Viktigheten av synlighet

I disse dager har sosiale medier blitt en stor markedsføringsmulighet, og bedrifter, arrangementer og enkeltpersoner har større mulighet til å nå ut til et større og bredere publikum enn tidligere. Ved å nå ut til sitt eget publikum på sosiale medier, har de også større sjanse for å nå ut til et nytt publikum i tillegg pga. Word of Mouth.

Jeg ser at noen av de største museene og utstillingsstedene har tatt i bruk både Facebook, Instagram og Twitter (f.eks Astrup Fearnley), mens andre kun har tatt i bruk enten/eller (f.eks Munchmuseet) og noen få baserer seg fortsatt bare på en hjemmeside eller fysisk besøk (f.eks FineArt). Noen av de nevnte stedene er flinkere til å holde følgerne sine stadig oppdatert enn andre, noe som garantert har med større ressurser å gjøre. Dette gjør at museene kan etablere en dialog med og mellom følgerne, bygge et forhold med og mellom publikum, samle et publikum med felles interesser og forbedre ekstern og intern kompetanseutveksling (Russo 2007).

Foto: Stine Haugen

Allikevel ser det ut til at private utstillingssteder og enkeltpersoner har større sjanse for å nå bredere ut til et nytt publikum, enn de som allerede har et dannet og indreorientert publikum. Et eksempel på dette er ByOne – en pop-up utstilling med Peter-John de Villiers på ByHands for et par uker siden. Lokalet var stappfullt av venner, kjente og venners venner, pluss et par tilfeldig forbipasserende. De besøkende så ut til å være storfornøyd med utstillingen, noe som fører til at det lett kan bli en snakkis i fremtiden. Det samme kan man se om all gatekunsten rundt omkring. Forbipasserende har lett for å ta bilder av gatekunst som plutselig har dukket opp over natten, og dele det i sosiale medier – som igjen gjør det synlig for andre og flere.

Foto: Stine Haugen

Sosiale medier kan også brukes til annet enn en informasjonskanal (Russo 2007). Det kan også brukes som en plattform til å svare på spørsmål og problemer som besøkende og følgerne måtte ha, med både praktisk og informativt innhold. I tillegg kan de skape ny kunnskap og kulturelt innhold i form av besøkendes opplevelser og tolkninger.

For meg som ung besøkende syntes jeg det er viktig med sosiale medier, både for å informere om nyte utstillinger og for å lese om andres opplevelser. I tillegg ser det jo bedre ut for utstillingsstedet selv, om de klarer å synliggjøre seg ved å være der folket er, i stedet for å alltid måtte få folket til å komme til dem.

Reklame

Publikum eller besøkende?

Det er ikke ofte jeg finner meg selv i et galleri eller på et museum, og jeg vet helt ærlig ikke grunnen til det.  Men i år syntes jeg at jeg har blitt hakket flinkere til å besøke disse «fremmede» museene og de spennende galleriene. I løpet av det siste året har jeg blitt oppmerksom på et par kunstnere som med sine kunstverk trår litt over den folkelige grensen, og det gjør meg mer nysgjerrig på resten av innholdet i utstillingene. Derfor har jeg nylig vært innom et par ulike utstillinger av Bjarne Melgaard, og når det kommer til hvordan visningsstedet forholder seg til meg som besøkende, sitter jeg igjen med en ganske kjedelig opplevelse.

På Munchmuseet’s «Melgaard + Munch» gikk jeg rett bort i skranken, ba om en studentbillett og ble sendt ned i kjelleren fordi jeg hadde «for stor veske». I garderoben låste jeg inn både jakke og veske, og vandret rundt på museet for å se en utstilling jeg var fryktelig spent på. Det eneste jeg merket til av de ansatte her, var at de stod plassert rundt for å overvåke de besøkende. Kjip jobb, tenkte jeg. Når det senere ikke gikk an å låse opp igjen skapet, måtte jeg tilkalle betjeningen for hjelp. Og det fikk jeg jo, av to menn med klippetang – som gledet seg til Munchmuseet flytter til Bjørvika.

Foto: Haakon Sølland Tveter

Fineart har også en utstilling av Melgaard, som er en av de mildeste utstillingene jeg noen gang har sett av han. Her var det nesten ingen på jobb når jeg kom inn døra. Ikke før jeg kom innerst i lokalet, møtte jeg på en dame som hadde vært på lageret og hentet noen brosjyrer. I underetasjen var det også en dame på jobb, som løp rett opp i første etasje da jeg kom ned. Ved tanke på at Fineart også er et utsalgssted, så tipper jeg nesten de ansatte ikke så på meg som en potensiell kjøper og derfor valgte å bruke tiden sin på noe mer givende enn meg, enda jeg var den eneste besøkende i hele lokalet…

Selv om mitt forhold til de ansatte på disse tre visningsstedene var greit passivt, så ser jeg ikke på det som direkte negativt. Det er mange ledd som kommer før publikum i prosessmodellen, og jeg anser meg selv som en del av det vanlige publikummet da jeg er avhengig av å bli invitert av en av mine venner for å bli med på en kunstutstilling. Og når jeg først blir med, så tenker jeg ikke på meg selv som publikum, men kun besøkende. Jeg er ikke den typiske kodeknekkeren, som Solhjell og Øien nevner i boka «Det Norske Kunstfeltet», og jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har høy nok utdanning eller fordi jeg har lav kompetanse innen feltet. Jeg er jo tross alt interessert og nysgjerrig på spesielt Bjarne Melgaard sine kunstverk, og selv om hans kunstverk også har en karismatisk formidlingsideologi (som betyr at kunstverket skal tale for seg til publikum), så føler jeg ikke behovet for avkoding er så sterkt tilstede. Men det gjør kanskje ingenting at jeg har historisk eller estetisk kompetanse, da jeg er både nysgjerrig, åpen og spørrende – akkurat som det nysgjerrige og sosiale publikummet skal være.

Vår gamle og vår nye Munch

I disse dager kan du ta turen opp til Tøyen og besøke Munchmuseet for å se noe litt utenom deres tradisjonelle utstilling. Det er faktisk utradisjonelt nok til at kunstanmeldere mener det burde vært aldersgrense på utstillingen.

Bjarne Melgaard er en av de mest suksessfulle norske kunstnerne for tiden. Han er kjent for sine kontroversielle og ekspressive malerier, tegninger, installasjoner, skulpturer, foto og videoverk som kan skremme enhver. Temaene han tar opp baseres på personlig mytologi og identitetssøking og omhandler ideologiske og samfunnskritiske problemstillinger som seksualitet, kropp, sykdom, lidelse og død. Nettopp dette er grunnen til at kuratorene har valgt å vise frem kunsten hans og sammenligne det med Munch’s verk.

 

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

Tidligere overskrifter som «Forstår ikke hvordan kommunen kan si ja til Melgaard» og «Pervers utsmykking av kapital» forteller litt mer om de unike bildene til Bjarne Melgaard. Han retter oppmerksomhet mot samtaleemner som folk flest frykter å diskutere, som for eksempel HIV/aids, SM-miljøet, sex, vold, barnepornografi og pedofili. Kunsten hans har også tidligere blitt vandalisert, sensurert, anmeldt og fjernet. Måten Melgaard fremviser disse temaene på skiller seg ut fra ganske så mye annet, og etter å ha sett utstillingen selv, kan jeg forstå hvorfor kunstanmeldere rynker på nesa. For folk generelt kan dette virke provoserende, ubehagelig, ekstremt og utfordrende.

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

Allikevel var Munch like provoserende i sin tid, og det ble vel ikke satt noen aldersgrense den gang? Det tradisjonsrike museet tar en risiko ved å åpne denne utstillingen, men poenget er å se likheten mellom historisk kunst og samtidskunst. Kanskje det er på tide at publikum også tar en risiko og betrakter kunst med et annet blikk? Sammenligningen mellom Melgaard og Munch gjør at de kan plasseres på to forskjellige steder i Solhjell og Øien’s kretsløpsmodell. Fordi maleriene til Munch ble vist sent på 1880-tallet, kan den ikke i dag sees på som (like) eksklusiv på samme måte som Melgaard. Munch har en kjent og kjær historie som gjør at kunsten hans i dag går mer under det inklusive kretsløpet. Alle har et forhold til Munch, og kunsten hans er mer synlig enn noen gang. Melgaard derimot, havner under det eksklusive kretsløpet hvor publikum ikke er i fokus og kunst lages for kunstens skyld.

Foto: Privat. Fra Bjarne Melgaard’s utstilling på Fine Art, «This Is What I Do To Make Money»

«Frykter barn kan drukne i Melgaard’s Snøhetta-kunst» er nok en overskrift som nylig ble publisert av Dagbladet.
Bjarne Melgaard og Snøhetta inngikk et samarbeid i 2011 om en ferdig innredet leilighet. Innredningen blir sikkert dristig nok, men skepsisen til folket faller på tomta’s beliggenhet. Planen er å bygge «A House to Die In» like ved kunstnerkolonien på Ekely, rett ved vinteratelieret til Edvard Munch. Munch-arvinger, bymiljøetaten og naboer raser over at det fredede området skal infiseres av «en svart bunkerslignende bygning uten vinduer», og barnehagen som holder plass like under tomta, frykter at barna kan drukne i det 20cm vannspeilet utenfor huset… Men den eksklusive kunstneren forvalter den eksklusive kunstneriske kapital, og kunst skal skapes for kunstens skyld – publikum er egentlig ikke så viktig.