Limbo – Identities in Transition

Foto: Haakon Tveter

Torsdag 19.mars var det klart for avdukingen av utstillingen Limbo – Identities in Transition. Utstillingen var i regi av avgangselevene ved Bilder Nordic Oslo, og skulle fremstille hvordan Norge har gjennomgått enorme endringer de siste tiårene, både sosialt, økonomisk og politisk. Samt hvordan disse endringene har hatt en påvirkning på menneskene i det Norske samfunnet. Prosjektet har vært fullt ut studentdrevet, og elevene har stått for alt fra prosjekt ideen, kunsten og markedsføringen av utstillingen. Kunstformen var rettet mot foto.

Skjermdump @Limbo_project på Instagram

Utstillingen var utrolig godt markedsført på forhånd, både via sosiale medier og på gaten. I Oslo sine gater støtte man på plakater mange steder, og Facebook eventet for utstillingen hadde en drøye 700stk attending. Det endelige tallet på besøkende under åpningskvelden er ikke å finne, men det var både trangt og varmt i det store lokalet på Lille Grensen 7. Når det kommer til de besøkende på utstillingen vil jeg si det hovedsakelig var besøkende som går under kategorien ”mannen i gata” i følge Solhjell & Øien(2012). Dette er folk som hovedsakelig ikke vet hvordan de skal forholde seg til kunsten som vises. Ettersom at dette var en utstilling av elever ved Bilder Nordic var nok de besøkende på åpningskvelden i stor grad enten familie eller bekjente av kunstnerne. Utstillingen er nå avsluttet, og jeg tror avgangselevene ved Bilder Nordic kan følge seg godt fornøyde med resultatet av utstillingen. Mange møtte opp for å se et godt produkt levert av elever fra en av Skandinavias ledende skoler innenfor foto.

Kilde brukt: Solhjell, Dag. Øien, Jon. Det Norske Kunstfeltet. Universitetsforlaget 2012.

Reklame

Publikum eller besøkende?

Det er ikke ofte jeg finner meg selv i et galleri eller på et museum, og jeg vet helt ærlig ikke grunnen til det.  Men i år syntes jeg at jeg har blitt hakket flinkere til å besøke disse «fremmede» museene og de spennende galleriene. I løpet av det siste året har jeg blitt oppmerksom på et par kunstnere som med sine kunstverk trår litt over den folkelige grensen, og det gjør meg mer nysgjerrig på resten av innholdet i utstillingene. Derfor har jeg nylig vært innom et par ulike utstillinger av Bjarne Melgaard, og når det kommer til hvordan visningsstedet forholder seg til meg som besøkende, sitter jeg igjen med en ganske kjedelig opplevelse.

På Munchmuseet’s «Melgaard + Munch» gikk jeg rett bort i skranken, ba om en studentbillett og ble sendt ned i kjelleren fordi jeg hadde «for stor veske». I garderoben låste jeg inn både jakke og veske, og vandret rundt på museet for å se en utstilling jeg var fryktelig spent på. Det eneste jeg merket til av de ansatte her, var at de stod plassert rundt for å overvåke de besøkende. Kjip jobb, tenkte jeg. Når det senere ikke gikk an å låse opp igjen skapet, måtte jeg tilkalle betjeningen for hjelp. Og det fikk jeg jo, av to menn med klippetang – som gledet seg til Munchmuseet flytter til Bjørvika.

Foto: Haakon Sølland Tveter

Fineart har også en utstilling av Melgaard, som er en av de mildeste utstillingene jeg noen gang har sett av han. Her var det nesten ingen på jobb når jeg kom inn døra. Ikke før jeg kom innerst i lokalet, møtte jeg på en dame som hadde vært på lageret og hentet noen brosjyrer. I underetasjen var det også en dame på jobb, som løp rett opp i første etasje da jeg kom ned. Ved tanke på at Fineart også er et utsalgssted, så tipper jeg nesten de ansatte ikke så på meg som en potensiell kjøper og derfor valgte å bruke tiden sin på noe mer givende enn meg, enda jeg var den eneste besøkende i hele lokalet…

Selv om mitt forhold til de ansatte på disse tre visningsstedene var greit passivt, så ser jeg ikke på det som direkte negativt. Det er mange ledd som kommer før publikum i prosessmodellen, og jeg anser meg selv som en del av det vanlige publikummet da jeg er avhengig av å bli invitert av en av mine venner for å bli med på en kunstutstilling. Og når jeg først blir med, så tenker jeg ikke på meg selv som publikum, men kun besøkende. Jeg er ikke den typiske kodeknekkeren, som Solhjell og Øien nevner i boka «Det Norske Kunstfeltet», og jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har høy nok utdanning eller fordi jeg har lav kompetanse innen feltet. Jeg er jo tross alt interessert og nysgjerrig på spesielt Bjarne Melgaard sine kunstverk, og selv om hans kunstverk også har en karismatisk formidlingsideologi (som betyr at kunstverket skal tale for seg til publikum), så føler jeg ikke behovet for avkoding er så sterkt tilstede. Men det gjør kanskje ingenting at jeg har historisk eller estetisk kompetanse, da jeg er både nysgjerrig, åpen og spørrende – akkurat som det nysgjerrige og sosiale publikummet skal være.

Publikumsutvikling med sosiale medier

Sosiale medier er noe som i økende grad blir anvendt i bedrifter og organisasjoner. I en hverdag som fokuserer mye på teknologi og web-baserte løsninger kan man fort falle av lasset om man ikke oppdaterer seg på nye trender innen sosiale medier og utnytter disse. Mange tenker kanskje på sosiale medier som noe morsomt og sosialt man bruker som privatperson for å holde kontakt med venner og familie, og for å holde seg oppdatert på diverse områder av samfunnet, men for bedrifter som bruker sosiale medier ligger det ofte til grunn en strategisk interesse for bruk av sosiale medier. Det kan for eksempel være for å skaffe seg markedsinnsikt, å kommunisere eksternt og internt, rekruttering, markedsføring og CRM.

Det er for mange kanskje ingen naturlig kobling mellom galleri- og museumsbransjen og typiske markedsføringsmessige tiltak, men bransjen har i stor grad har nytte av å bruke sosiale medier i sin markedsføring og merkevarebygging. Blant annet kan det brukes til publikumsutvikling, og Egil Bjørnsen i sin beskriver det slik: ”Mens markedsføringen er basert på å begynne med de som er ”lettest” å overbevise, dreier sosial integrering seg om å nå ut til de gruppene som er vanskelige å opprette kontakt med, og som er helt utenfor kulturorganisasjonens felt.”

Basert på Kawashima´s fire typer publikumsutviklig, har jeg utformet et skjema som viser eksempler på hvordan sosiale medier kan brukes i arbeidet med dette.

Et aktuelt eksempel på bruk av flere punkter i skjemaet er Bjørn Opsahl sin utstilling ”Seigmenn” på Popsenteret i Oslo. Her har de brukt Popsenteret sin Facebook-side til å opprette arrangement for utstillingen, slik at de har mulighet til å invitere alle som har liket Popsenteret, altså treffer de publikum som allerede er interessert i kultur, men arrangementet er åpent slik at det sprer seg til potensielt nytt. Jeg mener dette er en moderne og god bruk av strategisk markedsføring på sosiale medier, og at det i stor grad er en god måte å jobbe med publikumsutvikling på.

 

Kilder:

Egil Bjørnsen – ”Jakten på publikum” http://norskpublikumsutvikling.no/wp-content/uploads/Jakten-p%C3%A5-publikum.pdf

Røyseng, Sigrid. 2013. Artikkelsamling til Galleri og museum. Handelshøyskolen BI.

Publikum

Meg

Det er to museer jeg har besøkt i det siste som har fanget min interesse når det kommer til deres forhold til publikum. Det er to veldig forskjellige visningssteder, men begge leverer en tjeneste som trekker til seg publikum. Dette på litt forskjellige måter. Jeg snakker her om visningsstedene Nasjonalgalleriet og Kunstnernes hus.

Jeg har alltid trivdes veldig godt på Nasjonalgalleriet. Litt usikker på hvorfor, men har sikkert noe med at jeg kan gå rundt alene og oppleve kunst uten og måtte ta stilling til hvordan museet forholder seg til meg. Det eneste som er viktig for meg er å få oppleve kunsthistorien og å se de bildene jeg har sett mange ganger før, en gang til. For hver gang jeg besøker Nasjonalgalleriet, oppdager jeg mye jeg ikke har bemerket meg før, både når det kommer til verkene og paraverkene. I pensumboka skriver Dag Solhjell og Jon Øien om forskjellige publikumsgrupper, bla. ”det lærevillige og dannede publikum”. Det er denne publikumsgruppen som faller under Nasjonalgalleriet. Her har besøkene kommet for å ta til seg kunnskap om kunsthistorien. Man kan si at det nesten er forventet at publikum skal klare seg på egenhånd, da det er god informasjon om verkene, kunstnerne og epokene. Dette gjør det enkelt for publikum å bli guidet igjennom kunsthistorien. Dette er et typisk syn på publikum i de fleste universelle museene som gir oss kulturell kompetanse.

Kunstnernes Hus er et veldig forskjellig fra Nasjonalgalleriet. Med den spesielle arkitekturen kommer Kunstnernes hus til uttrykk som et inkluderende sted. Nøkkelordet og hovedbegrep her blir ”Huset”. Huset som et sted for alt og alle. Det er ikke nødvendigvis kunstutstillingen som er viktig, men det sosiale – at publikum ikke blir betraktet som et enkeltmenneskene. Her benyttes alle rom og lokaler i huset til forskjellige arrangement som både er kust og ikke-kunst relatert. Solhjell og Øien snakker om publikumsgruppen ”Det nysgjerrige og sosiale publikum”, og det er nettopp disse som kommer innom Kunstnernes Hus. Med sitt inngangsparti som leder deg rett inn i et åpent og stort rom får man med en gang en inkluderende følelse, her finner man også en kafe som er åpent både på dagen og kvelden. Her er alle en del av et større prosjekt om å skape et kulturelt miljø. Et annen viktig virkemiddel er beliggenheten, dette med tanke på at det har en ”rett inn fra gateplan”-form, som åpner for at forbipasserende kan ta seg en tur innom. Sist jeg var på Kunstnernes Hus la jeg merke til at ansatte i administrasjonen gikk rundt i lokalet og henvendte seg direkte til publikum. Dette er sjeldent man ser og dette er viktig for institusjonen for holde sin status som et åpent hus som skal benyttes av alle.

Populærkulturen inntar kunstmuseene

Vi kjenner alle til populærkultur, kultur som blir forbrukt av brede lag av folket og som blir produsert av medieindustrien. De siste ukene har flere dager preget av populærkultur passert oss, og vi har gladelig deltatt i markeringen. Det samme har flere av Oslos kunstmuseer.

Fifty Shades of Grey har entret kinolerretene landet rundt, og på Valentine’s Day og morsdagen har vi iherdig æret dem som betyr så mye for oss. Vi har kjøpt billetter, blomster, vin og sjokolade. Dagens Næringslivs artikkel Kjærlighet for 255 mill. er betegnende for hvordan slike merkedager i stor grad er opprettholdt av kommersielle markedskrefter. Allikevel appellerer det til oss og det er en stor del av hverdagslivet vårt. Derfor er det ikke unaturlig at også museene leker seg med disse populærkulturelle fenomenene på sosiale medier. Men museers tilstedeværelse på sosiale medier er ikke bare lek, det er den del av en sammensatt kommunikasjonsplan for å nå ut til publikum. Dette gjelder både innlegg forkledd som invitasjoner eller vittigheter, og mer direkte reklame for et produkt de tilbyr. De direkte resultatene av å benytte seg av slike merkedager i møte med sitt eksisterende eller potensielle publikum kjenner jeg ikke til, men det fanger oppmerksomhet. Det kan tenkes at museene som nevnes i dette innlegget søker det man i Solhjell og Øiens Det norske kulturfeltet (2012) omtaler som «det eventorienterte publikum». Et ungt og urbant publikum som ikke nødvendigvis har noen særlig kunsthistorisk kompetanse, og som allikevel føler seg trukket mot kunsten. Man kan videre bygge opp under denne tanken ved å se på hvilke medier museene velger å bruke (Instagram og Facebook), medier hvor overvekten av brukere er nettopp unge og urbane. Også hvilke bilder museene velger å benytte seg av i slike innlegg er interessant, det er gjerne de mest berømte og markedsførte kunstverkene som blir vist.

Vi logger oss inn på Instagram for å se hva som har blitt postet i anledning de nylig passerte populærkulturelle merkedagene. Astrup Fearnley Museet ønsker oss en ”Happy Valentines” først gjennom et bilde av Elmgreen & Dragsets Gay Marriage og benytter deretter anledningen til å reklamere for sitt DUO-medlemskap (noe for to turtelduer, ikke sant?). Museet ønsker også alle mødre gratulerer med morsdagen akkompagnert av et av Cindy Shermans verker.

Nasjonalmuseet spiller på Fifty Shades of Grey-hysteriet. Skjermbilde: Instagram @nasjonalmuseet

Et museum trakk det også lenger enn å kun gratulere, Museet for samtidskunst inviterte blant annet på Instagram og Facebook til feiring av Valentinsdagen. De tilbød en flukt fra de kommersielle klørne, hvor du og en av dine kjære kunne komme inn på samme billett, spise hjemmebakte kaker og til og med få hjelp til å lage et valentinskort av kalligrafen Helene Jensen. Og selvfølgelig se deres aktuelle utstilling Rameaus Nevøer. Sofie Berntsen og Karl Holmqvist og prøve ut prosjektet Jeg er telefonen din, og jeg elsker deg!

 

 

Politikk og graffiti, da og nå

De siste årene har graffiti og gatekunst begynt å bli en akseptert kunstform, også blant politikerne i Oslo. I desember 2014 vedtok bystyret i Oslo, etter forslag fra Miljøpartiet det Grønne, enstemmig at det skal lages en handlingsplan for graffiti og gatekunst i Oslo 2015 – 2019. Til tross for at Oslo er Norges største by ligge de langt etter resten av landet innenfor dette feltet. Bergen har en handlingsplan for graffiti og gatekunst 2011- 2015, og Stavanger har siden 2011 hatt en egen gatekunstfestival. I Oslo derimot har det nesten siden graffitien kom til landet på 80-tallet blitt drevet aktivt arbeid mot graffitien og dem som driver med det, og på mange måter har kommunen selv skapt problemene som forbindes med graffitimiljøet samtidig som de kvelte mulighetene for positiv utvikling innen kunstformen.

Graffitien kom til Norge fra New York på begynnelsen av 1980-tallet, og særlig var tog og t-bane populære mål. Derfor var det kanskje naturlig at Oslo Sporveier sammen med politiet startet kampen mot den nye ungdomskulturen. Politikerne i Oslo kom først på banen i tiden før OL på Lillehammer i 1994, og begynte da å ta en aktiv del i å prøve å løse problemet. I første omgang ble det oppfordret til bedriftene hvor fasader kunne bli sett av besøkende, om å pusse opp og fjerne graffitien for å gjøre byen fin. Men kort tid etter gjorde byen en helomvending og to i bruk en mye mer aktiv og særdeles aggressiv taktikk. I kampanjene de kjørte fremover prøvde de å koble graffiti og tagging med vold, direkte hærverk og rusmidler, noe som på ingen måte var representativt. Forklaringen var at de ville forhindre at koblingen skulle oppstå.

Første del av kampanjen innehold tre elementer: falske regninger for taggerherværk sendt ut til ungdomsforeldre, en nedtagget buss som kjørte rundt hvor setene var skåret opp med kniv, samt en voldsfilm som viste en ungdom i et videospill som fikk poeng for å banke opp uskyldige samtidig som han hele tiden tagget. Kampanjen mottok massiv kritikk, og det med god grunn, Hip hop-ens kultur, som inkluderte graffiti og tagging, har hele tiden hatt en ideologisk grunnlag som avstår fra vold, dop og rasisme. Senere ble vinklingen å latterligjøre graffitiungdommen gjennom plakate og tilnavnet taggerhuer. (Mer om graffiti i Norge og om kampanjen kan leses i boken Gategallerier av Cecilie Høigård)

Til tross for den aggressive kampanjevirksomheten ble det ikke påvist noen nedgang i graffitien, men derimot ga det de aktive skriverne og kunstnerne et dårlig rykte som dessverre ha vedvart. Og kampen har fortsatt i politikken, men dog mindre aggressivt. I 2011 ble «tiltaksplan mot tagging 2011-2018» vedtatt, hvor det blant annet ble forbudt med lovlige graffitivegger. Hvor skal da unge kunstnerne få muligheten til å øve seg på større og mer tidkrevende arbeider? Et særlig interessant aspekt er hvordan denne tiltaksplanen skal kombineres med den kommende handlingsplanen. Hva er lovlig og hva er ulovlig gatekunst? Hvor vil grensene gå? Dessuten, hvem har egentlig rett til å bestemme hva vi skal se i det offentlig rom?Verk av den franske graffitikunstneren C 215 på Grünerløkka i Oslo. Foto: Nina F Bratbak

Melgaard + Munch = kulturkollisjon?

Bjarne Melgaards utstilling -The end of it All Has Already Happened, skaper storm blant kritikere og aktører i kunstfeltet. Jeg leser overskrifter som: moralsk og etisk misbruk, lapskaus, øver vold mot Munch, kollisjon og overload.

 

Kunsthistoriker Karin Hellandsjø sier at utstillingen som stiller sammen kunst av Bjarne Melgaard og Edvard Munch er spekulativ. Og hun er ikke alene. Flere av kunstlivets egne aktører mener at utstillingen tråkker over noen moralske og etiske grenser. De mener at Munch rett og slett blir misbrukt.

 

Når ble det slik at all kunst skal passe for alle? Melgaard er grensesprengende og meget provoserende i stort sett alt han gjør, så hvorfor er så mange i bransjen overrasket nå. I dagens samfunn er det nærmest akseptert at det legges ut nakenbilder på sosiale medier og vi ser “husmorporno” på kino, så hvordan kan denne utstillingen virke så opprørende?

Begge kunstnerne tar opp kjønn, død, ensomhet og seksualitet i hver sin tid, og Munchs bilder var minst like provoserende i hans egen tid. Er det bare slik at det Munch malte ikke er grovt nok for oss i dag, slik som det ble sett på som grovt og provoserende i hans egen tid?

 

For billedkunstner Håkon Bleken er problemet at han synes det blir lite Munch og mye Melgaard. Han mener at Melgaard er så kraftig kost at det nærmest knuser Munch. Det kan vel ikke skade å gjøre en nyskapning av noe vi har sett så mange ganger. Det er jo ikke slik at det er der for å bli. Personlig synes jeg det Melgaard gjør med denne utstillingen er utfordrende og spennende. Kunsteliten i Norge tar ingen skade av en liten aha opplevelse på Munch museet. Utstillingen Melgaard + Munch passer best inn i det ekslusive kretsløp fra Solhjell og Øiens kretsløpsteori, da det bærer et tydelig preg av orginalitet og uttrykker at kunsten er for kunstens skyld.

Skjermbilde: Instagram

@bjarnemelgaard

Solhjell, Dag og Jon Øien, 2012. «Det norske kunstfeltet».

http://www.nrk.no/kultur/melgaard_munch-trakker-over-grenser-1.12211242

 

Det hvite rommet

Jeg har lyst til å diskutere kort hvordan jeg opplever utstillinger hos gallerier og museer, blant annet for å åpne folks øyne om at kunst bør forstås og nytes av alle. Jeg har personlig ikke vært på veldig mange utstillinger, men nok til å danne meg en oppfatning av deres forhold til publikumet deres. Her er et typisk scenario:

Du åpner døren til galleriet og trer inn i et helt hvitt rom. I det hvite rommet henger det noen få bilder, som på avstand ser helt like ut. Folkene i lokalet svever rundt som spøkelser i lange pelskåper og nesa langt oppi kunstverkene. Du står i døra i converse og olajakke, og føler deg egentlig ganske utilpass. Hva nå? Finnes det en start og en slutt? Bør jeg prate med noen? Hva går egentlig denne utstillingen ut på?

Satt på spissen, så er dette en altfor kjent situasjon for meg og andre «kunstuvitende» unge. Moderne gallerier i dag velger ut kunstverkene på fritt grunnlag og ut ifra sine egne kriterier. Dette hever kvaliteten til galleriene og gir dem rollen som en slags redaksjon med en sterk relasjon til kunstbransjen. Men hva med relasjonen til publikum? Skal den kun eksistere om du allerede har studert de tidlige inspirasjonene til kunstneren eller lest deg opp på all historie om verkene? Kunsten blir i denne situasjonen avhengig av en kontekst, en historie og gode paraverk, som i dag er helt vanlig hos et hvert galleri. Jeg lurer da på hvor plassen for egen tolkning og forståelse ble av? Gi plass til egen tolkning og det blir kanskje legitimt å ha sterke meninger uten mengder med kunnskap. Kan jazzmusikk kun nytes av jazzmusikere og kjennere? Kan kunstfilmer kun nytes av fotografer og scenografer? Nei.

Solhjell og Øien nevner i boka «Det Norske Kunstfeltet» at å henvende seg til alle er et godt kunstpolitisk argument, men i praksis en illusjon. Jeg kan vanskelig si meg uenig i påstanden, men jeg kan ikke la være å kritisere at dette er en tankegang som eksisterer. Vi er da tilbake til ideen om at kunst er kun til for kunstkjennerne og at å prøve å huke tak i den generelle folkemengden ikke vil ha legitimitet i bransjen.

Kanskje det hvite rommet bør fylles med en større grad av åpenhet og eventuell opplysning for oss i olajakker!

Tegnet av meg

Gallerirunde i Oslo

I forrige galleri – og museumsforelesning var vi på ekskursjon i ulike gallerier i Oslo. Vi besøkte Nasjonalgalleriet, Haaken, FineArt og Kunstnerforbundet. Første post på gallerirunden var Nasjonalmuseet. Sikkerhetsvaktene i lokalet var hyggelige og fulgte nøye med på oss, med god grunn, med tanke på hvor mye alt her inne er verdt. Bortsett fra det så følte jeg meg ikke uønsket, det var en god atmosfære der og jeg følte meg velkommen. De satte tydelig pris på at vi var der. De to neste stedene vi besøkte var Galleri Haaken og Galleri FineArt. Atmosfæren, stemningen, lyset og alt var annerledes. Klientellet og de ansatte også. De som arbeider der fjerner ikke blikket fra dataskjermen mer enn et kort øyeblikk når vi kommer inn døren. Jeg følte meg uvelkommen nesten med en gang jeg gikk inn i begge lokalene. Ingen tar imot oss eller henvender seg til oss på noen måte.

Jeg har ikke vært på mange gallerier og kunstutstillinger i Norge som voksen, men i dette innlegget så tar jeg utgangspunkt i hvilke inntrykk jeg satt igjen med etter å ha vært på disse galleriene. Jeg ønsker ikke å sette noen i et dårlig lys, eller generalisere, men inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha vært på denne gallerirunden rundt i Oslo er ikke så veldig positiv, og jeg antar at det er flere enn meg som føler det på samme måte.

Galleriene og museene er selvfølgelig opptatt av å trekke folk – publikumsutvikling er viktig. Derfor syns jeg det er synd at de ikke ivaretar publikummet sitt som de burde se som potensielle kjøpere. Jeg sitter igjen med følelsen av at de med et kort blikk har plassert meg som uinteressant og at det å motta meg på et anstendig vis vil være bortkastet tid. Jeg tilhører ikke den kjøpesterke gruppen, enda. Jeg er bare student. Hvis jeg hadde viftet med kredittkortet hadde de da vært imøtekommende? For alt de vet så kan de ha mistet en kunde på lang sikt.

Foto: Oda Linn Johannessen

Jeg føler ikke at kunstverdenen egentlig er det jeg fikk inntrykk av denne dagen, men det er de man møter på vei inn i den som representerer den. De kan kaste et negativt lys på hele feltet. Er det virkelig på denne arrogante måten de ønsker å representere sin virksomhet? Vi er studenter, men ikke på livstid. Solhjell og Øien illustrerer hvor de ulike publikummerne ligger, og nevner også studentene. Studentene ligger omtrent på samme sted som avantgarden gjør med tanke på kulturelt kapital. Studentene ligger langt nede på lite samlet – og økonomisk kapital, men scorer høyere på kulturelt kapital enn bedriftslederen, som igjen scorer bedre på økonomisk kapital og samlet kapital (Solhjell og Øien 2012).

Årsaken til at jeg ikke følte det på samme måte på Nasjonalgalleriet tror jeg kommer av at det er en samling og ikke tilhører en kommersiell bransje. Det sier seg selv at de andre galleriene er avhengig av folk som kjøper det de tilbyr av verker, men hvis disse ikke gir meg et godt inntrykk nå mens jeg bare observerer og utdanner meg innenfor kunstfeltet, så blir sjansen for at jeg kommer tilbake mindre. Jeg er interessert i kunst og kultur, men hvis jeg til stadighet ble møtt med slike holdninger ville jeg miste respekten for bransjen og helt sikkert noe av gleden ved å se kunst. Dette var mitt første ordentlige møte med denne verdenen og selv om jeg syns selve kunsten var fin, så ødela kuratorene opplevelse av den for meg.

Solhjell & Øien. 2012. Det Norske Kunstfeltet: En sosiologisk innføring. 113-115.