This is what I do to make money

Jeg var her om dagen innom flere gallerier i Oslo og ønsker med dette innlegget å trekke frem kurateringen ved det galleriet som kanskje «traff» meg best – galleriet FineArt.

Galleriet minnet meg litt om en butikk: Ulike hjørner viser forskjellige varer (forskjellige kunstneres verk), slik at du kan finne like varer i et og samme hjørne (kunst av Bjarne Melgaard for eksempel). Ellers var butikken en stor hvit kube – hvite vegger, lys belysning, hvite anonyme rammer og ellers «renset» for alt annet som kunne forstyrre for varene (Veitberg 2009). Varene var ikke bare billedkunst, men også t-skjorter, tepper og ikke minst magasinet «Kunst» med headlinen «This is what I do to make money» som det florererte av.

Slik jeg opplevde kurateringen var det ment å gjøre det enkelt for folk å navigere seg rundt for å finne sitt hjørne som dekker den enkeltes smak, med «varene» i fokus for å gjøre et«enkelt» kjøp. Det er lavterskel for å tre inn over dørstokken og prisene er heller ikke så stive, etter min betraktning ligger galleriet i lavprissegmentet. Hvis vi skal snakke teori vil jeg putte Fineart i det kommersielle kretsløpet, det kulturelle delfeltet hvor det ifølge Bourdieu satses på verk man tror vil selge, som vil si kjente og etablerte kunstnere med «navn» (Solhjell og Øien 2012).

Er det grensesprengende kunst som vil skape debatt som vi finner på Fineart? Kanskje ikke, men kunsten henger på veggen nede på Aker Brygge, tilrettelagt for et publikum og for potensielle kjøpere, så kurateringen er det ingenting å sette fingeren på.

IMG_3513
Foto: Nina Bløndal. Verk av Bjarne Melgaard @Fineart.
Reklamer

Mer å vise

Jeg kom over en sak i lokalavisen budstikka, som tok for seg en fotoutstilling om arkitektur i etterkrigstiden i Norge. Bildene blir stilt ut på Norsk design- og arkitektursenter (DogA), og er en del av utstillingen ”Brutalt?”. En ting jeg la merke til da jeg leste denne artikkelen, var hvordan kuratorene har utviklet synsregimet i utstillingen. De tre kuratorene valgte bort innramming av fotografiene, for å heller benytte muligheten til å vise publikum hele 250 fotografier. Denne formen for scenografi i utstillingen kan hjelpe bildene til å egenhendig skape inntrykk på publikum, uten hjelp av velutvalgte rammer. Da alle fotografiene presenteres likt, kan slike grep vise en tydeligere kulturell profil for utstillingen.

Fotografiene som stilles ut er på lån fra Norsk teknisk museum, dette klargjør også at ingen av fotografiene stilles ut på et kommersielt plan, fotografiene stilles ut for at flest mulig skal få innblikk i selve fotografiene. Fotografiene viser motiver som er behagelige å se på for folk flest, det er altså trygge og etablerte motiver som vises noe som innebærer svært liten risiko i forhold til utstillingen. Dette tydeliggjør at denne utstillingen ligger godt innenfor det inklusive kretsløpet.

Kuratorene forteller i artikkelen at dette først og fremst er en fotoutstilling, ikke en arkitekturutstilling, med denne uttalelsen setter de fokuset på selve fotografiet som kunst, ikke nødvendigvis bygningen som  blir vist. Denne innstillingen syns jeg er interessant når utstillingen foregår på et arkitektursenter. Denne utstillingen er noe for både personer som har en personlig tilknytting til arkitekturen, personlig tilknytting til området og tidsepoken fotografiene viser, eller de som rett og slett de som ønsker å betrakte fotokunst. Dette kan være en svært interessant utstilling med myke, varme bilder og motiver som viser den modernistiske arkitekturen som dukket opp i etterkrigstiden.

http://www.budstikka.no/kultur/iknoniske-bygg-i-ny-utstilling-1.8302023

http://doga.no/brutalt

Bildet viser kuratorene Morten Ragnøy Ednes, og Arne B. Langleite (Matti Luce Arentz var ikke til stede). Tatt av Martine Hoff Jensen, brukt med tillatelse fra henne.
Bildet viser kuratorene Morten Ragnøy Ednes, og Arne B. Langleite (Matti Luce Arentz var ikke til stede). Tatt av Martine Hoff Jensen, brukt med tillatelse fra henne.

Kunst uten kurator, takk!

Når det gjelder galleri- og museumsbransjen har jeg liten erfaring og kunnskap. Mine tanker rundt hele feltet er i stor grad basert på hva jeg som publikummer opplever. Nå leser jeg boken Det Norske Kunstfeltet av Dag Solhjell og Jon Øien, og stusser litt over hvor komplekst hele kunstfeltet er. Altså, er dette det mest selvopptatte feltet i Norge? Jeg får inntrykk av at kunsten setter seg selv så høyt at jeg som ”vanlig dødelig” ikke orker tanken på å begynne å klatre oppover mot større innsikt.

Nå er det ikke slik at jeg er fiendtlig innstilt mot hele kunstfeltet – tvert i mot! Jeg er veldig glad i kunst og jeg ønsker å dykke dypere inn i dette feltet. Som en liten begynnelse, oppsøkte jeg Galleri Ramfjord på St. Hanshaugen i Oslo. Dette er et privat galleri med vekslende utstillinger. Da jeg kom inn i galleriet ble jeg med én gang tatt godt i mot av en av galleriets medarbeidere som kort forklarte hvilke kunstnere de presenterte nå.

Utstillingen var enkel: kunstverkene hang på hvite vegger og det var ingen andre objekter i rommet som kunne forstyrre formidlingen av kunsten. Dette er åpenbart et bevisst valg fra kuratorens side. Kuratoren har stor makt i formidlingen av kunst til publikum. Hun skaper noe Meyer kaller for et synsregime, og har makt til å bestemme hvordan kunsten skal betraktes (Solhjell og Øien 2012). Publikum må se kunstverk og utstillingen i sammenheng; at de to påvirker hverandre. Betyr dette at et kunstverk som formidles til publikum aldri står alene? Kan man som publikum aldri oppleve ren kunst?

Jeg stusser litt over dette. Jeg forstår hva Meyer mener, men jeg har vansker for å tro at det faktisk stemmer. Ja, man blir presentert for kunstverk i en kontekst under en utstilling, men man klarer likevel å frigjøre seg fra det såkalte ”synsregimet”. At publikum skaper utstillingen i møte med den, kan jeg være enig i, men man skaper den mer basert på tidligere erfaringer med kunstfeltet, og ikke bare innenfor den enkelte utstilling.  Man kan derfor ikke påstå at kuratoren har så mye makt når det gjelder hvordan publikum skal betrakte kunsten. Selv om kuratoren setter opp en slags forståelsesramme rundt kunsten, som publikum i større eller mindre grad må forholde seg til, er kunsten likevel det som står  i sentrum. Hvis kuratoren hadde kunnet påvirke publikums oppfatning av kunsten i så stor grad som Meyer ser ut til å mene, ville jo kuratoren selv vært en kunstner.

Dette handler vel om at jeg personlig har problemer med å akseptere at det er noen andre enn kunstneren som kommuniserer med meg når jeg besøker en utstilling. Jeg vil ha det direkte fra kunstneren. Tanken om kuratorens ”synsregime” provoserer meg. Hvis den som har laget verkene vil stå alene om sin kunst, er jo kuratoren (satt litt på spissen) et forstyrrende element i seg selv.

Galleri Ramfjord har hele tiden spennende utstillinger. Du kan følge bloggen her: http://galleriramfjord.blogspot.no

Fra utstillingen med Luis Bivar på Galleri Ramfjord i Oslo. Foto: Victoria Julseth
Fra utstillingen med Luis Bivar på Galleri Ramfjord i Oslo. Foto: Victoria Julseth

Nasjonalgalleriets tilretteleggelse for formidling av kunst

Solhjell påpeker i sin bok «Det norske kunstfeltet» noen interessante momenter i forhold til kunstutstillinger og deres publikum.

Museet er en formidlingsagent av kunst ut til kritikere og publikum. Videre definerer Solhjell en utstilling som «ett eller flere rom med kunstverk, innredet slik at alt i rommene peker mot kunstverkene, og som er tilrettelagt for at publikum kan bevege seg fra verk til verk for å betrakte dem». I følge Solhjell skal utstillinger bygge relasjoner mellom kunstverk og publikum. Likevel slo det meg etter et besøk på Nasjonalgalleriet denne uken at dette ikke var intrykket jeg satt igjen med.

Hvorfor? Det var flere ting. I tillegg til en relativ mørk og trang ankomsthall, var det første jeg møtte flere vakter ikledd grå Securitas skjorter som observerer deg fra topp til tå. Jeg har stor forståelse av hvor viktig sikkerhet er for et bygg som inneholder kunstverk av store verdier. Likevel stiller jeg meg spørsmålet hvorfor jeg fikk følelsen av å ikke være velkommen, følelsen av å bli sett på som en besøkende med et potensielt ønske om tyveri? Garderoben er trang, og de som har besøkt museet på en dag med mange besøkende tror jeg kan si seg enig i at det er relativt vanskelig å få hengt av seg jakka.

Nasjonalgalleriets utstilling er kuratorisk lagt opp som en kronologisk, historisk utstilling. Noen små bokstavskilt over hver dør skal indikere hvor du er. Det er ikke lett å orientere seg  dersom du ikke har et kart for hånden, for ikke å snakke om at skiltene er såpass små at det er vanskelig å få øye på dem. Det finnes kun ett kart på veggen som forteller deg hvor du er, og det er før du beveger deg inn i selve utstillingen. Hvorfor ikke et kart i hvert rom?

Informasjonen om kunstverkene på veggene var stilt inne i rommenes hjørne eller ved en inngang. Om et flertall av mennesker ønsker å lese denne informasjonen ser jeg for meg et folkelig kaos, da plakatene har liten skrift og det er lite plass rundt til å få lest dem. Dette er synd, da publikums forståelsesrammer rundt verkene kan være med på å maksimere opplevelsen når en betrakter kunsten.

I enkelte rom var det så mange kunstverk at det var vanskelig å betrakte hvert enkelt hver for seg. Kan det da defineres som en utstilling slik den er definert innledningsvis?

Museet  sier selv at lokalene i dag ikke er ideelt lagt opp for et stort publikum. Jeg er sikker på at det nye museet ved Vestbanen i 2018 er all planløsning nøye gjennomtenkt. Likevel er dette 5 år til. Kunne det vært en idé i mellomtiden å tenke på tiltak en kan gjøre ved det eksisterende museet for at publikum skal føle seg noe mer velkommen?

Informasjonstavle i et hjørne på Nasjonalgalleriet. En ideell plassering? Foto: Katrine Neerland

Den forherligende symbiose

I følge Solhjell og Øien er et kuratoriat det systemet som foregår i kulissene, således som i fremvisningen av kunstverk i et galleri. Alle detaljer må pønskes ut og kalkuleres; hvordan et bilde vil fremstå ved siden av et annet bilde, om veggene skal være sorte, hvite, av eik eller hondurasmahogni, hvorvidt, og isåfall hva slags, musikk skal summe i publikums ører, etikketter og informasjon, und zu weiter. For ikke å snakke om hvilke kunstverk som i det hele tatt skal være en del av utstillingen. Det er kanskje en overdrivelse å kalle dette omringende systemet for oversett eller ikke annerkjent for sitt arbeid, men tenker Hvermannsen og Ola Nordmann, som tilfeldigvis snubler innom en utstilling, noen gang på hvilken makt og påvirkningskraft disse innehaver?

Kunstneren er Gud, det hersker ingen tvil. Det er han eller hun som, med sine ømfintlige fingre har presset på utløserknappen eller dratt penselen over det ruglete lerretet. Det er han eller hun som har kokt sammen ideen eller stilt opp stillebenet. Men hvordan ville det brilliante kunstverket, skapt av den genierklærte kunstneren fremstått dersom ingen med kuratoriske ferdigheter kunne fremvise det? Ville et nasjonalromantisk naturmaleri gjort seg ved siden av grafitti og postmodernistiske portretter? Og ville den virrete skapningen med malingspann og filmruller opp til halsen i det hele tatt fått kunstverket ut av verkstedet? Nedenfor følger en muligens voldsom skildring av hvordan et kunstverk, som i dette tilfellet er en kaffebrikett, kan fremstilles:

Hvit bakgrunnFoto: Fredrik Scholze
Hvit bakgrunn
Foto: Fredrik Scholze
Barnlig bakgrunnFoto: Fredrik Scholze
Barnlig bakgrunn
Foto: Fredrik Scholze
Naturtro bakgrunnFoto: Fredrik Scholze
Naturtro bakgrunn
Foto: Fredrik Scholze

Som du kan lese på masterbloggen.no ( http://www.masterbloggen.no/blog/2011/03/08/kuratoren-den-nye-kunstneren/ ) så består ikke en kurator sitt arbeid bare av det estetiske heller; brorparten av de autonome kunstnerskikkelsene har neppe finansiering, politikk og økonomiske aspekter som sine favorittsysler hva kunsten deres angår, men tas hensyn til må det. Og i nyere tid har dette altså blitt lempet over på kuratoriatet. På den annen side: Hva ville kuratorietet vært uten kunstnerne? Nada. Nothing. Ingenting. Det kan derfor kanskje konkluderes med at kuratoriatet er for kunstneren som blomsten er for humlen, og vice versa; ingen kan klare seg uten den andre, i all fall ikke særlig bra.