Hvis klær kunne fortelle

Etter å ha sett denne saken i VG ble jeg nysgjerrig på hva det gjør med en slik utstilling å få plass på Stortinget. Like etterpå blogget Stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen om hans inntrykk av den samme utstillingen, noe som økte min interesse ytterligere. Her har en omreisende utstilling fått plass ikke bare på gallerier rundt omkring i landet, men også i korridorer på Stortinget. Denne plasseringen gjør at utstillingen kan ha et annet motiv enn bare å berøre publikum. Å berøre vanlige mennesker, slik den vil gjøre i vanlige gallerier er noe annet enn å berøre stortingsrepresentanter som er med på å forme lover og regler for landet vi bor i. Når utstillingen har flyttet fra galleri til galleri gjennom landet har utstillingen i seg selv vært uavhengig av rommet, mens den ved å bli stilt ut i Stortinget plutselig får en dypere mening.

 

Hentet fra http://www.reddesmå.no

Hvert element i denne utstillingen er et minnesmerke, et minnesmerke for enkeltbarn som er utsatt for vold. Minnesmerker er ofte satt opp på et fast sted for å minne enkeltpersoner eller hendelser som har hatt stor betydning. At enkeltbarn får sine egne minnesmerker, og at de er i omreisende form, vil gi flere mulighet til å minnes barna, og bevisstheten rundt de grusomme handlingene de blei utsatt for øker. At utstillingen ikke er noe fryd for øyet er ikke vesentlig, her er meningen at vi som publikum skal bli rørt i våre hjerter. Vi skal føle med de enkelte barna, de skal få en plass i våre hjerter, og berøre oss nok til at vi går inn i møter med fremtidige barn med en ny bevissthet. På tross av at utstillingen er temporær vil uttrykkene og beskjeden den sender oss leve videre ved denne økte bevisstheten.

I kunstfilosofisk sammenheng vises det til kunstverkets aura, som viser til makt og «wow-effekt» den har på sitt publikum. Da det skal mer og mer til for å sjokkere dagens publikum vil det kreve mye av et kunstverk for å berøre og virkelig vise til en wow-effekt i dagens samfunn. Ved å vise frem barnegjenstander og tøy brukt av barn utsatt for grusomme handlinger oppnår man allikevel en sterk wow-effekt.  Elementene har en visuell makt som overgår det estetiske. De som står bak utstillingen er ikke kunstnere, men organisasjonen Redde små med et tydelig budskap og en visjon. At utstillingen får plass på stortinget vil gjøre at budskapet kommer frem til mennesker som kan utgjøre en forskjell på et videre plan enn enkeltpublikummeren.Spørsmålene jeg da sitter igjen med er:

Er utstillingen mer et innspill til politisk debatt enn kunst i seg selv?

Er virkemidlene for sterke – Har klær etter døde småbarn noe med kunst å gjøre?

Er utstillingen laget for å bevege publikum, eller er den laget kun for å få gjennom de politiske krav Redde små ønsker å fremme?

Reklame

En skjult skatt

Galleri Riis, Foto: Nadine C.Ouedraogo

Følelsen av Galleri Riis, en uslepen diamant på utsiden, men en vakker edelsten inne!

Første inntrykket var selvfølgelig, et galleri her? seriøst? Dette skrudde ned forventningene mine betydelig, til tross for at jeg mange ganger hadde hørt annerledes om Galleri Riis.
Men da vi kom inn ble jeg meget positivt overrasket. Det var denne fantastiske følelsen av å komme inn i en helt annen verden, et vakkert lokale, lyst og luftig. En hvit kube, malplassert i et slitent bygg midt i et industriområde.

Jeg likte det, det var som å finne en skjult skatt, på et sted du minst ventet det.
Diskre, delikat og subtilt, uten at det var pompøst. Jeg forstår at dette skulle være ekslusivt, kun for de mest interesserte og de mest kapital på bok. Men igjen, for den målgruppen de retter seg mot; hva er vel pris når du først for øye på et maleri du faller for og blir forelsket i? Se først, spør om pris etterpå.
Dette er helt klart ekslusivt, ikke for de fleste, skjult og hemmelig slik at alt blir veldig spesielt. Det helt motsatte av inklusivt, absolutt ikke kommersielt heller, så er et et prakteksempel på et galleri et i det ekslusive kretsløp.
Det ville ikke vært det samme om galleriet hadde vært i et lokalet på bakkeplan, med vinduer hvor man kunne tittet inn. Dette stedet likte jeg, en hyggelig overraskelse med vakker kunst.
http://www.galleririis.com/exhibitions/#current

Stillestående kunst møter kreative rom og levende kunst

Art Institute of Chicago ønsker å skape et levende fellesrom for barn og voksne. Her tilbys det noe mer enn store utstillingsrom med hvite vegger og dominerende bilder som kalles også ”hvit kube”. Museet tilbyr nemlig danseworkshops og familiefestivaler som gjør at publikumet blir dradd i en fysisk kunstopplevelse. De tilbyr riktig nok flere rom med utstilte kunstverk som er innredet slik at det er kunstverket som er midtpunktet i rommet. Men med muligheter for å besøke et museum som også arrangerer for eksempel dropp- inn- tegning for alle aldre, gir det mer en åpen følelse av trygghet i et kreativt rom.

Susan Kuliak som er formidlingsdirektør, forteller i et intervju med Kunstforum at de er opptatt av å formidle kunst til en hver generasjon og de ønsker å skape et rom fri for aldersbegrensninger. Slik jeg ser det er de flinke til å tilpasse seg publikumet, bygge relasjoner mellom kunstverk og publikum. Samt lærer de barna å være  publikum, og det å kunne anvende et estetisk blikk.

Art Institute samarbeider med Hubbard Street Dance, som opptrer fast en gang i måneden. Sist ute var forestillingen ”What is Blue” som var inspirert av Picassos blåe maleri ”The Old Guitarist”. Med levende kunst i samspill av berømte malerier får publikum muligheten til å oppleve et nytt inntrykk av et 110 år gammelt verk. Det skapes nye forbindelser mellom det fysiske og mentale, samt bindes det to ulike kunstutrykk mellom dansens levende bevegelser og kunstverkets stillestående utstråling. På den annen side kan man se på danserne som en sekundær formidling til kunstverket. De støtter opp kunstverket og møtet med publikum, ved å legge til noe eksternt.

Art Institute er USA nest største kunstmuseum med hele 73. 000 besøkende i 2012. Museet tilbyr omvisning, også kalt praverk, og kan plasseres i det eksklusive kretsløpet. Det vil si at de er anerkjente, men har ikke noe politiske formål, samt opererer de ikke på et høyprismarked.

Foto: Benedicte Marie Bjerke. Dansere: Sofie Ruthenbeck og Amanda Verde

Er dataspill være kunst?

Museum Of Modern Art åpnet utstillingen Applied Design 1. mars. The Sims og Packman er to av de fjorten spillene som er utstilt. Når en hel generasjon av kunstnere har vokst opp i en tid hvor dataspill har vært en del av samfunnet, hvorfor kan de ikke bli en del av museum? Kunst dreier seg om objektets egenskaper eller det øyet ser, det er to forskjellige syn på hva kunst kan være. Jeg husker selv da The Sims klarte å underholde meg som 12 åring og jeg mimres at det var vakkert laget. Kunst skal jo være noe som beriker åndslivet ditt og det føler jeg at The Sims gjorde for meg. I selvet spillet The Sims har kunst mye å si for Simmene, som er menneskene som lages i spillet. Kunst gjør livsgleden til Simmene større.

Man kan bruke det som gjør dataspillene så unike til en del av kunstopplevelsen.

Dag Solhjell uttaler at utviklingen som nå gjør at dataspill havner på museum handler om at noe som i utgangspunktet blir sett på som populærkultur etter hvert kommer inn under kunstfeltets oppmerksomhetssfære. Kunsten er kompleks, men samtidig en enhetlig samfunnsdannelse. Deltakerne i kunstsystemet oppfatter det, forstår det og handler som en helhet.

Er museets omfavnelse av dataspill det som gjør det til kunst? Da jeg leste overskriften på artikkelen i Aftenposten ble jeg overrasket, men så tenkte jeg meg om og da var det tre ord i hodet mitt: ”high five, Sims!”. Dette fordi jeg hadde sett noe der jeg synes var vakkert da jeg var yngre og nå som det skal havne på museum gjorde det at jeg følte det var flere som hadde lagt merke til vakkerheten ved noen dataspill. Samtidig kunne jeg være kunstneren i The Sims i flere timer uten å gå lei. I fremstillingen av dagens kunstsystem søker vi også å gi en innføring i kunsten som en livsverden, der ikke minst innsikt i ulike verdier og verdimotsetninger har betydning for forståelsen av kunsten. Hvorfor kan da ikke dataspill vært kunst?

”Det virkelige fenomenet er hvordan verkets vei inn i kunstinstitusjonene påvirker hva kunst er.” – Dag Solhjell

Foto: Linn Agustoni

Kilde: http://www.aftenposten.no/kultur/Na-kommer-Pacman-og-Sims-pa-museum-7113562.html

Graffiti er kunst

Graffiti er også kunst
Galleri Map
Jeg var søndag på en utstilling i galleri Map i tøyengata. Utstillingen var med graffitikunsteren JameOne og billedkunstneren Guttorm Nordbø. Den over 60 år gamle gallerieieren var svært så fornøyd med å kunne stillle ut bildene til JameOne, og overraskende kjente han godt til det gamle graffitimiljøet i Oslo. Jame er en av pionerene i dette miljøet og har holdt på med graffiti siden 1980-tallet.
Det slo meg at dette er en av de få utstillingene jeg har vært på der graffitikunstnere får sin plass og blir annerkjent på lik linje med kjente kunstnere som utøver en annen kunstform. At ikke flere annerkjenner graffiti som kunst har irritert meg spesielt den siste tiden, fordi gatekunstnere som driver sjablongkunst blir til stadighet nesten utelukkende omtalt positivt i media i tide og utide og får stille ut på gallerier rundt om i byen , mens korstoget mot graffiti fortsatt holder stand.
Graffiti vs. street-art
En av de største forskjellene mellom graffiti og street-art/gatekunst er at graffiti er frihåndskunst som krever gode ferdigheter, og som i likhet med det meste av annen kunst krever mange års arbeid for å kunne mestre på en god måte. I tillegg må graffitikunstnere ofte jobbe under dårlige, og ikke minst ulovlige arbeidsforhold. Uten å skjære alle over en kam vil jeg påstå at mange sjablongkunstnere sitter hjemme i fred og ro mens de skjærer ut de mer eller mindre halvorginale ideene sine i papp, før de blir sprayet på muren eller veggen for så å bli hyllet av de samme populistiske byrådspolitikere som innførte den irrasjonelle og meningsløse nulltolleransepolitikken mot graffiti på begynnelsen av 2000-tallet.
Fordi «gatekunst» er så «nytt og spennende».

Gatekunst er overhodet ikke nytt og spennende. Det har sine røtter i hulemalerier, vært i bybildet i over ti år, og er ofte reaksjonært, kjedelig og sofaradikalt. Det tar vel ca. i underkant av to minutter å spraye en middels stor sjablong og man behøver ikke nødvendigvis ha tekniske ferdigheter. Jeg føler ofte jeg har sett det samme tusen ganger før og det kan til tider virke som sjablongkunstneren ikke trenger å ha spesielt store kreative evner for å klekke ut en middels morsom ide til et motiv. Strekker ikke evnene til, er alltids type «make love not war» eller Cheguevara/Obama- temaer populære gjengangere.

I boken «Det norske kunstfeltet» står det at «En utstilling er rom med kunstverk tilrettelagt slik at all oppmerksomhet hos betrakterne er rettet mot kunstverkene og ikke mot noe annet.» Galleri Map er et slikt rom, der eieren ser forbi hærverk og kriminalitetsaspektet ved graffiti og viser det frem som ren kunstform. Det gleder meg at ihvertfall ett galleri viser frem graffiti istedenfor street-art.

Graffiti er blitt utelatt i kunstfeltet og blir i fleste sammenhenger definert som hærverk. Å derfor komme inn på lille galleri Map på tøyen der en aldrende og litt vimsete kurator kan mer om norsk graffiti enn det jeg kan, og ivrig forteller om hvor begeistert han er for kunstformen, var en uvanlig og morsom episode, og jeg håper ikke det blir siste gang. Til sammenlignig var jeg i forrige uke på en ganske intetsigende gatekunst utstilling på Kunstplass5 på løkka, der han som drev ustillingen tydeligvis hadde sovet i timen, for han var fra seg av beundring for gatekunstnere men syntes graffiti var teit.
Ta deg en tur til Galleri Map i tøyengata 32, besøk oslos tre lovlige graffitivegger, eller bare se deg om gatelangs. Graffiti er ikke bare hærværk, men også kunst.

Foto: graffiti.no

Artist:Unknown
Foto: graffiticollector.wordpress.com

Foto: http://streetfiles.org/photos/detail/692883/

Publikums kompetanse

Jeg vil slenge ut en påstand. Jeg mener at man ikke kan skape eller utøve god kunst innen noen sjanger uten å ha en grunnleggende forståelse for malerkunsten. La meg utdype; å innta et kunstuttrykk via øynene stiller krav til ens tolkningsegenskaper som ikke er like fremtredende i andre kunstarter. Ved å oppnå et nivå av forståelse som gjør at man «knekker koden» – slik Solhjell/Øyen forklarer det – har man lagt et grunnlag for en dypere innsikt i hva en selv eller en kunstner gjenspeiler av virkelighet i sitt verk. I dokumentarfilmen «The Last Romantic» (se youtube-filmen nederst i innlegget) forteller pianisten Vladimir Horowitz om komponist/pianist Alexander Scriabin sitt første møte med hans egne foreldre. Horowitz siterer (med sin flotte russiske aksent): «…he will be a musician, but make of him an overall cultural man». Han forteller videre at dette er hemmeligheten til å bli en stor kunstner, nemlig at man må ha en «acquaintance» med verden rundt deg. Jeg synes, med bakgrunn i dette, at måten å forholde seg til publikum bør handle om hvordan de legger opp mulighetene for å la verkene tale til publikum.

På nasjonalgalleriet i Oslo ser vi et eksempel på karismatisk formidlingsideologi. Som utenforstående kan dette oppfattes kaldt eller kjedelig, særlig hvis man (som svært mange) har en total mangel på tidligere, mer utdannende, erfaringer med kunst. At man tvinges til å la kunsten tale til en, gjør at mange helt sikkert vegrer seg fra å ta kunsten på alvor. En observasjon jeg gjorde forrige gang jeg var på nasjonalgalleriet var at jeg oppfattet det som påtatt pretensiøst når jeg selv eller mine medstudenter skulle forsøke å formidle hva man fikk ut av et kunstverk i form av sjelelig opplevelse. Dette er en av de største barrierene et galleri må bryte for å inkludere nye publikumsgrupper. Det blir likevel et dilemma når man ser det i lys av det jeg har snakket om tidligere, ettersom den virkelige kunstforståelse kommer gjennom rendyrket egeninterpretasjon – l’art pour l’art. Og det er gjennom den visuelle kunsten denne egenskapen kan utvikles på best måte. Mener nå jeg!

Hva snakker de om, mon tro? Hvordan van Gogh brukte penselen på en måte som uttrykte en innesperret villskap? Eller snakker de om Call of Duty, eller noe i den duren? Foto: Arild Askeland

Bjarne Melgaard og Pink panther – en kommersiell vri?

Utenfor Galleri FineArt på Tjuvholmen. Foto: Sara B. S.

Da vi skulle besøke Galleri FineArt var jeg ikke klar over at Bjarne Melgaard hadde utstilt sine grafiske verk der. Og overrasket ble jeg da jeg så Pink Panther-bildene signert Bjarne Melgaard. De fleste assosierer kunstneren med provoserende og utfordrende kunst, med volds- og sextematikk, men Bjarne Melgaard har tydeligvis lagt bort sex-kunsten for en periode.

Han sier selv til VG at han føler seg mett på vold og sex i bildene, og har heller lyst til å gjøre andre ting. (Les hele intervjuet her: http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10113365)

Det er nok en bevisst handling å endre tematikken og innholdet i verkene hans. En tanke er at publikum blir lei av at det alltid skal være provoserende, og folk blir kanskje ikke provosert lenger. En kommersielt sett bevisst handling? Bakgrunnen bak endringen i tematikken kan diskuteres. Jeg ble i alle fall positivt overrasket da jeg så verkene, jeg må si at jeg likte forandringen.

Jeg mener at Bjarne Melgaard nå viser at han har en større økonomisk interesse med verkene sine enn tidligere. Ved en diskusjon i forelesning for noen uker siden sammenlignet vi Marianne Auli og Bjarne Melgaard, og om kunsten deres var kunst for kunstens skyld eller om det var økonomiske motiver som lå bak. Vi kom frem til at Bjarne Melgaard var mest opptatt av kunsten i seg selv. Men nå virker det mer som om kommersielle motiver ligger bak, både pga. endringen i tematikken, men også grunnet valg av galleri.

Galleri FineArt er det som Dag Solhjell og Jon Øien refererer til som et kommersielt salgsgalleri. Det har et visningsted, men mye av omsetningen skjer også over nettet. I galleriet henger det en prislapp ved hvert bilde, du kan kjøpe bildet og det tas ned fra veggen med det samme. I Galleriet er det også en avdeling hvor det selges rammer. Så om du vil kan du få innrammet ditt nyinnkjøpte kunstverk med det samme. Hva mener dere om utstillingen?

THE THIEF

I januar i år åpnet hotellkongen Petter Stordalen kunsthotellet THE THIEF på Tjuvholmen. Det er ikke vanlig i Norge å svi av 600 millioner på et hotell, men THE THIEF er heller ikke noe vanlig hotell. Stordalen uttaler i et intervju på Nasjonalgalleriet at man skal bruke hjertet mer enn kalkulatoren når man har ambisjoner som dette. Hotellet har beliggenhet mellom det ikoniske Astrup Fearnley-museet, kanalene på Tjuvholmen og Oslofjorden, og er pyntet til randen av samtidskunst og design. De som står bak møbler og dekor er både internasjonale og norske designere, som Antonio Citterio,  Bruno Rainaldi, Tom Dixon, Anne Haavind og StokkeAustad. Hotellet har satset hardt på ung, norsk design. Flere har fått objektene sine i produksjon for første gang, nettopp fordi hotellet har bestilt så mange eksemplarer. I tillegg har hotellet sin egen kunstkurator som er tidligere museumsdirektør på Nasjonalmuseet, Sune Nordgren. Han har håndplukket kunst til hvert enkelt rom og suite fra samlingen THIEF ART, en eklektisk samling samtidskunst bygget opp av Nordgren selv. Med kunstnere som Sir Peter Blake, Magne Furuholmen, Albert Merz, Olav Christopher Jenssen, Camilla Løw og Kjell Nupen. Nordgren ønsker å redefinere hotellkunsten som ofte blir assosiert med dårlig smak, masseproduksjon og tilfeldig pynt. Tanken er at hotellgjestene skal få sanselige inntrykk og estetiske opplevelser. Hotellkunsten har som oppgave å gi gjestene kvalitetsopplevelser og skape refleksjon. Dette er en spennende tilnærmingsmåte til kunst, med tanke på at publikum som besøker galleri og museum aktivt oppsøker kunsten og har med seg et sett forventninger. Som gjest på et hotell er man mer uforberedt, og det er derfor grunn til å tro at kunsten oppleves på andre premisser. Det er stadig mer fokus på at publikum skal få en helhetsopplevelse når det kommer til kulturopplevelser, og med å ta kunsten med seg inn i et hotell oppnår man nettopp dette. Samtidig kan man stille spørsmål ved om det er trist å bruke tid og penger på et kunsthotell som ikke alle kan oppleve. Det koster å bo på THE THIEF, så opplevelsen blir derfor for et lukseriøst segment av befolkningen. For de som får mulighet til å oppleve kunsthotellet, er det morsomt at noen har satset ordentlig. Hotellkunsten er forhåpentligvis redefinert, og kunsthotellet har åpnet dørene for en annerledes kunstopplevelse.

http://thethief.com/

Hvordan forholder kunstmuseer seg til publikum?

 

(Se filmklipp på youtube) av Anne Viken.

  Kunstmuseer i Sogn og Fjordane har i løpet av de siste årene fått dårlig publikumstall. Hvorfor har dette skjedd? Poenget med denne bloggen er å se på de formidlende instanser og utstillinger.  (Det står teori om dette temaet i kap. 4 i Dag Solhjell`s » Det Norske Kunstfeltet»)

Formidling av kunst påvirker publikums sine egne kunstsyn. I dette tilfellet med museer så gjelder dette all oppmerksomhet som er i retning mot alle kunstverkene vist på utstillingsrom.

Med utgangspunkt i teorien de formidlende instanser kan det spørres: Har formidlingen i utstillingene i Sogn og Fjordane ikke klart å formidle den kunstneriske kvaliteten godt nok til publikum i det siste?

I Anne Vikens blogg ble det fortalt at kunstverkene vist i nettutstillingen ikke var «klikkbare» og informasjon om dem var ikke gitt. Dette antyder at kommunikasjonen i promotering, markedsføringsfeltet ikke er blitt brukt på en god måte. Her kan man tydelig se at museene ikke har klart å følge opp med den teknologiske utviklingen. «Mainstream» gruppen i den digitale kommunikasjonskanal er der den store andelen av publikum kan nås og formidles med.

Videre i Vikens blogg fortelles det at museene har mangel på møte med media, de økonomiske aspektene har ikke vært godt nok bearbeidet, Styrelederen ville ikke svare Anne Viken, og ikke minst museumsdirektøren i Førde har vært så hyggelig å utelate publikum i sin gratulasjon i boka KUNSTSF2012. Blogginnlegget til Viken påpeker at «det er musea som har sviktar publikum, ikkje omvendt». Jeg er enig med dette utsagnet, og vil videre påpeke at det virker som det er en mangel på balansert målstyring av virksomheten, strategi, økonomi, markedsføring og kommunikasjon. Mangel av kompetanse er en ting, mens en eksisterende svært dårlig holdning og behandling av publikummet i tillegg ikke hjelper i det hele tatt!

Kompetanseinnhenting er kanskje mer langsiktig å klare å få utført, enn holdningen innen disse kunstmuseene som kan forandres på i løp av kort tid. Holdningen tilsvarer sikkert en svak kundetilfredshet og kundelojalitet. Det virker slik i alle fall i følge tallene og andre detaljer Viken oppgir i sin blogg.