«Hva er kunst?»

«Hva er kunst?» er et spørmål som stadig dukker opp igjen, og dessverre finnes det ikke noe klart eller enkelt svar. I dag når alt tilsynelatende kan være kunst, hvem har da egentlig retten til å bestemme hva som skal sees på som kunst og hva som ikke kan? I siste utgave av KUNST (2/2015) får tre kunstnere spørsmålet «Er det kunstneren, kritikerne eller publikum som best definerer hva som er kunst?»

Ettersom kunsten har utviklet sin autonomi, har kunstbegrepet blitt utvidet og flere og flere artifakter, teknikker og hendelser blir innlemmet i definisjonen «kunst». I begynnelsen var det klassisk maleri og skulpturer, siden ble tegning, grafikk, tekstil og fotografiet inkludert, samtidig har hva som er «lov» innenfor de ulike teknikkene blitt utvidet.

Selv om kunsten har forandret seg oppgjennom årene, har flere omliggende elementer i kunstfeltet i stor grad forblitt uendret. Kunstproduksjonen, publikummet, kuratoriatet, kritikerene, kunstmuseumene, kunsthistorien, kunstpolitikken og så videre, forholder seg noen lunde stabilt rundt kunstverkene. Det er kunstverkene som er kunstfeltet omdreiningspunkt. Alle disse elementene eller aktørene bedømmer ulikt hva som kan være kunst og hva som ikke kan være det. Hvem er det som best har evnen og kunnskapen som kreves for å kunne ta den avgjørelsen?

Jeg vil tro de fleste er enige om at det i stor grad er subjektivt hvorvidt en liker et «kunstverk» eller ikke, derfor vil også bedømmelsen av kunstens kvalitet være subjektivt. Vi vil da tillegge kunstens egenskaper ulik vekt og viktighet i vår kvalitetsbedømmelse. Noen vil hevde at kvaliteten ligger i kunstveket og dets utførelse, andre at den ligger på de følelser, opplevelser og refleksjoner betraktningen av verket gir opphav til hos den enkelte, mens andre igjen mener det er «navnet» kunstneren eller galleriet har som vi må bedømmer etter. Dette kaller Stephen Davis, (gjenfortalt av Solhjell og Øien 2012), henholdsvis prosedurale -, funksjonelle – og institusjonelle kunstdefinisjoner.

Kunstnerne tilstreber kvalitet i verkene de lager, publikum ser etter kvalitet i verkene de betrakter og kritikerne bedømmer kvalitet. Men hvem av dem, og de øvrige nevnte aktørene, har «mest» rett og er best egnet til å bedømme kunstens kvaliteter?

To av kunstnerne intervjuet i KUNST, Tanja Eli Sæter og Marius Martinussen, mener det er kunstneren som best avgjør hva som er kunst. mens den siste, Hildegunn Solbø, at kunstneren, kritikerne og publikum må alle være med å definere. Martinussen syns det er uinteressant hva publikum og kritiker mener er kunst, men at deres rolle er en bonus i hans kunstnerskap. Sæter mener i utgangspunktet at det er en treenighet, men vil legge til visningsstedene, stipendkomiteene og annenhåndssalgsstedene og kunstorganisasjonene, som også må være med i bedømmelsen av hva som er kunst. Et problemer som Solbø trekker frem er at publikum ofte ikke vet hva de skal mene om kunst, at kritikerne ofte blir interne og ekskluderer både publikum og kunstner.

Kunstneren er den som skaper verket og selv streber etter sin definisjon av kvalitet i kunsten, og vil ofte mene at det han/hun skaper er kunst. Mens det er de andre aktørene som sammen bedømmer og avgjør verket og kunstnerens suksess og muligheter. Hvilken aktører som blir tillagt mest troverdighet varierer, men alle trenger ikke å være enighet. Ofte kan kritikk og uenighet gi kunsten oppmerksomhet og føre til suksess. Så det finnes som nevnt ikke et klart svar på spørsmålet, men det er viktig at det diskuteres og rettes et lys mot problemstillingen. Kunst må diskuteres. Bare på den måten kan det skapes en bedre forståelse.

Bilde av forside og artikkelen i KUNST (2/2015)

Reklame

Politikk og graffiti, da og nå

De siste årene har graffiti og gatekunst begynt å bli en akseptert kunstform, også blant politikerne i Oslo. I desember 2014 vedtok bystyret i Oslo, etter forslag fra Miljøpartiet det Grønne, enstemmig at det skal lages en handlingsplan for graffiti og gatekunst i Oslo 2015 – 2019. Til tross for at Oslo er Norges største by ligge de langt etter resten av landet innenfor dette feltet. Bergen har en handlingsplan for graffiti og gatekunst 2011- 2015, og Stavanger har siden 2011 hatt en egen gatekunstfestival. I Oslo derimot har det nesten siden graffitien kom til landet på 80-tallet blitt drevet aktivt arbeid mot graffitien og dem som driver med det, og på mange måter har kommunen selv skapt problemene som forbindes med graffitimiljøet samtidig som de kvelte mulighetene for positiv utvikling innen kunstformen.

Graffitien kom til Norge fra New York på begynnelsen av 1980-tallet, og særlig var tog og t-bane populære mål. Derfor var det kanskje naturlig at Oslo Sporveier sammen med politiet startet kampen mot den nye ungdomskulturen. Politikerne i Oslo kom først på banen i tiden før OL på Lillehammer i 1994, og begynte da å ta en aktiv del i å prøve å løse problemet. I første omgang ble det oppfordret til bedriftene hvor fasader kunne bli sett av besøkende, om å pusse opp og fjerne graffitien for å gjøre byen fin. Men kort tid etter gjorde byen en helomvending og to i bruk en mye mer aktiv og særdeles aggressiv taktikk. I kampanjene de kjørte fremover prøvde de å koble graffiti og tagging med vold, direkte hærverk og rusmidler, noe som på ingen måte var representativt. Forklaringen var at de ville forhindre at koblingen skulle oppstå.

Første del av kampanjen innehold tre elementer: falske regninger for taggerherværk sendt ut til ungdomsforeldre, en nedtagget buss som kjørte rundt hvor setene var skåret opp med kniv, samt en voldsfilm som viste en ungdom i et videospill som fikk poeng for å banke opp uskyldige samtidig som han hele tiden tagget. Kampanjen mottok massiv kritikk, og det med god grunn, Hip hop-ens kultur, som inkluderte graffiti og tagging, har hele tiden hatt en ideologisk grunnlag som avstår fra vold, dop og rasisme. Senere ble vinklingen å latterligjøre graffitiungdommen gjennom plakate og tilnavnet taggerhuer. (Mer om graffiti i Norge og om kampanjen kan leses i boken Gategallerier av Cecilie Høigård)

Til tross for den aggressive kampanjevirksomheten ble det ikke påvist noen nedgang i graffitien, men derimot ga det de aktive skriverne og kunstnerne et dårlig rykte som dessverre ha vedvart. Og kampen har fortsatt i politikken, men dog mindre aggressivt. I 2011 ble «tiltaksplan mot tagging 2011-2018» vedtatt, hvor det blant annet ble forbudt med lovlige graffitivegger. Hvor skal da unge kunstnerne få muligheten til å øve seg på større og mer tidkrevende arbeider? Et særlig interessant aspekt er hvordan denne tiltaksplanen skal kombineres med den kommende handlingsplanen. Hva er lovlig og hva er ulovlig gatekunst? Hvor vil grensene gå? Dessuten, hvem har egentlig rett til å bestemme hva vi skal se i det offentlig rom?Verk av den franske graffitikunstneren C 215 på Grünerløkka i Oslo. Foto: Nina F Bratbak

Planene om Fotografiets Hus har fått politisk støtte

Vippetangen, en mulig plassering av Fotogafiets Hus. Bilde: Nina Flatnes Bratbak

Norges Fotografforbund forteller på sine nettsider at 21. januar vedtok et enstemmig Kultur- og utdanningskomite å gå inn for at det opprettes et nasjonalt fotografihus i Oslo, Fotogafiets hus. Et samarbeid mellom Stiftelsen Se og Foto-Norge skal gjennom Fotografihuset AS, som ble stiftet 8 oktober 2014, arbeide for å realisere planene. Dette betyr at et samlet norsk fotomiljø står bak initiativet. Fotografihuset vil hente mye inspirasjon fra Fotografiska i Stockholm og har som mål å tilby blant annet kurs, workshops, utstillinger, atelierer, studio, butikk og kafeteria. Huset vil på mange måter fungere tilsvarende som Litteraturhuset og Kunstnernes hus og være et sted for både fotografer, profesjonelle og amatører, og for publikummet.

Selv om fotografiet går tilbake til 1820-tallet, ble det først på 1970-tallet godtatt som en kunstform. I dag brukes fotografiet på en helt annen måte enn for kun få år siden og på grunn av teknologiske utviklingen, ikke minst innen mobiltelefoner, blitt en del av manges daglige liv. Også sosiale medier har hatt en sterk påvirkning på populariten, med blant annet Instagram og Snapchat. I dag lastes det opp 1732 bilder på Instagram hvert sekund. Men i forhold til antallet mennesker som aktivt tar bilder i dag, er det bare en liten andel som stiller ut og selger bildene sine. Et Fotografiets Hus vil kunne bidra til å styrke og formidle fotografiets posisjon og rolle i samfunnet, og da som noe mer enn et Instagram-bilde. Fotografering er blant verdens mest vanligste hobbyer, og et Fotografiets Hus vil derfor kunne treffe mange. Det vil også bidra til å løfte fotografiet som kunstform, noe blant annet Kultur og utdanningskomiteen mener det fortjener.

Fotofeltet kan deles inn i en rekke ulike sjangere i tillegg til kunsten, blant annet motefotografi og pressefotografi. Felles for disse er at de er sterkt kommersielle samtidig som de kan oppnå høy anerkjennelse som et profesjonelt fagområdet. Dette gjør at den største delen av fotofeltet faller utenfor det kommersielle kretsløpet som er en av tre kretsløp Solhjell og Øien bruker for å kategorisere det norske kunstfeltet. Ei faller det heller i de to andre, det eksklusive og det inklusive. Kunstfotografiet derimot havner i større grad i det eksklusive kretsløpet. I motsetning til en maler i det eksklusive kretsløpet, et det for en kunstfotograf mye enklere og dessuten akseptabelt å krysse grensen over til det kommersielle, og mange gjør nettopp begge deler uten å miste sin anerkjennelse. Noen går også motsatt vei, ved å vise pressebilder eller motebilder i gallerirommet.

Fotografiets hus vil havne et sted mellom det inklusive og det eksklusive kretsløp. Det har et inkluderende og politisk mål gjennom arbeidet med styrking og formidling, i tillegg til at det vil bli satt et ekstra fokus på barn og unge. Huset vil være for både fotografer og publikum, profesjonelle som amatører, og vil trolig få økonomisk støtte fra offentlige instanser. Videre vil huset trolig utvikle høy anerkjennelse og det vil dessuten stor grad vise nyere fotografisk arbeid, som er kjennetegn for deler av det eksklusive kretsløpet. Hvor huset havner med størst tyngde, gjenstår å se.