Publikum ikke eksklusivt nok?

Forrige uke var vi på en liten runde og besøkte ulike utstillinger for å se litt på hvordan de ulike presenteres og fremstilles. Et av galleriene vi besøkte heter «Galleri Haaken» på Tjuvholmen og har for øyeblikket en utstilling med samtidskunst av den norske kunstneren Henrik Placht.

Dette galleriet vil jeg påstå er en del av det eksklusive kretsløpet i og med at deres fokus kun er en kunstner av gangen. Gallerier som befinner seg under denne kategorien foretrekker å la veldig få kunstnere slippe igjennom, men gir til gjengjeld veldig høy kunstnerisk anerkjennelse («Det Norske Kunstfeltet»s.44 Sohjell, Øien).

Min erfaring etter et besøk hos dette galleriet er at de vil gi publikum en smak av dette også. Når vår lille gruppe på seks unge studenter kom inn, tittet de ansatte opp fra arbeidet sitt for så å senke blikket igjen, uten å gjengjelde smilene våres.

Hvorvidt dette var passende oppførsel er vel opp til den enkelte. Jeg personlig annså dette som rart da vi som publikum, og da spesielt et ungt kulturinteressert publikum, ikke ble tatt imot med mer «entusiasme» enn dette. Mange kulturinstutisjoner satser mer og mer på ungdomstilbud da unge mennesker klisjéfullt nok, er framtiden. Bruk av sosiale medier har aldri vært mer aktuelt og ideen om å nå et bredere publikum burde vel vært mer appellerende for «Galleri Haaken» enn som så.

På en annen side kan vel bevaringen av det som et eksklusivt galleri være deler av årsaken til reaksjonen. Beliggenheten på Tjuvholmen kan også ha noe med dette å gjøre.

Uannsett grunn og den ikke så strålende velkomsten vi fikk, så var det et flott og oversiktelig lite galleri, ment for å ikke ta inn for mange inntrykk på en gang men heller rette fokuset mot et og et kunstverk av gangen.

f.venstre: «Minner fra et gammelt hus», «Preludium» og «Skogsparti» av Henrik Placht. Bildet er fra http://www.gallerihaaken.com

Reklame

#kultur

Jakten på publikum har alltid vært ansett som en utfordring og da spesielt her i Norge, hvor tilbudet ikke alltid har vært så stort og bredt som mange andre steder rundt om på kloden. Men her i Oslo har kulturtilbudet ekspandert gradvis de siste årene og flere og flere får øynene opp for byens ”skjulte” skatter. Visste dere at Oslo er den byen i VERDEN som har flest kulturarrangementer i løpet av en kveld i forhold til befolkning? Det har jeg fått opplyst av en sjef blant et av Oslos største teateret. Uansett om det stemmer 100% eller ikke, så sier det litt om hvor mye som skjer her. Men allikevel så begrenses publikum ofte til de samme trofaste gjengangerne. De av oss som går på grunn av en lidenskap for et eller flere av kunstens felt. De som føler at å oppleve kunst jevnlig gir en dypere mening til livet rett og slett. Jeg personlig tilhører denne gruppen. Men hvordan kan man også få med seg de som ikke regner såkalt høykultur som en del av sin hverdag? Mange føler en slags plikt ovenfor sin egen samvittighet til å i hvert fall i ny og ne få med seg et teaterstykke eller en utstilling.

Detalj fra katalogen Melgaard+Munch                                                   (http://munchmuseet.no/utstillinger/melgaard-munch)

For øyeblikket er det en utstilling på Munchmuseet som går under navnet ”Melgaard + Munch – The End Of it All Has Already Happened”( http://munchmuseet.no/utstillinger/melgaard-munch), som er en sammenslåing av kunsten til Munch og den moderne sjokkunstneren Bjarne Melgaard. Dette er et interessant tiltak som kan lokke et nytt publikum over til å tenke mer over kunst de vanligvis ikke ville stoppet opp for. Munch sin kunst er noe de fleste har et forhold til og samtlige av verdens og i hvert fall Norges befolkning kan komme på minst tre malerier av han når spurt om det. Så dette er et naturlig valg for mange når de føler seg i det kulturelle hjørnet og igjen, litt pliktfølelse siden han er Norgeshistoriens største kunstner. Når de blir møtt av Melgaard som aldri legger noen hindringer på kunsten sin, kan det være at dette kan vekke en interesse i dem som gjør at de vil oppsøke mer kunst som dette. Dette kalles såkalt utvidet markedsføring (som er en av Kawashimas former for publikumsutvikling) for å nå et potensielt publikum, som allerede ligger ganske nært det eksisterende publikummet. De bedriver også publikumsopplysning for det eksisterende publikummet ved for eksempel å ha artist talk, så de får høre kunstnerens egne tanker muntlig. På denne måten ivaretar denne utstillingen både nye og gamle besøkende!