I disse dager kan du se fotografen Torbjørn Rødlands retrospektiv Sasquatsh Century på Henie Onstad Kunstsenter. Dette er den største presentasjonen av Rødland i Norge på 12 år så dette er en fin mulighet til å oppleve en våre mest spennende og feirede kunstfotografer.
Fotografiene og filmene hans har siden midten av nittitallet vært vist ved institusjoner som Veneziabiennalen, MoMA PS1, Centre Pompidou, og Stedelijk Museum. I følge kretsløpsteorien til Solhjell og Øien kan vi trygt si at han beveger seg i det internasjonale og ekslusive kunstkretsløpet.(Det norske kunstfeltet,2012 )Han er anerkjent av både norske og internasjonale kunstinstitusjoner, og han tilhører den norske samtidskunsteliten.
Utstillingen tar utgangspunkt i Rødlands tvetydige og nærmest trivielle billedspråk, men tar man en nærmere titt vil man bli grepet av fotografienes drømmeaktig kvalitet. Det er sammentillingen mellom det og hverdagslige og kjente mot det litt uhyggelige og surrealistiske som gjør kunsten hans så spennende. Utstillingen har fått sitt navn fra filmen Blues for Bigfoot som også vises. I et intervju i NattogDag oppgir Rødland at Sasquatchen eller Bigfooten er et slags symbol på forholdet mellom det virkelige og det mytologiske; et tema som gjenomsyrer hele utstillingen. Mitt personlige favorittfotografi er Trichotillomania,2010-11. Jeg synes dette er bilde på en fin måte oppsummerer Rødlands kunsterskap; banalt, vakkert og uhyggelig.
Fra utstillingsåpningen. Bilde gjengitt fra Henie Onstads Instagram-konto.
Hvem drar på gallerier og museer? Er det som oftest de som har et kunstteoretisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper?
Om man vil utvikle publikumsgrunnlaget så bør man først spørre seg hva slags publikum man ønsker. Er hovedfokuset flest mulig besøkende? Ønsker man å selge flest mulig verker? Eller ønsker man å tiltrekke seg elite-publikum med kunstnere og andre ansatte i kunstfeltet som kan gi symbolsk kapital?
Den japanske forfatteren Nobuko Kawashima har skrevet i artikkelen «Audience development and sosial inclusion in Britain» at man tiltrekker seg potensielt publikum ved å markedsføre mer ovenfor det publikum som likner det eksisterende. For å beholde det eksisterende publikummet må man introdusere de for andre kunstformer og sjangere. Man må altså velge målgruppen man vil tiltrekke seg før man velger markedsføringsmetode.
I boken «Det norske kunstfeltet» av Dag Solhjell og Jon Øien, kan man lese at det norske kunstfeltet kan deles inn i tre kretsløp som representerer ulike tankemåter, ulike måter å anerkjenne kunst på. Det eksklusive kretsløpet er kunstfeltet hvor kunsten er i sentrum. Man lager da kunst for kunsten sin del, ikke for å tjene penger. Her under kan man si at det er avantgarde/samtidskunst som gjelder. Innenfor dette kretsløpet kan publikum eliten av de som kan gi symbolsk kapital, men også mannen i gata. Om man ønsker å tiltrekke seg elite-publikum kan man tilby tilleggstjenester som for eksempel å få snakke med kunstneren som stiller ut.
Bildet under er fra Christopher Nilsen sin utstilling, «Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud», på Henie Onstad kunstsenter. Han er en anerkjent kunstner som tilhører det eksklusive kretsløp, dermed er hans navn et trekkplaster i seg selv.
Foto: Therese Johnsen
Det inklusive kretsløp knyttes opp mot kulturpolitikken. Kunsten skal være tilgjengelig for alle og alle skal få stille ut. Her ønsker man flest mulig publikummere og da kan det være lurt å flytte kunsten dit folket er. Det kommersielle kretsløp innebærer at kunsten også er en salgsvare. Det blir lagt vekt på kjøp og salg, ikke kunst for kunsten sin del. Her blir publikum ansett som kunder. Man kan så klart stå med ett ben i flere av kretsløpene og kretsløpene gjelder for alle i kunstfeltet.
For å tiltrekke seg ønsket publikum har formidlingen av utstillingen alt å si. Sosiale medier er det rimeligste formidlingsmedium som når ut til flest samtidig, herunder Facebook. Der vises arrangementet på nyhetsoppdateringen om noen du er venn med skal dra på utstillingen og dermed legger du også merke til arrangementet. Om andre man kjenner skal på en utstilling så blir det hele automatisk mer interessant da mennesker er sånn at anbefalinger fra venner er den kilden man tar mest seriøst. For å tiltrekke seg publikum via Facebook så er bakgrunnsbildet og teksten du skriver på arrangementet noe av det viktigste, du må velge ut noe som treffer målgruppen du vil tiltrekke. En annen metode å tiltrekke seg publikum på er å følge med på hva som er aktuelt i samfunnet på daværende tidspunkt for så å gjenta noe av samme tema i utstillingen. Man kan også utføre live-preformance ute blant befolkningen for å skape en «snakkis» før utstillingen, eller få et oppslag i lokalavisen. Publikumsutvilkling handler om å vekke interesse angående utstillingen hos flest mulig i ønsket målgruppe så i bunn og grunn så er det kun fantasien som setter grenser.
Milleniumsgenerasjonen. I følge Microsoft er dere mennesker i aldersgruppen født på 80- og tidlig 90-tallet, som av og til kalles Generasjon Y i dagligtale. Generasjonseffekten er aktuell! Hvorfor skal gallerier og museer ha en interesse av å kommunisere med oss?
Fra jeg var liten og helt opp til disse tider tar Bestemor meg med i Nedre Eiker maleklubb for å vise meg hvilken fremgang de gamle damene har oppnådd siden sist kaffeslabberas. Istedenfor å dra på McDonalds tok hun meg med på Blaafarveværket i Modum for å se på en av de tre nye utstillingene som presenteres der hvert år. ”Detta er jo så mye mer givende enn disse festivalene dere drar på, Guro!” Sa hun. For det er vi flink til, milleniumsgenerasjonen.
Hvorfor er det slik at vi, unge voksne milleniumere, forbinder gallerier og museer med våre gamle bestemødre? I fare for å stigmatisere store deler av min egen aldersgruppe, er oppfattninger som dette verken kontroversielle, fremmede eller tatt ut av luften.
Undersøkelser fra statistisk sentralbyrå gjort i årene 1991,1994,1997, 2000 og nyere tall fra 2004 og 2008 viser at antall besøkende på kunstutstillinger stiger med alderen (Danielsen 2006 i Solhjell og Øyen 2012). Klart det, vil du kanskje tenke. Når jeg blir 66 vil jeg sannsynligvis heller foretrekke en rolig tur til Blaafarveværkets faste utstilling for å reflektere over mitt lange liv gjennom bilder, enn å dra på Vinge/Müllers avantgardistiske oppsetning av Ibsens Vildanden. Eller å ta av på festivaler. Det er det jo bare ungdommer som gjør. En tendens til et stigende antall utstillingsbesøk med alderen kan altså tolkes som en effekt av livsfase. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi tenker på gamle mennesker i forbindelse med gallerier og museer. I dette perspektivet synes det ikke å være et stort problem å oppnå tilstrekkelig antall besøkende for aktører i markedet. Eldresegmentet vil jo alltid finnes. Om vi kun tenker på inntekter og antall besøkende og ser bort fra det kulturpolitiske målet om oppnå publikummere i alle lag av befolkningen, så klart!
Her kommer den statistikken som får meg til å tenke: En tendens til et stigende antall utstillingsbesøk med alderen kan ha sin forklaring i at vår besteforeldregenerasjon har hatt med seg en interesse for utstillinger fra yngre år. Den såkalte generasjonseffekten. Undersøkelsene avdekker at interessen for kunstutstillinger er stigende frem til gruppen som er født under okkupasjonen 1940-1945, og synker ganske raskt for de senere generasjonene. Det vil si, mine kjære milleniumere, at vi sannsynligvis, i generasjonseffektens perspektiv, vil være like interessert i å gjøre akkurat det vi gjør i dag om 40 år. Og det innebærer i følge statistikken ikke å dra på kunstutstillinger for de aller fleste av oss. I fare for å få publikummere som kun er ute etter gratis vin og sosialisering, er dette faretruende informasjon for kunstlivet i Norge i fremtiden. Dette burde kanskje danne grunnlaget for hvorfor aktører i kunstfeltet burde være interessert i å nå ut til oss, milleniumerne. Og ikke bare oss, men generasjonene som følger.
Foto lånt av Trude Eide. Ei venninne, min søster og meg er i full sving med å designe, konstruere og male et slott. Neste generasjons perspektiv på kunst er kanskje litt annerledes?
Den amerikanske kunstkritikeren og filosofen Arthur Danto er sitert mye i teoretisk kunstlitteratur. Kritikeren sa blant annet: ”Å se noe som kunst krever noe utover det øyet kan skjelne – et kunstteoretisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper; en kunstverden.” Han mente at ”mannen i gata” ikke er på dette nivået (Solhjell: 87). Hva sier dette om muligheten for publikumsutvikling ved gallerier og museer? Er folk flest ignoranter når det kommer til kunst, og betyr det at de ikke kan eller bør oppleve kunst i gallerier og museer? Hvis en tar utgangspunkt i dette sitatet, blir publikumsutvikling et ikke-eksisterende fenomen. Det er lite nytteverdi i å forsøke å få inn publikum som ikke har forutsetninger for å forstå det de opplever.
Kulturpolitikerne er opptatte av at kunsten skal være tilgjengelig for alle. Men, holder det at kunsten er fysisk tilgjengelig, eller er det også et krav at den skal være intellektuelt tilgjengelig? Ved å basere seg på Dantos sitat, begrenser en seg til et publikum som allerede innehar kulturell kapital; et publikum som allerede er der. Kulturell kapital er ikke noe en blir født med, det er noe en tilegner seg med erfaring og kulturelle opplevelser. Gallerier og museer bør derfor gjøre besøket til en opplevelse, uavhengig av omfanget av publikummerens kulturelle kapital. Hva om en som er helt uerfaren på feltet kunne besøkt et galleri eller kunstmuseum uten å føle seg dum? Kunst er ikke vanskelig, en kjenner kanskje ikke bare til måten den har blitt til på. En må derfor tilrettelegge for publikum ved å sørge for trygghet og åpenhet, og ved å være tydelige på at det er ulike utstillinger med ulike grep, fordi det ikke finnes én måte å lage kunst på eller én smak innen kunst.
Kunstmuseet ARoS i Århus, Danmark har et mentalt fitness-senter i museet sitt. Dette er til for at de besøkende kan trene tanken, perspektiver og kreativitet, og er ment som en slags dannelses-/ opplysningsreise for de uerfarne besøkende. Erlend Høyersten, direktør for museet, beskriver det å forholde seg til kunst som å stå på en trampoline. Det skjer ingenting med mindre en overfører energi, som tankevirksomhet eller vilje. Det er vanskelig i begynnelsen, men blir lettere etter hvert. Energien som kommer tilbake gjør at en kan hoppe høyere og høyere slik at en hele tiden ser litt mer av verden og oppdager den på en litt annerledes måte. Landskapet endrer seg og en utvikler nye perspektiver.
Kunst kan defineres som et estetisk uttrykk for indre eller ytre opplevelser. Jeg tror derfor en best kan utvikle publikumsgrunnlaget ved gallerier og museer ved å forsterke opplevelsen gjennom publikumsaktivitet. Oppfordre publikum til å forholde seg til kunst aktivt i stedet for passivt. Oppmuntre dem til å ta bilder av opplevelsen i stedet for å nekte det, legg til rette for å utforske egen smak i stedet for å bestemme den. Og kanskje viktigst av alt: lytt til publikum, ikke steng dem ute.
Et kulturhus beskrives slik av den norske ordboka «et hus for kulturelle aktiviteter» og «stort forsamlingshus». Det er vel også slik de fleste vil beskrive et kulturhus også, et lokale i bygda eller nærområdet der det settes opp forestillinger, revyer, fester og/eller utstillinger av forskjellig grad. På Skarnes, ei lita bygd i Sør-Odal, Hedmark, har de et kulturhus, dette sies å skal være verdens minste. Med sine ti kvadratmeter skiller det seg ut fra andre kulturhus rundt om i landet. Trekanten Kulturhus drives av Anita Ihler og Nils Oscar Ottesen – to lokalkjente revyartister fra Skarnes. Det ble åpnet i september 2012, og har blitt brukt som et vanlig kulturhus – artistopptredner, kunstutstillinger, litteraturopplesninger etc. Kulturhuset ble tidligere brukt som parafinlager i 1919, kjøttutslag, urmaker, husflidslag og nå kulturhus. Vinteren 2012 ble det lille røde huset renovert, og i september 2012 åpnet de dørene. Interessen for det lille kulturhuset har vært stor, og i oktober 2012 var NRK på besøk for å gjøre en Norge Rundt-reportasje. Den kan du se her. Et sted for å se kunst, det kan være bilder, tegninger, fotografier. Det bevises her at et sånt lokale ikke trenger å være stort og voldsomt. Ti kvadratmeter holder lenge! Anita sier at der det er hjerterom er det husrom. Flere hundre dukket opp på åpningen i september 2012.
Verdens minste kulturhus. Bilde lånt av: Anita Ihler
Anita sier grunnen til oppstarten av Trekanten er fordi det ikke finnes noe kulturhus i Odalen, og at det er et lite stikk til politikerne, og det å se det humoristisk oppi det hele. De to lokale kulturentusiastene så at det trengtes et samlingssted til kultur, så de valgte å skape et,- om det kun er 9 kvm. Der det er hjerterom er det husrom-prinsippet. Og det holder i massevis!! Åpningstidene er «rett som det er», sier Anita. Det henger en utstilling om «Gamle Skarnes» permanent, ellers så skiftes det ut jevnlig. Det er alt fra lokale fotografer, kunstnere til «Joker» som er landskjent med sine tegninger. De har hatt musikere som Amund Maarud der, cd-slipp, skravlehjørne, møteplass, kaffeslaberas, kunsthåndverkere, trekkspillere. Anita sier det sånn: «Meningen er ikke å tjene penger, men å vise mangfoldet av kultur i bygda vår.»
Plasserer man Trekanten Kulturhus i kretsløpsteorien, vil det gå under «det inklusive» kretsløpet, der «alle skal med» – kunstopplevelsen som en sosial rettighet. Det er tydelig at dette er et samlingssted for alle i bygda, og med så mye forskjellig underholdning blir det åpent for de fleste som har en viss interesse for kultur. Det er i stor grad amatører som stiller ut kunsten sin inne i Trekanten. Med tanke på at det ikke finnes noe kulturhus i Sør-Odal fra før blir dette alternativet et samlingssted for folk med felles interesser. Som Anita sier er ikke meningen å tjene penger, men å vise mangfoldet av kultur i bygda. Dette gir en lavere terskel for folk å besøke stedet. Det har blitt godt mottatt av befolkningen, og oppmøtet på de forskjellige eventsene de har hatt har vært stort, det har vært flere hundre publikummere.
Åpning av Joker-utstillingen september 2012. Bilde lånt av : Anita Ihler
Dersom dette høres ut som noe du vil ta en nærmere titt på er det en egen Facebookside for Trekanten, her kan du finne events og happenings som skjer i tiden fremover.
Nylig publiserte NRK en artikkel om det private kunstmarkedet på Finn.no hvor kunstsamleren Rolf Hoff fraråder folk å kjøpe kunst som han mener er overpriset og har lav kunstnerisk kvalitet. Videre hevder han at folk kjøper kunst på Finn.no på bakgrunn av kunstnerens medieomtale. Allerede her fremkommer det at han har et svært elitært kunstsyn. Å bedømme kunst er noe som er forbeholdt de med symbolsk og kulturell kapital. Dette bekrefter Solhjell og Øiens kretsløpsmodell.
I kretsløpsmodellen befinner ulike agenter seg i ulike kretsløp. Hoff befinner seg som agent innenfor det eksklusive kretsløpet ettersom han forvalter symbolsk og kulturell kapital anerkjent i det eksklusive kretsløpet. Solhjell og Øien skriver i Det norske kunstfeltet at ”Agenter som forvalter den symbolske kapitalen kaller vi portvakter” og at ”[…] de etter eget skjønn kan gi […] belønninger til utvalgte kunstnere” (2012, 30). Hoff bruker med andre ord sin posisjon som portvakt i det eksklusive kretsløpet til å bedømme kunst som ikke tilhører det eksklusive kretsløpet.
Det interessante ved uttalelsene hans er at innenfor det eksklusive kretsløpet vil kunnskapene hans være av stor verdi, men vil denne kunnskapen være av betydning for folk som kjøper kunst av amatører på Finn.no? Neppe.
Jeg vil derimot hevde motsatt. Årsaken til dette er at noe av kunsten som omsettes på Finn.no er amatørkunst og derfor vil ikke ”samlerne” tilhøre det eksklusive kretsløpet, men heller det kommersielle kretsløpet. Kjøperne handler i ”det kommersielle lavprismarkedet”, og ikke i ”samtidsmarkedet” (Solhjell og Øien 2012, 178-179) slik Hoff gjør.
Hoff har nok mye innsikt av betydning for sine meningsfeller med symbolsk kapital, men har det noe å si for kjøpere som vil ha et pent bilde i stua? Ikke nødvendigvis. Dette bekreftes av kunsthistoriker Tommy Sørbø i NRK-artikkelen.
Definisjonsmakten til Hoff blir nokså irrelevant da han kritiserer folk som ikke har den form for kulturell og symbolsk kapital slik han har. På mange måter fremstår utsagnene hans som et slags forsøk på å belære folk om hva som er ”bra” og ”dårlig” kunst. Jeg kan godt forstå Hoffs bekymring om at kunsten er overpriset og at folk kan bli lurt, men dette er på mange måter også irrelevant, fordi folk kjøper det de er villig til å betale for. Det Hoff da gjør er å undervurdere kjøperne fordi de bruker penger på noe han mener ikke er verdt å bruke penger på. Det er et interessant (belærende) perspektiv.
Dette bekrefter på mange måter at kunstfeltet er svært elitært. Det er ikke godtatt og anerkjent å synes at kunst er ”fint”. Kunst skal være noe mer. Dersom uttalelsene hans skulle hatt noen verdi, så ville det vært å fraråde folk fra å kjøpe falske kopier av anerkjente kunstnere, men dette er neppe tilfelle. Kanskje det oppleves som skremmende at lavprismarkedet omsetter overpriset amatørkunst? For er da kunsten i samtidsmarkedet i ferd med å miste sin verdi når folk er villig til å betale dyrt for amatørkunst som ikke er anerkjent i det eksklusive kretsløpet?
«Superkult maleri i fantastiske farger» til salgs på Finn.no. Foto: Åshild G. Jakobsen
Galleri eller museum er ord de fleste av oss har et forhold til. Dessverre har det seg slik at mannen i gata, eller kvinnen om du vil, vil oppfatte dem som et negativt ladede ord. Det kan i stor grad skyldes uvitenhet, det er såpass ukjent at det er noe man automatisk stiller seg negativ til. Om man begynner å lete etter kunst rundt oss vil vi finne det ganske så overalt egentlig – men likevel føles det så langt vekk. Fremmedfrykt? Det kan være svaret på hvorfor unge og voksne distanserer seg fra kunst.
Bilde: Ragnhild Midtskog Dette bildet er fra «National Museum of the American Indian» i Washington DC.
Det jeg sitter igjen og lurer på, hva er det som gjør at mange av oss ser på kunst som et såpass ukjent område der man er konstant redd for å tråkke i salaten? Jeg tror at det kan ha med arv og miljø å gjøre. Foreldre, venner, familie og media har en stor påvirkningskraft på oss.
Markedet for kunst er mindre i distriktene enn i byene – med tilgang og muligheter til å gå på utstillinger er det enklere å få en interesse for faget fra tidlig av. Det er jevnt over en mindre interesse for kultur dess lenger unna byene man kommer – det er i hvertfall min erfaring. Om det er på grunn av tilgjengelighet, uvitenhet eller genuin interesse er det vanskelig å svare på.
Arthur Danto sier at det krever mer enn det øyet kan se for å forstå kunst, og man må gå fra å være besøkende til å bli publikummer. Han sier at mannen i gata er et nivå under kunsthistorikere. Det er holdningen vi egentlig alle har tror jeg. Ikke som i at vi er mindre verdt en kunstkjennere, men akkurat kunstverdenen er komplisert, ukjent og «farlig». Det er som å gå på et minefelt. Hva kan jeg om dette? Hva er det meningen at jeg skal synes? Dette med at man må oppsøke for å forstå, som Arthur Danto sier, det går i en ond sirkel. Man tørr ikke å oppsøke fordi man ikke forstår, og med denne tankegangen blir man stående på stedet hvil.
Interesser vokser over tid, etterhvert som vi finner ut hva vi liker og ikke liker – vi blir individueller personligheter. Vi har ikke vært den familien som har reist mest rundt i de store byene og besøkt kjente gallerier og museér – dette har igjen ført til at interessen har måttes dyrkes på egenhånd.
Kultur beriker livet vårt, på flere måter – for at flere skal kunne oppleve gleden ved kunst og andre former for kultur er det holdningsendring som må til. En annen holdning fra barndommen av gjør at vi blir mer åpne for det ukjente. Vi blir formet av foreldre og annen omgangskrets, og for at vi i voksen alder, eller som ungdom, skal ta steget inn i det galleriet eller museumet må vi ha en viss kjennskap til det fra før, og den kommer ikke av seg selv.
Stedet er hovedkontoret til en humanitær organisasjon i Oslo sentrum. Samtalen dreier seg inn på hva som opptar en kultur- og ledelsesstudent utenom arbeidstid, og følgende samtale finner sted:
KL-studenten: (dypt seriøs) Vel, jeg jobber med å finne ut hva som skal til for at flere mennesker skal besøke gallerier og museer.
IT-sjefen: (tydelig ironisk) Ja, det er jo nettopp dét Norge har bruk for.
Og selv om det er fristende å kaste seg ut i debatten «Trenger man egentlig kunst?», virker debatten litt malplassert på et kontor hvor alle jobber for å hjelpe mennesker som er drevet på flukt og sulter ute i verden.
Det sies at mennesker forstår ting i relasjoner, for eksempel at man ikke kan forstå konseptet «varme» uten å forstå det i forhold til «kulde». Med dét i bakhodet, kan man tenke seg at gallerier kan trekke nytte av å tenke på hvilke relasjoner det publikummet de ønsker å tiltrekke seg, forstår kunst i forhold til. Det blir kanskje litt urettferdig å sette viktigheten av kunst opp mot humanitært arbeid, men tenker man på norske forhold, hvor langt de fleste har oppfylt de grunnleggende trinnene i Maslows behovspyramide, kan man se for seg et eksempel i en langt mindre skala – en person som forstår et besøk på et galleri i forhold til et besøk på et kjøpesenter.
Et galleri som opererer i det kommersielle kretsløpet som Dag Solhjell snakker om, og en butikk på et kjøpesenter har rent objektivt det samme formålet; begge parter er tilbydere som lever av å selge varer til kjøpere. Men spør man en tilfeldig kunde på et kjøpesenter, er det langt fra sikkert at han/hun umiddelbart ser sammenligningen. Og det er her forståelsen kommer inn. For de fleste vil det være lett å dra på et kjøpesenter, man velger helst butikker hvor man kan identifisere seg med varetilbudet og føler seg velkommen. Et galleri kan til gjengjeld virke avskrekkende fordi det er en utbredt holdning at kunst kun er for kjennere, og dermed tilhører et eksklusivt kretsløp. Og selvfølgelig finnes det en del gallerier som kun ønsker kjennere, men den overskyggende eksklusive holdningen er noe jeg vil påstå går ut over kommersielle gallerier.
Tilgjengelig kunst i Waldemar Thranes gate – Forstår vi kunst utelukkende i forhold til settingen, eller kan det være kunst selv om det finnes på gaten, og ikke i et galleri? (Foto: elryd)
Jeg mener nemlig at den største utfordringen for kommersielle gallerier er å få folk inn over dørterskelen. Selv har jeg et godt utgangspunkt for å føle meg hjemme på gallerier. Jeg kommer fra en kunstinteressert familie, har vokst opp med jevnlige museumsbesøk, kjenner mange kunstnere, og jobber selv i kulturbransjen. Likevel skal det mye til for at jeg går inn på et galleri. Og når jeg gjør det føler jeg meg som regel malplassert. Kanskje er det de store hvite veggene som setter kunsten i sentrum som gjør at jeg ikke føler at det er plass til meg. Eller at jeg føler at det er jeg som er på utstilling. Kanskje kan galleriene ved å fokusere mindre på kunsten og mer på å skape en atmosfære hvor publikum trives, faktisk ende med å få kunsten tydeligere frem.
I januar i år åpnet hotellkongen Petter Stordalen kunsthotellet THE THIEF på Tjuvholmen. Det er ikke vanlig i Norge å svi av 600 millioner på et hotell, men THE THIEF er heller ikke noe vanlig hotell. Stordalen uttaler i et intervju på Nasjonalgalleriet at man skal bruke hjertet mer enn kalkulatoren når man har ambisjoner som dette. Hotellet har beliggenhet mellom det ikoniske Astrup Fearnley-museet, kanalene på Tjuvholmen og Oslofjorden, og er pyntet til randen av samtidskunst og design. De som står bak møbler og dekor er både internasjonale og norske designere, som Antonio Citterio, Bruno Rainaldi, Tom Dixon, Anne Haavind og StokkeAustad. Hotellet har satset hardt på ung, norsk design. Flere har fått objektene sine i produksjon for første gang, nettopp fordi hotellet har bestilt så mange eksemplarer. I tillegg har hotellet sin egen kunstkurator som er tidligere museumsdirektør på Nasjonalmuseet, Sune Nordgren. Han har håndplukket kunst til hvert enkelt rom og suite fra samlingen THIEF ART, en eklektisk samling samtidskunst bygget opp av Nordgren selv. Med kunstnere som Sir Peter Blake, Magne Furuholmen, Albert Merz, Olav Christopher Jenssen, Camilla Løw og Kjell Nupen. Nordgren ønsker å redefinere hotellkunsten som ofte blir assosiert med dårlig smak, masseproduksjon og tilfeldig pynt. Tanken er at hotellgjestene skal få sanselige inntrykk og estetiske opplevelser. Hotellkunsten har som oppgave å gi gjestene kvalitetsopplevelser og skape refleksjon. Dette er en spennende tilnærmingsmåte til kunst, med tanke på at publikum som besøker galleri og museum aktivt oppsøker kunsten og har med seg et sett forventninger. Som gjest på et hotell er man mer uforberedt, og det er derfor grunn til å tro at kunsten oppleves på andre premisser. Det er stadig mer fokus på at publikum skal få en helhetsopplevelse når det kommer til kulturopplevelser, og med å ta kunsten med seg inn i et hotell oppnår man nettopp dette. Samtidig kan man stille spørsmål ved om det er trist å bruke tid og penger på et kunsthotell som ikke alle kan oppleve. Det koster å bo på THE THIEF, så opplevelsen blir derfor for et lukseriøst segment av befolkningen. For de som får mulighet til å oppleve kunsthotellet, er det morsomt at noen har satset ordentlig. Hotellkunsten er forhåpentligvis redefinert, og kunsthotellet har åpnet dørene for en annerledes kunstopplevelse.
Galleri- og museumsbloggen 