Munch mellom barken og veden

Foto med tillatelse: Helle Hobbelhagen

Eg trur ikkje diskusjonen kring det nye Munch-museet kan ha gått ein einaste nordmann hus forbi. Skal museet stå på Tøyen eller skal det flyttast meir sentralt?

Eit interessant aspekt kring Munch sin framtidige endestasjon kan mogleg vera dets plassering innad i kretsløpet i høve posisjonering. I boka «Det norske kunstfeltet», til Dag Solhjell og Jon Øien, beskriver de Pierre Bourdieus inndeling av høgkultur og lågkultur, det smale og det breie kulturbegrepet, finkultur og populærkultur, det elitære og det kommersielle. Ein beteiknar ofte den eine delen som katedral, den andre som børs. Ein tredje inndeling kallast rådhus der politiske og demokratiske motiv er i fokus. Desse tre fell innanfor begrepa det eksklusive (katedral), det inklusive (rådhus) og det kommersielle kretsløpet (børs).

Munch sin kunst er sett på som eineståande i verdssamanheng, og har nok ved salet av «Skrik» til fleirfaldige millionar kroner bekrefta sin plass i verdshistoria, sjølv om han opplagt frå før var ein høgt anerkjend kunstnar. Han gjekk fremst og bana vei for ekspresjonismen i Noreg samstundes som på verdsbasis. Hans mål var å beskrive forholda til «den moderne psyke», og meinte at menneska sto maktesløyse framfor dei store naturlege kreftene kring død og kjarleik samt kjenslene assosiert med dei –sjalusi, einsemd, frykt, lyst og fortvilelse (Kleiner, Mamiya 2005: 889). Desse kjem mogleg tydelig fram i kunstverka hans, og spelet på alle mennesker sine kjensler gjer at kvar og ein kan kjenne seg att og la seg gripe med av kunsten.

Såleis kan ein seie at hans posisjon, hans anerkjenning og plassering historisk både set han innanfor det eksklusive kretsløpet, samt det kommersielle. Han rekk vidt og treff mange med kunsten samstundes som at han innehar respekt og aktelse innad i det smale miljø. Hans velkjende malte andlet frå verket «Skrik» er kommersielt tatt i bruk i notidas skrekkfilm for ungdomar, og befestar verkemiddelet bunde til frykt og hans talent til å framvise dette via maleri, som treff både kjennera av kunsten samt den som ser på verket for fyrste gong eller via ein film satt utav dens originale kontekst.

Ein kan seie at Munch òg fell innanfor det inklusive kretsløpet då store delar av hans samling er gitt som gåve til Oslo Kommune. Ved det inngår kunsten hans i det politiske spel og der hans offentlege liv er avhengig av kommunens måte å handtere samlinga på. Han er eit av Noreg sine største historiske navn og arva etter han er interessant for mange andre enn kun nordmenn og spesielt interesserte, som mogleg andre norske turistattraksjonar som beror seg på kulturlivet er. Kunsten skal tjene andre formål enn seg sjølv. Kunsten har blitt eit spørsmål om byutvikling. Ville fleire kome og sett kunsten om den låg i Bjørvika føre Tøyen? Set ein kunsten der den fortjener å vera eller der ein trur den gjer seg best for ei gruppe i folket? Skal ein satse storslått på fantastiske omgjevnader og enkel tilkomstveg eller gjera det litt vanskeligare å kome til og mindre synligheit, men byen generelt får eit breiare spenn? Eg skulle gjerne hatt svaret og delt det i dette blogginnlegget, men eg er redd eg der kjem noko til kort. Enklast er det å skulde på begrensningane i høve ord. Eg har svaret, eg har berre ikkje plass nok.

Vekk med de nakne vegger!

Vi mennesker må forholde oss til offentlige bygninger i utrolig mange stadier her i livet, og derfor mener jeg at det er viktig at man trives i disse bygningene. Til stadighet blir vi møtt av nakne, uinspirerende vegger. Man ser den gulhvite malingen om og om igjen.  I disse bygningene skal man kanskje regne sine første regnestykker, lese til sin doktorgrad og kjempe mot sykdom.

I et byggeprosjekt skal jo i følge den statlige ordningen 1,5% av byggesummen gå til kunstuttrykk. Dette synes jeg er alt for lite! Tenk på hvor mange mennesker som tilbringer utallige timer i disse byggene. Man bør virkelig satse på å få kunst ut til folket, og hvor er det vel ikke lettere å starte da enn i de offentlige byggene? Man snakker ofte om begrepet ”Rådhus” når man snakker om kunst støttet av politisk kapital. Dette er veldig relevant i forhold til det å smykke ut slike store bygninger. Man kan ikke bare snakke om at det er kommersielt eller kunst for kunstens skyld. Man trenger støtte fra politikerne for å få til en opptrapping av utsmykkingen av slike bygg. Fordelen med dette er at man når et bredt publikum, framfor bare å nå eliten.

Foto: Astrid Idsal Aasbakk.

Her er en aktuell link fra Aftenbladets nettavis:

http://www.aftenbladet.no/meninger/For-lite-kunst-for-helsens-skyld-3106737.html

Jeg er sikker på at om man får mer kunst på skolene, sykehjemmene, sykehusene, universitetene og legekontorene vil man gi en vitamininnsprøytning til folket. Ofte kan kunst på  veggene føre til at man begynner å snakke med andre om kunstverket, eller at man selv begynner å tenke over kunstens betydning. Greit at noen sier at det skal være stilrent på institusjoner, men jeg mener det er en stor forskjell på at det skal være stilrent og det å ha helt nakne, kjedelige og inspirasjonsløse vegger. Det finnes mange kunstnere der ute som faktisk lager bilder som passer inn i nettopp stilrene bygg.

Viktigheten med å fokusere på å få mer kunst ut til institusjonene er at denne kunsten blir sett av utrolig mange. Kanskje man i fremtiden kan lage en ordning som gir unge kunstnere muligheten til å stille ut sine verk i offentlige bygg? Det kan på denne måten være et springbrett ut i markedet for unge kunstnere.

Det jeg synes er mest viktig er at man må kunne inspirere og glede dem som for eksempel ligger inne på sykehus, eller må tilbringe sine siste år i eldresenter siden de ikke har muligheten til å ta vare på seg selv. Jeg har også troen på at mer utsmykking vil ha en positiv effekt på læringsmiljøer på skoler og universitet. Jeg vil også tro at det vil skape en positiv bedring i arbeidsmiljøet i disse byggene. La oss en gang for alle få vekk de nakne gulhvite veggene, og la den inspirerende kunsten komme fram!