Har hus, mangler innhold

”Den rødgrønne regjeringen har gitt oss en perlerad av påkostede kulturbygg, men har ikke lykkes med å fylle dem med innhold”.

I Dagens næringsliv tirsdag 5 mars 2013 kommenterer Sarah Sørheim, redaksjonssjef for Etter børs i Dagens Næringsliv, hvordan kulturløftet har sviktet.

Regjeringen satte i 2005 kulturløftet ut i livet, med utgangspunktet i at kulturlivet var underfinansiert, og at en kraftig økning var på tide. Det norske kunstfeltet skiller seg ut i forhold til de fleste andre land når det gjelder offentlig finansiering. Beregninger viser at omsetningen i billedkunstfeltet i Norge i 2010 var på ca. 2 mrd. Av dette kommer mer en to tredjedeler fra staten. Siden 2005 har pengestrømmen til kulturlivet nådd et nivå Norge og verden aldri har sett tidligere. Kulturbudsjettet utgjør nesten 1% det totale statsbudsjettet.

Det viser seg nå, 8 år etter kulturløftet ble satt i virke, at den økte ressursinnsatsen på flere felt ikke har ført til en tilsvarende økning i kulturproduksjon og publikumsbesøk som man hadde forventet. Mesteparten av pengene har gått til lønn, pensjon og drift, og ikke til å bygge opp samlingene.Et eksempel er det kommende nasjonalmuseet. Museet vil bli imponerende med en flott beliggenhet og et fint arkitektonisk uttrykk, men nasjonalmuseet har fortsatt relativt få ressurser til innkjøp av kunst.

I ”Det norske kunstfelt” , står det;” kunstmuseene er den del av kunstsystemet der de private bidragene er størst. De offentlige museenes samlinger er i stor grad blitt til gjennom private donasjoner.”

Selv om dette er tilfellet, kan man ikke bare sitte å vente på at en ny rik onkel donerer samlingen sin. Det kan ta lang tid mellom hver gang, og det er ikke noe man kan belage seg på. Med et oljefond som har mulighet til å investere milliarder på eiendom i  London, Hvorfor kan ikke oljefondet heller investere i kvalitetskunst og som vil berike Norge.

Ser vi til Astrup Fearnley museet som er privateid og som ikke er mottaker av noe som helst offentlig støtte,  kan en på mange måter si at Astrup Fearnley-museet er et kommersielt museum, med det overordnede målet å tiltrekke og påvirke et stort publikum.  Det er kanskje måten vi bør tenke mer fremover. Prøve å treffe de store massene. En artikkel på nettsiden (http://www.kunstkritikk.no/nyheter/astrup-fearnley-museet-best-likt/?d=no). Forteller at nettopp Astrup fearnley-museet er det mest likte blant det norske folk.

Noe er feil når de fleste som drar å besøker nasjonalmuseet er skoleklasser som MÅ,  og ikke velger det. Når barn og ungdommers første møte med billedkunsten er halvveis, kan vi ikke forvente at kulturforståelsen og engasjementet blir noe mer enn nettopp det. Halvveis. Hvis kulturfeltet skal kunne fortsette å vokse , er det avhengig av flere finansieringskilder en statsbudsjettet. Museene må fylles med innhold som publikum gjerne betaler for å se.

Foto: Mari Løvstad
Foto: Mari Løvstad

En litt annerledes kunstutstilling

Er kunsten kun forbeholdt noen få, eller er kunst også for mannen i gata? Hvis kunsten er for alle, hvordan skal man klare å få kunsten ut i de tusen hjem?

Denne problemstilling gjør kurator og billedkunstner Tito Frey noe med. Han er mannen som står bak kunstprosjektet der 12 unge kunstnere gjennom hele 2013 skal ”stille ut” sine kunsttrykk på midtsidene  i lokalavisen Akers Avis Groruddalen. Han gir oss ”kunst på avispapir.”

”Noen vil nok tenke hva i all verden dette er for noe. Men det er fint, for da har kunstverket utløst noe. Det har ført til at en leser har begynt å tenke.” – Tito Frey

Når vi skal sette inn denne type kunst i et system tar vi utgangspunktet  i Dag Solhjells kretsløpsteori, der han kategoriserer det norske kunstfeltet som bestående av 3 kretsløp.

Vanligvis er det den intellektuelle eliten som er mottakere for kunsten på kunstgalleriene. Disse galleriene og denne kunsten er en del av det eksklusive kretsløpet. Kunsten og opplevelsen er kun  forbeholdt de ”innvidde”, der de er de eneste som har kunnskap til å forstå og bli engasjert av kunsten. Den vanlige person vil være utenfor det gode selskap. Derimot er tanken med å få flere interessert i kunst fra det inklusive kretsløpet, og det er det inklusive kretsløpet eller ”rådhuset” som her vil være beskrivende for kunstprosjektet. De kulturpolitiske verdiene er i sentrum og her forvalter kretsløpet politisk kapital. Publikum blir satt foran kunsten og man vil ha bredde framfor elite. Kunsten er for alle og man vil at flest mulig skal delta i den.

Kurator Frey sier ” jeg er opptatt av at kunst skal gå direkte til folket”.

Et annet kjennetegn på den inklusive delen av kunstfeltet er at kunstnerne ofte må jobbe under visse forutsetninger. I dette tilfellet må de tolke Veitvet (tettstedet avisen blir gitt ut i.) Restriksjoner gjør at kunstneren ikke har den samme friheten som kunstnerne i det eksklusive kretsløpet har.

Jeg synes det er et flott tiltak de har satt i gang ved å bruke aviser som en markedsføringskanal for kunsten. Vi får bare håpe at dette blir en suksess som fører til mer bevissthet rundt kunst.

href=»https://galleriogmuseumsbloggen.files.wordpress.com/2013/04/img_1852.jpg»>Foto: Mari Løvstad Foto: Mari Løvstad
Link:

http://www.groruddalen.no/kunst-paa-avispapir.5162316-77747.html