Hvis klær kunne fortelle

Etter å ha sett denne saken i VG ble jeg nysgjerrig på hva det gjør med en slik utstilling å få plass på Stortinget. Like etterpå blogget Stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen om hans inntrykk av den samme utstillingen, noe som økte min interesse ytterligere. Her har en omreisende utstilling fått plass ikke bare på gallerier rundt omkring i landet, men også i korridorer på Stortinget. Denne plasseringen gjør at utstillingen kan ha et annet motiv enn bare å berøre publikum. Å berøre vanlige mennesker, slik den vil gjøre i vanlige gallerier er noe annet enn å berøre stortingsrepresentanter som er med på å forme lover og regler for landet vi bor i. Når utstillingen har flyttet fra galleri til galleri gjennom landet har utstillingen i seg selv vært uavhengig av rommet, mens den ved å bli stilt ut i Stortinget plutselig får en dypere mening.

 
Hentet fra http://www.reddesmå.no
Hentet fra http://www.reddesmå.no

Hvert element i denne utstillingen er et minnesmerke, et minnesmerke for enkeltbarn som er utsatt for vold. Minnesmerker er ofte satt opp på et fast sted for å minne enkeltpersoner eller hendelser som har hatt stor betydning. At enkeltbarn får sine egne minnesmerker, og at de er i omreisende form, vil gi flere mulighet til å minnes barna, og bevisstheten rundt de grusomme handlingene de blei utsatt for øker. At utstillingen ikke er noe fryd for øyet er ikke vesentlig, her er meningen at vi som publikum skal bli rørt i våre hjerter. Vi skal føle med de enkelte barna, de skal få en plass i våre hjerter, og berøre oss nok til at vi går inn i møter med fremtidige barn med en ny bevissthet. På tross av at utstillingen er temporær vil uttrykkene og beskjeden den sender oss leve videre ved denne økte bevisstheten.

I kunstfilosofisk sammenheng vises det til kunstverkets aura, som viser til makt og «wow-effekt» den har på sitt publikum. Da det skal mer og mer til for å sjokkere dagens publikum vil det kreve mye av et kunstverk for å berøre og virkelig vise til en wow-effekt i dagens samfunn. Ved å vise frem barnegjenstander og tøy brukt av barn utsatt for grusomme handlinger oppnår man allikevel en sterk wow-effekt.  Elementene har en visuell makt som overgår det estetiske. De som står bak utstillingen er ikke kunstnere, men organisasjonen Redde små med et tydelig budskap og en visjon. At utstillingen får plass på stortinget vil gjøre at budskapet kommer frem til mennesker som kan utgjøre en forskjell på et videre plan enn enkeltpublikummeren.Spørsmålene jeg da sitter igjen med er:

Er utstillingen mer et innspill til politisk debatt enn kunst i seg selv?

Er virkemidlene for sterke – Har klær etter døde småbarn noe med kunst å gjøre?

Er utstillingen laget for å bevege publikum, eller er den laget kun for å få gjennom de politiske krav Redde små ønsker å fremme?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s