Den eksklusive kunstfrykten

Jeg har lenge vært interessert i  kunst og har de siste årene blitt mer og mer glad i det visuelle. Alt fra selve produktet (kunstverket), fasinasjonen til personer som har evnen til å formidle kunst som vekker følelser og miljøet som skapes rundt dette. Jeg har allikevel aldri vært aktivt involvert i et ”kunstnermiljø” tilknyttet gallerier, museer etc. Jeg har derimot alltid vært involvert i et musikkmiljø, både gjennom gitarspilling, jobb i musikkinstrument -forhandler og generell lidenskap for musikk.

For et par måneder annonserte Petter Baarli, gitarist  i et av mine favorittband Backstreet Girls, at han skulle holde kunstutstilling på en restaurant like rundt hjørnet fra min leilighet på Torshov. Begeistringen var stor og jeg så frem til utstillingen. I begeistringen satt  allikevel både jeg og mine musikkvenner igjen med en flau bismak i munnen om at dette var litt ”fjollete” – en ikke-kunstner skal ha utstilling? Hvorfor hadde jeg denne følelsen? Hva kjennetegner det eksklusive kunstmiljøet og hva skiller det fra amatørkunstnere som kun gjør det for moro skyld eller som en sosial ting? Er mentaliteten i det eksklusive kretsløp ødeleggende for kunstens generelle omdømme og utbredelse utenfor den eksklusive kretsen?

Ifølge Solhjell 2012, 44-48 kjennetegnes det eksklusive kretsløpet blant annet ved at kun personer som selv er involvert i kretsløpet kan gi kunstnerisk anerkjennelse. Kunst kan være så mye mer enn anerkjennelse fra det øverste hold i kunstmiljøet. Er det eksklusive kretsløpets holdning skremmende for den vanlige mannen i gata? Dette kunne og burde vært diskutert i flere titalls sider, men jeg ser meg her fornøyd med å ta temaet opp til diskusjon for høre om dere lesere har noen synspunkter på denne problemstillingen?

Jeg har i etterkant av denne utstillingen tenkt at denne flaue bismaken jeg gikk og bar på er noe av det dummeste og mest uselvstendige følelsen jeg noen gang har planta i min egen munn. Jeg sitter igjen med en opplevelse som var noe utenom det vanlige, og som både var inspirerende, underholdene og ikke minst veldig sosial, selv om det ikke var de beste kunstverkene jeg har sett. I dagens samfunn er det trygt og godt å følge samfunnets sosiale normer og ikke skille seg ut fordi man lett kan bli brent på det. Jeg synes langt flere inkludert meg selv burde komme over sin frykt for all eksklusiv kunst der ute og heller fokusere på å gjøre kunst til noe ufarlig – det kan være veldig mye morsommere enn å se på senkveld med Tomas og Harald og spise fredagstaco fra Old El Paso, eller hva det nå enn heter for noe.. Ta heller opp blyanten og malepenselen og inviter vennene dine til kunstutstilling i den egen leilighet eller hybel!

Her er et intervju med hovedpersonen selv: http://www.rb.no/lokal_kultur/article6912992.ece

Solhjell, Dag og Jon Øien ”Det Norske Kunstfeltet”, 2012

Så for å følge opp mitt eget budskap har jeg nå sittet et par timer sammen med kjæresten min og tegnet, her er produktet:

(av Marius Andreassen)

Tegnestripe: Camilla Rizk og Marius Andreassen. Foto Marius Andreassen
Tegnestripe: Camilla Rizk og Marius Andreassen. Foto Marius Andreassen
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s