Mr. Grey vs Mr. Johnsen

20080417vige10
Skulptur – Gustav Vigeland, Foto – Lars Verket, Redigert av S.Voss

Den 13 februar satt spente «Fifty Shades of Grey» fans seg til rette kinosalene og nøt de filmatiserte 120 minuttene av den erotiske novellen skrevet av E L James (Erika Mitchell). Tallene rundt filmen er overveldende, og man må tilbake til «Mamma-Mia» feberen i 2008 for å finne noe sammenlignbart. I Norge alene ble filmtraileren blitt sett over 800.000 ganger – bare den første uken. Publikum sammenlignet med «Mamma-Mia» er noe helt annet, og appelerer heller til en «sex- og singelliv» publikumskrets hvis vi skal tro Bård Eion Flaen, presseansvarlig i filmselskapet UIP.

Av de 120 minuttene filmen varer er tyve av disse minuttene viet til sexscener, men dette er ikke det første som møter noe av publikum.
I samarbeid med filmselskapet bak «Fifty Shades of Grey» utstilte en fotokunstner sitt prosjektet i forkant av premierevisningen på Ringen kino i Oslo.
Øystein Johnsen, en fotokunstner fra Oslo har fått med seg modeller utkledd i BDSM-utstyr og posert dem på samme måte som flere av Gustav Vigelands mest kjente skulpturer som vi kan se utstilt i Vigelandsparken. Johnsen uttaler til dagbladet at ideen bak fotoserien var opprinnelig bare å gjenskape skulpturene med levende modeller, det var da han så Vigelands egne tegninger, med klare dominerende og underdanige undertoner, at det stod klart for han at dette måtte med i prosjektet. Fotokunstneren mener selv at tilfeldigheten rundt «Fifty Shades of Grey» og utstillingen hans er ren lykke i forhold til oppmerksomheten.

Bildene blir utstilt i et kompakt semiotisk rom, og under disse omstendighetene, gjør Johnsen filmens publikum til et ukyndig publikum – her har de selv ikke valgt å være publikum. Når et publikum ser på kunst, skal det som regel tolkes, kustneren kommer med et budskap gjennom kunsten – kunstformidling. Ser vi på betraktningen av kunst som avkoding, skiller vi som regel mellom verket og den sammenhengen verket står i. Det vil si, vi må se på noe som kunstverk før vi ser kunstverket. Klarer publikum dette i denne sammenhengen?

Inndelingen av markedssegmentene rundt kunstutstillinger i alderen 16-24 år ligger på 3.8, og 3.0 i alderen 25-44 år. Disse aldersgruppene er antakeligvis filmskapernes målgrupper.
Johnsen ville trolig aldri klart å trekke et så bredt publikum under «normale» omstendigheter, og er her en klar utnytter av filmens premiere. Er bunnivå nådd når man tyr til utnyttelsen av en film som i all hovedsak omhandler BDSM? Eller en film generelt?
Feminister trår til gatene – så mange som 40 stk møtte opp foran Coluseum i protest mot filmen, 55.000 har sett filmen så langt i Norge, og på verdensbasis er over 100 millioner bøker solgt.

Vil ikke fotokunstneren som har jobbet over 2 år på dette prosjektet at folk skal se, snakke og observere bildene hans fordi de har lyst? Ikke fordi en film omhandler noe av det samme han har tatt bilder av. Budskapet og verkene hans vil trolig drukne i filmen og dens omtale. Det ventende resultatet kunne kanskje vært annerledes om han hadde valgt en annen mediekanal for hans prosjekt.

Er dette en quick fix?
Kilder,
http://www.aftenposten.no/kultur/Nordmenn-strommer-til-Fifty-shades-of-Grey-7896465.html
http://www.dagbladet.no/2015/02/12/kultur/kunst/fotokunst/fotograf/fotografi/37624318/

Dag Solhjell, Jon Øien (2012). Det Norske Kunstfeltet, En sosiologisk innføring. Oslo: Universitetsforlaget

Reklamer

Lever eller forsvinn

IMG_2250
Tegning – #pushwagner vs politikk av Sara Voss

Gjennom en spørreundersøkelse av 4000 medlemmer av norske kunstnerorganisasjoner belyses den dystre utviklingen for norske kunstnere. I 2013 tjente kunstneren 9 prosent mindre enn i 2006, mens på samme tidsperiode har nordmenn i snitt gått opp 23 prosent i lønn. 
Kulturminister Thorhild Widvey ser på utviklingen som tankevekkende – Hvis lønnsnedgangen er slik det fremgår i denne utredningen, er dette dramatisk, sier Widvey til Dagbladet.

Kunstpolitikkens historie utspiller seg fra 1800 tallet til idag og skulle skape dynamikk i kunstfeltet. Den skulle bidra til å frembringe nye kunstnere, stimulere deres kunstneriske produksjon og fornyelse, og i stor grad bestemme deres økonomiske arbeidsbetingelser og levekår.
For å få et overblikk –  I 1960, ser vi at stipendene økte i størrelse og antall. Dette fordi de statlige stipendordningene ble omgjort fra kunsterlønn etter fortjeneste, til stipend etter talent. 1970, innføringen avgarantiintektsordningen og nye vederlagsformer. 1990 – og fremover, det velferdspolitiske perspektiv fases ut, hovedmålene blir knyttet til «mangfold og fornyelse», kvalitet blir et kunstpolitisk begrep. – (Det Norske Kunstfeltet, 2012)

Funnene av spørreundersøkelsen støtter Kulturutredningen 2014, som hevdet at hovedtyngden av ressursene i Kulturløftet gikk til institusjonene og i mindre grad til kunstnerne. Sier regjeringen her at den enkelte kunstner ikke knytter seg opp mot deres hovedmål, derav «mangfold og fornyelse»? 

Når vi ser at ressursene i all hovedsak gikk til institusjonene og ikke til kunstnerne, og at det da igjen gjenspeiler seg i kunstnerlønnen, kan man ikke annet enn å tro at regjeringen ikke velger å satse på den enkelte kunstner lengre. Mange kan argumentere med at den rødgrønne regjeringen økte kulturbudsjettet med to milliarder mellom 2005 og 2009, men når satsingen ikke lå der den skulle, så svikter regjeringen.

– Sier de da her, lever eller forsvinn?

 

http://www.dagbladet.no/2015/01/28/kultur/kunst/kulturpolitikk/torhild_widvey/37410280/

http://www.dagbladet.no/2013/03/03/kultur/kulturpolitikk/anne_enger/engerutvalget/kulturloftet/26034987/

Dag Solhjell, Jon Øien (2012). Det Norske Kunstfeltet, En sosiologisk innføring. Oslo: Universitetsforlaget