Publikum ikke eksklusivt nok?

Forrige uke var vi på en liten runde og besøkte ulike utstillinger for å se litt på hvordan de ulike presenteres og fremstilles. Et av galleriene vi besøkte heter «Galleri Haaken» på Tjuvholmen og har for øyeblikket en utstilling med samtidskunst av den norske kunstneren Henrik Placht.

Dette galleriet vil jeg påstå er en del av det eksklusive kretsløpet i og med at deres fokus kun er en kunstner av gangen. Gallerier som befinner seg under denne kategorien foretrekker å la veldig få kunstnere slippe igjennom, men gir til gjengjeld veldig høy kunstnerisk anerkjennelse («Det Norske Kunstfeltet»s.44 Sohjell, Øien).

Min erfaring etter et besøk hos dette galleriet er at de vil gi publikum en smak av dette også. Når vår lille gruppe på seks unge studenter kom inn, tittet de ansatte opp fra arbeidet sitt for så å senke blikket igjen, uten å gjengjelde smilene våres.

Hvorvidt dette var passende oppførsel er vel opp til den enkelte. Jeg personlig annså dette som rart da vi som publikum, og da spesielt et ungt kulturinteressert publikum, ikke ble tatt imot med mer «entusiasme» enn dette. Mange kulturinstutisjoner satser mer og mer på ungdomstilbud da unge mennesker klisjéfullt nok, er framtiden. Bruk av sosiale medier har aldri vært mer aktuelt og ideen om å nå et bredere publikum burde vel vært mer appellerende for «Galleri Haaken» enn som så.

På en annen side kan vel bevaringen av det som et eksklusivt galleri være deler av årsaken til reaksjonen. Beliggenheten på Tjuvholmen kan også ha noe med dette å gjøre.

Uannsett grunn og den ikke så strålende velkomsten vi fikk, så var det et flott og oversiktelig lite galleri, ment for å ikke ta inn for mange inntrykk på en gang men heller rette fokuset mot et og et kunstverk av gangen.

f.venstre: "Minner fra et gammelt hus", "Preludium" og "Skogsparti" av Henrik Placht. Bildet er fra www.gallerihaaken.com
f.venstre: «Minner fra et gammelt hus», «Preludium» og «Skogsparti» av Henrik Placht. Bildet er fra http://www.gallerihaaken.com
Reklamer

This is what I do to make money

Jeg var her om dagen innom flere gallerier i Oslo og ønsker med dette innlegget å trekke frem kurateringen ved det galleriet som kanskje «traff» meg best – galleriet FineArt.

Galleriet minnet meg litt om en butikk: Ulike hjørner viser forskjellige varer (forskjellige kunstneres verk), slik at du kan finne like varer i et og samme hjørne (kunst av Bjarne Melgaard for eksempel). Ellers var butikken en stor hvit kube – hvite vegger, lys belysning, hvite anonyme rammer og ellers «renset» for alt annet som kunne forstyrre for varene (Veitberg 2009). Varene var ikke bare billedkunst, men også t-skjorter, tepper og ikke minst magasinet «Kunst» med headlinen «This is what I do to make money» som det florererte av.

Slik jeg opplevde kurateringen var det ment å gjøre det enkelt for folk å navigere seg rundt for å finne sitt hjørne som dekker den enkeltes smak, med «varene» i fokus for å gjøre et«enkelt» kjøp. Det er lavterskel for å tre inn over dørstokken og prisene er heller ikke så stive, etter min betraktning ligger galleriet i lavprissegmentet. Hvis vi skal snakke teori vil jeg putte Fineart i det kommersielle kretsløpet, det kulturelle delfeltet hvor det ifølge Bourdieu satses på verk man tror vil selge, som vil si kjente og etablerte kunstnere med «navn» (Solhjell og Øien 2012).

Er det grensesprengende kunst som vil skape debatt som vi finner på Fineart? Kanskje ikke, men kunsten henger på veggen nede på Aker Brygge, tilrettelagt for et publikum og for potensielle kjøpere, så kurateringen er det ingenting å sette fingeren på.

IMG_3513
Foto: Nina Bløndal. Verk av Bjarne Melgaard @Fineart.

Kunstens autonomi og kunstens økonomi

Rapportforside  "Kunstens autonomi og kunstens økonomi", Regjeringen.no
Rapportforside «Kunstens autonomi og kunstens økonomi», Regjeringen.no

 

Kunstneres levekår og jevnt over lave inntekter er en realitet. Flere utredninger og rapporter fra de siste 40 årene har vist oss tallene, og onsdag 28.januar ble utredningen ”Kunstens autonomi og kunstens økonomi” overlevert Kulturdepartementet og kulturminister Torhild Widvey av utredningsleder Vigdis Moe Skarstein.

Rapporten viser, gjennom tall fra Telemarksforskning, at den kunstneriske inntekten for visuelle kunstnere har en reell gjennomsnittlig nedgang på 9,5 prosent fra 2006 til 2013. Totalinntekten har, her medberegnes kunstnerisk tilknyttet arbeid og ikke-kunstnerisk arbeid, økt med 13,5 prosent fra 2006-2013. Samme økning viser utredninger fra 1993 til 2006, hvor reallønnsøkningen i befolkningen var på 40 prosent.

Solhjell og Øien gir oss i boken ”Det norske kunstfeltet” et innblikk i billedkunstnerens økonomi helt ned på timen. Tall fra 2006 viser at etter fratrekk av kunstneriske utgifter tjener gjennomsnittskunstneren kun 20 kroner i timen, underskudd er også vanlig. Dette vises også i rapporten, billedkunstnerens kunstneriske inntekt i 2013 var på 89.000 kroner, samtidig som det gjennomsnittlige fradraget er på hele 116.000. Ved å se på materialkostnader, atelierutgifter og innkjøp av tjenester sier Solhjell og Øien at hver kunstnerisk arbeidstime koster gjennomsnittskunstneren over 100 kroner i driftsutgifter. Videre viser de til et sett med handlingsregler for den typiske kunstner, da særlig de yngre. Reglene kommenterer blant annet at en økning i totalinntekten heller fører til en økning i kunstneriske framfor personlige utgifter. Det ikke-kunstneriske arbeidet er kun tilstede for å tilpasse inntekter og utgifter, og dermed optimalisere sitt kunstneriske virke. En kunstnersjel vil lage kunst for kunstens skyld, og dette gjenspeiles i deres økonomi hvor personlig komfort nedprioriteres.

Av egen erfaring er frivillighet i stor grad en realitet, kunstverdenen er full av folk som jobber gratis. Det å få stille ut er i mange tilfeller ”lønn i seg selv”, er man heldig får man kompensasjon for produksjonskostnader. Selv om kommersielle visningssteder kan bidra direkte til inntekt gjennom salg skal også de ha sin del av kaken, ofte opp mot 50 prosent. Som nevnt er materialkostnadene store, og når over 82 prosent av visuelle kunstnere er selvstendig næringsdrivende, må de også selv sette av penger til skatt, pensjon og forsikring. Et eventuelt overskudd ved salg vil derfor være marginalt for de fleste kunstnere.

Offentlige visningssteder selger ikke kunst, men fokuserer mest på formidling til publikum. Et tiltak som blir kommentert i ”Kunstens autonomi og kunstens økonomi” er Kulturdepartementets innføring av en prøveordning med utstillingshonorar til kunstnere som stiller ut ved statsstøttede visningssteder. Det ble i 2014 utdelt 2 millioner kroner, og i 2015 er dette doblet til 4 millioner. Dette er vesentlig for på den måten å gi kunstneren betaling for arbeidet med utstillingen, synliggjøre de reelle produksjonskostnadene og ansvarliggjøring kunstinstitusjonene til honorere kunstnerarbeid.

Samfunnet trenger kunst, et mangfold av kunstnerisk ytring, og en tydeliggjøring av den økonomiske situasjonen kunstnerne befinner seg i kan bidra til å skape løsninger som kan være med på å bedre den.

Kilder til innlegget:

https://www.regjeringen.no/contentassets/88795435d5904390918338514afcdcf4/kunstnerokonomi-utgreiing-28jan2015.pdf

http://www.billedkunst.no/nbk/images/stories/organisasjon/nbk_nyheter/pressemelding_kunstnerøkonomien_HT.pdf

http://www.dagsavisen.no/kultur/legger-kunstneres-levekår-på-is-1.298072

Et blikk tilbake

I snart 8 år har jeg bodd i Oslo. Det har satt sine spor. Det er veldig lett å glemme hva som skjer av kultur utenfor bygrensene når man har bodd i hovedstaden en stund. Her nyter vi godt av det store antallet gallerier og museer vi faktisk kan benytte oss av her i byen, både offentlige og private.

La oss vende blikket mot sørøst, nærmere bestemt Østfold og Sarpsborg, min hjemby. Østfold har Østfoldmuseene som sitt offentlige museum med avdelinger i flere av fylkets kommuner. Allikevel finner vi noen perler blant de private aktører i galleribransjen. En slik perle er Soli Brug, et nedlagt sagbruk i Sarpsborg. Et sted så integrert i barndommen at jeg hadde glemt å se på dette som et galleri. Galleriet har to til tre utstillinger i året, som hver varer i 2 uker. Dette trekker nærmere 20 000 besøkende til galleriet i løpet av et år (kilde: www.soli-brug.no )

6.april var det 1000 dager til Sarpsborg fyller 1000 år. I den forbindelse har Soli Brug fotoutstillingen ”100 av 1000 bilder 1000 dager før 1000 år”. Dette er bilder som er tatt av 17 pressefotografer som alle kommer fra Sarpsborg. Jeg anbefaler alle som har mulighet til å ta en tur til dette vakre galleriet, for å se en fin utstilling i flotte utstillingslokaler.

Hentet fra soli-brug.no med tillatelse av Ole Dørje.
Et av husene på Soli Brug. Hentet fra soli-brug.no med tillatelse av Ole Dørje.

Solhjell og Øien deler det norske kunstmarkedet opp i tre markeder, førstehåndsmarkedet, annenhåndsmarkedet og kunstnerisk utsmykking. Soli Brug driver med førstehåndssalg av kunst, altså at det er første gang kunstverket blir solgt. Førstehåndsmarkedet står for 65% av den totale kunstomsetningen i 2009, noe som tilsvarer 331 millioner kroner (Solhjell og Øien 2012, 172).

Men hva er egentlig fordel og ulempe med å drive et privat galleri eller museum fremfor et offentlig, med tanke på penger og økonomi? Det kan selvfølgelig være en trygghet å ha en fast plass på statsbudsjettet. Man får en fast pott som skal brukes opp. Problemet er at man må holde seg ganske godt til budsjettet. Man kan verken bruke for mye eller for lite. Bruker man for lite vil det se ut som at man ikke trenger pengene, og støtten kan bli kuttet til neste bevilgning.

Det blir også en større grad av byråkrati når man er offentlig drevet. Det skal skje rapporteringer, og man må søke om det meste hvis man skal ha støtte til noe som går utenfor den daglige driften. Er man en privat er det mer fritt til hva og hvordan pengene skal brukes, men man mangler sikkerheten hvis man ikke har en fast støtte.

Som du sikkert ser er det vanskelig å si hva som er best – offentlig eller privat. En ting er i alle fall sikkert; utfordringer finner man alle steder.

Link til Soli Brug http://www.soli-brug.no

Link til Østfoldmuseene: http://ostfoldmuseene.no/