Den nye Munch?

For å bli mer kulturell, bestemte jeg meg for å se en mye omtalt utstilling, nemlig Sverre Bjertnes utstillingen på Stenersenmuseet. Jeg hadde ikke hørt mye om Bjertnes, bare at han hadde viet noe av utstillingen til kunstneren Eric Gill, som blant annet står bak flere skrifttyper, som Gill Sans. Gill var dessuten en psykopat som likte å ha seg med sine to søstre, to av døtrene sine og til og med hunden sin. Bjertnes har laget flere malerier om den nokså kontroversielle Gill, men mest inntrykk gjør Bjertnes’ bronseskulptur, et dragelignende villdyr med bein som vokser ut av fire menneskehoder med Bjertnes’ eget ansikt.

Gill
Foto: Meg

Denne utstillingen er uten tvil annerledes enn andre kunstutstillinger, den er nokså provoserende, som bl a den beskrevne installasjonen. Bjertnes’ skulpturer er fantasifulle og ofte ganske så mørke, men også morsomme, særlig hans froskemennesker, skåret ut av treskjærere på Sri-Lanka og deretter bearbeidet av kunstneren. Selvom selve Stenersen museet vanligvis er rettet mot et indreorientert publikum, virker det som om at de med denne utstillingen har rettet seg mot det eventorienterte publikumet, et publikum uten en tung kunsthistorisk kompetanse, men som lokkes av det oppsiktsvekkende og pirrende.

Bjertnes frosk
Foto: Meg

Bjertnes har fått mye oppmerksomhet i media den siste tiden, og dette var akkurat det Stenersenmuseet trengte. Museet har de siste årene hatt en stor nedgang i besøkstall. I 2013 var det kun 10 245 besøkende. Etter Bjertnes-utstillingen ble åpnet 24. Januar, har det vært over 4000 besøkende innom, nesten halvparten av det totale besøkstallet året før. Her har Stenersenmuseet vist god innsikt i kunstfeltet ved å ha valgt en kunstner som er aktuell i tiden. Som et kunstmuseum skal de kjøpe inn kunstverk fra samtiden eller den nære fortid, og de skal formidle dagens kunst og dermed svare på hva kunst er i dag. Dette er noe de har klart, og Bjertnes eksperimentelle og nyskapende utstilling slår betydelig bedre an enn etablerte kunstnere. Dette merket vi da vi gikk opp til inngangsetasjen for å se malerier fra flere kjente og etablerte kunstnere som bl a Jakob Weidemann, Kai Fjell og Per Krohg. Etter vi hadde sett Bjertnes utstillingen, virket maleriene av disse trygge kunstnerne på veggene lite spennende.

Mye av fortjenesten for denne publikumsøkningen går også til kuratoren Jon Ove Steihaug. Han har ikke bare stått for utstillingskonseptet og utformingen, men har tydeligvis også brukt sine mediekontakter for å skape oppmerksomhet rundt utstillingen gjennom god PR. At Bjertnes gikk i lære hos Odd Nerdrum og har et tett samarbeid med den mer kjente kunstneren Bjarne Melgaard, hjelper også mye. Og når anmelderen Øivind Storm Bjerke i Klassekampen mener at Bjertnes’ utstilling på Stenersen kan bli stående i kunsthistorien slik Munchs Berlin-utstilling i 1892 og Bjertnes dermed blir kalt den nye Munch, da er det ingen tvil om at folk blir nysgjerrig. Det ser ut at kombinasjonen av en nyskapende utstilling, en god kurator, de riktige kontaktene og bred mediedekning er en god miks!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s