Aldri fred å få.

Som tidligere arkeologistudent og ivrig hobbyarkeolog har jeg ofte befunnet meg på Kulturhistorisk Museum og beundret de mange gjenstandene som arkeologer verden over har gravd og penslet frem fra jordens mørke (http://www.khm.uio.no/). Hver eneste gjenstand har en historie å fortelle, om hverdagslivene til disse fremmede menneskene, men også om deres kunstneriske ferdigheter. Man kan kanskje kalle det en form for brukskunst. Egypterne malte bilder, blant annet på veggene inne i pyramidene. Gjennom disse bildene kan arkeologer forestille seg hvordan egypterne levde og hvordan de forholdt seg til utenforstående. Bildene beskriver hendelser, normer og regler, men de er også vakre å se på. En form for kunst. Vi kan se det samme i Norge, da i form av runer og helleristninger som våre forfedre møysommelig har risset inn i fjell og berg. Også de for å fortelle noe.

Jeg syns det er bra at gjenstander fra en svunnen tid blir utstilt på museum, slik at alle som ønsker, kan få et innblikk i menneskets historie og utvikling. Derimot har jeg den siste tiden tenkt en del på de etiske problemstillingene rundt det å stille ut mumier på museum. De reiser fra by til by og blir stilt ut på diverse museer over hele verden, som en slags rockestjerne ala Bruce Springsteen. Forskjellen er bare den at disse mumiene ikke får betalt og heller ikke har noe de skulle ha sagt, da de er døde, og det blir sagt at den som tier samtykker. Er det greit å ta godt bevarte lik ut av gravene sine for så å ta betalt for å vise dem frem? Det er forståelig nok spennende å se et menneske som levde for flere tusen år siden, med hår og negler godt bevart, men det er kanskje noe grotesk over det også.Ville du for eksempel kjøpt en mumie om den ble solgt hos auksjonsforretningen Blomqvist? Det er helt klart eksklusivt, og kunstnerne, altså personene som balsamerte og gravla denne mannen eller kvinnen, døde for lenge siden. Denne formen for kunst ville derfor kunne være mye verdt! Det er mulig de ville blitt sett på som balsamerernes Munch eller Picasso. Eller kanskje du kunne tenke deg å ha Otzi – ismannen fra Alpene i stua (http://www.khm.uio.no/tema/utstillingsarkiv/oetzi/) ? Denne form for forretning ville kanskje være en hybrid mellom det kommersielle og det eksklusive kretsløpet, da det utvilsomt ville kostet en liten formue å få ta med seg et slikt kunstverk med hjem. Samtidig ville det kanskje være noe avantgarde å ha en mumie stilt ut i stua, eller kanskje sittende ved spisebordet, som en del av familien. Man stiller da ut dyr på denne måten, så det er kanskje ikke så fjernt?

Likevel tenker jeg at det kanskje er like greit at alt i Norge som er eldre enn år 1600 tilhører staten og at man i bunn og grunn er pliktig til å levere inn det man måtte finne. Om det skulle dreie seg om en pilspiss eller en ismann.

Flintrester funnet i Risør.Foto: Iselin Sørvoll.
Flintrester funnet i Risør.
Foto: Iselin Sørvoll.
Reklamer

One thought on “Aldri fred å få.

  1. Det er et interessant blogginnlegg du har skrevet, hvor du vektlegger og setter søkelyset på hvordan forretninger som stiller ut blant annet mumier på utstillinger kan ende opp med en hybrid forretningsmodell mellom det kommersielle og det eksklusive kretsløpet. Du knytter dette fint opp i mot moral og etikk, slik at det settes i gang en tankeprosess rundt hva som er riktig å gjøre med disse gjenstandene og hvem som bør ta ansvar og sørge for at de blir godt bevart.

    Dersom man skulle lagt til noen interessante aspekter ved dette blogginnlegget kunne man tilføyd at dette må settes i et større internasjonalt perspektiv, hvor mange av denne typen gjenstander selges på det svarte markedet. Her blir ofte verdiene ødelagt og/eller plassert hos ulike private eiere som kan ta vare på disse gamle verdifulle gjenstandene på svært ulike måter. Det vil ofte ligge meget langt fra den profesjonalitet som kjennetegner arkeologer ved museer eller lignende institusjoner. Her tenker jeg spesielt på mange av gjenstandene fra oldtiden i Egypt. I denne sammenhengen underbygger dette det siste avsnittet ditt hvor du har et godt poeng i at gjenstandene burde tilhøre staten. Her er det snakk om å verdsette og ta vare på viktige kulturgjenstander, noe som det ofte virker som at vi mister fokuset på. Her kan blant annet håndteringen av Munch-museet være et godt eksempel. Adorno sier det på en elegant måte (noe jeg siterte i mitt eget blogginnlegg) når han uttaler at ”..sin egen epokes ubevisste historieskriving… utgjør en del av epokens bevisste historieskapning”.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s