Kunstpolitikken har i alltid vært et området hvor ’vanlige’ politikere ikke har stor påvirkningskraft. Staten skal ikke blande seg inn i kunstens utvikling (armlengdes avstand prinsippet), men den setter klare mål og retningslinjer for hva som skal oppnås for at støtten skal vedvare. Dermed er de som sitter med bevilgningsmakt bygd opp av personer med kunstfaglig bakgrunn og kjennere. Organiseringen av Kulturrådet er også slik, ved at kunstfaglig utdannede personer uttaler seg om hvem som bør få støtte innenfor sitt felt. (forelesning Sigrid Røyseng, BI Oslo 2015)
Enkelte store grep som har hatt stor påvirkning på kunstfeltet. Ett av disse er tidligere kulturminister Trond Giskes sammenslåing av museer. Giske ønsket sammenslåing av museer rundt om i Norge, det ble lovet ’premie’ til de som føyde seg og ’straff’ til de som ville stå utenfor. Pengestøtte til nybygg var premieringen for å være med på denne ordningen og kutt i støtten til de som ikke ville være med. For mange museer som var avhengig av støtten for å drive var dette en frivillig tvang.
Lotte Sandberg skriver i boken ‘Alle snakker om Museet’ (artikkelsamling, Galleri og Museum) om hvordan politikere har holdt en armlengdes avstand ikke bare til kunsten, men også til problemene museene har hatt med sammenslåinger og kravene som er satt for å få den offentlige støtten. Ett av de største problemene til museene er at den kunstfaglige arbeidsstaben blir nedprioritert og det kuttes i årsverk, mens administrasjonsavdelingene vokser.
Med støtte fra Staten følger det tildelingsbrev som klart forklarer hvilke mål som skal prioriteres. Blant dette er krav til økning av publikumstall og større egeninntjening. ‘Beslutningsmakten er overført fra det faglige til det administrative ‘fellesnivået».(Sandvoll 2008, artikkelsamling Galleri og museum)
Den nåværende regjeringen har innført en prøveordning for å øke initiativet for å skaffe private sponsorer (artikkel av Jonas Brække, Klassekampen.no). Virkemidlet er at når for eksempel et museum får en privat sponsor, så får det 25% i bonusstøtte fra det offentlige.
Ragnhild Freng Dale påpeker i sin artikkel i Røyst (09/2014) siterer museumsdirektører som mener at denne ordningen blir for liten og snever.
Ved første øyeblikk kan denne ordningen sees på som positiv. Siden det fortsatt ikke innføres kutt i den offentlige støtten som allerede mottas.
Men Freng Dales er skeptisk til ordningen som er for innkjøp av kunst og rehabilitering av bygg, fordi den kan føre til at private sponsorer kan påvirke i stor grad hvor offentlige midler blir tilført.
I tillegg vil det også påvirke museum og galleriers fokus. Hva er det viktigst å jobbe for? Pengene eller kunsten? Produseres det kunst for å skaffe penger, eller skaffes penger for å produsere kunst?
Mål og retningslinjer satt fra regjeringen i tildelingsbrev har gitt institusjoner større utgifter på den administrative driften av institusjonen. Vil et initiativ som dette føre til at enda mer av ressursene må settes av til en aktiv markedsavdeling som stadig er på søken etter midler?
Kulturpolitikken bør fungere slik at armlengdes avstand prinsippet er konstant i alle ledd av prosessen. Jeg mener at i et rikt land som Norge bør det være total frihet for utfoldelse selv med offentlig tilskuddsordninger.
Så kan Kulturdepartementet heller arbeide for å skape en filantropisk kultur blant landets rikeste og landets store firmaer. Ved å øke bevisstheten på deres samfunnsbevissthet og deres legitimitet i samfunnet, vil kunne være med å skape en filantropisk kultur. Hvis kulturdepartementet setter fokus på dette mot næringslivet og landets elite, vil kunsten kunne fortsette å fokusere på det det som er dets poeng: Kunsten.
Kilder:
http://www.billedkunstmag.no/node/1387
Det Norske Kunstfeltet, Solhjell og Øien
Notater fra forelesning med Sigrid Røyseng
http://www.royst.no/2014/09/kultur-for-naeringsliv/
http://www.klassekampen.no/article/20141006/ARTICLE/141009975/1007
Artikkelsamling Galleri og Museum, 2015: Sandberg, Lotte ‘Alle Snakker om Museet’
Galleri- og museumsbloggen 