Når smerte blir sensurert

 Petr Pavlensky utenfor Cazhan katedralen i forbindelse med rettsaken mot Pussy Riot. Bilde er hentet fra Osicio.org og er beskyttet under creative common lisens http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/3.0/
Petr Pavlensky utenfor Cazhan katedralen i forbindelse med rettsaken mot Pussy Riot. Bilde er hentet fra Osicio.org og er beskyttet under creative common lisens http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/3.0/

Kunstnere blir fengslet, kuratorer avsatt og kunsten er underlagt sensur. Likevel mener Russlands kulturminister Vladimir Midinskij at forholdene for kunst og kunstnere er strålende. Han stiller seg rett og slett uforstående til spørsmål om forholdene fra norske reportere på åpningen av det nye Fabergé Museet. Se intervju her: http://www.nrk.no/kultur/kulturminister-avviser-kunstsensur-1.11516466

De fleste har hørt om Pussy Riot, en performance-gruppe som protesterer i form av punk konserter på svært uortodokse steder, som f.eks. den russisk- ortodokse Frelseren Kristus-katedralen. Noen kjenner også til Petr Pavlensky´s demonstrasjon av arrestasjonen av punkgruppen, da han han sydde igjen sin egen munn. Men færre har nok hørt om kuratoren, Marat Guelman, som fikk sparken fordi han nektet å sensurere OL-kritiske malerier av Vasilij Solonov.

Det er blitt tydelig i media at Russland og Putin ønsker å se så flotte som mulig ut i lyset fra OL i Sochi, og at de tar en del utradisjonelle virkemidler til for å pynte på sannheten. Det omstridte lovforslaget som kriminaliserer homofil propaganda er utsatt til etter OL, to av de straffedømte Pussy Riot demonstrantene og andre demonstranter er blitt løslatt for å vise Russlands tilgivende og myke side. Da kunstneren Vasilij Solonov stillte ut «Welcome Sochi 2014» på Perm Museet for moderne kunst, ble kurator Marat Guelman gitt klar beskjed om å sensurere kunsten. Da dette ikke ble etterfulgt ble han sagt opp. Her var nok intensjonen å dysse ned maleriene, men det resulterte i å gi kunstneren langt mer oppmerksomhet enn han antagelig ville oppnådd alene. Sensuren og krenkelsen av rettighetene kan sees på som en bekreftelse og forlengelse av kunstnerens budskap.

Dag Solhjell og Jon Øien skriver i boken , Det norske kunstfeltet, om makt i et kunstsosiologisk perspektiv. Her trekker de frem betydningen av kunstens og kunstneres autonomi til å kunne fastsette egne spilleregler. Det er særlig med tanke på politikere og styresmakter at kunsten må være autonom og  «Autonomien gir kunsten politisk legitimitet ved at den ikke inngår i politiske spill». At regionale myndigheter avsetter Marat Guelman for å vise samfunnsaktuell kunst som går imot politikernes interesser, er ett eksempel på hvor sårbar kunstens autonomi er for politisk styring, samtidig som Pussy Riots protester viser at kunsten kan slå tilbake, men autonomien kan koste både fengselstid og personforfølgelse.

Kunst er en temperaturmåler og et talerør. I ustabile politiske og sosiale kontekster vil kunsten gjerne få et sterkere uttrykk og en viktigere rolle. Den kan som i Russland være et uttrykk for opprør og for at demokratiet rett og slett har mistet sin demokratiske grunnverdi til å inkludere alle. Guelman forsøker å snu tilstanden til noe positivt og sier kunstnerne i Russland er heldige fordi samfunnet trenger dem. Han sier kunst er smerte. For meg er kunst et uttrykk for virkelighet, fantasi, følelser og fortolkninger. Smerten i den russiske samtidskunsten er viktig fordi den uttrykker virkeligheten og følelser rundt den, men den er ikke heldig og sensur er en alvorlig krenkelse.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s