Kunstens ekstremiteter

2778_108257250960_4364509_n
Design og innhold: Erlend Bilsbak Foto: Erlend Bilsbak

For en stund tilbake var den svenske kunstneren Dan Park i søkelyset da Deichmandske Bibliotek tillot en seanse hvor en rekke av arbeidene hans ble presentert, bl.a av landsmannen Lars Wilks. Dette utløste heftig debatt i mediene om det i det hele tatt burde tillates, og resulterte i flere demonstrasjoner. Årsaken til dette var Parks bilders høyst kontroversielle meningsinnhold. Park er imidlertid ikke den første til å bruke ekstreme virkemidler. Kunstneren Andres Serrano produserte i 1987 bildet Immersion (Piss Christ), et fotografi av en jesusstatue nedsenket i et glass med kunstnerens egen urin. Engelskmannen Trevor Brown har gjennom store deler av sin karriere utforsket temaer som uskyld, vold, fetisher og japansk popkultur som alt kolliderer i hans ofte sjokkerende og voldlige bilder. De hører begge til en tradisjon som omtales som transgression art som også omfatter film, litteratur og musikk. Felles er imidlertid bruken av ekstreme virkemidler. Av eksempler her hjemme har vi f.eks enkelte av Bjarne Melgårds verk, men mest allment kjent er muligens kunststudenten Alexander Selvik Wengshoel som etter en hofteoperasjon spiste deler av sin egen hofte.

Hvilken anerkjennelse disse verkene får har imidlertid å gjøre med hvilken plass den enkelte kunstner har i kunsthierarkiene og hvordan den enkelte kunstner rettferdiggjør sin bruk av virkemidlene. Her er det f.eks et markant skille mellom en 25 år gammel kunststudent og en mangeårig  profesjonell kunstner som Bjarne Melgård. Dette bringer oss til kjernen av saken, altså spørsmålet om hva som skiller Dan Parks ekstreme uttrykk fra et annet. Svaret er budskapet. Hvis man legger kretsløpsteoriene presentert i Solhjell og Øiens Det norske kunstfeltet til grunn er det vanskelig å se at noen av disse vil ofre Park noen allmenn anerkjennelse nettopp pga av Parks budskap. Park som har blitt dømt for hets mot folkegruppe i Sverige, vil ha vanskelig for å tilegne seg symbolsk kapital i annet enn ekstreme høyreorienterte miljøer, men i liten grad i kunstsirkler. I det ekslusive kretsløpet hvor eliten av både etablert og avant-garde kunst regjerer er veien inn voktet av portvokterne, altså de som har den kulturelle kapital til å gi kulturell kapital. Man kan vanskelig tenke seg at noen av disse ønsker å sverte sitt eget navn ved å åpent støtte en kunstner dømt for hets mot folkegrupper. Heller ikke det inklusive kretsløpet vil gi innpass til en kunstner som er såpass ekstrem, fordi hets mot folkegrupper er omtrent så langt man kan komme fra inkludering og masseaksept som mulig. Det siste kretsløpet det kommersielle kretsløpet, gir seg på mange måter også selv, de aller færreste vil ønske å ha tegninger på veggene som går til frontalangrep på svake grupper i samfunnet.

Disse teoriene forklarer på mange måter hvorfor Park neppe vil få nevneverdig innpass inn i kunstverden, men de gir ikke noen plassering av Park i kunsten selv. Mitt syn på dette er at Park ikke er noen kunstner men en rasistisk agitator som bruker bilder som våpen. Å kalle Parks bilder kunst blir derfor likestilt med å kalle nazistisk propaganda kunst.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s