Munch-museet, eksklusivt eller inkluderende?

Jeg vet generelt lite om kunst og museer, men diskusjonen om Munch-museet er det vel umulig å ikke ha fått meg seg. Men ser man bort fra selve lokaliseringsdiskusjonen, ser man nå en ny diskusjon om selve Munch-museet skal bli en stiftelse eller ikke, noe som orginalt var et FRP forslag. Jeg har nok ikke god nok kunnskap om stiftelser til å kunne konkludere om de burde eller ikke være det, men jeg kan ikke la være å tenke på hvordan det kan endre styringen av selve museet. Ordet stiftelse får meg til å føle at hele konseptet blir for kommersielt, men det er jo slik det ofte gjøres i store kunstinstisjoner – der vi kan annet se på stiftelsen Ultima – så det er nok bare en følelse.

Foto: Wikipedia.no
Munch-museet slik det er idag, ved Tøyen.

Jeg stiller så spørsmål om hvordan Munch-museet vil bli styrt på en slik måte, i høyeste grad vil jeg tro de ville fulgt et løp som vi i forelesningene i Galleri og Museeum kaller det eksklusive kretsløpet, der vi ser elitepublikummet, høy annerkjennelse og høy grad av autonomi. Men, Munch er jo en anerkjent kunstner utenfor det nasjonale markedet, så burde ikke dette være en stor mulighet til å få et publikum utenom det ordinære? Burde ikke museeumet tenke mer mot alle, og så følge det inklusive kretsløpet der de ønsker å inkludere alle?

Det inklusive- samt det eksklusive kretsløpet er sterke fagord, og det ville være et lengre innlegg bare for å diskutere hva det er, men for å kort forklare det:

• Det inklusive kretsløpet handler generelt om å ha en bred tilslutning som baserer seg at alle skal være med, for og så skape aktualitet i kulturfeltet. Her gjelder det å tenke bredde framfor et kjernepublikum, samt publikum framfor kunsten.
• Det eksklusive kretsløpet handler som sagt mye om autonomi, men også om internasjonalitet, et elitepublikum og l’art pour l’art (kunsten for kunstens skyld).
• I tilegg til dette har du det kommersielle kretsløpet, som i større grad omhandler økonomi og deres økonomiske verdi (gode kunstinvesteringer).

Saken ble altså vist på aftenposten, og man kan se saken blir i noen grad belyst positivt på stifelsen syn, der du har blant annet direktør Erlend G. Høyersten i kunstmuseene i Bergen, som stiller seg positivt til tiltaket.

For å komme tilbake til tittelen, stiller jeg altså spørsmål om hvilken retning Munch-museet kommer til å gå, dog med deres offentlige støtte kan man i større grad utelukke et typisk kommersielt krets. Man skal jo ikke glemme at museet er 50 år i år, og på den måten har en stor anerkjennelse. Jeg tror ved å bli en stiftelse, bidrar det firmaet til å tenke større, og kan ha en påvirkning på hvilket publikum selve museet kommer til å ende med, for man kan tenke seg at selve ledelsemodulen til en institusjon har mye å si hvordan den former seg mot deres produkt.

Reklame

150 år med Munch

Den 2. juni 2013 åpner hyllesten av kunstneren Edvard Munch, da det er 150 år siden han kom til verden. Nasjonalgalleriet og Munch-museet tar på seg oppgaven og vier hele 30 saler til denne begivenheten. Nasjonalgalleriet skal vise fram bilder for årene 1882 til 1903 og hvis du vil se årene fra 1904 og utover er det bare å hoppe på en buss eller t-bane til Tøyen og Munch-museet. Til sammen skal det vises hele 220 verk på de to lokalene.

I følge Pierre Bourdieu og hans teori om kunstfeltets to poler er det viktig å forstå at en anerkjent kunster står fram i relasjoner mellom andre kunstnere. Da Munch begynte å male i sine yngre dager var bildene preget av naturalismen, som var veldig i tiden på 1880-tallet. Dette brøt han senere ut av og begynte heller å male på en måte som utrykket mer følelser. Dette kan kanskje ha vært med på å gi Munch mer av den symbolske annerkjennelsen, ikke bare i Norge men også utover Norges landegrenser. Han hadde for eksempel en utstilling i Berlin i 1892 som skapte mye oppmerksomhet og irritasjon.

Det at han brøt ut fra det tradisjonelle kan også ha vært med på og løfte han opp til det eksklusive kretsløpet som er den mest respekterte idealformen for bransjen. Han var banebrytende selv om han skapte mye oppstandelse

Jeg vet dette er en utstilling jeg kommer til å gå og se på i sommer, og det er noe jeg har gledet meg til fra det øyeblikket jeg leste dette i Aftenposten. Munch er en nasjonalskatt som vi er nødt til å ta vare på og vise fram så ofte vi kan. Hurra for Munch!

 

Bilde: Anette Kvia Min personlige tolkning av «skrik»

Gatelangs kunstkrig

Den amerikanske kunstkritikeren Arthur Danto snakket i 2006 om hvordan det krevdes et kunstteoretisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper for å forstå kunst. Mannen på gata hadde ikke disse egenskapene og var dermed ikke egnet til å skjelne det som er kunst fra det som ikke er kunst. Hvorvidt det er legitimt å hevde at kunst kan objektiviseres på den måten, er høyst diskutabelt. Som en ganske ordinær mann på gata, føler jeg meg selv kvalifisert til å se hva som er kunst og ikke. Jeg vil nødig påberope meg noen tittel som kunstkjenner, men det jeg anser som kunst, vil for meg være nettopp det. Jeg har vært på anerkjente gallerier og spurt meg selv: «Hvordan er dette kunst?» mens jeg samtidig har gått gatelangs i Oslo og sett det som for meg er åpenlyste kunstverk, skapt av genier. Den mest typiske formen for slik kunst, som tar det urbane bymiljøet som sitt galleri, er grafitti eller street art. Men også en annen form, som vel å merke neppe blir anerkjent av Danto, har kommet de siste årene; nemlig post-it-kunsten.

Eksempel på post-it-kunst. Foto: Respect-mag

Fenomenet refereres ofte til som post-it wars og går i all hovedsak ut på å skape kunst på innsiden av vinduer ved bruk av post-it-lapper. Det vil bli synlig fra gaten – for de som anser det som kunst således som de som fnyser av det – samtidig som nabobygg utfordres til å overgå kunstverket. Internasjonalt, aller først kjent i Paris, har denne krigen foregått noen år, men nå kan man stadig oftere få øye på denne anvendelige kunsten også i Norge. Ofte har disse verkene visuelle holdepunkter fra for eksempel spill. Selvsagt er de firkantede papirlappene godt tilrettelagt for å forme pikslete spillfigurer, men dette bidrar også til å vekke oppmerksomhet hos de uten kunsthistoriske merittlister, hos de som dømmer etter sin subjektive mening heller enn lærde ankerfester. Faktum er at det er mye kunst i det offentlige rom som sjeldent blir viet mye oppmerksomhet. Det er flust av statuer, utsmykkinger og annet som blir betraktet for sin utenomkunstneriske betydning, heller enn form, farge og det arbeid som har blitt lagt i å skape det. For de fleste vil nok også nevnte post-it-kunst bli skjært over denne kammen. Men kanskje en dag vil Danto gå langs Torggata i Oslo og bite seg selv i kjaken mens han vender sitt rene blikk mot et post-it-belagt vindu i tredje etasje og tenker: «Hvorfor er ikke dette kunst?».

Noen eksempler fra post-it-krigen: 

http://respect-mag.com/graffiti-post-it-wars/

http://www.postitwar.com/

Svekker digital tilgjengelighet kunstens eksklusivitet?

Foto: Tilhører Google. Bildet forteller om opplevelsen man får av å være på nettutstilling. «Art Project powered by Google er måte å si at dette er en moderne og innovativ måte å fremstille kunsten på.

http://www.munchblog.no/2012/07/06/munch-museet-pa-google-art-project/

Denne bloggen kommenterer bloggen fra den vedlagte linken. Tittelen lyder slik «Munch-Museet på Google Art Project». Kretsløpsteorien blir anvendt i denne bloggen. I boka » Det Norske Kunstfeltet» skrevet av Dag Solhjell og Jon Øien, defineres tre typer kretsløp:

Det eksklusive kretsløp: Inneholder symbolsk kapital, med få kunstnere som kommer inn i gruppen. Elitegruppen. Her gis det kunstnerisk anerkjennelse og symbolske tilskudd.

Det inklusive kretsløp: Så mange som mulig inkluderes i samfunnet, altså fokus på bredde. Den kunstneriske kvaliteten kommer etter bredden. Dette kretsløpet er inneholder politisk kapital som gir offentlige tilskudd til aktørene her.

Det kommersielle kretsløpet: Her tiltrekkes man inn og innehar økonomisk kapital det vil si at kunstens verdi og inntekt på kunstmarkedet er det man måler etter.

I 2013 er det tid for å feire Munch sitt 150 års jubileum. Det er flere events i år som omfatter denne feiringen. Flere ulike aktører innen kunstfeltet har fått en interessant oppgave med og skreddersy ett event.

I tillegg har nå Munch Museet gått i samarbeid med selveste Google i et prosjekt ved navn Google Art Project. Dette prosjektet handler konkret om å gi så mye folk som mulig tilgang til utvalget av Munch kunstverk via nettutstilling. Du som besøkende lager din egen utstilling av Munch sine malerier. Et slikt prosjekt rettes mot det inklusive kretsløpet. Altså en rekkevidde mot bredden av publikum.

Ideen ved prosjektet er å skape høy aktivitet blant publikum i bruk av nettutstilling.  Tidligere har man symbolisert den høye kunstneriske kvaliteten i en fysisk utstilling. Skaper ikke dette et annet forhold til kunsten for publikum? Fokuset til prosjektet virker rettet mot en mer praksisorientert handling fra publikum. Før har den besøkende laget seg en oppfatning av å studere kunstverk i et utstillingsrom uten å ha vært involvert i oppsetningen av verkene. En helt ny type form for formidling mot publikum via digitale tiltak er blitt satt i bruk her. Kommunikasjonen av kunsten basert på hvert individs preferanser er en nyskaping av helhetsopplevelsen av kunst. En besøkende via en nettutstilling kan kanskje også være mer intimt fordi publikum får være selektiv med på en»hands-on approach» som ikke har vært mulig før digitaliseringen.  Mottagelsen digitalt er ikke samme type kundeservice heller. Publikum får selv rangere verkene etter sine preferanser. Man kan lukte spor etter markedsføring og skapelsen av salgsinteresse av kunst i dette tilfellet.

Kommenter for å skape god faglig dialog!

Vekk med de nakne vegger!

Vi mennesker må forholde oss til offentlige bygninger i utrolig mange stadier her i livet, og derfor mener jeg at det er viktig at man trives i disse bygningene. Til stadighet blir vi møtt av nakne, uinspirerende vegger. Man ser den gulhvite malingen om og om igjen.  I disse bygningene skal man kanskje regne sine første regnestykker, lese til sin doktorgrad og kjempe mot sykdom.

I et byggeprosjekt skal jo i følge den statlige ordningen 1,5% av byggesummen gå til kunstuttrykk. Dette synes jeg er alt for lite! Tenk på hvor mange mennesker som tilbringer utallige timer i disse byggene. Man bør virkelig satse på å få kunst ut til folket, og hvor er det vel ikke lettere å starte da enn i de offentlige byggene? Man snakker ofte om begrepet ”Rådhus” når man snakker om kunst støttet av politisk kapital. Dette er veldig relevant i forhold til det å smykke ut slike store bygninger. Man kan ikke bare snakke om at det er kommersielt eller kunst for kunstens skyld. Man trenger støtte fra politikerne for å få til en opptrapping av utsmykkingen av slike bygg. Fordelen med dette er at man når et bredt publikum, framfor bare å nå eliten.

Foto: Astrid Idsal Aasbakk.

Her er en aktuell link fra Aftenbladets nettavis:

http://www.aftenbladet.no/meninger/For-lite-kunst-for-helsens-skyld-3106737.html

Jeg er sikker på at om man får mer kunst på skolene, sykehjemmene, sykehusene, universitetene og legekontorene vil man gi en vitamininnsprøytning til folket. Ofte kan kunst på  veggene føre til at man begynner å snakke med andre om kunstverket, eller at man selv begynner å tenke over kunstens betydning. Greit at noen sier at det skal være stilrent på institusjoner, men jeg mener det er en stor forskjell på at det skal være stilrent og det å ha helt nakne, kjedelige og inspirasjonsløse vegger. Det finnes mange kunstnere der ute som faktisk lager bilder som passer inn i nettopp stilrene bygg.

Viktigheten med å fokusere på å få mer kunst ut til institusjonene er at denne kunsten blir sett av utrolig mange. Kanskje man i fremtiden kan lage en ordning som gir unge kunstnere muligheten til å stille ut sine verk i offentlige bygg? Det kan på denne måten være et springbrett ut i markedet for unge kunstnere.

Det jeg synes er mest viktig er at man må kunne inspirere og glede dem som for eksempel ligger inne på sykehus, eller må tilbringe sine siste år i eldresenter siden de ikke har muligheten til å ta vare på seg selv. Jeg har også troen på at mer utsmykking vil ha en positiv effekt på læringsmiljøer på skoler og universitet. Jeg vil også tro at det vil skape en positiv bedring i arbeidsmiljøet i disse byggene. La oss en gang for alle få vekk de nakne gulhvite veggene, og la den inspirerende kunsten komme fram!

Kunst i Bjørvika

For en tid tilbake var jeg en tur nede i de nye lokalene til DnB i Bjørvika og der fikk jeg blant annet tittet på kunsten de har valgt å smykke ut det nye bygget med. Det har vært et påkostet og møysommelig prosjekt å velge ut verk og kunstnere, men det var særlig de to verk som vakte min interesse mest. Kunstner Bjarne Melgaard har laget et stort og imponerende verk som dekker en hel vegg, som møter deg i det du kommer inn hovedinngangen. Det er et flott og fargerikt verk og man legger merke til det med en gang. Men når man går videre ned til foajeen møter man på noe som ikke virker spesielt oppsiktsvekkende. I salen står det plassert en stor hvit kube som kan virke anonym fra utsiden. Åpner du døren til innsiden derimot opplever du å spasere inn i et mørklagt rom opplyst av tusenvis av små lys som reflekteres videre i speil på veggen. Det gir en følelsen av å ha vandret rett inn i et evighetslandskap. Kunstverket er The Infinity Box av den anerkjente japanske kunstneren Yayoi Kusama. Opplevelsen var fantastisk og overraskende, spesielt i konteksten den har blitt plassert i. Man forventer ikke å få sånne opplevelser i en bank.

Hvis vi tar utgangspunkt i Dags Solhjells kretsløpsteori, inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieu der han kategoriserer de forskjellige kunstnerne og aktørene innen kunstlivet inn i 3 «kretsløp» i forhold til deres verdier og kjennetegn, har nok banken hatt et ønske om å velge kunst av kunstnere som plasseres i det eksklusive kretsløpet. Her er det kunstnerens annerkjennelse og status i kunstmiljøet som veier mest contra mer kulturpolitiske verdier i det inklusive kretsløpet og kunst som investering i det kommersielle kretsløpet. Likevel kan man si at dette heller mot det kommersielle kretsløpet, tatt samarbeidet med banken i betraktning. De har helt sikkert blitt godt betalt og kan derfor oppleves som kommersielle og befinner seg altså et sted mellom de to kretsløpene. I disse tilfellene var kunstnerne anerkjente på et tidlig stadium, og da beveger man seg lettere over i det kommersielle feltet uten å tape annerkjennelse. Det er i hvertfall en grunn til at DnB har valgt seg ut disse kunstnerne og ønsker å assosieres med dem. Som en bank med hele folket som kunder samt spesielt viktige kunder fra inn- og utland har hvordan de fremstår og oppleves via kunsten sikkert vært nøye gjennomtenkt. 
Det er uansett en interessant diskusjon hva det kan gjøre med kredibiliteten til kunstnere som velger å samarbeide eller selge til store

Photo: Helle Hobbelhagen,
The Infinity Box av Yayoi Kusama

Grønt lys for Ekeberg Skulptur- og kulturminnepark!

Poseidon, Millesgården
Foto: Gøran Nillsson

Sommeren 2012 besøkte jeg Millesgården i Stockholm. Millesgården er en flott eiendom med skulpturpark, museum, kunstnerhjem og lignende. For de som planlegger eller skal til Stockholm i nær fremtid, anbefaler jeg et besøk til Millesgården.

Det finnes andre Skulpturparker å besøke i Norge. Vigelandsparken i Oslo er det jeg forbinder med skulpturpark. I mange år, ikke hvert år, har jeg besøkt Vigelandsparken. Det er en flott rekreasjonspark som tiltrekker seg mange Osloborgere og turister. Den skulpturen som har gjort sterkes inntrykk på meg er «Sinnataggen».

På dittOslo leste jeg følgende artikkel: «Grønt lys for Ringnes` skulptur» (13.06.2012).  Fylkesmannen ga klarsignal å etablere Ekeberg Skulptur- og kulturminnepark. Det er mange som er glade for at blir en skulptur- og minnepark på Ekeberg. Det er Christian Ringnes som står bak denne idéen om å etablere en skulpturpark på Ekeberg. Prosjektet er et samarbeid mellom Oslo kommune og C. Ludens Ringnes stiftelse.

Etableringen av skulpturparken har møtt mye motstand, noe som kommer fram i artikkelen ovenfor. Den gangen Vigelandsparken ble etablert, var det mange som var motstander at det skulle blir en skulpturpark på Frogner. Det samme gjentar seg igjen når det gjelder etableringen av Ekeberg Skulptur- og kulturminnepark. Det viser bare at folk og politikere er engasjert i det som skjer Oslo by og i nærmiljøet.

På Ekebergskulptur fant jeg interessant informasjon om parken. Ifølge dette nettstedet blir Ekeberg Skulptur- og kulturminnepark åpnet for publikum i 2014. I første omgang blir det i 2014 plassert ca. 23 kunstverker i skulpturparken. Og årene som kommer blir det til sammen ca. 80 kunstverker i skulpturparken på Ekeberg. Temaet for disse kunstverkene er det feminine.

Ekeberg Skulptur-og kulturminnepark og Vigelandsparken vil jeg nok plassere i kretsløpet «Det inklusive». Hvorfor vil jeg det? Dette er i trå med sosialdemokratisk tankegang at alle har rett på kunst- og kulturopplevelser. I «Det inklusive» er man opptatt av bredde enn av elite.

Det vi vet er at det er mange som besøker Vigelandsparken hvert år. For Vigelandsparken er publikum nok viktig.

Lokalmiljøet rundt Ekeberg Skulptur- og kulturminnepark vil nok spille en viktig rolle. Det forundrer meg ikke at  Ekeberg Skulptur- og kulturminnepark kanskje vil oppleve en stor publikumsoppslutning. Det blir spennende å se om parken på Ekeberg får en stor publikumsoppslutning når den er ferdig omarbeidet. Publikum blir sikkert viktig for denne parken på Ekeberg. Og det er kanskje mange som vil valfarte til denne parken på Ekeberg av ren nysgjerrighet når den åpner i 2014.

Et utvidet klasserom

Velkommen til Galleri- og museumsbloggen! Dette er bloggen til klassen som våren 2013 følger bransjekurset i Galleri og museum ved Handelshøyskolen BI.

Bransjekursene (scenekunst og orkester, bokbransjen, galleri og museum, musikkbransjen og filmbransjen) utgjør en kjerne i kultur- og ledelsesstudiet. Gjennom bransjekursene skal studentene tilegne seg kunnskaper om de ulike delene av kulturlivet. Målet er at disse kunnskapene skal gjøre studentene i stand til å navigere godt i det komplekse farvannet som kulturlivet er, når de starter sitt profesjonelle virke.

Med Galleri- og museumsbloggen lager vi et digitalt klasserom som strekker seg utover campus i Nydalen.
Foto: Handelshøyskolen BI

I dette kurset skal vi altså dykke ned i den visuelle kunstbransjen. Hvilken rolle spiller museene? Hvilke organisasjonsformer preger galleri- og museumsbransjen? Hvilken rolle spiller kulturpolitikken i ulike deler av galleri- og museumsbransjen? Hva er kunstnernes vilkår? Hvorfor har de fleste store bedrifter en kunstsamling? Hvordan fungerer kunstmarkedene? Hvordan kan man arbeide med formidling av kunst? Dette er spørsmål vi skal ta opp i kurset, og som studentene skal blogge om her.

Digitaliseringen generelt og den økte bruken av sosiale medier spesielt utgjør en ny situasjon for kulturbransjene. Mange spørsmål er oppe til debatt med tanke på hva dette har å si for kulturproduksjon og -konsum framover. Et knippe av foreleserne i kultur og ledelse BI har gjort en interessant studie av det digitale konsumet innenfor musikk-, film- og bokbransjen. Men hvilken rolle spiller digitaliseringen og sosiale medier i galleri- og museumsbransjen? Kunstnere har tatt i bruk de nye mediene for lengst. Og stadig mer kunst og kulturhistorisk materiale gjøres tilgjengelig via ulike plattformer på internett, for eksempel Google Art Project og Digitalt museum. En blogg som dette kan selvfølgelig ikke fange det hele, men ved å flytte noen av kursets aktiviteter ut i det digitale landskapet, får vi forhåpentligvis økt forståelse for hva sosiale medier kan bety i galleri- og museumsbransjen.

På pensum står den nye boka «Det norske kunstfeltet» av Dag Solhjell og Jon Øien og en splitter ny artikkelsamling.
Foto: Sigrid Røyseng

Den økte bruken av sosiale medier åpner nye muligheter for læring. Denne bloggen er et sted hvor galleri- og museumsklassen skal diskutere kursets ulike problemstillinger i lys av pensum, aktualitetsstoff og opplevelser i bransjen. Dette er ikke primært et sted for ferdigtygde tanker, men for refleksjoner og synspunkter som dukker opp underveis i en læringsprosess. Dette er et utvidet klasserom.

Dette blir gøy. Følg med, følg med!