Kunstnerdrevne gallerier

Trenden

Det pipler frem flere og flere kunstnerdrevne gallerier i Oslo, med i betraktning at de ofte har en levetid på under tre år. Mange av dem får offentlig støtte til driften, andre bruker lommepengene sine, eller de spleiser disse midlene. Galleriene er gjerne drevet av ildsjeler som ønsker å virke som motstykker til de etablerte institusjonene. Til tross for både ambisjoner, viljestyrke samt hardt arbeid, kan det virke som at de mislykkes i å nå ut til «mannen i gata», som Solhjell referer til i boka Det Norske Kunstfeltet. Vi som kulturstudenter har fått beskjed om at noen av våre viktige oppgaver, er å ha respekt for de utøvende, åndsverkene og å få formidle kulturen videre til folket. Men hvor slår det feil når ikke en gang vi har lyst til å anlegge kunsten en visitt?
Jeg selv har gått mye på vernissager og utstillinger på kunstnerdrevne gallerier i Oslo, og føler jeg kan se problemet fra en mellomposisjon. Både kommer jeg til utstillingen som en utenforstående, samtidig som det aldri er tilfeldig at jeg er der. Jeg har alltid blitt invitert av kunstneren som stiller ut, kunstneren som driver stedet, eller en venn. Og her ligger noe av sakens kjerne:

Det ikke-institusjonelle kunstmiljøet i Oslo er veldig utilgjengelig for folk flest. Galleriene er drevet av vennekollektiver og små klikker, og jungeltelegrafen om nye happenings og utstillinger når bare ut til det perifere kameraderiet. Markedsføringen skjer ved at man belager seg på at venner og bekjente sprer ordet, eller på facebook/mail der det også er venner og venners venner som blir invitert. Og som oftest er dette kunstmiljøet i seg selv. Dersom du er en utenforstående publikummer, som kanskje ikke selv vet om du liker samtidskunst, vil du, om ikke uvitenhenten om at galleriene eksisterer bli hindret, kanskje heller ikke tørre å besøke dem. Kuratorene og galleristene (i dette tilfelle kunstnerne selv) oppsøker ikke publikum i særlig grad. Publikum må oppsøke dem. For dem som ikke umiddelbart tilhører miljøet kan galleriene og menneskene du møter der oppfattes som arrogante og uvelkomment. Dersom et av målene deres er å nå ut til flere med undergrunnskunst, eller den viktige kunsten om du vil, kan man hevde at de langt på vei feiler.

Kart over NoPlace Bildet er hentet fra http://noplace.no/index.php?/where/
Kart over NoPlace
Bildet er hentet fra http://noplace.no/index.php?/where/

Miskommunikasjonen

Da vi så den youtube-videoen om tre kunstnerdrevne gallerier på forelesning, var det litt blandet inntrykk. Mest negativt egentlig? I klippet om NoPlace lurte jeg på om dette var en prank, siden Tor Jørgen van Eijk som har stilt ut der snakker «på vegne av» stedet, og ikke den faktiske stedsdriveren Kristian Skylstad (som var i utlandet under youtube-opptaket).
Jeg intervjuet derfor sistnevnte i to timer, hvorav samtalen dessverre ikke er plass til her. For Kristian har store visjoner og mye på hjertet, og det er først i samtalen det er lett å forstå at det ligger så mye mer bak enn den misoppfattede negative utstrålingen slike visningssteder synes å ha. Når jeg spurte hva han synes om at «oss andre» har et dårlig inntrykk av kunstnerdrevne gallerier var den umiddelbare responsen fra ham: «da har vi feilet». Det kan altså se ut som galleristene ikke er fullt klar over selv at de gir inntrykk av seg selv som utilgjengelige (link til videoen: https://www.youtube.com/watch?v=9ynMEtr0t4g).

Utdrag intervju:

Gjengitt med tillatelse.
Kunstner/gallerist: Kristian Skylstad

C: I boka Det Norske Kunstfeltet, står det at kunstnerdrevne gallerier før ble opprettet som en motstand til det institusjonelle. Det er kanskje ikke sånn nå lenger?

K: Det er for å sørge for at det er et miljø for kunst i Oslo, at man har et sted å gå. Jeg driver ikke et galleri, jeg driver et sted. Jeg er forsåvidt i mot det institusjonelle, jeg søker ikke det eller stiller ut på institusjoner. Jeg mener det er sløsing med ressurser og tid, fordi jeg syns at institusjonene er rigide liksom. De er pedagogiske, og jeg syns ikke det er derfor man driver med kunst. Kanskje på Akademiet så er man del av et pedagogisk opplegg, men jeg syns at det er veldig, veldig viktig med selvstendighet for kunstnere. Og om det er kommersielt, eller om det er idealistisk, det er ikke relevant, så lenge det er bra.

C: Hvem er det dere stiller ut for?

K: Ja det er det gode spørsmålet. For det er et spørsmål som gjør meg veldig desillusjonert. Jeg merker fremmedgjøringen som du nevnte tidligere, som steder som NoPlace skaper, men jeg håper det ikke er i så stor grad hvertfall. For min del er det «anyone who drops by». Det samme hadde skjedd hvis jeg hadde drevet en butikk som gikk i null, det er jo det NoPlace gjør, den går i minus og null og det gjør de fleste bedrifter i denne byen her, siden det er så dyrt å drive i Skandinavia. Sånn sett er det en idealistisk bedrift ved at du skjærer eller drar det helt ned til null, noe som gjør at det blir lettere å leve med deg selv.

C: Hvorfor er dere ikke mer entusiaske som det virker som de etablerte galleriene er, i form av å være opptatt av publikum?

K: Ja… Det er en coolness-faktor inni der. Det handler også om å beskytte seg selv. Det du må tenke på når du driver et sånt type sted, er at du vet ikke hvem som er vennene dine lengre. Fordi de som kommer kan i mange tilfeller være hyggelige mot deg… eller ta tak i deg fordi de er interesserte i å få en utstilling fordi de er desperate. Og etterhvert får man en guard opp for det, og det skaper veldig my unaturlig sosialitet og coolness som kan misoppfattes, men som egentlig bare er en beskyttelsesmekanisme. Dypest sett handler det om at man har brukt veldig mye energi uten å få noen midler tilbake for det når man setter opp en utstilling. Og i tillegg, dagen derpå er man bare fyllesjuk. Så kommer det noen innom og så orker man ikke å være guide eller snakke med en eller annen spirende kunstner som vil ha mailadressen din. Det er litt sånn. Og det virker kanskje litt arrogant eller lite velkomment, men det handler jo også litt om at når man ikke får betalt for det man gjør så merker man at det går utover kapasiteten.»

Driften

Et annet ankepunkt er den økonomiske og adminstrative driften av galleriene. Til tross for offentlig støtte og godvilje fra kulturrådet, overstyrer idealismen. Det viktigste er å utfordre det etablerte eller «forandre kunsten» som Skylstad sier, og det er mindre viktig at man får solgt kunsten. Miljøet rundt; nachspielene, samtalene og ryktene er i stor grad det som utgjør galleriet, ikke hard cash alene. At utstillingen er vellykket måles ikke i kroner og øre, men i ettermæle.
Samtidig kan det være et problem (selv om det absolutt ikke alltid trenger å være det) å blande roller. Tiden, og kanskje motivasjonen strekker ikke alltid til når du skal være både kurator, gallerist, kunstner, markedsfører og regnskapsfører. Dette fører ofte til døgnfluegallerier der nachspielminnene lever lenger enn galleriet selv.

Kanskje er disse faktorene en kulminasjon av en overordnet mentalitet blant uetablerte Oslo-kunstnere. Ambisjonene og visjonene om å være et alternativ; gjerne tankevekkende, provoserende, eller mer ekte og umiddelbar enn institusjonskunsten er i aller høyeste grad tilstede. Den er så tilstede at galleriene omtrent drives på luft og kjærlighet. Men; luft og kjærlighet er dårlige ingredienser i en god bedrift. Den praktiske og økonomiske organiseringen mangler.

Stemningen

"finally we are no one" - Örvar Þóreyjarson Smárason Bildet er hentet fra http://noplace.no/index.php?/who/
«finally we are no one» – Örvar Þóreyjarson Smárason
Bildet er hentet fra http://noplace.no/index.php?/who/

Manglene til tross; det er jo likevel sånn at det er nettopp utilgjengeligheten og mystikken som følger med slike gallerier som gjør dem til noe annet enn institusjonene. Det er glassflaskene med Tuborg, røyking inne, kunsterne som selger bilder for gi-bort-pris og de episke nachspielene som skaper den ubetalelige atmosfæren som omgir nettopp deres samtidskunst.

Det er mulig tror jeg, å beholde ånden i galleriene, uten at de må ty til billige publikumsfrierier. På slike møteplasser har både galleristen og publikummeren et ansvar. Kunstnerdrevne gallerier kan i større grad gjøre det enklere for den utenforstående å trå over terskelen, ved å være mer bevisst, imøtekommende og aktive i å invitere andre enn gjengangerne. Mannen i gata kan og bør også være litt mer modig, og ta skrittet fra gata og inn i galleriet. Få med deg din egen samtid, eller i det minste noen av de tingene som gjør Oslo unikt, tenker jeg.

For å sitere en ukjent, kjent kunstner (husker hverken navnet på henne eller kilden): «Det er helt forståelig at folk vil gå på Astrup Fearnley-museet, men det er farlig når man tror at det er der man finner den viktige kunsten.»

NoPlace har ny utstillingsåpning fredag 21. mars kl. 20.
http://noplace.no

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s