Gallerirunde i Oslo

I forrige galleri – og museumsforelesning var vi på ekskursjon i ulike gallerier i Oslo. Vi besøkte Nasjonalgalleriet, Haaken, FineArt og Kunstnerforbundet. Første post på gallerirunden var Nasjonalmuseet. Sikkerhetsvaktene i lokalet var hyggelige og fulgte nøye med på oss, med god grunn, med tanke på hvor mye alt her inne er verdt. Bortsett fra det så følte jeg meg ikke uønsket, det var en god atmosfære der og jeg følte meg velkommen. De satte tydelig pris på at vi var der. De to neste stedene vi besøkte var Galleri Haaken og Galleri FineArt. Atmosfæren, stemningen, lyset og alt var annerledes. Klientellet og de ansatte også. De som arbeider der fjerner ikke blikket fra dataskjermen mer enn et kort øyeblikk når vi kommer inn døren. Jeg følte meg uvelkommen nesten med en gang jeg gikk inn i begge lokalene. Ingen tar imot oss eller henvender seg til oss på noen måte.

Jeg har ikke vært på mange gallerier og kunstutstillinger i Norge som voksen, men i dette innlegget så tar jeg utgangspunkt i hvilke inntrykk jeg satt igjen med etter å ha vært på disse galleriene. Jeg ønsker ikke å sette noen i et dårlig lys, eller generalisere, men inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha vært på denne gallerirunden rundt i Oslo er ikke så veldig positiv, og jeg antar at det er flere enn meg som føler det på samme måte.

Galleriene og museene er selvfølgelig opptatt av å trekke folk – publikumsutvikling er viktig. Derfor syns jeg det er synd at de ikke ivaretar publikummet sitt som de burde se som potensielle kjøpere. Jeg sitter igjen med følelsen av at de med et kort blikk har plassert meg som uinteressant og at det å motta meg på et anstendig vis vil være bortkastet tid. Jeg tilhører ikke den kjøpesterke gruppen, enda. Jeg er bare student. Hvis jeg hadde viftet med kredittkortet hadde de da vært imøtekommende? For alt de vet så kan de ha mistet en kunde på lang sikt.

Galleri Fineart
Foto: Oda Linn Johannessen

Jeg føler ikke at kunstverdenen egentlig er det jeg fikk inntrykk av denne dagen, men det er de man møter på vei inn i den som representerer den. De kan kaste et negativt lys på hele feltet. Er det virkelig på denne arrogante måten de ønsker å representere sin virksomhet? Vi er studenter, men ikke på livstid. Solhjell og Øien illustrerer hvor de ulike publikummerne ligger, og nevner også studentene. Studentene ligger omtrent på samme sted som avantgarden gjør med tanke på kulturelt kapital. Studentene ligger langt nede på lite samlet – og økonomisk kapital, men scorer høyere på kulturelt kapital enn bedriftslederen, som igjen scorer bedre på økonomisk kapital og samlet kapital (Solhjell og Øien 2012).

Årsaken til at jeg ikke følte det på samme måte på Nasjonalgalleriet tror jeg kommer av at det er en samling og ikke tilhører en kommersiell bransje. Det sier seg selv at de andre galleriene er avhengig av folk som kjøper det de tilbyr av verker, men hvis disse ikke gir meg et godt inntrykk nå mens jeg bare observerer og utdanner meg innenfor kunstfeltet, så blir sjansen for at jeg kommer tilbake mindre. Jeg er interessert i kunst og kultur, men hvis jeg til stadighet ble møtt med slike holdninger ville jeg miste respekten for bransjen og helt sikkert noe av gleden ved å se kunst. Dette var mitt første ordentlige møte med denne verdenen og selv om jeg syns selve kunsten var fin, så ødela kuratorene opplevelse av den for meg.

Solhjell & Øien. 2012. Det Norske Kunstfeltet: En sosiologisk innføring. 113-115.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s