Kunstnerens økonomi

Billedkunstneres levestandard har lenge vært preget av økonomisk og arbeidsmessig usikkerhet. I dette innlegget vil jeg se på kunstnernes økonomi og gå nærmere inn på hvordan endringer i kunstutdanningen kan være et forslag til å forbedre kunstnernes levestandard.

Rapporten Kunstens autonomi og kunstens økonomi ble overlevert til kulturminister Thorild Widvey 28. januar 2015, etter å ha blitt arbeidet med i nesten et år. Utredningens oppgave var å finne ut mer om kunstnerøkonomien, innhente kunnskap om inntekts- og næringsgrunnlag og vurdere ulike tiltak som kan iverksettes. 

Utredningen skilte mellom tre ulike måter en kunstner kunne tjene penger på, som blir beskrevet nærmere i boken ”Det norske kunstfeltet” av Dag Solhjell og Jon Øien:

1. Kunstnerisk
inntekt
Salg, oppdrag, vederlag og stipender

2. Kunstnerisk tilknyttet inntekt
Arbeid hvor kunstneren bruker sin kunstneriske kompetanse, for eksempel ved undervisning, tillitsverv, juryarbeid og konsulent for utsmykking

3. Ikke-kunstnerisk inntekt
Arbeid hvor kunstneren ikke bruker sin kunstneriske kompetanse

Rapporten tok for seg ulike typer kunst, men dette innlegget handler om visuelle kunstnere. Funnene på dette området var at en visuell kunstner tjente mer på kunstnerisk tilknyttet og ikke-kunstneriske inntekter enn de gjorde på sin kunstneriske virksomhet. Det vises også at disse to inntektskildene var vesentlig høyere i 2013 enn de var i 2006.
(Kunstens autonomi og kunstens økonomi, 2015).

Thorild Widvey forklarte at hun «tror kunstnere har et stort potensial for å tenke på seg selv som entreprenører i større grad enn i dag». (Klassekampen, 29.01.15)

Å arbeide som billedkunstner byr på en annerledes jobbhverdag enn hva som er normalt i Norge – de er selvsysselsatte, har ingen sykepenger, intet personalkontor å henvende seg til, ikke beskyttet av minstelønnsbestemmelse. De går inn i en usikker arbeidssituasjon etter endt utdannelse og må finansiere sine egne produksjonskostnader, for eksempel reiser, verktøy og materialer.
Likevel finnes det mange kunstskoler rundt om i landet, og stadig flere ønsker å bli billedkunstner. Antall medlemmer i Norske Billedkunstnere økte med 244 medlemmer fra 2006 til 2010 (Solhjell og Øien, 2012).

Det finnes flere måter å øke kunstnernes levekår på – flere og større stipender, for eksempel. Eller man kan rette kunstnerutdanningen mot et mer  økonomisk eller markedsføringsrettet plan, gi kunstnerne et inntrykk av livet etter endt utdanning, lære dem om entreprenørskap og forberede dem på økonomiske og praktiske utfordringer de (antageligvis) vil støte på.

Men dette kan synes å være kontroversielt. Kunstnere er vanligvis ikke økonomer. Økonomer er vanligvis ikke kunstnere. Økonomi og kunst er veldig ulike fag – noen vil kanskje si at de er totale motsetninger, og at det ikke er naturlig for en og samme hjerne å håndtere begge disse fagene godt. Dessuten utdanner man seg som kunstner fordi man ønsker å drive med kunst. Markedsføring og økonomi er ikke kunst i tradisjonell forstand.

På den andre siden er det klart at noe må gjøres med de dårlige levestandardene de fleste billedkunstnere opplever. Og dersom et krevende semester kan utgjøre en positiv forskjell i kunstnerens fremtidige arbeidsliv, er det kanskje et tiltak som er verdt å utforske?

MoMa
Kunst fra MoMA, NY. Bør denne hjernen lære seg mer om entreprenørskap og økonomi?
Bilde: Wikipedia

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s