Midt i et boligområde på Slemdal ligger en av Oslos (og kanskje norsk kunsts) best bevarte hemmeligheter. Maskert som en brun, kirkelignende mursteinsbygning strekker Emanuel Vigelands museum, Tomba Emmanuelle seg høyt opp mot himmelen blant gamle furutrær og små familiehager. Med sine gjenmurte vinduer er dette et bygg jeg mest sannsynligvis bare hadde gått forbi og tenkt ”det der så trist ut” hadde det ikke vært for at jeg for noen uker siden gikk opp Grimelundsveien nettopp for å avlegge dette ”triste” mausoleet et besøk. For det er det dette museet egentlig er: et gravkammer.
Idéen til mausoleet startet i 1926 da Gustav Vigelands noe mindre kjente bror Emanuel oppførte bygningen som et visningssted for sine skulpturer og malerier. Senere bestemte han seg for at museet også skulle fungere som hans eget gravkammer. Museet åpnet i 1959 etter Vigeland hadde arbeidet der inne i all hemmelighet i hele 20 år inntil sin død. Og mottakelsen var delt. Dagbladets utsendte mente at ”..noen egentlig idé med kapellet er vanskelig å oppdage” mens Morgenbladet beskrev det som ”et enestående nordisk verk”.
Jeg må si meg enig med Morgenbladet i denne sammenheng. Bare det å gå inn i dette museet er en opplevelse i seg selv. Dørene heller en anelse mot det lave, noe mine to museumskompanjonger viser eksemplarisk her de poserer i hovedinngangen:
Men opplevelsene stopper heldigvis ikke her. Idet vi dukket oss lavt og halvt krøp gjennom dør nummer to møttes vi at et komplett mørke. Det tar nemlig noen minutter før øynene vender seg til det dunkelt belyste rommet. Men for et syn som avdekkes! Vegger og tak er dekket av et 800 kvadratmeter stort maleri navngitt Vita. Et maleri som, passende nok, tar for seg menneskets liv – fra unnfangelse til død. Som en forsterkende effekt har rommet i tillegg en helt enestående akustikk (hele 20 sekunders etterklang) noe som har gjort at mausoleet også har blitt en populær arena å avholde konserter.
For meg ble Tomba Emanuelle en fantastisk kunstopplevelse. Ikke bare er maleriene flotte å betrakte i seg selv, men stemningen som blir skapt ved den dunkle belysningen og den høytidelige stillheten kun avbrutt av lavmålt hvisking mellom museumsgjengere som blir hengende i luften langt lenger enn avsender først hadde tenkt gir virkelig rom for egne tanker og observasjoner.
Alle disse tingene fikk meg til å tenke på ordet paraverk som Dag Solhjell introduserte oss for i sin gjesteforelesning i mars. Solhjell definerer paraverk som ”elementer som peker mot et kunstverk og forteller noe om det” i sin bok Det Norske Kunstfeltet, vanligvis i form av rammer, etiketter, spotlights, kataloger og omvisere.
Snakk om et sammensurium av paraverk! Her er jo et helt tempel bygget som et eneste stort paraverk, for ikke å snakke om de lave dørene som leder inn, lyset skrudd ned til et minimum som gjør at du virkelig anstrenger deg for å ta alt inn, stolene som står midt i rommet og inviterer til stille betraktning, urnen plassert over døren, samt den overveldende akustikken. I tillegg møter man en latinsk tekst over inngangsdøren der det står: Quicquid Deus creavit purum est (Alt hva Gud har skapt er rent). Musoleets nettside forklarer at denne teksten ble plassert der av Vigeland fordi han fryktet at publikum skulle ”misoppfatte bildenes religiøse budskap og ta moralsk anstøt av de erotiske scenene.” Alle disse paraverkene spiller sammen og gir en opplevelse av noe majestetisk og dystert på samme tid.
Jeg vil anbefale enhver å ta turen til Grimelundsveien 8 for å få en kunstopplevelse utenom det vanlige.
Sjekk også ut deres facebookside for oppdateringer på kommende konserter: https://www.facebook.com/emanuelvigeland?fref=ts
Galleri- og museumsbloggen 