Gaver uten baktanker?

Er det typisk norsk å være skeptisk? Da Christian Ringnes erklærte at han ville gi Oslo by en skulpturpark i gave, ble det straks bråk. I stedet for å se det som en måte å gjøre kunstverk tilgjengelig for alle, ble det satt i gang uendelige diskusjoner for å finne ut hva som lå bak.

For i Norge har vi en svak tradisjon for filantropi, og alle vet jo at det ikke er noe som er gratis her i livet. Det måtte selvfølgelig ligge egoistiske motiver bak. Flere mente at dette var et slett skjult forsøk på å skape et minnesmerke over seg selv. Og ikke bare det, kanskje var det kvinnefiendtlig å bare vise skulpturer av kvinner. Kanskje ville det til og med inspirere til voldtekt. Eller kanskje ville det gjøre at mennesker som aldri ville beveget seg inn på et kunstmuseum eller galleri plutselig få lett tilgang til kunstverk som kan oppleves på egne premisser, uten dømmende blikk fra bedrevitere.

Publikumsreaksjon på blandingen av kunst og musikk ved konserten Somnambulism på Henie Onstad Kunstsenter. (Foto: Martine Rydland. Gjengitt med tillatelse)
Publikumsreaksjon på blandingen av kunst og musikk ved konserten Somnambulism på Henie Onstad Kunstsenter. (Foto: Martine Rydland. Gjengitt med tillatelse)

 Kanskje er det vår historie, at vi er en liten nasjon av bønder, som gjør at nordmenn generelt er skeptiske til rike mennesker. I våre naboland har man hatt en helt annen tradisjon med adel, og de første offentlige kunstmuseene i Sverige og Danmark hadde sitt utgangspunkt i kongelige og private samlinger. I Norge vedtok Stortinget i 1836 å bevilge penger til innkjøp av malerier til en statlig kunstsamling, og selv om flere av de senere samlingene er blitt til på inititativ fra private, er staten fortsatt hovedsponsor for langt de fleste kunstmuseene i Norge. I Danmark får museer som Glyptoteket i København og Louisiana i Humlebæk også statsstøtte, men der norske museer får dekket ca 85% av driftsutgiftene, er bidraget fra det danske Kulturdepartementet kun 1/3 av driftsutgiftene. Resten dekkes av sponsorer og billettinntekter.

Men i et land hvor det kun er én hovedsponsor av kunst, kan man jo lure på hvor variert tilbudet i virkeligheten er. For så lenge staten betaler, kan det være nærliggende å tro at tilbudet påvirkes av det inklusive kretsløpet og pedagogiske oppsett for å få alle med. Og har vi da egentlig råd til å rynke på nesen av de private mesenenes bidrag til kunsttilbudet?

Plakaten for konserten Somnambulism på Henie Onstad Kunstsenter

Henie Onstad Kunstenter (HOK) er et annet eksempel på rike menneskers bidrag til kunst i Oslo-området. Museet ble startet etter generøse donasjoner fra Sonia Henie og Niels Onstad, og karakteriseres av Dag Solhjell som et eksempel på et museum for moderne kunst, men med trekk som minner mer om et museum for samtidskunst. I stedet for kronologiske utstillinger etter klassifikasjoner, tilbyr HOK spesialiserte utstillinger etter kunstner sammen med flere forskjellige aktiviteter. Jeg har selv vært en del av en konsert i forbindelse med Arne Nordheim-utstillingen høsten 2013. Verket var et bestillingsverk komponert av Serena Maneesh inspirert av Arne Nordheim, og tok plass inne på museet i forlengelse av utstillingen. Kunstopplevelser som dem HOK tilbyr ville kanskje ikke vært mulig uten donasjoner fra velstående, men forringer det virkelig opplevelsen at senteret bærer navnet deres? Eller kanskje er det slik at personen blir glemt, mens kunsten består.

Henie Onstad Kunstsenter

Louisiana

Glyptoteket

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s