside som tillater besøkende å finne ut alt de trenger å vite om museet, utstillingene og andre nyheter. Der kan man også melde seg på et nyhetsbrev som gjør at man får samlet informasjon på mailen sin. De har en page på Facebook med 14’500 følgere, der de legger ut fortløpende alle utstillingene og andre aktiviteter. Der åpner de også opp for toveis-kommunikasjon med sine besøkende og andre interesserte der de kan svare på både ris og ros. På Twitterholder nesten den samme funksjonen som Facebook-siden deres, og AF bruker den til å dele andres intrykk, nyheter og å svare besøkende. Og på Instagram legger de ut bilder fra lokalene deres og miljøet på Tjuvholmen, leveranser av nye verk og milder av besøkende og alle andre aktiviteter på huset.

Bilde fra Astrup Fearnley sin Instagram-konto

Man kan trygt si at ved å følge AF på enten Facebook, Twitter eller Instagram, får man informasjon om museet og dets aktiviteter. Det å trykke på «Følg»-knappen har blitt veldig enkelt, og dermed er det mye enklere for «folk flest» å lære om kunst, om hva som skjer på kunst-fronten nå og hvilke tilbud det finnes for å se og oppleve kunst. Jeg vet nå at på torsdag klokken 17:00 vil Ayatgali Tuleubek og Tiago Bom presentere utstillingen de kuraterer for den sentralasiatiske paviljongen på den kommende Veneziabiennalen. Og selv om jeg ike har mulighet til å oppleve dette på torsdag, vet jeg at neste gang det skjer noe spennende på AF, kommer jeg til å lese om det i mail-innboksen min, Facebook/Twitter-feeden min eller på Instagram. Det at AF bruker sosiale medier betyr ikke at de er automatisk med i «det kommersielle kretsløpet» (Solhjell, Øyen «Det norske kunstfeltet»), bare at de er med på å opplyse sine besøkende og potensielle besøkere.

Her kan jeg også legge tiil at det er jeg som oppsøker informasjon om AF aktivt, og «folk flest» kanskje ikke gjør det uten å bli oppfordret til det. Dette er noe gallerier jobber med hele tiden – å rekke ut til de som ikke oppsøker dem på eget intiativ. Men det å skyte ut informasjon på så mange plattformer som mulig, i tillegg til alt de gjør utenom det, gjør at sjansene er store for at folk som ikke oppsøker det på egenhånd får det med seg selvom, og dermed kan folk flest vite hva som skjer på Astrup Fearnley på torsdag.

Våg å gå nye veier!

Jeg har helt fra jeg var liten blitt dratt med på kunstutstillinger og blitt introdusert for kunst i mange ulike sammenhenger. Kunstinteressen min har økt med årene og jeg gikk studiespesialisering med formgiving på videregående. Andre året på videregående gikk jeg på Somerset College of Arts and Technology i England. Kunst har med andre ord vært en stor del av mitt liv, helt fra starten av.

Hvordan skal man få flere til å ta steget inn som publikum inn i kunstverdenen? (Foto: Astrid Idsal Aasbakk)

Hvordan kan kunstmuseer og gallerier skaffe seg et større publikum, og nå ut til folk som ikke nødvendigvis pleier å gå på utstillinger? Kjernepublikummet i denne bransjen er jo eldre folk med høy utdanning. For å nå ut til et yngre, annerledes publikum tror jeg det er veldig viktig å ta i bruk sosiale medier. På denne måten kan man skape en dialog med publikum, prøve å skape et kundeforhold, samle folk som kan være interiserte, og det er også store muligheter for å kunnskapsdeling (Russo, Watkins, Kelly, Chan. Social media and cultural interactive experiences in museums)

Jeg har aktivt gått inn på sosiale medier som Facebook, Twitter og Instagram for å prøve å finne ut hvilke gallerier og museum som er tilgjengelige på de ulike sosiale mediene. Jeg fant ut at det var flere der, enn det jeg hadde trodd. Jeg har opplevd at flere av dem jeg begynte å følge, har blitt mer aktive i løpet av de siste månendene. Har bransjen innsett at de må være tilstede der publikum er?

Astrup Fearnley er det museumet jeg har fulgt lengst på sosiale medier. De ”retweeter” og svarer på publikums etterspørsler. Dette er jo et privat eid museum. Jeg har ikke sett noen statlig eide gallerier eller museum være i nærheten av så gode som dem. Kanskje det er på tide for de statlig-eide å få inspirasjon av de private? Man trenger ikke å være kommersielle for å være på sosiale medier. Man bør være der for å være sosiale og komme i kontakt med publikum. Kanskje man på den måten kan nå et nytt, annerledes publikum? Man vil vel være inkluderende?

Tøyen eller Bjørvika?

Det har lenge vært diskusjoner rundt plasseringen av det nye Munch-museet. Noen mener at det skal være hvor det er, altså på Tøyen øst i Oslo, mens andre mener at det skal bygges et nytt museum i Bjørvika ved operaen midt i sentrum.

I det siste har man kunnet lese at Munch-museet også sliter økonomisk samtidig som politikerne sliter med å bestemme seg.
Det nåværende museet er i så dårlig stand at når temperaturen går under 14 minusgrader, må de ansatte gå tørkevakter for å holde fukt unna veggene slik at de verdifulle verkene ikke blir ødelagt. Samtidig må museet spare minst 12 millioner det neste året, noe som igjen fører til at museet må si opp noen av de ansatte.

Dersom dette skjer vil ikke det samme vedlikeholdet være mulig, noe som igjen kan føre til at det er større sannsynlighet for at de ulike verkene som henger til utstilling blir ødelagt. Til nå har byrådet i Oslo brukt 280 millioner på å planlegge det nye museet, uten at man har kommet til noen enighet. Det er vel nå på tide å bestemme seg når man ser hvor dårlig forfatning det gamle er, og hvor mye penger som allerede er gått med?
Jeg personlig er veldig for et nytt museum i Bjørvika. Jeg tror dette vil være positivt for Oslos kunst og kulturliv, samtidig som at man nå har sjansen til å tilføre et nytt flott stykke arkitekturkunst til Norge og Oslo. Jeg tror også at denne plasseringen vil kunne øke interessen for kunst og Edvard Munch, ettersom Bjørvika allerede er et så sentralt område med mye gjennomfart.
Da Tøyen er en relativt multikulturell bydel av Oslo, vil en forflytting av Munch-museet muligens gjøre denne bydelen enda mindre ”norsk”? Hva synes dere?

Dersom man skal plassere Munch-museet i dag i de ulike kretsløpene som Dag Solhjell har utarbeidet, vil jeg si at det ligger hovedsakelig i det eksklusive kretsløpet, som er ekskluderende og innrettet mot et lite antall kunstnere. Likevel er museet avhengig av støtte fra det offentlige for at det skal gå rundt, og er derfor innom det inklusive. Kanskje en plassering i Bjørvika vil gjøre Munch-museet enda mer eksklusivt?

«Dagens Munch-museum på Tøyen»

Et blikk tilbake

I snart 8 år har jeg bodd i Oslo. Det har satt sine spor. Det er veldig lett å glemme hva som skjer av kultur utenfor bygrensene når man har bodd i hovedstaden en stund. Her nyter vi godt av det store antallet gallerier og museer vi faktisk kan benytte oss av her i byen, både offentlige og private.

La oss vende blikket mot sørøst, nærmere bestemt Østfold og Sarpsborg, min hjemby. Østfold har Østfoldmuseene som sitt offentlige museum med avdelinger i flere av fylkets kommuner. Allikevel finner vi noen perler blant de private aktører i galleribransjen. En slik perle er Soli Brug, et nedlagt sagbruk i Sarpsborg. Et sted så integrert i barndommen at jeg hadde glemt å se på dette som et galleri. Galleriet har to til tre utstillinger i året, som hver varer i 2 uker. Dette trekker nærmere 20 000 besøkende til galleriet i løpet av et år (kilde: www.soli-brug.no )

6.april var det 1000 dager til Sarpsborg fyller 1000 år. I den forbindelse har Soli Brug fotoutstillingen ”100 av 1000 bilder 1000 dager før 1000 år”. Dette er bilder som er tatt av 17 pressefotografer som alle kommer fra Sarpsborg. Jeg anbefaler alle som har mulighet til å ta en tur til dette vakre galleriet, for å se en fin utstilling i flotte utstillingslokaler.

Et av husene på Soli Brug. Hentet fra soli-brug.no med tillatelse av Ole Dørje.

Solhjell og Øien deler det norske kunstmarkedet opp i tre markeder, førstehåndsmarkedet, annenhåndsmarkedet og kunstnerisk utsmykking. Soli Brug driver med førstehåndssalg av kunst, altså at det er første gang kunstverket blir solgt. Førstehåndsmarkedet står for 65% av den totale kunstomsetningen i 2009, noe som tilsvarer 331 millioner kroner (Solhjell og Øien 2012, 172).

Men hva er egentlig fordel og ulempe med å drive et privat galleri eller museum fremfor et offentlig, med tanke på penger og økonomi? Det kan selvfølgelig være en trygghet å ha en fast plass på statsbudsjettet. Man får en fast pott som skal brukes opp. Problemet er at man må holde seg ganske godt til budsjettet. Man kan verken bruke for mye eller for lite. Bruker man for lite vil det se ut som at man ikke trenger pengene, og støtten kan bli kuttet til neste bevilgning.

Det blir også en større grad av byråkrati når man er offentlig drevet. Det skal skje rapporteringer, og man må søke om det meste hvis man skal ha støtte til noe som går utenfor den daglige driften. Er man en privat er det mer fritt til hva og hvordan pengene skal brukes, men man mangler sikkerheten hvis man ikke har en fast støtte.

Som du sikkert ser er det vanskelig å si hva som er best – offentlig eller privat. En ting er i alle fall sikkert; utfordringer finner man alle steder.

Link til Soli Brug http://www.soli-brug.no

Link til Østfoldmuseene: http://ostfoldmuseene.no/

Jeg spør meg; «HVORFOR i guds navn er nettsiden til Kon-Tiki Museet like primitiv som flåten var?»

Museeums bransjen og sosialemedier – Kon-Tiki: Museet i en digital høystakk

La oss bare begynne med det viktigste først: Dette er en «print screen» av nettsiden som ønsker deg velkommen til Kon-Tiki Museets online-fasiliteter. Bildet er tatt den 06.04.13:

Så, la meg videre stille deg et enkelt spørsmål til å begynne med:  Se på bildet. Hva ser du?

Vel, er du som meg så oppfatter du kanskje «Konk-Tiki Museet – Thor Heyerdals forskningstiftelse» (allerede her har jeg blitt servert informasjon som jeg mener burde nedprioriteres. Forskningstiftelse?  Er det virkelig det jeg trenger å vite først?).

Resten? Vel… Et TOTALT KAOS av mengder på mengder med tekst, uengasjerende fonter og grafisk struktur fra helvete! … Enkle observasjoner jeg gjør meg etter å ha summet meg litt:

1. Mengder av språk florer: Det ruller det fra tid til annen nyheter på egyptisk en plass, litt engelske «news» en annen, og resten er på norsk!
2. Videre er det tydeligvis ikke så viktig hvor man blir servert hva slags informasjon. Man kan finne samme informasjonen opptil tre forskjellige steder på siden.
3. Og viktigst: Jeg blir rett og slett sjøsyk av mengden av informasjon!

Jeg tror vi med sikkerhet kan påstå at dette ikke er en ball som nøster seg opp ettersom man bruker mer tid på å lete videre! Men nok om det! Altså, hva gir du meg? Kon-Tiki museets nettsider anno 2013?  Etter tidenes største Kon-Tiki år noen sinne (om man ser bort i fra  1947, da Heyerdal selv, tappert nok fløt rundt på en liten duppedings i Stillehavet)?

Sett i lys av dette caset syns jeg artikkelen «Social media and cultural interactive experiences in museums» (Russo, Watkins, Kelly Chan: 2007) sin oppsumering av symbiosen som utgjør de tre viktigste funksjonene til sosialemedier, er spesielt interessant. De er som følger:  1: Deling av informasjon. 2: Skapelse av ny kunnskap hos publikum.Og 3: interaksjon som en del av publikumsutviklingen. Jeg innser på alle måter at Kon-Tiki Museet bare har insett de to første av disse punktene, og videre på ingen måte har insett at disse funksjonene fungerer, nettopp som en symbiose, og først får sitt fulle utbytte når man tar i bruk det fulle spekteret! Med Kon-Tiki-marerittet i minne etterlyser jeg også et punkt nummer 4 i artikkelen: Nemmelig en spesifikasjon av «ryddigheten i budskapet». HVA ER DET MUSEET PRØVER Å FORTELLE MEG?

Noen vil kanskje påstå at jeg tar meg store friheter når jeg diskuterer nettsider i lys av «museeums bransjen og sosialemedier». Men hør hør, jeg vil komme med en påstand: Nettsiden er det sosiale mediets anker! Det sosiale mediet er teaseren og smakebiten. Som igjen fører til nettsiden, der man søker utfyllende og konkret informasjon. Nettsidene til Kon-Tiki museet er litt som Sinsenkrysst: det er ikke så viktig om det er flere veier som fører dit, for det er jo så stygt når der, at man rett og slett ikke reiser dit om man ikke må!

Men hei: å sammenligne Kon-Tiki museet med Sinsenkrysset er egentlig å villede leseren inn i en ufortjent positiv vinklingav museet! Til Sinsenkrysset finns det jo faktisk mange veier, det gjør det strengt tatt ikke til Kon-Tiki museets nettsider! For nettsiden er tydeligvis bare toppen av isfjellet hva museets generelle håndering av sosiale medier gjelder. Dette oppsumerers av to enkle faktum: 1. Filmen Kon-Tiki har smertelige 10 000 fler følgere enn museet (facebook-siden er også forøvrig en særdeles rotete opplevelse). 2. Museet finnes ikke på twitter! Jeg tenker det sier ALT (for mye)!

Så, hva er det jeg prøver å komme frem til her? Vel, Kon-Tiki musett er det værste jeg har sett på nett på siden faren min lastet opp Det Store Norske Leksikon på vår første hjemme-PC i 1998! OG: jeg er like skeptisk til Kon-Tiki Museets overlevelse i de sosiale mediers verden, som verdens forskersamfunn var til at Heyerdal skulle overleve Stillehavet i 1947.

Men hei, kanskje disse flåtefolka greier å holde hodet over vannet igjen!
Museet kan du besøke her: http://www.kon-tiki.no/