– Utendørs kunst, Skapelsesstedet –

foto: Tom Wike/ ØKAV arkitekter

Her om dagen leste jeg om et prosjekt,en mann med navn Tom Wike prøver å få til. Ideen er er relativt enkel, den går ut på å presentere kunsten

til en av våre mest kjente kulturpersonligheter, Edvard Munch utendørs. Altså at maleriene hans blir trykket opp på store glassplater, og plassert

i posisjonen der Edvard selv stod å malte motivet.Dette er en veldig bra måte å få fler til å oppleve kunst, da alle ikke har mulighet til kunne dra

til et museum. Sivilarkitekten har fått gode tilbakemeldinger på dette,  og  håper på å starte utpå vårparten. Etter min mening er dette en veldig kul måte å få

opplevd kunst på, du kan ta en joggetur, ta med barna på en tur, dra med bekjente for å se på kunst hvor den ble laget og dette er også i tillegg helt gratis.

Tommel opp for ideen som jeg mener vil bidra til økt interesse for kunst og kultur.

link: http://www.nrk.no/vestfold/vil-ha-munch-ut-av-galleriene-1.11522947

Reklame

Nytt bygg, nytt publikum?

Vil det å plassere et museum i et nytt, funklende bygg automatisk føre til flere publikumere? For hva gjør man når alle de nysgjerrige har gått hjem og sett sitt? Når planen er å plassere Oslos største kulturelle severdigheter i en og samme nybygde bydel, skal man ikke kimse av alt arbeidet som vil komme. Det første er som nevnt over så er destinasjonen, Bjørvika, en nybygd og utetablert del av byen. Til nå huser området hovedsaklig næringsbygg. For å få en levende bydel som folk faktisk bruker er det viktig at det er naturlig for folk å bruke tilbudene som er der. Det er også viktig at områdene blir tett knyttet til hverandre. Et klassisk eksempel på dette er Grünerløkka, hvor folk bare trenger å gå ut døra for å være potensielt publikum eller kunder for næringsvirksomhet, og man kan lett tilbringe en hel dag i området uten å føle mangel på noe.

Hvis folk må dra på langtur for å få brukt kulturtilbudene som er der er sannsynligheten stor for at publikumsgruppene blir engangsbesøkende. Man kan skille publikum i to, de som allerede er kunst- og kulturinteresserte og derfor har interesse av å dra på gallerier og museer i utgangspunktet, og de som ikke har denne forutsetningen. Det er den sistnevnte gruppen man må hjelpe å få til å faktisk bruke tilbudene. Her har f.eks Deichmanske hovedbibliotek en fordel fordi det er lite poeng i å besøke et bibliotek uten å faktisk bruke det som er der. Mens i gallerier og museer kan man tusle rundt uten å bruke et sekund på å reflektere over det som befinner seg i rom og på vegger. For å skape en vekst i publikumsgrunnlaget må man sørge for at disse ikke drar dit én gang kun for å se hvor nytt og fint det har blitt, for det kan nemlig kun gjøres et fåtall av ganger.

Jeg er en av de som mener at kunst må få være kunst, og at det ikke er kunstens ansvar å trekke publikum alene. Det er omgivelsene det befinner seg i som må være tilrettelagt for hvordan kunsten skal brukes. For alt av kunst og utstillinger kan ikke basere seg på postmodernistisk formidling ved at publikum er direkte med på å utforme utstillingen. Et moderne og luftig bygg vil være en fordel for kunst hvor opplevelsen skjer i det hver enkelt tilskuers møte med kunsten, og spesielt for installasjons- eller skulpturell kunst. Men for mer klassisk kunst del er det viktig å implementere gode og sømløse tekniske løsninger hvor f.eks tilskueren blir tildelt en digital guide som kan gi det samme innblikket som en god guidet omvisning ville gjort. På denne måten er det mye lettere for alle, uansett hvilken grad av kunstinteresse som ligger i grunn, å bli engasjert i det som galleriet eller museet tilbyr.

Hvordan man ender med å gjøre det må være opp til hver enkelt aktør, men det er viktig at dette arbeidet blir startet snarest, heller enn at man ser problemet i ettertid.

Kunst i en trekant

Et kulturhus beskrives slik av den norske ordboka «et hus for kulturelle aktiviteter» og «stort forsamlingshus». Det er vel også slik de fleste vil beskrive et kulturhus også, et lokale i bygda eller nærområdet der det settes opp forestillinger, revyer, fester og/eller utstillinger av forskjellig grad. På Skarnes, ei lita bygd i Sør-Odal, Hedmark, har de et kulturhus, dette sies å skal være verdens minste. Med sine ti kvadratmeter skiller det seg ut fra andre kulturhus rundt om i landet. Trekanten Kulturhus drives av Anita Ihler og Nils Oscar Ottesen – to lokalkjente revyartister fra Skarnes. Det ble åpnet i september 2012, og har blitt brukt som et vanlig kulturhus – artistopptredner, kunstutstillinger, litteraturopplesninger etc. Kulturhuset ble tidligere brukt som parafinlager i 1919, kjøttutslag, urmaker, husflidslag og nå kulturhus. Vinteren 2012 ble det lille røde huset renovert, og i september 2012 åpnet de dørene. Interessen for det lille kulturhuset har vært stor, og i oktober 2012 var NRK på besøk for å gjøre en Norge Rundt-reportasje. Den kan du se her. Et sted for å se kunst, det kan være bilder, tegninger, fotografier. Det bevises her at et sånt lokale ikke trenger å være stort og voldsomt. Ti kvadratmeter holder lenge! Anita sier at der det er hjerterom er det husrom. Flere hundre dukket opp på åpningen i september 2012.

Verdens minste kulturhus. Bilde lånt av: Anita Ihler

Anita sier grunnen til oppstarten av Trekanten er fordi det ikke finnes noe kulturhus i Odalen, og at det er et lite stikk til politikerne, og det å se det humoristisk oppi det hele. De to lokale kulturentusiastene så at det trengtes et samlingssted til kultur, så de valgte å skape et,- om det kun er 9 kvm. Der det er hjerterom er det husrom-prinsippet. Og det holder i massevis!! Åpningstidene er «rett som det er», sier Anita. Det henger en utstilling om «Gamle Skarnes» permanent, ellers så skiftes det ut jevnlig. Det er alt fra lokale fotografer, kunstnere til «Joker» som er landskjent med sine tegninger. De har hatt musikere som Amund Maarud der, cd-slipp, skravlehjørne, møteplass, kaffeslaberas, kunsthåndverkere, trekkspillere. Anita sier det sånn: «Meningen er ikke å tjene penger, men å vise mangfoldet av kultur i bygda vår.»

Plasserer man Trekanten Kulturhus i kretsløpsteorien, vil det gå under «det inklusive» kretsløpet, der «alle skal med» – kunstopplevelsen som en sosial rettighet. Det er tydelig at dette er et samlingssted for alle i bygda, og med så mye forskjellig underholdning blir det åpent for de fleste som har en viss interesse for kultur. Det er i stor grad amatører som stiller ut kunsten sin inne i Trekanten. Med tanke på at det ikke finnes noe kulturhus i Sør-Odal fra før blir dette alternativet et samlingssted for folk med felles interesser. Som Anita sier er ikke meningen å tjene penger, men å vise mangfoldet av kultur i bygda. Dette gir en lavere terskel for folk å besøke stedet. Det har blitt godt mottatt av befolkningen, og oppmøtet på de forskjellige eventsene de har hatt har vært stort, det har vært flere hundre publikummere.

Åpning av Joker-utstillingen september 2012.
Bilde lånt av : Anita Ihler

Dersom dette høres ut som noe du vil ta en nærmere titt på er det en egen Facebookside for Trekanten, her kan du finne events og happenings som skjer i tiden fremover.

Kunsten å provosere

Faksimile av Dagbladets sak om Bjarne Melgaard sin stol «Chair» 27.1.2014

I boken Det norsk kunstfeltet av Dag Solhjell og Jon Øien kan vi lese at kunstnere er de agentene innen kunstfeltet som får størst oppmerksomhet , både i og utenfor kunstfeltet selv. De representerer den individuelle skaperkraft , de er omtrent de eneste personer på kunstfeltet det skrives biografier om, de omtales i media og er kunstfeltet kediser. De roses og rises , de elskes og foraktes, de kritiseres og overses. De er altså den yrkesgruppen på kunstfeltet vi vet mest om. Men hvem er nådagens kunstnere, og hva driver dem?

Å være en kunstner i dag er så spesielt at det er grunn til å spørre hvorfor så mange ønsker å bli det. I motsetning til vanlige arbeidstakere, har de ingen arbeidskontor som hjelper dem til å finne nytt kunstnerisk arbeid eller som kan tilby dem omskolering som kunstnere. De er altså ikke beskyttet av noe som helst, samtidig som de fleste arbeider flere timer i måneden enn de byråkrater som former den kunstpolitikk som styrer mange av vilkårene for deres arbeid.

For en kunstner vil nok ikke økonomisk kapital være den en høy faktor, men heller det symbolske kapital. Her om dagen leste jeg en artikkel om Bjarne Melgaard som protosterer mot Russland om deres homolov med en sensuell kyssefilm. (http://www.dagbladet.no/2014/02/04/kultur/kunst/ bjarne_melgaard/annie/sotsji_ol/31632035/) Den New York- baserte nordmannen regnes idag som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere, og har aldri vært redd for å vekke oppsikt – og til tider også provosere med sin kunst. Ved hjelp av 40 homofile kyssende statister, setter han og artisten Annie foten ned ovenfor den russiske homolovgivingen. På denne måten vil de gi beskjed om at de ikke aksepterer brudd på menneskerettighetene. Det er heller ikke lenge siden forrige gang Megaard skapte blest rundt et av sine prosjekter. For en liten tid tilbake da han lanserte Stolen «Chair» som er formet som en lettkledd, mørkhudet kvinne ble han anklaget for rasisme.Denne stolen fikk mange reaksjoner som kan ha blitt tatt helt ut av sammenheng, men i bunn og grunn var også dette prosjektet rettet mot det politiske.

Man ser klart at Bjarne Melgaard befinner seg innen det eksklusive kretsløp, der han drives av kunstnerisk annerkjennelse og evnen ti å gi den. Ved å ha en slik kunstnerisk annerkjennelse har han både symbolsk, politisk og økonomisk verdi. Med denne symbolske kapitalen vil han kunne overføre dette til andre agenter, ved å skape reaksjoner, debatter til og med provosere.

Hvor ble det av Pushwagners museum?

En av de aller viktigste utfordringene innenfor galleri- og museumsbransjen er publikumsutvikling. Allerede på 70-tallet  så man at galleri og museumsbesøk i stor grad var elitorientert, og ikke noe for mannen (eller dama!) i gata. En ny kulturpolitikk oppstod, og det ble et politisk ansvar å bidra til at flest mulige fikk kulturtilbud og at også flest mulig benyttet seg av det! Til tross for at myndighetene i tyve år har ført en inkluderende kunstpolitikk har både antallet besøk og besøksfrekvensen sunket. For massene kan både galleri og museum virke kjedelig, lite innbydende, noe som bare er forbeholdt de som kan kunsthistorie. Hvordan får man mannen i gata til å interessere seg for samtidskunst? Jeg tror Pushwagner og arkitektfirmaet CODE ARKITEKTUR var inne på noe viktig da de i 2011 lanserte planene for  et underjordisk Pushwagnermuseum.

Se artikkel fra Dagbladet under:

http://www.dagbladet.no/2011/05/25/kultur/litteratur/bok/pushwagner/terje_brofoss/16653115/ 

(Bildet er hentet fra http://www.dagbladet.no/2011/05/25/kultur/litteratur/bok/pushwagner/terje_brofoss/16653115/ og tilhører arkitektfirmaet CODE ARKITEKTUR.)

Hvor kommer egentlig denne trangen til å lage alle samtidskunst-gallerier og -museer i samme stilrene, sort-hvitt-baserte, kjedelige disposisjon? Lets face it, for mange kan gallerier være kjedelige. Pust ut dere som allerede har reist dere i stolene, jeg forstår poenget. Gallerier skal være nøytrale og gi rom for at kunsten i seg selv skal stå i fokus. Det er greit nok. Vi har også eksempler på kreative måter å inkorporere selve lokalet i kunsten, men ærlig talt, har vi ikke sett nok av malestrøk som går ut av lerretet, over rammekanten og nedover veggen?

En av Norges mestselgende kunstnere hadde planer om et eget museum. Et museum hvor selve museet stod i fokus, hvor lokalet i seg selv var et verk. Pushwagner har selv vært med å tegne lokalet, og beskriver planene som «Å leve ut en drøm jeg har gått og båret på som ei verpesjuk høne!».

Blant de sprø planene til Pushwagner var selve inngangspartiet som skulle være formet som en gigantisk munn du skulle gå igjennom. Samtidig som man samler de 5000 gjenværende verkene til Pushwagner skulle museet ha en egen visningsarena for andre kunstnere. Dette er altså intet one man-show.

Noen er lei av å gå gjennom de samme tarvelige (men veldig stilrene) galleriene dag inn og dag ut. Pushwagner hadde lyst til å gi nettopp massene en ny type museumsopplevelse, heve besøket til en ny dimensjon og i beste fall (og sannsynligvis) ville et slikt museum rekruttere nye kunståndere.

Planene ble nedstemt hos Forsvarsbygg som valgte et nytt kinokompleks istedenfor i det gamle renseanlegget. To år senere har SF Kino trukket seg fra prosjektet, og Forsvarsbygg etterlyser andre som kan drifte kino. Kinomonopolet i Oslo ser dessverre ut som det har kommet for å bli. Det finnes ingen realistiske eller naturlige kandidater som kan drifte en kino i disse lokalene, så min klare tale til Forsvarsbygg blir noe sånn som: Få ut fingern, åpne kjeften og la Pushwagner komme inn hos dere.

Nasjonalgalleriet – for hvem?

Enkelt forklart kan man si at Nasjonalgalleriets kulturpolitiske oppgave er å tilby kunnskap om kunsthistorie til alle, og være en inkluderende arena. Innholdet er enkelt nok plassert i epoker, hvor publikum skal gå fra rom til rom i kronologisk rekkefølge. Dag Solhjell og Jon Øien («Det norske kunstfeltet») bruker Nasjonalgalleriet som eksempel på et kunstmuseum som henviser seg til et «lærevillig og dannet publikum», noe jeg fortstår veldig godt. For uten om denne «oppskriften» på hvordan du som publikum skal bruke museet, er det lite som opplyser publikum om hvorfor akkurat denne type kunst er karakteristisk for sin epoke. Jeg tror at hvis man har et gjennomsnittlig utgangspunkt for å forstå kunst er det lite å hente av kun å vite hvilken epoke det tilhører. Så hvordan oppfyller Nasjonalgalleriet sitt mandat da? Er det ikke nettopp de som én gang for alle har lyst til å skape et godt grunnlag for å forstå kunstverden de som trenger det mest? Jeg synes Solhjell og Øien kommer med et viktig poeng når de setter spørsmålstegn til hvorfor ikke Nasjonalgalleriets publikum er dødd ut: at museet utdanner det publikum det er innrettet for. Det vil nemlig alltid være noen som sitter med det kunnskapsutgangspunktet, og derfor får mer ut av besøket sitt.

Ved å være oppvokst i Oslo er jeg en av de som har vært på Nasjonalgalleriet flere ganger enn jeg kan huske. Jeg har flere ganger fått omvisning av guide ved museet, og til og med studert kunstfag. Allikevel sitter jeg igjen gang på gang med følelsen av at jeg kun er en passiv tilskuer, og ikke en bruker. Selv om jeg forstår mye mer av innholdet på veggene nå enn da jeg var ti år på skoleekskursjon, er det nettopp den følelsen som virker problematisk for meg. Den usynlige veggen mellom «de som forstår» og de som ikke så enkelt forstår er ganske tydelig, spør du meg.

For å bruke min høye besøksrate til noe positivt har jeg kommet opp med tre tips for et vellykket besøk på Nasjonalgalleriet:

• Lytt til erfarne kunstfolk – skaff deg en guide om det er mulig!
• Ikke la deg skremme av byggets autoritære holdning! Føl deg som hjemme, og ikke som en gjest.
• Ikke så sterk på kunsthistorie, sa du? Jakt heller etter enkeltbilder du liker.

God tur!

Foto: I. Bergh-Smith

Galleri Bodøgaard er konkurs

7. januar meldte NRK at Galleri Bodøgaard er konkurs. Galleriet var en selvstendig institusjon, bygd opp av kunstneren Oscar Bodøgaard (1923 – 2011) og sønnen Harald Bodøgaard, daglig leder for driftsselskapet Galleri Bodøgaard AS. Det kan sies at galleriet var kunstnerdrevet i og med at far og sønn, som begge var/er billedkunstnere, har drevet dette i egen regi og på eget initiativ. Kunstverkene utstilt var Oscar sitt eget arbeid, samt en etnografisk samling og en ikonsamling samlet av Oscar Bodøgaard. På bakgrunn av dette, kan man si at utstillingspolitikken var rettet mot skaperverk fra Nord-Norge og skaperverk med tilknytning til Nord-Norge. Galleriet inneholdt både historiske verker og samtidskunst, og regnes som Nord-Norges største private samling av kunst –og kulturgjenstander.

Fasade av Galleri Bodøgaard. (Opphavsperson, Jolien, har gitt fra seg rettigheten til dette bildet).

Som definisjon kan vi si at ”et galleri er enhver selvstendig institusjon som på fritt grunnlag og etter egne kriterier velger ut kunst som det regelmessig og på et fast sted viser til publikum gjennom utstillingsmediet”, og på kunstfeltet blir gallerier sett på som de fremste formidlingsagentene.

I tillegg til utstillinger, der all oppmerksomheten rettes mot kunstverkene, arrangerte Galleri Bodøgaard blant annet kurskonferanser, der andre aspekter dominerte slik at kunstverkene ble noe sekundært. Selv med andre ben å stå på ble lønnsomheten rundt driften for negativ til å fortsette:

– Ansatte, eiere og styret har siden åpningen i april 2012 arbeidet hardt og
målbevisst med å finne en riktig og lønnsom driftsmodell for selskapet. Aktiviteten har utviklet seg positivt i andre driftsår, men har likevel ikke vært stor nok til å skape lønnsom drift, skriver styret I en pressemelding.

 Konkursen er selvfølgelig trist for alle involverte, men selve kunstsamlingen er ikke berørt av konkursen.

http://www.nrk.no/nordland/galleri-bodogaard-er-konkurs-1.11454424

Mer å vise

Jeg kom over en sak i lokalavisen budstikka, som tok for seg en fotoutstilling om arkitektur i etterkrigstiden i Norge. Bildene blir stilt ut på Norsk design- og arkitektursenter (DogA), og er en del av utstillingen ”Brutalt?”. En ting jeg la merke til da jeg leste denne artikkelen, var hvordan kuratorene har utviklet synsregimet i utstillingen. De tre kuratorene valgte bort innramming av fotografiene, for å heller benytte muligheten til å vise publikum hele 250 fotografier. Denne formen for scenografi i utstillingen kan hjelpe bildene til å egenhendig skape inntrykk på publikum, uten hjelp av velutvalgte rammer. Da alle fotografiene presenteres likt, kan slike grep vise en tydeligere kulturell profil for utstillingen.

Fotografiene som stilles ut er på lån fra Norsk teknisk museum, dette klargjør også at ingen av fotografiene stilles ut på et kommersielt plan, fotografiene stilles ut for at flest mulig skal få innblikk i selve fotografiene. Fotografiene viser motiver som er behagelige å se på for folk flest, det er altså trygge og etablerte motiver som vises noe som innebærer svært liten risiko i forhold til utstillingen. Dette tydeliggjør at denne utstillingen ligger godt innenfor det inklusive kretsløpet.

Kuratorene forteller i artikkelen at dette først og fremst er en fotoutstilling, ikke en arkitekturutstilling, med denne uttalelsen setter de fokuset på selve fotografiet som kunst, ikke nødvendigvis bygningen som  blir vist. Denne innstillingen syns jeg er interessant når utstillingen foregår på et arkitektursenter. Denne utstillingen er noe for både personer som har en personlig tilknytting til arkitekturen, personlig tilknytting til området og tidsepoken fotografiene viser, eller de som rett og slett de som ønsker å betrakte fotokunst. Dette kan være en svært interessant utstilling med myke, varme bilder og motiver som viser den modernistiske arkitekturen som dukket opp i etterkrigstiden.

http://www.budstikka.no/kultur/iknoniske-bygg-i-ny-utstilling-1.8302023

http://doga.no/brutalt

Bildet viser kuratorene Morten Ragnøy Ednes, og Arne B. Langleite (Matti Luce Arentz var ikke til stede). Tatt av Martine Hoff Jensen, brukt med tillatelse fra henne.

Livet på utstilling

Hvordan utstillingen er kuratert er nesten hele meningen med hva du skal sitte igjen med av tanker etter visitten, så hva er det kunstneren Hans E. Thorsen ønsker å oppnå med det han har gjort?

Onsdag den 5. mars dro klassen på ekskursjon på fire utstillinger, og jeg satt heldigvis igjen med et vidt spekter av inntrykk. Vi startet med å dra på Nasjonalgalleriet, en bauta av tradisjonell og historisk kunst, vi vandret videre til Galleri Riis, hvor den konseptuelle og mystiske samtidskunsten befant seg, deretter trasket vi over til Galleri Fineart, hvor alt var ferdigtrykket og klart, man trengte ikke å tenke så mye her liksom, og tilslutt: RAM Galleri. Her kom vi på visitt til barndomshjemmet til noen. Det siste galleribesøket skilte seg definitivt ut.

Utstillingen på Ram Galleri er av kunstneren Hans E. Thorsen og har tittelen “Alt kunne vært litt annerledes” (27. februar –  23. mars). Den handler om hvor tilfeldig livet forløper seg fra den stund dine foreldre unnfanger deg, og at hypotetisk sett kunne alt vært annerledes. Kunstneren har satt opp utstillingen (kuratert) på en måte som gjør at skillet mellom utøver og betrakter er revet ned. Hvorfor har han gjort det? Sårbarheten er utvilsomt tilstede.

Dette er dog ikke en uvanlig visningsform; man blir altså invitert til et intimt innblikk i kunstnerens liv, man er nesten på besøk hos vedkommende. Et annet eksempel på slik utleveringskunst er Tracey Emin med kunstverket «Everyone I ever slept with» som består av et telt, tapetsert innvendig av navnene på alle hun har ligget i samme seng med.

Men ja, i dette tilfellet er kunstnerens ”hjem” gjort om til et kunstverk. Teknisk sett består den av et par installasjoner med møbler fra kunstnerens barndomshjem, og veggene er prydet med fotoalbumark, hvor tekst og private bilder er satt sammen til collager. For hver ramme med bilde og tekst, blir du kjent med øyeblikkene og refleksjonene over tiden som er gått og minnene som er igjen, til kunstneren. Mest sannsynlig er katalysatoren til utstillingen det faktum at kunstneren aldri har møtt sin far, som avsløres blant annet i et brev som er tilegnet den ukjente faren. Kunstneren er meget personlig, det vil si han bruker alt av eget private materiale, til å kommunisere noe allmenngyldig, noe som setter i gang tanker og minner og inviterer publikum til å reflektere over seg selv, sine egne liv og dagens samfunn. Dette loftsrommet gir deg en varm, gjenkjennelig og trygg følelse, samtidig som du blir litt vemodig over tiden som er gått og relasjonene som er endret deretter.

Prosjektet kan leses ut fra ulike innfallsvinkler og reiser spørsmål rundt foreldreskap, mellommenneskelige relasjoner, identitet, tilhørighet, minner, barndom og begrepet familie før og nå, står det i programmet.

Det er noe med denne kurateringen som gjør at livet passerer i revy. Alt er blitt til minner, man føler seg nesten pensjonert.

Nå har jeg et sterkt behov for å pleie mine egne relasjoner og nåets øyeblikk, før de alle ender i stillbilder.