«Kvinnen i gata» på gallerivandring

Jeg har alltid vært litt spent for å gå på utstillinger, og på de nesten to årene jeg har bodd i Oslo har jeg ikke vært på noen gallerier eller kunstutstillinger. Grunnene til dette er nok flere, men kanskje spesielt en indre frykt for hva som møter meg om jeg å skulle dratt på en utstilling. En slags frykt for å ikke være velkommen og bli sett på som en idiot fordi man ikke har kunnskapen eller det ”riktige øyet” for kunsten som vises. Et sitat i læreboken av Arthur Danto traff meg spesielt:

”Mannen i gata er ikke på dette nivået. Å se noe som kunst krever noe utover det øyet kan skjelne – et kunstnerisk tankesett og kunsthistoriske kunnskaper; en kunstverden”.

Nemlig, tenkte jeg. Danto kunne like godt skrevet mitt navn i det sitatet. Det at jeg dro sammen med en gjeng likesinnede studenter på min første gallerivandring i byen, ble heldigvis en trøst. Vi skulle innom fire forskjellige gallerier: Nasjonalgalleriet, Galleri Riis, RAM galleri og Galleri Fineart. Det som overrasket meg mest med besøkene hos disse galleriene, var hva deres ulike profiler gjorde med meg som publikummer. Flere ganger fikk jeg kjenne hvordan de ulike kretsløpene fungerer på kroppen, både positivt og negativt.

Klassekamerater på Nasjonalgalleriet. Bildet er privat og legges ut med samtykke fra de avbildede
Klassekamerater på Nasjonalgalleriet. Bildet er privat og legges ut med samtykke fra de avbildede

Vi startet runden vår hos Nasjonalgalleriet. Å vandre rundt og se på utstillingen der var en mer kjent opplevelse. Det er disse ”større” galleriene jeg har mest erfaring med fra tidligere, men helst på utenlandsturer. I utgangspunktet føles det så eksklusivt å være der fordi kunstnerne som representeres er ikke ”hvem som helst” og fordi kunsten blir ekstra godt passet på. Likevel har Nasjonalgalleriet et inkluderende mandat som gjør at ”hvem som helst” kan få oppleve kunsten. Kunstnerne som får kunsten sin vist her er mange, men representerer mange ulike kunstneriske tidsperioder. Av denne grunn følte jeg meg litt fremmedgjort som publikummer her, siden jeg ikke har denne kunsthistoriske kunnskapen innabords. Min rolle som ”kvinnen i gata”, ble ekstra framtredende.

Sofaen på RAM Galleri
Sofaen på RAM Galleri

På RAM Galleri fikk jeg en helt annen opplevelse. Her fikk vi se en veldig personlig utstilling med private bilder, i kombinasjon med en serie historier om hvordan oppveksten uten en far hadde vært. Her trengte du ikke noen forkunnskap for å oppleve kunsten, fordi alt du trengte var å lese det som sto på bildene. I dette lille utstillingsrommet følte jeg meg som en gjest og jeg kunne sikkert brukt mye lenger tid på å lese alle fortellingene og studere bildene nøyere.

Hos Fineart fikk jeg en sterkere følelse av å være i en butikk enn å være i et galleri. Det er tydelig at de fleste går hit med intensjonen om å kjøpe kunst, mer enn bare for å se. Fineart er et kommersielt galleri, og ønsker først og fremst å selge kunsten de stiller ut.

Victoria på Galleri Riis
Victoria på Galleri Riis

Til slutt dro vi til Galleri Riis. Dette litt bortgjemte galleriet var også en ny opplevelse for meg. Den hvite kuben gjør at all oppmerksomhet blir rettet mot kunstverkene, uten forstyrrende elementer. Man tvinges på et vis å være ekstra oppmerksom på kunsten, et skjult psykologisk salgstriks. De ønsker å selge kunsten og blir dermed kommersielle, men elementet med at lokalet er litt bortgjemt gir følelsen av en eksklusivitet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s