«Hva er kunst?» er et spørmål som stadig dukker opp igjen, og dessverre finnes det ikke noe klart eller enkelt svar. I dag når alt tilsynelatende kan være kunst, hvem har da egentlig retten til å bestemme hva som skal sees på som kunst og hva som ikke kan? I siste utgave av KUNST (2/2015) får tre kunstnere spørsmålet «Er det kunstneren, kritikerne eller publikum som best definerer hva som er kunst?»
Ettersom kunsten har utviklet sin autonomi, har kunstbegrepet blitt utvidet og flere og flere artifakter, teknikker og hendelser blir innlemmet i definisjonen «kunst». I begynnelsen var det klassisk maleri og skulpturer, siden ble tegning, grafikk, tekstil og fotografiet inkludert, samtidig har hva som er «lov» innenfor de ulike teknikkene blitt utvidet.
Selv om kunsten har forandret seg oppgjennom årene, har flere omliggende elementer i kunstfeltet i stor grad forblitt uendret. Kunstproduksjonen, publikummet, kuratoriatet, kritikerene, kunstmuseumene, kunsthistorien, kunstpolitikken og så videre, forholder seg noen lunde stabilt rundt kunstverkene. Det er kunstverkene som er kunstfeltet omdreiningspunkt. Alle disse elementene eller aktørene bedømmer ulikt hva som kan være kunst og hva som ikke kan være det. Hvem er det som best har evnen og kunnskapen som kreves for å kunne ta den avgjørelsen?
Jeg vil tro de fleste er enige om at det i stor grad er subjektivt hvorvidt en liker et «kunstverk» eller ikke, derfor vil også bedømmelsen av kunstens kvalitet være subjektivt. Vi vil da tillegge kunstens egenskaper ulik vekt og viktighet i vår kvalitetsbedømmelse. Noen vil hevde at kvaliteten ligger i kunstveket og dets utførelse, andre at den ligger på de følelser, opplevelser og refleksjoner betraktningen av verket gir opphav til hos den enkelte, mens andre igjen mener det er «navnet» kunstneren eller galleriet har som vi må bedømmer etter. Dette kaller Stephen Davis, (gjenfortalt av Solhjell og Øien 2012), henholdsvis prosedurale -, funksjonelle – og institusjonelle kunstdefinisjoner.
Kunstnerne tilstreber kvalitet i verkene de lager, publikum ser etter kvalitet i verkene de betrakter og kritikerne bedømmer kvalitet. Men hvem av dem, og de øvrige nevnte aktørene, har «mest» rett og er best egnet til å bedømme kunstens kvaliteter?
To av kunstnerne intervjuet i KUNST, Tanja Eli Sæter og Marius Martinussen, mener det er kunstneren som best avgjør hva som er kunst. mens den siste, Hildegunn Solbø, at kunstneren, kritikerne og publikum må alle være med å definere. Martinussen syns det er uinteressant hva publikum og kritiker mener er kunst, men at deres rolle er en bonus i hans kunstnerskap. Sæter mener i utgangspunktet at det er en treenighet, men vil legge til visningsstedene, stipendkomiteene og annenhåndssalgsstedene og kunstorganisasjonene, som også må være med i bedømmelsen av hva som er kunst. Et problemer som Solbø trekker frem er at publikum ofte ikke vet hva de skal mene om kunst, at kritikerne ofte blir interne og ekskluderer både publikum og kunstner.
Kunstneren er den som skaper verket og selv streber etter sin definisjon av kvalitet i kunsten, og vil ofte mene at det han/hun skaper er kunst. Mens det er de andre aktørene som sammen bedømmer og avgjør verket og kunstnerens suksess og muligheter. Hvilken aktører som blir tillagt mest troverdighet varierer, men alle trenger ikke å være enighet. Ofte kan kritikk og uenighet gi kunsten oppmerksomhet og føre til suksess. Så det finnes som nevnt ikke et klart svar på spørsmålet, men det er viktig at det diskuteres og rettes et lys mot problemstillingen. Kunst må diskuteres. Bare på den måten kan det skapes en bedre forståelse.
Bilde av forside og artikkelen i KUNST (2/2015)
Galleri- og museumsbloggen 