Kunstfotofeltet – et kommersiellt fortrinn?

Blake Little lanserte nylig serien «Preservation», som har vekket internasjonal oppmerksomhet de siste dagene. Blant annet Dagbladet hadde en artikkel om dette for et par dager siden, som gjorde meg oppmerksom på utstillingen ved Kopeikin Gallery i L.A.  Dette er en utstilling som består av nakne mennesker, kun iført bøttevis av honning. I over to år har han tatt 68 bilder av 80 modeller.

Ville denne utstillingen fått like stor internasjonal oppmerksomhet hvis bildene hadde vært malerier istedenfor fotografier? Jeg mener at dette slettes ikke er sikkert. Ifølge Solhjell og Øien (2012) gjør det kommersielle fotofeltet og dets høye profesjonelle standard (med egne profesjoner og gjeve priser) det mye enklere for kunstfotografer å krysse grensene til det kommersielle feltet enn for malere. Man kan kanskje derfor hevde at den høye kommersielle verdien kunstfotografien har, plasserer den i det eksklusive kretsløpet, der det i første rekke kjempes om kunstnerisk anerkjennelse. Siden det er så mange områder av fotofeltet som er profesjoner godt plantet innenfor medier, vil det muligens være lettere å skape blest (og oppnå anerkjennelse) rundt en kunstfotografisk utstilling hvis kunstfotografen har bånd til mediene fra før av?

Little er en allsidig, prisbelønt fotograf som i hovedsak har gjort karriere i å ta portrettbilder av amerikanske kjendiser. Dette er med andre ord en mann som garantert har et bredt nettverk med viktige folk rundt seg. En kan jo driste seg til å mistenke at viktigheten av å ha en fot innenfor er viktigere for  suksess enn kunsten i seg selv.

Hva tenker dere? Er det lettere for kunstfotografer enn for malere i dag  å oppnå internasjonal anerkjennelse?

blake-little-honey-covered-humans-preservation-designboom-02-769x1024blake-little-honey-covered-humans-preservation-designboom-07

© Blake Little

Kilder:

http://www.dagbladet.no/2015/03/07/kultur/honning/foto/fotografi/utstilling/38099786/

http://en.wikipedia.org/wiki/Blake_Little

Solhjell, Øien. Det Norske Kunstfeltet. 2012. s 45, 46 og 65

 

Reklamer

Kunstfotofeltet – et kommersielt fortinn?

Blake Little lanserte nylig serien «Preservation», som har vekket internasjonal oppmerksomhet de siste dagene. Blant annet Dagbladet hadde en artikkel om dette for et par dager siden, som gjorde meg oppmerksom på utstillingen ved Kopeikin Gallery i L.A.  Dette er en utstilling som består av nakne mennesker, kun iført bøttevis av honning. I over to år har han tatt 68 bilder av 80 modeller.

Ville denne utstillingen fått like stor internasjonal oppmerksomhet hvis bildene hadde vært malerier istedenfor fotografier? Jeg mener at dette slettes ikke er sikkert. Ifølge Solhjell og Øien (2012) gjør det kommersielle fotofeltet og dets høye profesjonelle standard (med egne profesjoner og gjeve priser) det mye enklere for kunstfotografer å krysse grensene til det kommersielle feltet enn for malere. Man kan kanskje derfor hevde at den høye kommersielle verdien kunstfotografien har, plasserer den i det eksklusive kretsløpet, der det i første rekke kjempes om kunstnerisk anerkjennelse. Siden det er så mange områder av fotofeltet som er profesjoner godt plantet innenfor medier, vil det muliges være lettere å skape blest (og oppnå anerkjennelse) rundt en kunstfotografisk utstilling hvis kunstfotografen har bånd til mediene fra før av?

Little er en allsidig, prisbelønt fotograf som i hovedsak har gjort karriere i å ta portrettbilder av amerikanske kjendiser. Dette er med andre ord en mann som garantert har et bredt nettverk med viktige folk rundt seg. En kan jo driste seg til å mistenke at viktigheten av å ha en fot innenfor er viktigere for  suksess enn kunsten i seg selv.

Hva tenker dere? Er det lettere for kunstfotografer enn for malere i dag  å oppnå internasjonal anerkjennelse?

For video og bilder, se: http://www.dagbladet.no/2015/03/07/kultur/honning/foto/fotografi/utstilling/38099786/

Kilder:

http://www.dagbladet.no/2015/03/07/kultur/honning/foto/fotografi/utstilling/38099786/

http://en.wikipedia.org/wiki/Blake_Little

Det Norske Kunstfeltet, Solhjell, Øien. 2012. s 45,46 og 65

Forskjellsbehandling…eller?

Når det gjelder forholdet mellom offentlig og privat støtte innenfor galleri-og museumsbransjen kan det virke som kulturpolitikken de siste år er i ferd med å endres en del fra tidligere. Men selv om politikken har tatt en mer kompleks form enn før;  kan vi likevel  se antydninger til for stor forskjellsbehandling når det kommer til hvem som mottar offentlig støtte?

Grunnen til at jeg tar opp dette er en sak jeg leste i Dagsavisen nylig. Den handlet om om Kistefos-museet, som sa seg enormt skuffet med  tildelingen for 2015. Kistefos-museet ble etablert i 1996 ved hjelp av investoren Christen Sveeas og Jevnaker kommune. Sveeas og det private holdingselskapet Kistefos har åpnet lommeboka og spyttet inn over 100 millioner kr siden 1999. Resultatet er et nasjonalt og internasjonalt museum med skulpturpark og kunstutstillinger. Men det er ikke mye her som er hjulpet frem av offentlig støtte. 2014 var faktisk første året Kistefos-museet mottok  statsstøtte noensinne. Da mottok de 500.000 kr. Da statsbudsjettet ble lagt frem i år, hadde støtten økt med stusselige 17.000 kr til 517 000 kr. Når det da finnes liknende anstalter som mottar mellom 4-9 millioner kr, vil det da være helt på viddene å hevde at det eksisterer forskjellsbehandling i museumssektoren?

At staten har nedprioritert de private kunstmuseene kan man se hvis en studerer kunstpolitikkens histore. Ifølge boken «Det Norske Kunstfeltet» (Solhjell og Øien 2012) ble ikke museumspolitikken for alvor endret før St. Meld. nr. 61 (1991-92) Kultur i tiden, der betegnelsen «knutepunktmuseer» var sentral. Videre forteller Solhjell og Øien at kunstmuseum og stat hører sammen, og at kunstmuseer er et av de første kulturinstitusjoner en stat vil støtte opprettelsen og driften av. Kunstmuseene er den delen av kunstsystemet som koster mest, både i drift og investeringer.  Derfor kan det virke merkelig  at det har tatt så mange år før Kistefos-museet ble tildelt støtte. Samme gjelder forsåvidt Astrup-Fearnley museet, som mottok støtte for første gang i 2015.

Men som oftest må de private museene inngå et samarbeid med et annet privat museum før de kan søke om støtte, siden et konsolidert kunstmuseum i større grad blir en del av museumspolitikken. Hvis man ser tildelingen fra dette perspektivet, er ikke da Kistefos-museet i en heldig, særskilt stilling som mottar støtte i det hele tatt?

kilder:

Det Norske Kunstfeltet. Solhjell og Øien. 2012. s 152, 155, 162

http://www.dagsavisen.no/kultur/vil-ha-millionst%C3%B8tte-fra-staten-1.317302

For video og bilder, se: http://www.kistefos.museum.no/