Nasjonalgalleriets tilretteleggelse for formidling av kunst

Solhjell påpeker i sin bok «Det norske kunstfeltet» noen interessante momenter i forhold til kunstutstillinger og deres publikum.

Museet er en formidlingsagent av kunst ut til kritikere og publikum. Videre definerer Solhjell en utstilling som «ett eller flere rom med kunstverk, innredet slik at alt i rommene peker mot kunstverkene, og som er tilrettelagt for at publikum kan bevege seg fra verk til verk for å betrakte dem». I følge Solhjell skal utstillinger bygge relasjoner mellom kunstverk og publikum. Likevel slo det meg etter et besøk på Nasjonalgalleriet denne uken at dette ikke var intrykket jeg satt igjen med.

Hvorfor? Det var flere ting. I tillegg til en relativ mørk og trang ankomsthall, var det første jeg møtte flere vakter ikledd grå Securitas skjorter som observerer deg fra topp til tå. Jeg har stor forståelse av hvor viktig sikkerhet er for et bygg som inneholder kunstverk av store verdier. Likevel stiller jeg meg spørsmålet hvorfor jeg fikk følelsen av å ikke være velkommen, følelsen av å bli sett på som en besøkende med et potensielt ønske om tyveri? Garderoben er trang, og de som har besøkt museet på en dag med mange besøkende tror jeg kan si seg enig i at det er relativt vanskelig å få hengt av seg jakka.

Nasjonalgalleriets utstilling er kuratorisk lagt opp som en kronologisk, historisk utstilling. Noen små bokstavskilt over hver dør skal indikere hvor du er. Det er ikke lett å orientere seg  dersom du ikke har et kart for hånden, for ikke å snakke om at skiltene er såpass små at det er vanskelig å få øye på dem. Det finnes kun ett kart på veggen som forteller deg hvor du er, og det er før du beveger deg inn i selve utstillingen. Hvorfor ikke et kart i hvert rom?

Informasjonen om kunstverkene på veggene var stilt inne i rommenes hjørne eller ved en inngang. Om et flertall av mennesker ønsker å lese denne informasjonen ser jeg for meg et folkelig kaos, da plakatene har liten skrift og det er lite plass rundt til å få lest dem. Dette er synd, da publikums forståelsesrammer rundt verkene kan være med på å maksimere opplevelsen når en betrakter kunsten.

I enkelte rom var det så mange kunstverk at det var vanskelig å betrakte hvert enkelt hver for seg. Kan det da defineres som en utstilling slik den er definert innledningsvis?

Museet  sier selv at lokalene i dag ikke er ideelt lagt opp for et stort publikum. Jeg er sikker på at det nye museet ved Vestbanen i 2018 er all planløsning nøye gjennomtenkt. Likevel er dette 5 år til. Kunne det vært en idé i mellomtiden å tenke på tiltak en kan gjøre ved det eksisterende museet for at publikum skal føle seg noe mer velkommen?

Informasjonstavle i et hjørne på Nasjonalgalleriet. En ideell plassering? Foto: Katrine Neerland
Reklamer

Når og hvor er publikum egentlig mottakelige for kunst?

Markedsføring av Munch på Tøyen T-banestasjon.Foto: Katrine Neerland
Markedsføring av Munch på Tøyen T-banestasjon.
Foto: Katrine Neerland

Dagens store debatt om det nye Munch museumet og dets plassering i Oslo har fått meg til å tenke over i hvilke situasjoner jeg selv har ønsket å gå på museum eller besøke en bestemt kunstutstilling.

Når og hvor har jeg som publikummer vært motivert for å se kunst? Jeg innser at jeg ser oftere kunst når jeg er på ferie, uavhengig av selve reisemålet eller lengden på oppholdet. For meg assosieres museumsbesøk med avkobling og  opplevelser som gir nytt mentalt påfyll. Å oppleve kunst er en fantastisk måte  å bli kjent med nye kulturer og samfunn på. Turisme ser jeg derfor på som sentralt i debatten om Munchmuseumets plassering, en debatt som handler blant annet om hvordan formidle kunstens relevans på ett vidt samfunnsnivå. Dette er  interessant med tanke på hvilket publikum et nytt Munch museum bør markedsføre seg mot og formidle til.

Hvor politikerne i Oslo Bystyre velger å plassere det nye Munch museet kan antakelig få konsekvenser for hva slags publikum de får på besøk. Både Tøyen og Bjørvika er områder som kan støtte opp om kunsten i et samfunnsmessig perspektiv. Plassering av et nytt Munchmuseum i et område som Tøyen kan gi muligheter for økt verdiskaping i lokalmiljøet rundt. Et eventuelt Munchmuseum i Bjørvika kan antakelig gi museumet som organisasjon økte sjanser for markedsføring ved blant annet private sponsorsamarbeid. Bjørvika er et område som gir gode muligheter for blant annet logoeksponering for en allerede høy publikumstraffikk ved Operaen.

I følge Dag Solhjells «Det Norske Kunstfeltet» finnes det tre kretsløp i det norske kunstfeltet som helhet, der de involverte i hvert felt skilles ved sine forskjellige meninger og holdninger ved kunsten. Det eksklusive kretsløp har kunstens kapital som hovedinteresse, det inklusive kretsløp fokuserer hovedsaklig på den politiske kapital mens det kommersielle kretsløp interesserer seg mest for en økonomisk kapital.

Det eksklusive kretsløp er det kunstfelt der de involverte påvirkes hovedsaklig av kunstens autonomi og  der høy elitisk, kunstnerisk anerkjennelse befinner seg i fokus. Det inklusive kretsløp forvalter heller en politisk kapital, der feltet er «preget av politiske og demokratiske motiver bak støtte til kunst, og av at kunsten skal tjene formål som det politiske feltet har interesse for» (Solhjell 2012, 42). Munch museet befinner seg i et felt der museet selv ønsker å bli oppfattet som eksklusivt, men som fortsatt er avhengig av støtten til det inklusive kretsløp. Dette kan skape et veiskille, da synet på publikum og deres relevans for Munchmuseet antakeligvis har forskjellig prioritet hos de forskjellige kretsløp.

Det gjenstår å se hvilke spilleregler politikerne og museets organisasjon ønsker å følge. Hvilket kretsløp er til syvende og sist viktigst, det inklusive eller det eksklusive?

Linker:

http://www.aftenposten.no/kultur/Frp-kan-fire-pa-kravene-nar-det-gjelder-beliggenhet-7102739.html

http://www.osloby.no/nyheter/Derfor-er-Oslo-klar-til-a-skinne-7092687.html