Fremmedgjøring av kunsten

En av utfordringene for gallerier og museer er hvordan man skal nå ut til et bredere publikum. I boken til Solhjell og Øien, Det Norske kunstfeltet, kommer det frem at selv med 20 års inkluderende kunstpolitikk, har det ikke vært særlig økning av besøkende ved kunstutstillinger. Hva kan være grunnen til dette?

For et par dager siden fikk jeg se en video av Elizabeth Ramsey fra BLANKSPACE på AftenpostenTV (link nederst i innlegget). BLANKSPACE er et galleri som holder utstillinger, workshops, forelesninger og seminarer. De har et ønske om å bygge bro mellom kunst og publikum, og bryte ned tanken om at kunst er noe bare for eliten. Dette ønsker de å gjøre ved å utdanne folk, så de forstår både kunstneren og kunsten.

Ramsey snakker i videoen om hvordan media er med på å fremmedgjøre kunst for folk flest. Fremmedgjørelsen skjer ved bruk av vanskelige begreper og sammenhenger som krever kunnskap om kultur og kontekst. Man snakker om et skille som kom rundt 1900 tallet da man gikk fra avbildninger av det gjenkjennelige, (som f.eks Mona Lisa av Leonardo de Vinci. Alle kan se at det er et portrett av en dame.) til ulike kunstretninger som surrealisme, ekspresjonisme og abstrakter former. Nå kunne man ikke lenger bare se på et bilde og forstå hva man så på. Kunsten ble i større grad gjort om til kodete meldinger, som betraktere måtte dekode og det etter spesielle regler. Ramsey snakker om at det har vært et skifte fra et fokus på det visuelle til å bli et fokus på det mentale. Det er da man kan kjenne, som ”det vanlige publikum”, at en tåke av begreper og forvirring brer seg.

En kodet melding? Foto: M. Søgård

Dette kan være en av grunnene til at man ikke får en økning i antall besøkende. Media er lett tilgjengelig og kan vært et hjelpemiddel til å få potensielle publikummer inn på gallerier og museer. Ramsey mener at media har en skjev fordelt dekning av kunst og at for mye av fokuset er rettet mot samtidskunst. Man må ikke glemme at kunst kan være mye annet enn samtidskunst. Som Solhjell og Øien skriver, det finnes en kunst og en formidler for enhver smak.

Ramsey påpeker at det ikke er en mangel i ulike kunstuttrykk, men heller en mangel på mediedekning og at publikum skaper begrensninger for hva kunst kan defineres som. Kanskje en bredere mediedekning av ulik kunst kan være med på å utvidet kunstbegrepet for folk flest, og på den måten åpne opp for nye veier inn i kunstverdenen. Slik at man kan finne den kunsten man syntes er interessant selv og med tiden kunne ta til seg kunnskap om kunsten.

http://www.aftenposten.no/webtv/serier-og-programmer/pecha-kucha-bli-inspirert/–Media-fremmedgjor-kunst-7401429.html?paging=&section=#.Uwth73lAtaq

The «Monuments Men»

The «Monuments Men» var en gruppe menn og kvinner fra tretten nasjoner. De fleste som var med i denne gruppen var frivillige. De jobbet for «Monuments, Fine Arts and Archives section» (MFAA), som ble opprettet under Den andre verdenskrig. Mange av dem var museumsdirektører, kuratorer, kunsthistorikere, kunstnere, arkitekter og lærere. Vi kan lese mer om hvordan disse menneskene jobbet på 1800-og 1900-tallet i artikkelen av Fiona Candlin «Curators, connoisseurs and expert object-handling» fra Art, Museums and Touch. Gjennom det siste året av krigen sporet de opp, lokaliserte og returnerte mer enn fem millioner kunstneriske og kulturelle gjenstander, som hadde blitt stjålet av Hitler og nazistene. Etter krigen hjalp mange av de frivillige med å restaurere og gjenoppbygge landenes kulturelle historie.

I år kom filmen «The Monuments Men» ut. Filmen er basert på sakprosa-boken «The Monuments Men: Allied Heroes, Nazi Thieves and the Greatest Treasure Hunt in History» av Robert M. Edsel. Filmen er skrevet og regissert av George Clooney og Grant Heslov. Karakterene i filmen er spillt av Clooney selv, Matt Damon, Bill Murray, John Goodman, Jean Dujardin, Bob Balaban, Hugh Bonneville og Cate Blanchett. Filmens plot er «En spesialgruppe med kunsthistorikere og museumskuratorer får i oppdrag å ta tilbake verdifull kunst som nazistene har stjålet, før Hitler ødelegger alt sammen. Det blir en kamp mot klokken, og et oppdrag som virker helt umulig…»

The Monuments Men på kino i Norge NÅ! Eier: Mia Carita Vassdokken

Om man ikke kan noe om historien «The Monuments Men» fra før, så tror jeg at denne filmen vil gi folk et lite innblikk i hva som ble gjort for å bevare kulturen og kunsten gjennom Den andre verdenskrig. Kanskje også vekke en interesse for å lære mer om disse fantastiske menneskene og hva de gjorde. Jeg gleder meg veldig til å se denne filmen fordi jeg ikke hadde hørt så mye om The «Monuments Men» fra før. Etter å ha lest litt om deres historie og deres arbeid, så kjente jeg på en utrolig respekt og stolthetsfølelse for disse menneskene. Disse menneskene gikk inn i krigen, vel vitende om at de kunne bli drept underveis, for å redde det lille av landenes kunst og kulturarv som de kunne. Deres mot og handlinger sier noe om hvor viktig det er å bevare kunst og kulturell historie, og at det fortsatt er viktig.

«Hvis man ødelegger kulturen til en hel generasjon, er det som om denne generasjonen aldri har eksistert»

  

Er rammer nødvendige for kunst?

Er det en nødvendighet med klare rammer rundt formidling av kunst? Er rammene rundt formidlingen forstyrrende eller komplimenterende for kunsten?

Tradisjonellt forbinder jeg utstillinger med hvite vegger, mye luft og store, kraftige rammer. Selvfølgelig tenker jeg da i første omgang på offentlige kunstmuseer. Gallerier blir også forbundet med «den hvite boksen». Er denne oppfatningen av kunstformidling med på å forme hva jeg anser som kunst?

I 2009 skrev Jorun Veiteberg om utfordringene forbundet med selve utstillingen av kunsthåndtverk («Utstillinga som utfordring – om kuratering av kunsthåndtverk» 2009). Selv om denne artikkelen handler om kunsthåndtverk kan utfordringene i mine øyne også omhandle formidlingen av annen kunst, og spesielt kunst formidlet av det inkluderende kretsløp: staten. Hun beskriver tre utfordringer, som er «sokkelen»: opphøyningen av kunsten ved å sette den på et monument og avgrense den fra omgivels ene, den hvite kuben – det typiske hvite, angivelig nøytrale måten å vise kunsten på, og den tredje omhandler utstillingens dramaturgi. Min oppfattning av kunstformidling er det samme Veiteberg beskrier som utfordringer og ikke-nøytral formidling.

En annen form for formidling skal man ikke se langt etter. Pink Cube på Grønland er et kunstnerdrevet galleri, malt rosa for å utfordre den tradisjonelle hvite kuben. En mer talende form for formidling for min del er instalasjonen «Balansegang» av Kristine Roald Sandøy. Den henger på veggen utenfor Oslo S mot Jernbanetorget. Hensikten med utstillingen er «å skape positive kunstopplevelser for reisende og besøkende på stasjonen». Problemet med denne formen formidling er at den forsvinner blant de mange travle pendlere. Hvor mange får med seg kunsten? Hvem ser den egentlig?

Foto: Privat

I realiteten er det nok mange måter å formidle kunst på. Spørsmålet jeg stiller er om den tradisjonelle måten å formidle kunst på har bestemt for mye av hva jeg personlig anser som kunst, og med det går glipp av mye spennende kunstverk og utrykk.

Smuglet kunst for publikummets fortjeneste

I april er NRK-programmet Walkabout tilbake. Innen den tid har forhåpentligvis også Nils og Ronny, programlederne av dette populære og alternative reiseprogrammet, funnet et galleri for å stille ut de 42 verkene de smuglet ut av Gaza under innspillingen.

Utgangspunktet til Nils og Ronny har alltid vært spontanitet. Dra til et sted, slå på kamera, se hva som skjer. I dette tilfellet fant våre kunsthelter seg i Palestina, nærmere bestemt Gaza, hvorpå Nils får den geniale idéen om uoffisielt å utnevne seg selv til internasjonal kunstkurator. Duoen setter seg fore å finne de beste kunstverkene Gaza har å by på. Hensikten var å vise kunstverk av palestinske kunstnere som av innlysende grunner aldri har fått muligheten til å vise kunsten sin utenfor Palestina, kanskje ikke engang utenfor Gaza.

Slik som jeg ser det har Nils og Ronny ikke bare smuglet kunstverk i deres gule Mercedes for å lage morsom og unik TV. De har forstått en vesentlig ting. Nemlig at gallerier er den viktigste møteplassen mellom kunsten og publikummet (Solhjell, Øien). Det er via gallerier vi møter kunsten og det er via gallerier vi som kunstutforskende kan bli satt i en setting hvor fokuset er opplevelsen og læringsprosessen. Med dette formålet gir de oss som publikummere muligheten til å lære om palestinsk kunst takket være en smuglerrute og en gul Mercedes.

Foto Jon Gudmund G. Gunnarsson

Så at Nils og Ronny smuglet kunstverk gjennom en underjordisk tunnel til Egypt, videre til Norge, og til sist inn i et galleri (forhåpentligvis lokalisert i Oslo) gjør at vi som konsumere får muligheten til å oppleve palestinsk kunst på en unik måte. Vi vet ingenting om disse kunstnerne. Er de anerkjente kunstnere i Palestina eller amatørkunstnere? Har det egentlig en betydning? Kanskje det er politisk og hardtslående ærlig undergrunnskunst? Eller vakker kunst skapt for nytelse i konfliktfylte områder? Eller kanskje vi kan få en dypere innsikt i konflikten som preger Gaza og det daglige livet til alle som holder til der. Vi får i alle fall muligheten til å oppleve verkene som unike objekter i en kunstutstilling. Her vil, som Solhjell og Øien presiserer, det estetiske blikket dominere kunstopplevelsen. Gjennom kunstutstillingen vil vi som betraktere knyttes til kunstneren gjennom en personliggjøring, muliggjort av kurator Nils selvfølgelig. Videre vil vi kritisere og kommentere, og er de palestinske kunstnerne heldige vil dette generere hype rundt kunsten deres utenfor sine egne landegrenser. Det viktige er at alle disse agentene vil fremheve verkene som noe unikt og egenartet, synlig for hele verden.

Uavhengig av kunstutstillingens utfall er en ting i alle fall sikkert, og det er at den nå internasjonale kunstkuratoren Nils med sin kumpan Ronny har gitt oss muligheten til å lære og oppleve noe helt genuint og spennende. Før oss fra uvitenheten og inn i galleriene. La oss oppleve og lære, nyte og sjokkeres.

Linker:

http://www.aftenposten.no/kultur/NRK-duo-smuglet-kunst-fra-Gaza-til-Egypt-7477706.html#.UwvmzPldWGX

Ikke en helt A4- Munch

Publikumsutvikling er et relativt nytt begrep som har blitt populært og viktig de siste årene. Dette gjelder selvsagt også innenfor gallerier og museum. Kjell Magne Mælen har doktorgrad i publikumsutvikling og har utviklet det han mener er publikumsutviklingens kjerne som to bud. Det ene lyder:

1. Organisasjoner som oppnår en god publikumsoppslutning, gjør en innsats for å etablere genuin kontakt med sitt publikum på publikums egne premisser.

Ifølge SSB sine undersøkelser mellom 1991- 2008 har ca. 40% mellom 9 og 80 år besøkt en kunstutstilling minst èn gang i løpet av et år. I 2008 kom det frem at ca. 38% av de mellom 9-15 år går på kunstutstillinger. De som går på utstillinger er blitt noe eldre og da er det kanskje lurt å fange opp de yngre for å dyrke interessen for kunstutstillinger i en tidlig alder. En venn av meg sa en gang han hadde vært på museum at ”det hadde vært kjempegøy fordi det var så interaktivt”. I vår teknologiske hverdag er dette kanskje et godt middel for å tiltrekke seg yngre målgrupper?

Selv om Munch- jubileet er over betyr ikke det at Munch blir glemt. På Munch- museet har de nå en svært omfattende utstilling som heter ”Munch på papir” som varer til 2.mars. Edvard Munch hadde en stor produksjon av kunst på papir. Utstilling har tatt for seg de 170 skissebøkene han hadde, som til sammen inneholder 4500 tegninger. Disse er nå digitalisert slik at publikum kan benytte seg av nettbrett for å se på alle tegningene. En av kuratorene ved museet sier det er uvanlig at en utstilling har så stor bredde av èn kunstner. Dette er en sjelden samling hvor alle skissebøkene er bevart som de var, og alt får plass under samme tak!

Foto: Pia Litleskare

Erfaringen til Munch- museet er at barn og unge kaster seg over disse nettbrettene, noe som både aktiviserer og engasjerer på nye måter. Men min venn, som er i midten av 20-årene og  ikke veldig engasjert i kunstutstillinger, fikk også sin interesse fanget på denne måten. Med denne utstillingen utfyller Munch- museet det ene budet til Mælen ved å etablere genuin kontakt på publikums egne premisser.

Tiden da museer kun hadde malerier på veggene er kanskje over og publikumsutvikling og det å engasjere publikum interaktivt er spennende måter å nå ut til nye målgrupper på. Og det viser også at ingen kunstner trenger å være helt A4 for å bli tatt seriøst!

Link: http://munchmuseet.no/

Gaver uten baktanker?

Er det typisk norsk å være skeptisk? Da Christian Ringnes erklærte at han ville gi Oslo by en skulpturpark i gave, ble det straks bråk. I stedet for å se det som en måte å gjøre kunstverk tilgjengelig for alle, ble det satt i gang uendelige diskusjoner for å finne ut hva som lå bak.

For i Norge har vi en svak tradisjon for filantropi, og alle vet jo at det ikke er noe som er gratis her i livet. Det måtte selvfølgelig ligge egoistiske motiver bak. Flere mente at dette var et slett skjult forsøk på å skape et minnesmerke over seg selv. Og ikke bare det, kanskje var det kvinnefiendtlig å bare vise skulpturer av kvinner. Kanskje ville det til og med inspirere til voldtekt. Eller kanskje ville det gjøre at mennesker som aldri ville beveget seg inn på et kunstmuseum eller galleri plutselig få lett tilgang til kunstverk som kan oppleves på egne premisser, uten dømmende blikk fra bedrevitere.

Publikumsreaksjon på blandingen av kunst og musikk ved konserten Somnambulism på Henie Onstad Kunstsenter. (Foto: Martine Rydland. Gjengitt med tillatelse)

 Kanskje er det vår historie, at vi er en liten nasjon av bønder, som gjør at nordmenn generelt er skeptiske til rike mennesker. I våre naboland har man hatt en helt annen tradisjon med adel, og de første offentlige kunstmuseene i Sverige og Danmark hadde sitt utgangspunkt i kongelige og private samlinger. I Norge vedtok Stortinget i 1836 å bevilge penger til innkjøp av malerier til en statlig kunstsamling, og selv om flere av de senere samlingene er blitt til på inititativ fra private, er staten fortsatt hovedsponsor for langt de fleste kunstmuseene i Norge. I Danmark får museer som Glyptoteket i København og Louisiana i Humlebæk også statsstøtte, men der norske museer får dekket ca 85% av driftsutgiftene, er bidraget fra det danske Kulturdepartementet kun 1/3 av driftsutgiftene. Resten dekkes av sponsorer og billettinntekter.

Men i et land hvor det kun er én hovedsponsor av kunst, kan man jo lure på hvor variert tilbudet i virkeligheten er. For så lenge staten betaler, kan det være nærliggende å tro at tilbudet påvirkes av det inklusive kretsløpet og pedagogiske oppsett for å få alle med. Og har vi da egentlig råd til å rynke på nesen av de private mesenenes bidrag til kunsttilbudet?

Plakaten for konserten Somnambulism på Henie Onstad Kunstsenter

Henie Onstad Kunstenter (HOK) er et annet eksempel på rike menneskers bidrag til kunst i Oslo-området. Museet ble startet etter generøse donasjoner fra Sonia Henie og Niels Onstad, og karakteriseres av Dag Solhjell som et eksempel på et museum for moderne kunst, men med trekk som minner mer om et museum for samtidskunst. I stedet for kronologiske utstillinger etter klassifikasjoner, tilbyr HOK spesialiserte utstillinger etter kunstner sammen med flere forskjellige aktiviteter. Jeg har selv vært en del av en konsert i forbindelse med Arne Nordheim-utstillingen høsten 2013. Verket var et bestillingsverk komponert av Serena Maneesh inspirert av Arne Nordheim, og tok plass inne på museet i forlengelse av utstillingen. Kunstopplevelser som dem HOK tilbyr ville kanskje ikke vært mulig uten donasjoner fra velstående, men forringer det virkelig opplevelsen at senteret bærer navnet deres? Eller kanskje er det slik at personen blir glemt, mens kunsten består.

Henie Onstad Kunstsenter

Louisiana

Glyptoteket

Rockheim i Trondheim

Undersøkelser viser at besøkstallene på kunstutstillinger i Norge har falt fra 42% i 2008 til 38% i 2012. Da er det naturlig å lure på hvorfor dette er tilfelle? Det er fort gjort å tenke at det er for spesielt interesserte innenfor det feltet museet/utstillingen har å by på. Påstanden underbygges nå ut i fra egne erfaringer, hvor man i yngre dager har blitt dratt med i skolesammenheng, og av foreldre som nyter synet av kunstverk som henger pyntelig på en vegg hvor det står skilt om ”do not touch”. Mange av disse mesterverkene er ikke til salgs, og om de så er det koster de mer enn huset og hytta til Røkke sammenlagt. Dette satt litt på spissen for å få frem poenget om at jo, her er de besøkende spesielt interesserte og terskelen svært høy.

Hvordan kan flere galleri og museum senke denne terskelen, og hanke inn flere enn fåtallet over dørkarmene sine? Hvis vi ser litt på det Solhjell og Øien kaller de tre kretsløp innenfor kunstfeltet, vil et slikt besøk på et eventuelt galleri eller museum, tolkes som eksklusivt og ikke regnet for den typiske mannen i gata. Jeg tenker at en fin søndagsaktivitet for familien kan være noe mer interaktivt, samt aktuelt for hele familien eller vennegjengen. For å nå ut til flesteparten, burde flere museer i det inklusive kretsløpet bli kjent. Etter litt research,  dukket det opp et eksempel som kan tenkes å være aktuelt for enhver mann i gata: Rockheim i Trondheim. (ordspill, genialt).

http://www.rockheim.no/

Er man musikkentusiast, eller bare på utkikk etter et aktuelt sted hvor man kan nyte, lære og leke, ser det ut til at dette museet har noe for alle. Bak dette prosjektet som startet i 2006 vil jeg tro de har brukt en del tid med tanke på publikumsutvikling.  Her har vi møtepunkt for folk som vil leke seg og spille musikk, folk som vil lære om musikkens historie og for folk som vil nyte bilder og livemusikk. Terskelen her ville jeg målt som relativt lav, men som for alle andre plasser nytter det ikke å ha et tilbud folk ikke er kjent med.  Her nås det ut til publikum via sosiale medier. Over 15 000 ”likes” på facebook og mange gode omtaler, gjør at ordet spres videre til naboen. Aktuelle workshops og tidsriktige utstillinger gjør at interessen til Ola Normann vekkes. Dette vil jeg påstå i hvert fall er i riktig retning for å inkludere og nå ut til folk flest.

Uvitende om at et slikt sted faktisk fantes, er Rockheim blitt ført opp på besøkslista mi til neste gang jeg ferdes til Trondheim.

Foto: Eirin Sandstad

Sjangerkompetanse

Anne Eriksen skriver at museer kan ses på som en sjanger. Med dette mener hun at museer skal kommunisere noe, innenfor et sett av konvensjoner og løse regler. På samme måte som i en roman er målet å nå frem med et budskap, men dette kan gjennomføres på forskjellige måter. Kombinert med stor variasjon i uttrykk, finner man faste sjangerkjennetegn som skaper en felles forståelse av hvordan uttrykket skal tolkes. Slik jeg ser det, er dette en god sammenligning. På samme måte som permene på en bok kan skjule de utroligste ting, fortalt gjennom ord, kan museumsbygg gjøre det samme fortalt gjennom gjenstander, lyd, bilde eller andre ting.

Eriksen påpeker videre at for at sjangeren skal fungere etter hensikten er det en forutsetning at deltakere og tilskuere er innforstått med sjangeren, eller de aktuelle konvensjonene. Denne sjangerkompetansen er avhengig av at publikum gjenkjenner sjangermarkørene. Helt grunnleggende dreier dette seg om hva som kjennetegner et museum, og for eksempel hvordan en skal oppføre seg der.

Institusjoner kjennetegnes gjerne av tung arkitektur og lite fleksibilitet. Mange museer har kulturhistorisk fokus, og ettersom historien ikke forandrer seg særlig mye, og i hvert fall ikke veldig brått, er det heller stort behov for muligheten til raske omveltninger. Likevel tror jeg at mange museer kunne blitt mer spennende hvis de turte å bevege seg utenfor sjangeren sin. Nasjonalmuseets Kyss frosken gjorde for eksempel kjempesuksess i 2005, ved å ta kunsten ut av museet og putte det i en grønt plastrør.

Lene foran Edvard Munchs Skrik i Nasjonalgalleriet. Foto gjengitt med tillatelse fra Lene og fotograf Anita Kokai. Nasjonalgalleriet illustrerer en svært tradisjonell ”museumssjanger”.

I tillegg til disse fysiske normene mener jeg at en bør være seg bevisst sjangerkompetanse eller mangelen på sådan, i formidlingen i museene. I disse dager er det stort fokus på grunnlovens 200 års-jubileum, og i den forbindelse arrangeres det flere utstillinger. Å kjenne vår felles historie er viktig, og det burde tas høyde for at sjangerkompetansen vil variere blant publikum. Jeg tror at ved å aktivt bidra med å sette kunsten inn i en kontekst som føles relevant, vil publikum kunne få større glede og forståelse av det de ser, for eksempel ved å kunne trekke linjer til sine egne liv og nåtiden.

 

Kuratorens kuriositet og knust kunst

Forrige søndag kunne Miami New Times meddele at en publikummer hadde knust en 5000-7000 år gammel vase som var utstilt på Perez-museet i Miami. Den kinesiske Ai Weiwei var den som hadde stilt ut den nå knuste vasen; sågar hadde Weiwei i sin tid selv knust en vase fra Han-dynastiet for å utbrodere den nå ramponerte utstillingen av fargede 5000-7000 år gamle kinesiske vaser. Knust for kunstens skyld.

Hvorfor knuste denne publikummeren vasen til Ai Weiwei når Weiwei selv tidligere hadde knust en i overkant 2000 år gammel vase? Det viste seg senere at vaseknuseren var den dominikanske maleren Maximo Caminero. Han ønsket å sette fingeren på at det faktum at museet brukte mange millioner på å stille ut utenlandske kunstnere mens de lokale Miami-kunstnerne aldri ble utstilt. Knust i kunstens navn.

Knust kunst er ikke noe uvanlig sett i et historisk perspektiv. I år 356f. Kr. tok en person ved navn Herostratos å påtente en av antikkens syv underverker, Artemistempelet i Efesos, for å gjøre seg selv berømt utover dødens grenser (gratulerer!). Knust kunst.

Hentet fra fra http://www.freedigitalphotos.net

La oss gå tilbake til Maximo Caminero som knuste kunst for å prøve å fortelle verden om sin egen kunst, og for å få den ut til sitt lokale museum. Hovedproblemet til Caminero er kanskje det at han gjerne skulle ønske at Perez-museet var i et kretsløp som var mer inkluderende, og med kuratorer som avventer tilbud fra kunstnere. Det inkluderende kretsløpet har ofte kuratoriske begrensninger fordi de ofte føler seg forpliktet til å ta hensyn til lokale kunstere. Dessverre for Caminero, så har det seg slik at museet han så seg ut ikke var i dette kretsløpet, men heller i det eksklusive kretsløpet der kuratoren ofte selv er som en speider der selv bestemmer hvem som skal være med i de forskjellige museumsutstillingene. I dette kretsløpet blir selv gode kunstere eksludert pga kuratoriets frihet til å kunne velge bort.

Om du leser dette, Maximo, så har jeg en liten gladmelding til deg. Til tross for å ha vært litt korttenkt i gjerningsøyeblikket så har du nå fått oppmerksomhet (og en dom på minimum fem år, pluss en regning på én mill. dollar). Oppmerksomhet er et godt utgangspunkt for å vekke interesse og nysgjerrighet, og noe av det viktigste innenfor det eksklusive kretsløpet er å få en kurator interessert i deg og din kunst. Finner et kuratoriat et riktig vinklet konsept har du sjansen til å komme inn på eksklusive museer. I tillegg til utvelgelse og konsept er en annen av kuratoriatets oppgaver å forfatte sympatiske tekster som ledsager utstillingen, og er det noe jeg tror du trenger nå så er det nok akkurat dét: sympatiske tekster.

Mer info om saken kan finnes her: http://blogs.miaminewtimes.com/riptide/2014/02/miami_artist_maximo_caminero_s.php

og her: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/kina/artikkel.php?artid=10129583