Politikk og graffiti, da og nå

De siste årene har graffiti og gatekunst begynt å bli en akseptert kunstform, også blant politikerne i Oslo. I desember 2014 vedtok bystyret i Oslo, etter forslag fra Miljøpartiet det Grønne, enstemmig at det skal lages en handlingsplan for graffiti og gatekunst i Oslo 2015 – 2019. Til tross for at Oslo er Norges største by ligge de langt etter resten av landet innenfor dette feltet. Bergen har en handlingsplan for graffiti og gatekunst 2011- 2015, og Stavanger har siden 2011 hatt en egen gatekunstfestival. I Oslo derimot har det nesten siden graffitien kom til landet på 80-tallet blitt drevet aktivt arbeid mot graffitien og dem som driver med det, og på mange måter har kommunen selv skapt problemene som forbindes med graffitimiljøet samtidig som de kvelte mulighetene for positiv utvikling innen kunstformen.

Graffitien kom til Norge fra New York på begynnelsen av 1980-tallet, og særlig var tog og t-bane populære mål. Derfor var det kanskje naturlig at Oslo Sporveier sammen med politiet startet kampen mot den nye ungdomskulturen. Politikerne i Oslo kom først på banen i tiden før OL på Lillehammer i 1994, og begynte da å ta en aktiv del i å prøve å løse problemet. I første omgang ble det oppfordret til bedriftene hvor fasader kunne bli sett av besøkende, om å pusse opp og fjerne graffitien for å gjøre byen fin. Men kort tid etter gjorde byen en helomvending og to i bruk en mye mer aktiv og særdeles aggressiv taktikk. I kampanjene de kjørte fremover prøvde de å koble graffiti og tagging med vold, direkte hærverk og rusmidler, noe som på ingen måte var representativt. Forklaringen var at de ville forhindre at koblingen skulle oppstå.

Første del av kampanjen innehold tre elementer: falske regninger for taggerherværk sendt ut til ungdomsforeldre, en nedtagget buss som kjørte rundt hvor setene var skåret opp med kniv, samt en voldsfilm som viste en ungdom i et videospill som fikk poeng for å banke opp uskyldige samtidig som han hele tiden tagget. Kampanjen mottok massiv kritikk, og det med god grunn, Hip hop-ens kultur, som inkluderte graffiti og tagging, har hele tiden hatt en ideologisk grunnlag som avstår fra vold, dop og rasisme. Senere ble vinklingen å latterligjøre graffitiungdommen gjennom plakate og tilnavnet taggerhuer. (Mer om graffiti i Norge og om kampanjen kan leses i boken Gategallerier av Cecilie Høigård)

Til tross for den aggressive kampanjevirksomheten ble det ikke påvist noen nedgang i graffitien, men derimot ga det de aktive skriverne og kunstnerne et dårlig rykte som dessverre ha vedvart. Og kampen har fortsatt i politikken, men dog mindre aggressivt. I 2011 ble «tiltaksplan mot tagging 2011-2018» vedtatt, hvor det blant annet ble forbudt med lovlige graffitivegger. Hvor skal da unge kunstnerne få muligheten til å øve seg på større og mer tidkrevende arbeider? Et særlig interessant aspekt er hvordan denne tiltaksplanen skal kombineres med den kommende handlingsplanen. Hva er lovlig og hva er ulovlig gatekunst? Hvor vil grensene gå? Dessuten, hvem har egentlig rett til å bestemme hva vi skal se i det offentlig rom?imm015_18Verk av den franske graffitikunstneren C 215 på Grünerløkka i Oslo. Foto: Nina F Bratbak

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s