Worlds “happily” collide.

Kunst i det offentlige rom, er et kjært og velbrukt uttrykk. De fleste forbinder dette med graffiti, utendørs «åpne for alle» utstillinger, kunstinstallasjoner satt opp for «mannen i gata», kunstsamlinger i offentlige bygg, og lignende former for kunst der folk ferdes.

En form for kunst, som for mange er uoppdaget, er grafikken under ethvert rullebrett som ferdes rundt på asfalten i bybildet.

Skateboarding har[i] som subkultur sine uttrykk gjennom; språk, klesstil, «stilen» man har når man utfører selve skatingen, og andre generelle subkulturelle kjennetegn. En annen vesentlig del av skateboardkulturens uttrykksform er trykket, grafikken, kunsten som befinner seg under disse syv lagene med lønnetre.

Det norske rullebrett-merket Classic skateboards hadde i høst en utstilling på Cyan Studios, hvor de stilte ut alle sine brett-modeller fra starten i 2009 frem til nå. Utstilt var omtrent 35 forskjellige minimalistiske retro-illustrasjoner. Disse henspiller på personene bak Classic sine interesser, og er utformet av den brasilianske skateren og designeren Mark Santos.

Det særegne ved slik brukskunst, er at det er hovedsakelig temporært, brettene brukes og grafikken slites betraktelig ved bruk, som regel til det ugjennkjennelige. Derfor var det her en god mulighet til å se alle modellene i sin opprinnelige form.

Formidlingen av kunsten her er ikke satt inn i en økonomisk, kommersiell, formidlende eller pedagogisk kontekst.  Med få unntak, som forøvrig kan tolkes individuelt, og med små subtile politiske undertoner, ved f.eks. trykk av rullepapirgrafikk. Det er også et historisk blikk på utviklingen av illustrasjonene, og brettmerket fra starten til nå.

Slike visninger er for de spesielt interesserte, og består veldig ofte av et kunnskapsrikt og kritisk publikum, som føler en sterk tilhørlighet til kulturen. Men, det er en økende trend at publikum også tiltrekkes utenfor miljøet, da gjerne med tilhørlighet i andre subkulturer, som musikk, film og visuell kunst.

Ser man ut i fra Kawashima teorier, foretok Cyan Studios en kulturell inkludering i dette tilfellet i form av en heavy metall konsert på denne ene dagen utstillingen varte. I tillegg til både publikumsopplysning, og smakskultivering for det eksisterende rullebrett-publikum som kom for å se brettene, fikk også utstillingen besøk av et publikum som ellers aldri ville fått muligheten til å ta iaktta brettene og grafikken. Dette er også en gruppe med innsikt i det estetiske ved slike trykk, da denne subkulturen også har en stor andel av grafisk innhold i uttrykket som definerer kulturen. På denne måten fikk Cyan Studios forent to publikumsgrupper, og introdusert begge disse for nye territorier de ellers aldri ville ha funnet frem til, selv om det er en viss overlapping og forening mellom de to kulturene. Denne form for publikumsutvikling er noe som observeres oftere ved slike eventer, og Cyan Studios har her ikke funnet opp kruttet på nytt, men fått bekreftet at en slik form for inkludering er en velfungerende måte å introdusere kunst utenfor gitte segmenter.

http://classicskateboards.tumblr.com

http://www.cyanstudio.no

Classics Didrik Kristiansen. Foto: E. Friesl
Classics Didrik Kristiansen. Foto: E. Friesl

[i] Her kan det diskuteres om hvorvidt skateboarding har hatt et større skifte i kulturen de siste årene, mot et mer mainstream og kommersielt marked.

Reklamer

Den nye Munch?

For å bli mer kulturell, bestemte jeg meg for å se en mye omtalt utstilling, nemlig Sverre Bjertnes utstillingen på Stenersenmuseet. Jeg hadde ikke hørt mye om Bjertnes, bare at han hadde viet noe av utstillingen til kunstneren Eric Gill, som blant annet står bak flere skrifttyper, som Gill Sans. Gill var dessuten en psykopat som likte å ha seg med sine to søstre, to av døtrene sine og til og med hunden sin. Bjertnes har laget flere malerier om den nokså kontroversielle Gill, men mest inntrykk gjør Bjertnes’ bronseskulptur, et dragelignende villdyr med bein som vokser ut av fire menneskehoder med Bjertnes’ eget ansikt.

Gill
Foto: Meg

Denne utstillingen er uten tvil annerledes enn andre kunstutstillinger, den er nokså provoserende, som bl a den beskrevne installasjonen. Bjertnes’ skulpturer er fantasifulle og ofte ganske så mørke, men også morsomme, særlig hans froskemennesker, skåret ut av treskjærere på Sri-Lanka og deretter bearbeidet av kunstneren. Selvom selve Stenersen museet vanligvis er rettet mot et indreorientert publikum, virker det som om at de med denne utstillingen har rettet seg mot det eventorienterte publikumet, et publikum uten en tung kunsthistorisk kompetanse, men som lokkes av det oppsiktsvekkende og pirrende.

Bjertnes frosk
Foto: Meg

Bjertnes har fått mye oppmerksomhet i media den siste tiden, og dette var akkurat det Stenersenmuseet trengte. Museet har de siste årene hatt en stor nedgang i besøkstall. I 2013 var det kun 10 245 besøkende. Etter Bjertnes-utstillingen ble åpnet 24. Januar, har det vært over 4000 besøkende innom, nesten halvparten av det totale besøkstallet året før. Her har Stenersenmuseet vist god innsikt i kunstfeltet ved å ha valgt en kunstner som er aktuell i tiden. Som et kunstmuseum skal de kjøpe inn kunstverk fra samtiden eller den nære fortid, og de skal formidle dagens kunst og dermed svare på hva kunst er i dag. Dette er noe de har klart, og Bjertnes eksperimentelle og nyskapende utstilling slår betydelig bedre an enn etablerte kunstnere. Dette merket vi da vi gikk opp til inngangsetasjen for å se malerier fra flere kjente og etablerte kunstnere som bl a Jakob Weidemann, Kai Fjell og Per Krohg. Etter vi hadde sett Bjertnes utstillingen, virket maleriene av disse trygge kunstnerne på veggene lite spennende.

Mye av fortjenesten for denne publikumsøkningen går også til kuratoren Jon Ove Steihaug. Han har ikke bare stått for utstillingskonseptet og utformingen, men har tydeligvis også brukt sine mediekontakter for å skape oppmerksomhet rundt utstillingen gjennom god PR. At Bjertnes gikk i lære hos Odd Nerdrum og har et tett samarbeid med den mer kjente kunstneren Bjarne Melgaard, hjelper også mye. Og når anmelderen Øivind Storm Bjerke i Klassekampen mener at Bjertnes’ utstilling på Stenersen kan bli stående i kunsthistorien slik Munchs Berlin-utstilling i 1892 og Bjertnes dermed blir kalt den nye Munch, da er det ingen tvil om at folk blir nysgjerrig. Det ser ut at kombinasjonen av en nyskapende utstilling, en god kurator, de riktige kontaktene og bred mediedekning er en god miks!

Hvor ble det av Pushwagners museum?

En av de aller viktigste utfordringene innenfor galleri- og museumsbransjen er publikumsutvikling. Allerede på 70-tallet  så man at galleri og museumsbesøk i stor grad var elitorientert, og ikke noe for mannen (eller dama!) i gata. En ny kulturpolitikk oppstod, og det ble et politisk ansvar å bidra til at flest mulige fikk kulturtilbud og at også flest mulig benyttet seg av det! Til tross for at myndighetene i tyve år har ført en inkluderende kunstpolitikk har både antallet besøk og besøksfrekvensen sunket. For massene kan både galleri og museum virke kjedelig, lite innbydende, noe som bare er forbeholdt de som kan kunsthistorie. Hvordan får man mannen i gata til å interessere seg for samtidskunst? Jeg tror Pushwagner og arkitektfirmaet CODE ARKITEKTUR var inne på noe viktig da de i 2011 lanserte planene for  et underjordisk Pushwagnermuseum.

Se artikkel fra Dagbladet under:

http://www.dagbladet.no/2011/05/25/kultur/litteratur/bok/pushwagner/terje_brofoss/16653115/ 

729x

(Bildet er hentet fra http://www.dagbladet.no/2011/05/25/kultur/litteratur/bok/pushwagner/terje_brofoss/16653115/ og tilhører arkitektfirmaet CODE ARKITEKTUR.)

Hvor kommer egentlig denne trangen til å lage alle samtidskunst-gallerier og -museer i samme stilrene, sort-hvitt-baserte, kjedelige disposisjon? Lets face it, for mange kan gallerier være kjedelige. Pust ut dere som allerede har reist dere i stolene, jeg forstår poenget. Gallerier skal være nøytrale og gi rom for at kunsten i seg selv skal stå i fokus. Det er greit nok. Vi har også eksempler på kreative måter å inkorporere selve lokalet i kunsten, men ærlig talt, har vi ikke sett nok av malestrøk som går ut av lerretet, over rammekanten og nedover veggen?

En av Norges mestselgende kunstnere hadde planer om et eget museum. Et museum hvor selve museet stod i fokus, hvor lokalet i seg selv var et verk. Pushwagner har selv vært med å tegne lokalet, og beskriver planene som «Å leve ut en drøm jeg har gått og båret på som ei verpesjuk høne!».

Blant de sprø planene til Pushwagner var selve inngangspartiet som skulle være formet som en gigantisk munn du skulle gå igjennom. Samtidig som man samler de 5000 gjenværende verkene til Pushwagner skulle museet ha en egen visningsarena for andre kunstnere. Dette er altså intet one man-show.

Noen er lei av å gå gjennom de samme tarvelige (men veldig stilrene) galleriene dag inn og dag ut. Pushwagner hadde lyst til å gi nettopp massene en ny type museumsopplevelse, heve besøket til en ny dimensjon og i beste fall (og sannsynligvis) ville et slikt museum rekruttere nye kunståndere.

Planene ble nedstemt hos Forsvarsbygg som valgte et nytt kinokompleks istedenfor i det gamle renseanlegget. To år senere har SF Kino trukket seg fra prosjektet, og Forsvarsbygg etterlyser andre som kan drifte kino. Kinomonopolet i Oslo ser dessverre ut som det har kommet for å bli. Det finnes ingen realistiske eller naturlige kandidater som kan drifte en kino i disse lokalene, så min klare tale til Forsvarsbygg blir noe sånn som: Få ut fingern, åpne kjeften og la Pushwagner komme inn hos dere.

Mer å vise

Jeg kom over en sak i lokalavisen budstikka, som tok for seg en fotoutstilling om arkitektur i etterkrigstiden i Norge. Bildene blir stilt ut på Norsk design- og arkitektursenter (DogA), og er en del av utstillingen ”Brutalt?”. En ting jeg la merke til da jeg leste denne artikkelen, var hvordan kuratorene har utviklet synsregimet i utstillingen. De tre kuratorene valgte bort innramming av fotografiene, for å heller benytte muligheten til å vise publikum hele 250 fotografier. Denne formen for scenografi i utstillingen kan hjelpe bildene til å egenhendig skape inntrykk på publikum, uten hjelp av velutvalgte rammer. Da alle fotografiene presenteres likt, kan slike grep vise en tydeligere kulturell profil for utstillingen.

Fotografiene som stilles ut er på lån fra Norsk teknisk museum, dette klargjør også at ingen av fotografiene stilles ut på et kommersielt plan, fotografiene stilles ut for at flest mulig skal få innblikk i selve fotografiene. Fotografiene viser motiver som er behagelige å se på for folk flest, det er altså trygge og etablerte motiver som vises noe som innebærer svært liten risiko i forhold til utstillingen. Dette tydeliggjør at denne utstillingen ligger godt innenfor det inklusive kretsløpet.

Kuratorene forteller i artikkelen at dette først og fremst er en fotoutstilling, ikke en arkitekturutstilling, med denne uttalelsen setter de fokuset på selve fotografiet som kunst, ikke nødvendigvis bygningen som  blir vist. Denne innstillingen syns jeg er interessant når utstillingen foregår på et arkitektursenter. Denne utstillingen er noe for både personer som har en personlig tilknytting til arkitekturen, personlig tilknytting til området og tidsepoken fotografiene viser, eller de som rett og slett de som ønsker å betrakte fotokunst. Dette kan være en svært interessant utstilling med myke, varme bilder og motiver som viser den modernistiske arkitekturen som dukket opp i etterkrigstiden.

http://www.budstikka.no/kultur/iknoniske-bygg-i-ny-utstilling-1.8302023

http://doga.no/brutalt

Bildet viser kuratorene Morten Ragnøy Ednes, og Arne B. Langleite (Matti Luce Arentz var ikke til stede). Tatt av Martine Hoff Jensen, brukt med tillatelse fra henne.
Bildet viser kuratorene Morten Ragnøy Ednes, og Arne B. Langleite (Matti Luce Arentz var ikke til stede). Tatt av Martine Hoff Jensen, brukt med tillatelse fra henne.

Livet på utstilling

Hvordan utstillingen er kuratert er nesten hele meningen med hva du skal sitte igjen med av tanker etter visitten, så hva er det kunstneren Hans E. Thorsen ønsker å oppnå med det han har gjort?

peeps ram

Onsdag den 5. mars dro klassen på ekskursjon på fire utstillinger, og jeg satt heldigvis igjen med et vidt spekter av inntrykk. Vi startet med å dra på Nasjonalgalleriet, en bauta av tradisjonell og historisk kunst, vi vandret videre til Galleri Riis, hvor den konseptuelle og mystiske samtidskunsten befant seg, deretter trasket vi over til Galleri Fineart, hvor alt var ferdigtrykket og klart, man trengte ikke å tenke så mye her liksom, og tilslutt: RAM Galleri. Her kom vi på visitt til barndomshjemmet til noen. Det siste galleribesøket skilte seg definitivt ut.

Utstillingen på Ram Galleri er av kunstneren Hans E. Thorsen og har tittelen “Alt kunne vært litt annerledes” (27. februar –  23. mars). Den handler om hvor tilfeldig livet forløper seg fra den stund dine foreldre unnfanger deg, og at hypotetisk sett kunne alt vært annerledes. Kunstneren har satt opp utstillingen (kuratert) på en måte som gjør at skillet mellom utøver og betrakter er revet ned. Hvorfor har han gjort det? Sårbarheten er utvilsomt tilstede.

foto ram

Dette er dog ikke en uvanlig visningsform; man blir altså invitert til et intimt innblikk i kunstnerens liv, man er nesten på besøk hos vedkommende. Et annet eksempel på slik utleveringskunst er Tracey Emin med kunstverket «Everyone I ever slept with» som består av et telt, tapetsert innvendig av navnene på alle hun har ligget i samme seng med.

Men ja, i dette tilfellet er kunstnerens ”hjem” gjort om til et kunstverk. Teknisk sett består den av et par installasjoner med møbler fra kunstnerens barndomshjem, og veggene er prydet med fotoalbumark, hvor tekst og private bilder er satt sammen til collager. For hver ramme med bilde og tekst, blir du kjent med øyeblikkene og refleksjonene over tiden som er gått og minnene som er igjen, til kunstneren. Mest sannsynlig er katalysatoren til utstillingen det faktum at kunstneren aldri har møtt sin far, som avsløres blant annet i et brev som er tilegnet den ukjente faren. Kunstneren er meget personlig, det vil si han bruker alt av eget private materiale, til å kommunisere noe allmenngyldig, noe som setter i gang tanker og minner og inviterer publikum til å reflektere over seg selv, sine egne liv og dagens samfunn. Dette loftsrommet gir deg en varm, gjenkjennelig og trygg følelse, samtidig som du blir litt vemodig over tiden som er gått og relasjonene som er endret deretter.

tekst ram

Prosjektet kan leses ut fra ulike innfallsvinkler og reiser spørsmål rundt foreldreskap, mellommenneskelige relasjoner, identitet, tilhørighet, minner, barndom og begrepet familie før og nå, står det i programmet.

Det er noe med denne kurateringen som gjør at livet passerer i revy. Alt er blitt til minner, man føler seg nesten pensjonert.

Nå har jeg et sterkt behov for å pleie mine egne relasjoner og nåets øyeblikk, før de alle ender i stillbilder.

“KONGOLANDSBY” ANNO 2014.

I 1914 skjedde dette under feiringen av 100-årsjubileet av grunnloven: “En afrikansk landsby med adresse Kirkeveien” Hva menes med det? Jo, en “Kongolandsby” i Frognerparken.

I 2014 skjer det igjen, også i anledning grunnlovsjubileet. Gjenskapelsen av utstillingen har skapt sterke reaksjoner i media, grunnet rasismediskusjon rundt prosjektet. I mars blusset det opp til ny debatt etter at TV-programmet Trygdekontoret, med Thomas Seltzer i spissen, hadde invitert til debatt om rasisme. En av gjestene var den sudanske kunstneren Mohammed Ali Fadlabi. Kunstneren har en grad fra Kunsthøgskolen i Oslo, og jobber primært med performance-kunst, maleri og lyrikk. Han, med sin kunstnerkollega Lars Cuzner, er han i disse dager aktuell med gjenskapelsen av den nevnte “Kongolandsbyen” i Frognerparken. At noen opplever kunstprosjektet som ubehagelig, respektløst og kontroveriselt, er bakgrunnen for hvorfor kunstneren ble invitert til sendingen.

Å gå i dybden av sendingen er ikke nødvendig i dette tilfellet, da den kan sees i sin helhet på NRK NETT-TV sine nettsider. Innleggets hovedfokus er heller: Hvem er dagens publikum for kunstprosjektet “European Attraction Limited”, “Kongolandsby” anno 2014?

Den amerikanske kunstkritikeren og filosofen Arthur Danto beskriver “mannen i gata” som en som ikke kan se kunst, da det “krever noe utover det øyet kan skjelne”. For at noen skal kunne se kunsten, kreves det av Danto at man besitter kunstteoretiske og -historiske kunnskaper. Velger man å gå for Danto sin tanke om “mannen i gata”, vil man tro at mange ikke vil kunne “se” kunsten i gjenskapelsen av “Kongolandsbyen”. Spør man meg er det én ting som er sikkert, og det er at installasjonen vil være noe “Mannen i gata” vil kunne se. Spørsmålet blir så hva ser han eller hun? Vil de se at kunstprosjektets hensikt, “I forbindelse med 200-årsjubileet av Grunnloven i 2014”, er å “bidra til refleksjon over de forandringene som har skjedd i Norge siden 1914 og gi mer kunnskap om historiske holdninger.”? Vil de se nok en unødvendig belysning av jubileeumsåret 2014, eller vil de, som mange har gjort og gjør, oppleve installasjonen som krenkende, ukomfortabel og sjokkerende? Vil de se på det som et springbrett til å “kunne skape mer rasisme?”.

"Mannen i gata."
«Mannen i gata.» av Undertegnede.

Som det står skrevet i boken “Det norske kunstfeltet”, er kunstsosiologers tanke at det finnes mange måter å betrakte kunst på. Om Herr. Fadlabi og Herr. Cuzner har et sterkt ønske om å utfolde sin kreativitet ved å gjenskape den nedhysjete delen av norsk historie, Kongolandsby i Frognerparken, hvorfor da ikke la de gjøre det? For er det ikke slik at kunstnere skal få lov til å utforme kunst på sin måte, og det uten å bli beskyldt for å fremkalle rasisme?

…svar på det, du.

– deza

 

Moderne kunst – ikke for alle!

De tre galleriene Nasjonalgalleriet, Galleri Riis og RAM galleri er vidt forskjellige gallerier for kunst. I dette innlegget vil jeg først fortelle historien om hvordan jeg opplevde å besøke disse galleriene, før jeg til slutt vil fortelle deg hvilket galleri som er min favoritt! For det er til syvende og sist min posisjon som betrakter som teller i mitt møte med kunstens verden.

Nasjonalgalleriet er for meg en institusjon med tung og viktig kunsthistorie for Norge som en nasjon. Den store tunge døren symboliserer for meg en følelse av at her kan du se de store viktige verkene. Denne døren gir meg stolthet og en følelse av patriotisme rundt de verkene som Nordmenn selv har skapt. Med betalende inngang for publikum, gir det en følelse av et museumsbesøk. Rundt om i bygget går det vakter og passer på at alt går rolig for seg, og at verkene kun blir sett på og ikke rørt på. Utstillingsprofilen er eksklusiv, med massive rammer og utelukket kun kunstverk som når opp til kvalitetskravet.

To klassevenninner betrakter kjent kunst.
To klassevenninner betrakter kjent kunst.

Galleri Riis, et eksklusivt og moderne galleri. Verker som krever kunstnerisk intelligens for å forstå, og god økonomi for å kjøpe. Galleri Riis er ikke et frirom for ettertanke for meg, jeg forlater ikke dette galleriet med en god følelse av en kunstopplevelse, snarere tvert imot. Jeg blir med en gang forundret over kunstens verden, javisst er det topp moderne kvalitetskunst vurdert av eksperter, men det ikke noe for meg. Galleriet ligger i et forretningsbygg, det er vanskelig å finne frem – ikke et galleri for turister, men kun spesielt interesserte. Vi må lete oss frem til galleriet, damen som åpner for oss, sier velkommen og forsvinner straks inn på kontoret. Jeg vandrer litt rundt, blir litt rastløs av det hvite store rommet med kunst som ikke taler til meg. Når jeg har sett noen sekunder på hvert verk, ønsker jeg å forlate lokalet. Dette var ikke noe for meg.

Utenfor Riis galleri
Utenfor Galleri Riis

RAM galleri, jeg går opp en smal trapp og tenker med en gang at dette virker litt tilfeldig. Men inne i lokalet, like hvitt og traust som Galleri Riis, er rommet fylt med utstillingen «Alt kunne vært litt annerledes» av Hans Thorsen, for en selvutlevering! Damene som jobber her holder seg inne på kontoret, men virker mer imøtekommende og interessert i oss. Utstillingen er veldig publikumsvennlig, du kan sitte ned i utstilte sofaen og bla i fotoalbum.  Jeg opplever dette galleriet, eller nærmere bestemt utstillingen som åpen for vurdering og ettertanke. Eksklusivt, men samtidig inklusivt i utstillingsformen.

RAM Galleri
RAM Galleri

Kjedelige meg – selvfølgelig likte jeg nasjonalgalleriet best av disse tre. Det er flere grunner til det, 1. jeg er ikke ute etter å kjøpe kunst, 2.jeg elsker konkret og tydelig kunst, 3. det ga meg den beste kunstopplevelsen. Kanskje det er greit at den eksklusive kunsten kun er for noen, og at den kjente og kjære nasjonalkunsten er tilgjengelig for alle.

Paraverk i kretsløpene

Med kart og en god dose pensum innabords dro vi på ekskursjon til fire av Oslo’s gallerier. Reisen gikk til Galleri Ram, Nasjonalgalleriet, Fine Art og Galleri Riis. En sammensettning som viste oss bredde og variasjon innenfor utstilling av billedkunst og kretsløpene de operer innenfor.

Når man besøker et kunstmuseum, et privat galleri og et handelsgalleri er det ikke annet å forvente enn at selve kunsten er svært forskjellig. Det som overrasket var den store forskjellen i bruk av paraverk og hvordan de kan ses som uttrykk for filosofiene innenfor de ulike kretsløpene. Paraverk er fysiske hjelpemiddler og strukturelle tiltak i kuratering av kunsten, som lyssetting, infoskilt, scenografi o.l.

Øverst: Nasjonalgalleriet med fargede vegger og infoskilter.  Nede til venstre: Galleri Riis, hvite vegger og ingen infoskilt. Nede til høyre:  Fine Art, infofilm om produksjonsprossesen. Foto: Christine Berg Olsen
Øverst: Nasjonalgalleriet med fargede vegger og infoskilter. Nede til venstre: Galleri Riis, hvite vegger og ingen infoskilt. Nede til høyre: Fine Art, infofilm om produksjonsprossesen. Foto: Christine Berg Olsen

På Nasjonalgalleriet ble vi overdrøsset av paraverk. Her er kunsten delt inn i epoker, temaer og motiver. Det gis info om årstall, materialbruk og kunstner ved hvert verk og man kan lese utfyllende om rommets tema ved inngangen. Utstillingsrommene er malt fargerike, det brukes veldig markerte og høytidlige rammer og malleriene er plassert tett. I museets butikk kan man kjøpe bøker om kunsthistorie og suvernier. Her er helt klart motivasjonen å innkludere gjennom opplæring og inspirere til nysgjerrighet for kunst og dens historie og kontekst. Paraverkene inkluderer oss ikke bare i kunstverdenen, men de forsøker å hjelpe vår fortsåelsesramme til å sette pris på kunst.

Overgangen var merkant når vi litt senere kom inn dørene på Galleri Riis. Her var det  ingen informasjon overhode. Det var hvite nakne vegger med få kunstverk uten rammer. Her fikk vi se samtidskunst som ikke trengte formidling, men som skulle tale for seg selv. Jeg vet fortsatt ikke hvem som stilte ut, men til gjengjeld husker jeg bildene bedre. Et av verkene fikk mest oppmerksomhet, det ingen forstod. Jeg tenkte på Dag Solhjell og vannglasset hans og konkluderte med at dette verket talte til en mer eksklusiv forståelsesramme enn min egen.

Galleri Fine Art er et handelsgalleri, noe som ble tydelig da vi møtte på rammeutstillingen på innsiden av døren. Her er bildene rammet inn i kommersielle rammer og kunsten selv er svært salgsvennlig.  Det kommersielle aspektet ble ytterligere tydeliggjort av store tv-skjermer som viste produksjonsprosessen av bildene ved massetrykk. Det slo meg at Fine Art ikke er så ulikt AllKopi sin avdeling for opptrykt kunst.

Et annet skille var tilgjenglighet og mottagelse. Nasjonalgalleriet ligger sentralt, man blir møtt i døren og veiledet om man ønsker det. Fine Art ligger i turist og shopping område på Aker brygge. Galleri Riis er langt mer anonymt lokalisert i et bygg som ligner mer på et næringsbygg. For å kjenne til et slikt sted må man aktivt oppsøke kunsten.

Nå skal man være forsiktig med å plassere et utstillingsted eller en kunstner innefor et kretsløp, da grensene i virkeligheten er mye mer flytende og overlappende enn i teorien, men jeg føler likevel kurateringen ved utstillingsstedene er gode eksempler på karakteristikk i kretsløpene. Med Galleri Riis fikk vi ett innblikk i det eksklusive kretsløpet, Nasjonalgalleriet det inklusive kretsløpet og det kommersielle kretsløpet hos Fine Art. Galleri Ram synes jeg var vanskelig å plassere, men selve utstillingen fikk meg til å tenke på «kunst for kunstens skyld» og det inklusive kretsløpet. Hva tror dere?

Alt dette gjorde det veldig klart for meg at et utstillingssted kommuniserer langt mer enn bildene de stiller ut, de kommunsierer noe om hvordan de vil at vi skal oppleve kunst og om deres egen kunstfilosofi. Jeg personlig syns Nasjonalgalleriet og Galleri Riis var kjempe spennende å besøke. De formidler kunsten og sin egen filosofi utmerket gjennom bruk og fravær av paraverk.

Er rammer nødvendige for kunst?

Er det en nødvendighet med klare rammer rundt formidling av kunst? Er rammene rundt formidlingen forstyrrende eller komplimenterende for kunsten?

Tradisjonellt forbinder jeg utstillinger med hvite vegger, mye luft og store, kraftige rammer. Selvfølgelig tenker jeg da i første omgang på offentlige kunstmuseer. Gallerier blir også forbundet med «den hvite boksen». Er denne oppfatningen av kunstformidling med på å forme hva jeg anser som kunst?

I 2009 skrev Jorun Veiteberg om utfordringene forbundet med selve utstillingen av kunsthåndtverk («Utstillinga som utfordring – om kuratering av kunsthåndtverk» 2009). Selv om denne artikkelen handler om kunsthåndtverk kan utfordringene i mine øyne også omhandle formidlingen av annen kunst, og spesielt kunst formidlet av det inkluderende kretsløp: staten. Hun beskriver tre utfordringer, som er «sokkelen»: opphøyningen av kunsten ved å sette den på et monument og avgrense den fra omgivels ene, den hvite kuben – det typiske hvite, angivelig nøytrale måten å vise kunsten på, og den tredje omhandler utstillingens dramaturgi. Min oppfattning av kunstformidling er det samme Veiteberg beskrier som utfordringer og ikke-nøytral formidling.

En annen form for formidling skal man ikke se langt etter. Pink Cube på Grønland er et kunstnerdrevet galleri, malt rosa for å utfordre den tradisjonelle hvite kuben. En mer talende form for formidling for min del er instalasjonen «Balansegang» av Kristine Roald Sandøy. Den henger på veggen utenfor Oslo S mot Jernbanetorget. Hensikten med utstillingen er «å skape positive kunstopplevelser for reisende og besøkende på stasjonen». Problemet med denne formen formidling er at den forsvinner blant de mange travle pendlere. Hvor mange får med seg kunsten? Hvem ser den egentlig?

IMG_1248
Foto: Privat

I realiteten er det nok mange måter å formidle kunst på. Spørsmålet jeg stiller er om den tradisjonelle måten å formidle kunst på har bestemt for mye av hva jeg personlig anser som kunst, og med det går glipp av mye spennende kunstverk og utrykk.