Å utvikle sitt publikumsgrunnlag

Det fins knapt noe fasitsvar til hvordan å utvikle publikumsgrunnlaget til gallerier og museer, ettersom det eksisterer stor variasjon mellom de ulike institusjonene innenfor feltet. Men en ting de har til felles er – innlysende nok – at de må vite hvem publikum er.

20140122_154918
Fra utstillingen “På sporet av Knutsen og Ludvigsen”, Popsenteret, 2013. Popsenteret burde i utgangspunktet ha et godt publikumsgrunnlag, men har slitt med lave besøkstall grunnet slurvete markedsføring. Foto: Sarah Holbrook

Men først: hvorfor går man på museum overhodet?
Håpløst spørsmål, forøvrig, men jeg vil forsøke å besvare det utifra mitt eget kulturforbruk.
Jeg benytter meg av kulturtilbud for å oppleve, oppdage, utforske, eller rett og slett fordi kunst får en til å føle noe som er ganske unikt, svært individuelt og ytterst personlig. Sistnevnte årsak er sentral, både for meg og (jeg vil tro) for mange andre.

Så hvem er publikum?
Jeg er publikum. Slike som meg er publikum, og likevel er det svært sjeldent jeg kommer meg på museum, selv om dette i utgangspunktet er en aktivitet jeg liker godt.
Dette skyldes til en viss grad at jeg ikke selv aktivt oppsøker informasjon om de ulike galleriene og museene Oslo har å by på, og ennå viktigere, at informasjonen ikke kommer til meg. Og med dette er vi ganske nære en stor utfordring hva utvikling av publikumsgrunnlaget angår – nettopp informasjonens tilgjengelighet.

20140911_150327 (2)
Gol Stavkirke, Norsk Folkemuseum Oslo. Folkemuseet hadde rekordhøyt besøk i 2014 med over 270.000 besøkende, noe som kan type på at de vet å utnytte sitt publikumspotensiale til det fulle. Foto: Sarah Holbrook

For å si det veldig enkelt: dersom informasjonen ikke kommer til mannen i gata, er det ikke sikkert at mannen i gata oppsøker informasjonen på egen hånd. Man sitter da igjen med et publikum som (i stor grad, vil jeg tro) i utgangspunktet er kunstinteresserte. Noe som ikke er negativt, men som gir et lite, og snevert, publikumsgrunnlag når alt kommer til alt.

Som Solhjell og Øien påpeker i Det Norske Kunstfeltet (side 94) vet vi lite om hvem publikum er. Det kan sannelig virke som at det er sannhet i påstanden deres om at institusjonenes holdninger til publikum er den at dem som ikke oppsøker museene på egen hånd, utelukker seg selv. Dette er en bakvendt tankegang dersom en ønsker å nå ut til et større publikum!
Behovet for å identifisere sitt publikum og kjenne til hvem de er og hvorfor de kommer burde være innlysende – da især for de statlige støttede institusjonene som inngår i det inklusive kretsløpet – for så å bruke denne informasjonen til å nå ut til flere.

Kawashimas utvidede markedsføring og kulturelle inkludering er dernest logiske løsninger å foreslå. (I utvidet markedsføring er det ens potensielle publikum, som gjerne har likhetstrekk med ens eksisterende publikum, som er målgruppen.
I kulturell inkludering derimot, er det grupper man anser det for å være lite sannsynlig at man når ut til, som er målgruppen.) Fremfor å la mannen i gata ekskludere seg selv, gi ham informasjonen som skal til for å vekke hans interesse. Gå den ekstra strekningen for å inkludere også dem som virker som en usannsynlig målgruppe.

Kulturen er til for menneskene, tross alt, og ikke omvendt.  

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s